Forhekset av månen

Det var en av de sjeldne kveldene. Dagen hadde begynt så vanlig. Det var en tirsdag i august, hvor ferien snart var over og koffertene lå strødd i huset. Hva som var rent og skittent var for lengst glemt. Det meste hadde en egen eim av sydenlukt.

Borte bra, hjemme best tenkte jeg, da jeg løp langs veien for å gjøre unna dagens løpeøkt og kjente hevdalukten slå rundt meg. Ingen tvil om at jeg var hjemme på Jæren.

Borte bra, hjemme best.

Etter å ha lukt meg gjennom bedene og spylt inngangspartiet vasket jeg meg gjennom huset. Snart var det tid for spontan feiring. Jeg løp ned til butikken for å handle ost, kjeks og spekemat. Så fyrte vi i utepeisen og satt og nøt solnedgangen til 20 grader og vindstille, mens vi sprettet korken på nok en flaske.

Sure toner kom ut av karaokeanlegget, mens mørket falt på. Minuttene løp avgårde mens vi ventet på månen. Kunne det være supermånen som lyste opp himmelen? Eller gjemte den seg kanskje bak nabohuset?

Vi så den enda ikke.

Levende lys og åpen ild i utepeisen gav håp, mens vi så ut over vannet. Hvor gammelt er huset, tenkte jeg, da jeg så mot de hvite veggene. Bak meg lyste himmelen over vannet.

Gjennom generasjoner har folk før meg sett ut over det samme vannet, under den samme himmelen. Tenk så mange historier. Så mange dager som er gått. 

Min bestemor på 93 år var sjelden opplagt denne kvelden. Hun feiret datteren som hadde første dag som pensjonist.

Tiden flyr, og vi med den, tenkte jeg. Livet forstås baklengs, men må leves forlengs, sa Søren Kierkegaard for lenge siden.  Man må ha med seg fortiden for å kunne se fremtiden og samtidig leve her og nå. 

Mon tro om de som bodde her før meg også følte seg så levende og tilstede som vi gjorde denne kvelden?

Pensjonister er definitivt ikke det de en gang var.

Dette var en kveld for minnebøkene, og vi hadde den sammen. Det er verdt mer enn en måne. Selv enn supermåne. 

La oss snakke om politikk, Peggy!

LOs leder Peggy Hessen har de siste ukene tatt til orde for å være den mest sosiale i klassen, samtidig som hun har spredd rundt seg med valgkampretorikk og snakk om usosial politikk. Det kunne kledd LO med litt mer omtanke for dem som står lengst unna arbeidslivet.

For vi trenger arbeidskraft og verdien av å ha en jobb å gå til betyr mye for den enkelte. Der har dessverre verken LO eller regjeringen den rette oppskriften.

Hvert år matcher bemanningsbransjen folk som trenger jobb med jobber som trenger folk. Hvert år er det 70.000 som får jobb gjennom bransjen. 4 av 10 kommer fra arbeidsledighet. 2 av 10 kommer fra skolebenken. Jeg har selv jobbet tett med bemanningsbransjen og sett folk som får en sjanse blomstre og senere få fast jobb. Med regjeringens innstramminger har veien inn til arbeidslivet blitt smalere.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser, gjennom regjeringstiden. Jeg var i den perioden i flere debatter hvor vi fikk kritikk fra Ap om at vi ikke gjorde nok i dette arbeidet. Fasiten etter to år med Ap anført av LO i styringen, er at regjeringen ikke har prioritert en eneste økning.

Jeg skulle ønske at Peggy Hessen snakket mer om dette.

For det er dessverre sånn at færre enn tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid. Det er arbeidskraft og mennesker samfunnet trenger, som i dag i stor grad holdes utenfor arbeidslivet.

Gjennom flere år sørget Høyre i regjering for at organisasjonen HELT MED kunne få flere med psykisk utviklingshemming ut i jobb. Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har omtalt HELT MED som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) på 1990-tallet.

Dette er sosial innovasjon som har gitt flere en fot innenfor.

Arbeidet til HELT MED har vist at potensialet er stort. Det handler om at vi må ha tro på den enkelte, og sørge for at den enkelte kan oppfylle sine drømmer gjennom å gi dem muligheter. Det handler om gode modeller for oppfølging, også i ordinært arbeidsliv.

