Det tok ikke mange dagene inn i sommeren før kjøret begynte. I kronikker, kommentarfelt og i innboksen. Det er visst fortjent, må vite.
For jeg er en av dem som har bevilget meg det som på folkemunne kalles Stortingsferie.
Samtidig som politikken sliter med stadig nye saker som er egnet til å svekke tilliten, får fremdeles kreativ historiefortelling leve videre, år etter år. Og vi spør oss om hvorfor ikke flere vil ta verv i politikken? Fortsetter denne utviklingen vil vi en gang langt der fremme ikke lenger ha mødre og fedre som stiller opp. Naboen slutter å bry seg. Enten driver man bedrift, eller politikk. De vanlige folkene mot disse politkerne.
Jeg er helt sikker på at demokratiet vil bli svekket dersom det skjer. Debattene blir bedre av mangfoldet, men det fordrer at debatten baseres på kunnskap, og ikke på fordommer og sleivete kommentarer.
Det er riktig at mange av sakene som har blitt løftet frem de siste årene har vært viktige å få frem. Samtidig må en minne hverandre på at flertallet av folkevalgte i Norge ikke er en del av disse sakene. Det er også et problem at kreativ historiefortelling får leve, år etter år.
Gjennom seks år som stortingsrepresentant har jeg nå måttet forsvare møtefri periode i Stortinget, hver sommer.
Sent i går kveld tikket denne mailen inn i mailboksen min:
«Hei Margaret.
Hvordan kan du si at lærerne har for lang avspasering og ferie, når Stortingspolitikerne bevilger seg 108 dager fri og vedtar egen lønnsforhøyelse?»
Jeg hadde en lang sms-utveksling med vedkommende i fjor, da jeg var i en del debatter om lengden på sommerferien og min bekymring rundt barnas læring og hvordan skoleårets oppbygging påvirker dette.
Den gang svarte jeg følgende: «Vi har ikke fri i 3 mnd. Vi har møtefri. Det er for at vi skal kunne bruke tid på å besøke/ha møter og snakke med folk både lokalt og rundt omkring i landet. Alternativet kunne vært at alle hadde vært Oslo-baserte og at dette var en jobb, ikke et verv.»
Jeg håper å slippe den samme utvekslingen neste år, men jeg frykter at det fortsetter.
I kommentarfeltene diskuteres det hvor lenge vi som er på Stortinget bør sitte. De lærde strides. To eller tre perioder får holde, skriver flere. To er mer enn lenge nok, skriver andre. Enkelte mener antagelig at en perioder også er for lenge.
Det blir spennende å se hvor mange som stiller seg til disposisjon for politikken de neste årene. Det er ingen tvil om at vi trenger dere. Men da må vi ta et oppgjør med kunnskapsløse debatter og karikering av vervet som stortingsrepresentant.
Visste du at vi ikke har gullpensjon etter tre perioder på Stortinget? Det er visst en ordning som eksisterte for mange år siden.
Allikevel kan du være helt sikker på at jeg vil få den kommentaren slengt mot meg et titalls ganger frem mot jul. «Du må jo bare ha en periode til nå, så har du sikret deg!»
Vi er privilegerte som er folkevalgte, er blitt viktig å si. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror nå at det er vel så viktig å si at vi trenger flere av dere med på laget.
Da må vi slutte å snakke ned et verv som er med og former morgendagens samfunn. Alternativet er at vi mister viktige stemmer.
Håper alle får en fin sommer. Den har vi alle til felles, og den kommer hvert år, like sikkert som disse debattene.