En lang valgkamp er over. Vi nærmer oss innspurten av en regjeringsperiode, av en pandemi, og ser konturene av høsten som møter oss. Det er blitt kaldere i luften, men sjelden har vi hatt så mange fine dager som den siste tiden. Jeg er glad i værskiftene og de tydelige skillene vi har mellom de fire årstidene.
Kanskje var det også nå på tide med et bytte i politikken. Jeg tror folk var leie av pandemi. Kanskje også leie av alle begrensningene vi har levd med, alle hensynene som må tas. Det har vært tungt å være så isolert. En virkelighet vi ikke har kjent på tidligere.
Derfor har det nok også vært euforisk å endelig kunne drive valgkamp igjen. Å kunne møte andre mennesker og snakke om det folk er opptatt av. Det har kommet mange nye medlemmer til i lokalforeningene på Jæren. Mange brenner for blå politikk, og engasjementet er stort.
Men det var også et flertall av velgerne som ønsket et alternativ til blå politikk. Flere alternativer, som nå skal se om de kan komme frem til en enighet. Det har vært mange lovnader underveis, og jeg må ærlig innrømme at det nå skal bli godt å kunne følge opp på alle disse lovnadene. Vi vet hva vi har hatt de siste åtte årene. Det blir spennende å se hva som kommer.
Også hos ungene har jeg merket et gryende politisk engasjement. Gjennom NRK Super, sosiale medier og praten som går merker jeg at de fanger opp bruddstykker. Jeg kan ikke huske at vi var så oppdaterte på den alderen. Det er kjekt å se at politikken også engasjerer hos de aller yngste.
Selve valgdagen var jeg ganske rolig. Jeg hadde en god magefølelse. For dette kom til å bli bra. Uansett hva utfallet ville bli. For Rogaland ble det et veldig godt valg. Mange gav oss sin stemme og ønsket mer av vår politikk, og flere av kommunene hadde tall som lover godt for kommunevalget om to år.
På vei mot valgvaken var jeg på kjøretur med ungene, da en av dem plutselig brøt ut: «Nå er det vanlige folks tur? Sier de virkelig det?». Vi hadde visst kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre. «Hvem er de uvanlige folkene da?», kom det undrende fra en av de andre. De var rett og slett ganske skrekkslagne over at sånne ordspill kunne fungere. Litt senere spurte de meg hva som var Høyre sitt slagord. «Jeg tror på Norge» svarte jeg dem, og også «Muligheter for alle.» Mye bedre, kom det kontant.
Slagord er mye diskutert disse dagene. Burde Høyre heller hatt «Stø kurs», fikk jeg et spørsmål om. Jeg tror ikke vi skal bruke tid på å diskutere disse noe særlig. Men det er verdt å tenke over om det enkle ofte er det beste? Med ordene vi bruker forteller vi også en historie. Om oss. Eller om oss og dem. Ord er makt.
Nå er makten endret. Dagen derpå måtte jeg fortelle ungene at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister. «Åh, så nå er det endelig de vanlige folkenes tur», kom det tørt fra en av guttene.
Det er Arbeiderpartiet sin tur nå.
Det er kanskje ikke så dumt at de skal få vise kortene sine. Landet trenger stødig styring i årene som kommer. Tøffe prioriteringer står på agendaen. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet med tid og stunder kommer til å gå bort fra dette slagordet. For jeg er helt sikker på at de kommer til å søke å føre en politikk til gode for Norge. Og da mener jeg hele det Norge, som vi alle er blitt så glad i.
Jeg ser frem mot en ny sesong på Stortinget. Denne gang som en konstruktiv opposisjonspolitiker.
Mitt første velmenende råd til Jonas Gahr Støre er, dropp slagordet.
Gratulerer, og lykke til med viktig arbeid for landet!
Vil bare på vegne av en lokalavis takke for at også vi slapp til i en travel valkamp der de store mediene selvsagt fråtser…
Vi som er «nøytrale» er mest opptatt av menneskene bak, og der bidro du særdeles godt.
Så lykke til på Stortinget og måtte hell og lykke følge dere alle.