Høyre på Stortinget har fått flertall for at det trengs bedre oppfølging av personer i varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, etter modell fra HELT MED. I dag er det Nav som gir bedriften et tilskudd, noe som gjør at en i mindre grad lykkes med fleksibilitet i tiltaket. Så langt har regjeringen vært sendrektige i dette arbeidet, men det har ikke manglet på fagre ord.

Det er på høy tid å ta de med utviklingshemming på alvor og gi dem en fot innenfor arbeidslivet, men da må vi endre systemet.

I denne debatten savner jeg deg, Peggy.

Høyre på Stortinget har også fått flertall, mot regjeringspartienes stemmer, på at de som er lærekandidater i dag skal kunne få en assistentbetegnelse når de har tatt kompetansebeviset sitt. Det er et stort behov for helseassistenter, kokkeassistenter og andre assistenter i arbeidslivet. LOs svar på dette er en bekymring for at terskelen for fagarbeidere blir senket.

Spørsmålet er om LO er for opptatt av dem som allerede er i arbeidslivet, til å ha omtanke for dem som trenger en vei inn.

Sommeren er ikke bare tiden for agurknytt

Det tok ikke mange dagene inn i sommeren før kjøret begynte. I kronikker, kommentarfelt og i innboksen. Det er visst fortjent, må vite.

For jeg er en av dem som har bevilget meg det som på folkemunne kalles Stortingsferie.

Samtidig som politikken sliter med stadig nye saker som er egnet til å svekke tilliten, får fremdeles kreativ historiefortelling leve videre, år etter år. Og vi spør oss om hvorfor ikke flere vil ta verv i politikken? Fortsetter denne utviklingen vil vi en gang langt der fremme ikke lenger ha mødre og fedre som stiller opp. Naboen slutter å bry seg. Enten driver man bedrift, eller politikk. De vanlige folkene mot disse politkerne.

Jeg er helt sikker på at demokratiet vil bli svekket dersom det skjer. Debattene blir bedre av mangfoldet, men det fordrer at debatten baseres på kunnskap, og ikke på fordommer og sleivete kommentarer.

Det er riktig at mange av sakene som har blitt løftet frem de siste årene har vært viktige å få frem. Samtidig må en minne hverandre på at flertallet av folkevalgte i Norge ikke er en del av disse sakene. Det er også et problem at kreativ historiefortelling får leve, år etter år.

Gjennom seks år som stortingsrepresentant har jeg nå måttet forsvare møtefri periode i Stortinget, hver sommer.

Sent i går kveld tikket denne mailen inn i mailboksen min:

«Hei Margaret.

Hvordan kan du si at lærerne har for lang avspasering og ferie, når Stortingspolitikerne bevilger seg 108 dager fri og vedtar egen lønnsforhøyelse?»

Jeg hadde en lang sms-utveksling med vedkommende i fjor, da jeg var i en del debatter om lengden på sommerferien og min bekymring rundt barnas læring og hvordan skoleårets oppbygging påvirker dette.

Den gang svarte jeg følgende: «Vi har ikke fri i 3 mnd. Vi har møtefri. Det er for at vi skal kunne bruke tid på å besøke/ha møter og snakke med folk både lokalt og rundt omkring i landet. Alternativet kunne vært at alle hadde vært Oslo-baserte og at dette var en jobb, ikke et verv.»

Jeg håper å slippe den samme utvekslingen neste år, men jeg frykter at det fortsetter.

I kommentarfeltene diskuteres det hvor lenge vi som er på Stortinget bør sitte. De lærde strides. To eller tre perioder får holde, skriver flere. To er mer enn lenge nok, skriver andre. Enkelte mener antagelig at en perioder også er for lenge.

Det blir spennende å se hvor mange som stiller seg til disposisjon for politikken de neste årene. Det er ingen tvil om at vi trenger dere. Men da må vi ta et oppgjør med kunnskapsløse debatter og karikering av vervet som stortingsrepresentant.

Visste du at vi ikke har gullpensjon etter tre perioder på Stortinget? Det er visst en ordning som eksisterte for mange år siden.

