Det var en av de sjeldne kveldene. Dagen hadde begynt så vanlig. Det var en tirsdag i august, hvor ferien snart var over og koffertene lå strødd i huset. Hva som var rent og skittent var for lengst glemt. Det meste hadde en egen eim av sydenlukt.
Borte bra, hjemme best tenkte jeg, da jeg løp langs veien for å gjøre unna dagens løpeøkt og kjente hevdalukten slå rundt meg. Ingen tvil om at jeg var hjemme på Jæren.
Borte bra, hjemme best.
Etter å ha lukt meg gjennom bedene og spylt inngangspartiet vasket jeg meg gjennom huset. Snart var det tid for spontan feiring. Jeg løp ned til butikken for å handle ost, kjeks og spekemat. Så fyrte vi i utepeisen og satt og nøt solnedgangen til 20 grader og vindstille, mens vi sprettet korken på nok en flaske.
Sure toner kom ut av karaokeanlegget, mens mørket falt på. Minuttene løp avgårde mens vi ventet på månen. Kunne det være supermånen som lyste opp himmelen? Eller gjemte den seg kanskje bak nabohuset?
Vi så den enda ikke.
Levende lys og åpen ild i utepeisen gav håp, mens vi så ut over vannet. Hvor gammelt er huset, tenkte jeg, da jeg så mot de hvite veggene. Bak meg lyste himmelen over vannet.
Gjennom generasjoner har folk før meg sett ut over det samme vannet, under den samme himmelen. Tenk så mange historier. Så mange dager som er gått.
Min bestemor på 93 år var sjelden opplagt denne kvelden. Hun feiret datteren som hadde første dag som pensjonist.
Tiden flyr, og vi med den, tenkte jeg. Livet forstås baklengs, men må leves forlengs, sa Søren Kierkegaard for lenge siden. Man må ha med seg fortiden for å kunne se fremtiden og samtidig leve her og nå.
Mon tro om de som bodde her før meg også følte seg så levende og tilstede som vi gjorde denne kvelden?
Pensjonister er definitivt ikke det de en gang var.
Dette var en kveld for minnebøkene, og vi hadde den sammen. Det er verdt mer enn en måne. Selv enn supermåne.