Med lys skal mørket fordrives

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.