Allikevel kan du være helt sikker på at jeg vil få den kommentaren slengt mot meg et titalls ganger frem mot jul. «Du må jo bare ha en periode til nå, så har du sikret deg!»

Vi er privilegerte som er folkevalgte, er blitt viktig å si. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror nå at det er vel så viktig å si at vi trenger flere av dere med på laget.

Da må vi slutte å snakke ned et verv som er med og former morgendagens samfunn. Alternativet er at vi mister viktige stemmer.

Håper alle får en fin sommer. Den har vi alle til felles, og den kommer hvert år, like sikkert som disse debattene.

Med forbud skal landet bygges

Bare landet fikk en ny statsminister skulle alt gå så meget bedre. Før valget i 2021 var det ikke måte på hvor mye representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle fikse på.

Lite visste vel velgerne om at det var med forbud landet skulle bygges. Og reverseringer.

Glemte jeg tillitsreformen?

De siste to årene har regjeringen snakket om kommuner og fylkeskommuner som ikke skal være sammen lenger, mens millionene fyker ut av statskassen. Her strides nok regjeringspartiene, og rives i kampen mellom fornuft og følelser.  Arbeiderpartiet mot Senterpartiet.

Vi har to ministre på kunnskapsfeltet som er bekymret for rekrutteringen til læreryrket, samtidig som de har senket kravene og fjernet den eneste muligheten lærere hadde til å utvikle undervisningen sin i klasserommet gjennom lærerspesialistordningen. Ikke skal det være krav til at lærere fordyper seg i norsk, matematikk og engelsk, selv om lærere som fikk dette etter- og videreutdanningstilbudet selv meldte om at det endret deres undervisning i klasserommet og gjorde dem til bedre lærere.

Med tillitsreform skal visst landet bygges.

Det er fristende å spørre hva regjeringspartiene brukte åtte år i opposisjon på. En skulle tro at en ved en iver etter å styre landet hadde noen gryteklare prosjekter som lå klare for realisering.

Det eneste som blir faktisk politikk for tiden er blind ideologi fra Arbeiderpartiet og reverseringsmanien til Senterpartiet.

Arbeidsministeren har svart meg i Stortinget at faktagrunnlaget bak innstrammingene i innleie blant annet er at det er grunn til å anta at innleie begrunnet i at arbeidet er av midlertidig karakter er blitt benyttet i større omfang enn det arbeidsmiljøloven ga grunnlag for. Tallene viser at innleie har ligget stabilt mellom 1- 2 % i mange år. Nå utformes lovverk basert på antagelser og dem som bryter regelverket.

Med forbud skal landet bygges.

I helgen vedtok Arbeiderpartiet at de skulle ta opp kampen med de private aktørene i helsevesenet, gjennom å åpne for at kommuner kan sette foten ned mot etableringen av private tilbydere i den offentlige helsetjenesten. Forbundsleder, Lill Sverresdatter Larsen, i det partipolitisk uavhengige Sykepleierforbundet gikk i NRK ut og sa at utfordringene i helsevesenet kan og bør løses på andre måter enn å gi vetorett mot å etablere privat virksomhet.

Helsepersonellkommisjonen har nettopp gitt oss et tydelig varsko. Det må gjøres noe med både oppgavedeling, arbeidstid og hvordan vi løser oppgavene. Da begynner en ikke med forbud. Det skulle tatt seg ut om nyutdannede ingeniører fra NTNU fikk beskjed om at i Rogaland, der får du kun jobbe i det offentlige.

Alle skal møtes i den offentlige fellesskolen sier Tonje Brenna. For da blir alt så meget bedre. Samtidig ser man at skoler som Wang idrettsgymnas, Norsk realfagsgymnas og norsk restaurantskole er gode supplement til den offentlige skolen, med høye søkertall, gode resultater og svært høye gjennomføringstall. Dette er friskoler, hvor staten finansierer hovedvekten, slik at en ikke skal være avhengig av en tykk lommebok for å kunne få tilbudet.

I et samfunn der det store flertallet er fast ansatte i en jobb de trives i, har regjeringen nå gjort betydelige innstramminger i innleieregelverket. Konsekvensen er at fast ansatte i bemanningsbyråer nå mister jobben sin, samtidig som norske bedrifter mister konkurransekraft.

