Jeg er lei av å bli satt i bås som kvinne. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.
Ordene i overskriften ble uttalt av en mannlig journalist ute i felten. Han hadde et viktig budskap, han var på direkten, og det var ikke lydkontakt med studio. Det begynte å haste, og han ropte ut: «Få meg på, for faen!» Og budskapet gikk ut til hele det norske folk som satt foran tv-skjermen den dagen.
Jeg har også et budskap: Jeg er lei av å bli satt i bås. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.
For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best menn og skriver mest om menn. Menn stemmer mest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad en manns verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere. Det er flott at Aftenblad nå tar opp problemet, men da må vi kvinner også skjerpe oss.
Kvinner misliker kvinner
Kvinner er kvinner verst, sier man. Man kunne neppe lest artikkelen: Kjetil (43) bryr seg ikke hvilken matpakke Rolf (45) pakker til barna sine. Kvinner pynter seg for hverandre, og kjøper parfyme som vekker beundring hos venninnene. Vi irriterer oss over at menn får så mye plass, samtidig trekker vi oss til side når menn kommer. Det er få grunner til at vi skal gjøre nettopp det. Allikevel skjer det.
Man måler sine ord med omhu. Vi frykter at vi stiller oss lagelig til for hugg. Ord betyr mye.
Jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet. Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på», og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.
Språk og atferd påvirker kulturen
Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen med å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt.
Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med å være i full jobb. Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 prosent moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.
Aftenbladet etterlyser oss kvinner, jeg er klar
Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser som stortingspolitiker er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.
Nå har jeg i større grad kastet meg ut i debatten.
Jeg vil være en del av samfunnsdebatten, og jeg mener at jeg har relevante innspill å bringe til bords. Alternativet er at samfunnsdebatten fremdeles domineres av menn. Men jeg tar meg selv i å tenke på menn, foran kvinner. Det er nesten som om hjernen må trenes opp til å lete etter aktuelle kvinner i ulike anledninger.
Større bevissthet
Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter Helene Uri har sett på dette med språket og spurte hvorfor vi snakker om det «å ha baller» som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter at «du har virkelig guttetiss» for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.
Samfunnsdebatten er tjent med mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.
Få meg på, for faen!
PS: Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad, 8.mars 2020.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen