I dag var siste møtedag i Stortinget før sommeren. Siste innspurt. Man føler seg som et levende lik, sandblåst, på vei mot nullpunktet.
Det har vært så mange frister og saker som skal behandles. Telefoner som skal ryddes unna og mailer som skal besvares.
Da taxien kom inn i gårdsrommet hjemme på Jæren så jeg at blomstringen var i full gang. Lukten av syriner slo mot meg da jeg åpnet døren.
Det er definitivt sommer på Jæren.
Gjensynet med mann og barn er alltid like gledelig. Ungene vokser stadig. Plutselig har jeg to ungdommer i hus. De minste kjemper om å ta plassen til de eldste. Hvor blir tiden av, tenker jeg. Mens jeg prøver å glede meg over nuet.
Det er godt å endelig kunne være på hjemmebane en stund. For det har sine bakdeler å pendle. Hverdagen forsvinner. Helgene brukes på å ta igjen det tapte.
Det siste året har 7-åringen begynt å spørre hvorfor jeg ikke kan jobbe med noe annet. Må du reise, nå igjen?
Jeg har sagt til henne at sommeren nærmer seg med stormskritt. I Stortinget er det møtefri i perioden juli til og med september. Noen kaller det sommerferie. De konstaterer syrlig at nå går vi på tidenes lengste ferie. Dem om det, tenker jeg.
Alternativet er at vi som er folkevalgte hadde vært omfattet av arbeidsmiljøloven og jobbet 37,5 timer i uken, med arbeidssted Oslo. Hvem ønsker egentlig det?
La oss heller slå et slag for møtefri periode i Stortinget. Det gir meg en anledning til å være mamma, samtidig som jeg kan engasjere meg i å skape et godt samfunn for barna mine.
Jeg tror det er viktig at folk fra alle samfunnslag og i alle livssituasjoner engasjerer seg i politikken. Da håpet jeg at vi kan gi hverandre en varm tanke når ferien nærmer seg.
Møtefri periode i Stortinget er ikke det samme som ferie, men det betyr at jeg kan tilbringe mer tid med familien. Det betyr mye for meg.
De er tross alt den viktigste heia-gjengen jeg har.