I et samfunn der over ni av ti elever går i den offentlige skolen, blir friskolene stadig rammet av nye innstramminger, både i adgang til å opprette skoler med yrkesfaglig profil, og i adgang til å utvide eksisterende skoletilbud. Konsekvensen er et mindre mangfoldig skoletilbud og mindre valgfrihet for elever og foreldre.

Det burde ikke være en kamp mellom det offentlige og det private.

For tro det eller ei, vi er faktisk enige med regjeringspartiene om at det offentlige tilbudet innen skole og helsevesen er ryggraden i samfunnet vårt. Vi mener at et trygt og organisert arbeidsliv, hvor partene blir enige om de store linjene, er til det beste for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Det gjør at vi kan bli enige om bærekraftige løsninger som kan stå seg over tid uavhengig av hvem som styrer.

Der vi imidlertid skiller oss er i den blinde troen på ideologi. For jeg er helt sikker på at det ikke er med forbud vi skal bygge landet.

Vi trenger ikke en tillitsreform for å trygge fremtiden. Det vi trenger er at regjeringen har tillit til at også de som jobber i det private har viktig kompetanse vi trenger i fremtiden.

Det betyr faktisk noe hvem som styrer.

Det er ikke med forbud vi skal styre landet.

Jeg trodde mannen din var Kari

Du må ha en veldig god mann, sa min kollega Ola Nordmann til meg. Før han fortsatte sin uhemmede lovprising av Rune, som tross alt måtte være et unikum. Du bør være utrolig takknemlig for at du har ham, og ikke ta ham for gitt, avsluttet Ola. Det håper jeg du husker på.

Jeg pustet dypt inn mens jeg tenkte med meg selv om jeg orket å dra den leksa en gang til. Og ikke minst hvordan jeg skulle få frem poenget, uten at det gjør at jeg underkjenner Rune sitt bidrag i heimen.

For det er ingen tvil om at livet og pendlerlivet er et lagarbeid, og uten Rune ville livet som stortingspolitiker vært umulig.

Jeg tror allikevel arbeidsbyrden for flertallet av oss kvinner er noe større, enn det den er for flertallet av mine mannlige kollegaer.

For som jeg fortalte Ola, så starter mine helger med klesvask som skal brettes, nye maskiner som må fylles, og et bad som må vaskes.

Samme dagen som vi pratet om dette hadde 14-åringen sendt meg melding om at han trengte nye sko. Situasjonen var kritisk, var den klare meldingen jeg fikk på jobbreise i Stockholm. Han går nå rundt på flipp flopps.

Ola og jeg kom inn på alt fra vindusvask, til betaling av regninger og oppfølging av barna i skolearbeidet. Etterhvert ble Ola en smule blek, før han betuttet kunne innrømme at han også var en smule flau.

Jeg trodde mannen din var Kari, sa Ola.

Han henviste til sin kone. For Ola og Rune er egentlig ikke så ulike de to. Forskjellen er at Ola er på Stortinget, mens Rune er hjemme. Og at Kari er hjemme, mens jeg er på Stortinget.

Ola og jeg skriver og diskuterer Høyres politikk i ukedagene, mens vi reiser hjem i helgene. Når Ola sitter på sofaen og tar bilde av Kari som vasker vinduer, vasker jeg badet mens jeg forteller Rune viktigheten av at dette må gjøres oftere.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det.

Og jada, vi har selv valgt å få fire barn. Det hører jeg vel nesten like ofte som at jeg har en snill mann. Det ansvaret skal jeg ta.

Jeg skal også ta min del av ansvaret for jobben i heimen, når jeg kommer hjem i helgene. Det er ikke annet enn rett og rimelig. Ukedagene flyr, og det er mye som skal håndteres i en hektisk hverdag.

Det er allikevel verdt å dvele ved det faktum at Ola er minst like heldig som meg. Samtidig som mannen min ikke er Kari.

For vi sitter enda fast i våre holdninger og tanker om samfunnet. Det må vi snakke mer om.

Ola og jeg var enige om en ting etter samtalen vår. Det er viktig med slike samtaler for å bli mer bevisste.

Vi lo godt av våre fastlåste mønstre, før vi ønsket hverandre god helg og dro hjemover. Mon tro om Ola skal vaske vinduer i helgen? Jeg tror jeg må vaske mine.

