Vi kan snakke på inn- og utpust om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre de strukturelle grepene som fremmer dette. Det hjelper ikke å bare lovfeste retten, slik flere partier på venstresiden vil. Høyre har lyttet til blant annet Norsk Sykepleierforbund som peker på at deltidsproblemet må sees i sammenheng med arbeidsdeling, bemanning, vikarbruk og turnus.
Den eneste måten vi kan løse dette på, er å jobbe sammen.
Helseminister Bent Høie og leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen sto nylig skulder til skulder i en stor VG-sak. De går sammen for å få flere hele stillinger. Helseministeren sier han vil be Helseregionene om å intensivere arbeidet med å øke deltidsstillinger til heltid. Videre vil han sette ned et partssammensatt utvalg, sammen med Sykepleierforbundet og andre sentrale parter i arbeidslivet, for å lage en felles plan for hvordan vi skal få opp andelen heltid.
Utviklingen går heldigvis i riktig retning. I dag jobber over 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013 da Høyre og Erna Solberg tok over. Flere som jobber deltid sier at de ønsker å jobbe mer. Men vi er ikke i mål ennå. Derfor er Bent Høies sterke signal viktig. Resultatet vil være at flere, spesielt kvinner, får større stillinger.
Det må også tas tak i deltidsproblematikken lokalt. Slik situasjonen er nå, blir nye arbeidstakere sosialisert inn i et arbeidsliv hvor deltid er normalen. Da taper samfunnet bærekraft, for det er ingen tvil om at vi er avhengige av all den arbeidskraften vi kan få for å opprettholde velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.
En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.
Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda.
Flere kommuner har prøvd ut langvaktturnuser og medleverturnuser, for å se om dette kan løse noe av utfordringene. Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag. På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.
Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Arbeidstakere med helseproblemer kan oppleve det for slitsomt å jobbe heltid, deltid kan også være ønskelig på grunn av omsorgsoppgaver og andre forpliktelser og interesser. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet kan ha en høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger gjør det vanskelig å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt. Vi må våge å snakke om både den frivillige og den ufriville deltiden.
Arbeidet for en heltidskultur gjøres gjennom god dialog mellom de ansatte, tillitsvalgte og ledelsen. Ambisjonen må være heltid, gjennom at partene finner gode løsninger lokalt. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.
Gjennom økt heltid får vi høyere kompetanse og bedre tjenester.
Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen