Ekteskapets kvaler

For femten år siden møttes vi på et lager. En av oss hadde sommerjobb, den andre var fast ansatt. Vi ble begge værende.

Vi flørtet på røykerommet, hadde konkurranser om å produsere mest mulig, og koste oss stort på en arbeidsplass som handlet om å forsyne Norge med mat.

Vi fikk vår månedslønn, brukte alt for mye penger og levde i nuet. Så kom ekteskapet. Fornuften og hverdagen. Barna kom tett som hagl. Vi betalte ned på lånet. Pusset opp. Ryddet. Levde og jobbet.

Etter noen år havnet en av oss i politikken. Først i lokalpolitikken. Deretter rikspolitikken. Vi husker enda øyeblikket da vi sammen valgte å satse. En hverdagslig prat på kjøkkenet. Etter et av utallige politiske møter. Da sjansen var der måtte den gripes.

Ingen av oss har siden angret. 

Under valgkampen i 2017 måtte en av oss melde seg ut av Fagforbundet. Det passet seg rett og slett ikke å støtte en forening som stadig sendte SMS om å gjøre det vanskeligst mulig for den andre i heimen.

Nå skulle styggedommen bort.

Denne valgkampen er det visst vanlige folks tur. En av oss kan gå inn under den snevre definisjonen. Den andre antagelig ikke. Vi kommer begge til å stemme Høyre.

Nå må det snart være slutt på alt snakket om å ta de rike. Vi må heller snakke om hvordan vi skal hjelpe dem som har minst. De med mest klarer seg uansett, og det er dem revnende likegyldig hvor mye skatt de skal betale. De vil fortsatt bidra i lokalsamfunnet. Men de ber om at skattene skal være rettferdige og treffsikre.

Under pandemien har vi vært bekymret for hvordan det vil gå. En av oss trygg i forvissing om at lønnen kommer hver måned. Den andre har gått i tanker om mulige permitteringer. Vi har heldigvis vært heldige og sluppet godt fra dette.

Men nå må vi snart begynne å snakke om hvordan vi kan løfte dem som trenger det mest. Om hvordan vi kan sørge for at ungene våre kommer seg gjennom skoleløpet. At de får seg en jobb når de blir store, og at vi inkluderer dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må snakke mer om de som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Der flertallet av oss skal jobbe. Jobber som gir oss den velferden vi nyter så godt av i dag. Barnehage, skole og helsevesen.

Mens vi nyter de siste restene av sol snakker vi om hvordan samfunnet kommer til å bli. Om hvordan vi kan sørge for at vi overlater samfunnet i best mulig stand til de kommende generasjonene.

Sjelden har vi vært i en situasjon hvor det har vært viktigere å prioritere riktig. Slippe alle gode krefter til. Staten skal være mye for dem som trenger det mest, da må den være litt mindre for alle oss andre, sier vi i Høyre. Da er det på tide at vi tar et felles ansvar for å løfte alle. For dersom vi skal basere politikken på motsetninger og polarisering kommer vi alle til å tape på det.

Det er den norske modellen som har vært grunnleggende for hvor vi er i dag. Høy tillit og godt samarbeid. Her hjemme strever vi nok med å oppdra fire barn og en hund, og få hverdagen til å gå opp. Vi trenger ingen konstruerte motsetninger i tillegg. Det er vårt ansvar å se fremover nå. Det må vi gjøre sammen.

For alle skal få.

Forfattet av Rune Gjesteland og Margret Hagerup

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.