 

 

 

Foto: Hans Christian Thorbjørnsen

Risikerer vi at folk sykemeldes ut av arbeidslivet?

Som fersk stortingsrepresentant i 2018 tok jeg opp legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, fordi jeg var skeptisk til portvokterfunksjonen legene hadde. Jeg hadde snakket med flere leger som helst ikke ville ha oppgaven med å sykemelde. Samtidig var min erfaring, som tidligere HR-sjef, også at dette i mange tilfeller var overflødig og til hinder for godt nærværsarbeid.

Jeg synes derfor det er spennende at et utvalg nå tar til orde for å diskutere dette, for å avlaste legene og deres arbeidsmengde. Men hovedargumentet for å gjøre dette bør være at legene kan bruke sin tid på diagnostisering og behandling, og at færre sykemeldes ut av arbeidslivet.

Og la oss være ærlige. Sykefraværet i Norge er for høyt, og vi har ikke fått de resultatene vi ønsker oss. Det er et paradoks at 9 av 10 trives på jobb, at vi er et av verdens lykkeligste land, samtidig som vi har et av de høyeste fraværene.

Vi må derfor jobbe videre for å styrke nærværet ved å snakke mer om at folk kan jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose, eller prosent på en sykemelding. Legenes sykemeldingsansvar og rolle i dette arbeidet bør drøftes nærmere, for jeg er sikker på at mange nordmenn ikke trenger å gå til legen så ofte som vi gjør. En lege er en god rådgiver, men det er ofte den enkelte medarbeider som selv vet når en er i god nok form til å gå på jobb, eller ikke.

Når en nå skal drøfte det utvalget legger frem er det samtidig viktig å sikre at terskelen for å gå til legen ikke blir for høy. Legen vil og skal alltid ha det siste ordet i medisinske spørsmål, men jeg mener at sykenærværsarbeidet bør starte på arbeidsplassene, og ikke på legekontoret. En trenger ikke en godkjent sykemelding fra legen for å legitimere fravær, men mange tror det.

I 2018 fikk jeg støtte fra blant andre kommunelegen i Haugesund kommune som skrev på Facebook at sykemelding og fravær er først og fremst en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Han mente videre at legen kan være en nødvendig rådgiver i en del tilfeller, men at det kommer lite godt ut av å tillegge legene å være obligatoriske premissleverandører. Petter Brelin i Norsk Forening for Allmennmedisin var uenig i forslaget, men sa likevel til DN den gang at det var sterke røster i deres fagmiljø for at de ikke skal sykemelde, nettopp fordi denne kontrollrollen oppleves som vanskelig. Han sa også at legens jobb først og fremst er å diagnostisere og behandle.

Det å jobbe med god ledelse, for å utvikle et godt arbeidsmiljø, er en av de mest lavthengende fruktene for å redusere sykefraværet, noe Statens arbeidsmiljøinstitutt har tatt til orde for flere ganger. Det kan være mye god helse i å gå på jobb.

Jeg mener at vi må snakke mer om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, og jeg håper at vi får en åpen og nyansert debatt om dette temaet. Målet må være at arbeidstakere ikke sykemeldes ut av arbeidslivet, samtidig som de som trenger det får nødvendig behandling og hjelp fra legen.

Det finnes mange fallgruver, men det er ikke dermed sagt at vi ikke bør snakke om det.

Var vi så useriøse eller ble dere bare revet med?

Politikerne som representerer Rogaland på Stortinget var denne uken samlet for å få innspill og tilbakemeldinger på politikken som føres og forslag til forbedringsområder.

Innleiereglene var et tema som ble tatt opp av flere av dem som var tilstede. Harald Minge i Næringsforeningen var tydelig på at de nye innleiereglene struper industrien i Rogaland. De store verftene som ligger på rekke og rad langs vestlandskysten vil klare seg. Verre står det til for alle de små og mellomstore bedriftene som leverer og samhandler med disse.

De siste fem årene har bemanningsbransjen vært under sterkt press, fra en venstreside anført av Rødt, som har hatt en klar ambisjon om å kvitte seg med bemanningsbransjen. 1. april dette året ble bransjen rammet av nye innleieregler som er vedtatt på Stortinget. Det er ingen tvil om at dette er dramatisk for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Spørsmålet er om dette er basert på fakta og gjennomtenkte beslutninger, eller om regjeringspartiene rett og slett bare ble revet med.

Arild Tjensvold i Jobzone Tech AS har jobbet i bemanningsbransjen gjennom alle regelverksendringene som har vært de siste tiårene. Han lurte på hva som var logikken i at bedrifter kan ansette midlertidig, men ikke leie inn personer som er fast ansatte i et bemanningsbyrå. Han lurte også på hvorfor det offentlige skal ha mer fleksibilitet enn de private.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i over fem år, og sett hvordan debatten har blitt ført på antagelser og falske premisser, gjør det sterkt inntrykk når Arild Tjensvold avslutter sitt innlegg med å fortelle oss at han synes det er svært upassende å arrangere kakefester når arbeidsplasser legges ned.

Var vi så useriøse, eller ble dere bare revet med, spurte han.

Gjennom det siste året har jeg utfordret flere i regjeringspartiene på om de faktisk vet hvor stor andel innleie vi har i Norge. Få har ønsket å svare, men de har ofte hatt en antagelse om at det er et omfattende problem. Da jeg endelig fikk en av dem til å gi et svar var anslaget 20 %. Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1,5-2 % i flere år, noe som er slått fast av Fafo flere ganger. Men det har vært utfordringer som en har måttet regulere.

I 2019 regulerte regjeringen Solberg bransjen gjennom å sikre lønn mellom oppdrag for de ansatte i bemanningsbyråene og sette begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid. Disse endringene har begynt å gi resultater.

Allikevel forteller regjeringen fortsatt en historie om brutalisering av arbeidslivet hvor de selv mener at de må rydde opp. På tross av at nylige rapporter fra Arbeidstilsynet forteller en helt annen historie. I fjor ble det gjennomført nesten tusen tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet fant få grove brudd på regelverket. På de områdene Arbeidstilsynet trodde de skulle finne «uhumskheter», så de heller at bemanningsbransjen også kunne være blant de beste arbeidsgiverne. «De er flinke, de tar vare på de ansatte», sier Sondre Varpe, som er seniorforsker i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skriver også at de «faktisk har sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatte hos virksomheten.»

Rapporten fra Arbeidstilsynet burde føre til endringer i politikken fra regjeringen. Det gjør den dessverre ikke.

Samtidig melder næringslivet i Rogaland om at de trenger flere folk med riktig kompetanse. Her kunne bemanningsbransjen spilt en nøkkelrolle. I Sverige bruker det offentlige denne bransjen i å koble de som står utenfor med kompetansepåfyll og arbeidsplasser. Denne bransjen sitter på en unik kompetanse, med sine dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper over hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med arbeidslivet, og dem som står utenfor det. Denne bransjen gir årlig over 70.000 en fot innenfor. 40 prosent av disse kommer rett fra arbeidsledighet, og en stor andel får fast ansettelse.

Det betyr noe i et arbeidsmarked hvor bransjene kjemper om arbeidskraften.

Burde ikke regjeringen begynne å lytte til fakta? For det kan ikke være noen tvil om at her har regjeringen blitt revet med av en «spinnvill» historiefortelling.

Og skulle du fremdeles være i tvil, og trenge flere argumenter for hvorfor dette er lite gjennomtenkt politikk, er det bare å søke opp Marte Mjøs Persen og finne alle svarene hun har gitt i Stortinget i denne saken. Her skal du få en smakebit.

Her er ordrett hva Marte Mjøs Persen svarte kollega, Mudassar Kapur, da han utfordret på hva innstrammingene ville gjøre for bedrifter i distriktene:

«Jeg har også reist mye rundt og snakket med arbeidsfolk over hele landet. Målet med dette forslaget er et tryggere arbeidsliv og å sørge for at arbeidsfolk får mer makt over sin egen hverdag. Det er bedre for alle. Det gir oss et samfunn som er mer produktivt. Det er mer konkurransedyktig, og det blir investert mer i den ansattes egen kompetanse. Da er faste ansettelser bedre enn midlertidige, og direkte ansettelser er bedre enn innleie.

Det blir henvist til sesongvariasjoner, og det ble det også gjort av representanten Jønnes, konkret knyttet til hotellvirksomhet. Det er ingenting i veien for at man kan være ansatt både på et hotell i Ulvik og på et hotell i Trysil, selv om de ligger på to forskjellige steder i landet, der det ene har sommerdrift og det andre høysesong i vinterhalvåret.»

Trenger jeg egentlig si mer?

Når vi trenger mer mobilitet i arbeidsmarkedet velger regjeringen å gjøre veiene inn til arbeid færre. Vi har dessverre en Arbeids- og inkluderingsminister som ikke forstår konsekvensene av egen politikk. I en regjering som virker til å ha mistet helt kontakten med dem som skaper jobber i samfunnet.

Om det bare ikke var et valg i sikte

Da jeg ble med i politikken for ti år siden var det med et ønske om å skape et best mulig samfunn, for ungene mine og de kommende generasjonene.

Allerede den gang var det en bekymring i samfunnsdebatten om hvordan det skulle gå med den oppvoksende generasjonen, når gullalderen var på hell. Det ble snakket om eldrebølgen, oljekraner som sakte men sikkert skulle stenges og en stadig mer usikker fremtid.

Jeg visste ikke da hvor vanskelig det egentlig er, og hvor mange hensyn en skal ta i når og hvordan en sier ting. For enkelte saker passer det egentlig aldri å snakke om.

10 år senere er jeg mer bekymret enn noen gang. Mest av alt er jeg bekymret over alle de viktige temaene vi ikke får snakket nok om, fordi det grøfter i en polarisert debatt det alt handler om hvorvidt man er for eller imot.

Vi burde snakke mer om tjenestetilbudet i kommunene, om kompetansemiljøene og hvordan vi skal sikre forsvarlige tjenester til innbyggerne. Kommunereformen og hvem som er ansvarlig for å tegne kommunegrensene er en del av dette. Et følelsesladet tema.

Men vi burde snakke om det.

Vi burde også snakke mer om fordelene og ulempene ved å være i EU. Det handler om å ta vare på og utvikle det fredsprosjektet EU en gang var. Verden som vi kjenner den har endret seg dramatisk de siste årene.

EU blir nå viktigere og viktigere på en rekke områder, som klima, helse, beredskap, industri, handelspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å bruke tid på å være utenforland, må vi heller ta plass rundt bordet der politikken utformes, sa Ine Eriksen Søreide på Høyres landsmøte. Slik kan vi ivareta norske og europeiske interesser.

Det utenrikspolitiske handlingsrommet handler om alliansene, partnerskapene og samarbeidene Norge har. Jeg mener vi må slutte å dyrke utenforskapet og ha en åpen diskusjon på hva vi mister ved å ikke sitte ved bordet. Høyre har derfor bedt regjeringen sette i gang en utredning av fullt norsk EU-medlemskap, og ikke bare fortsette å se bakover.

Vi burde snakke mer om hvilke tjenester vi får, heller enn hvem som gir dem. Jeg er helt sikker på at det offentlige ikke klarer den omstillingen samfunnet nå er avhengig av, alene. Det vil bli for dyrt. Prisen er det kommende generasjoner som vil måtte betale. Det handler om deres fremtid.

Samtidig med at ungene mine er i ferd med å gå fra barneskolen til ungdomskolen får vi høre at det skiller 2,5 års læring mellom elever som går ut etter 10 års grunnskole. I revideringen av opplæringsloven åpnes det for at en rektor kan være rektor på flere skoler. Det er visst mest hensiktsmessig det. For det er så mange små skoler med korte avstander enkelte steder.

Ledelse betyr visst ikke så mye.

I avisene kan vi lese om regjeringen som kaster millionene ut for å reversere fylkessammenslåinger og kommuner som er slått sammen, til sterke protester fra lokale tillitsvalgte. Sårene etter prosessen som ble startet på 60-tallet under forrige kommunereform er enda ikke grodd. Ønsker man gjenvalg i Rogaland kan det være klokt å gå stille i dørene.

Det passer egentlig aldri å snakke om disse tingene. Det er alltid et valg like om hjørnet. Tenk å vise sitt egentlige jeg da. Det er for lett å angripe. Følelsene vekkes.

Hvor lenge skal vi vente på å trygge samfunnet for kommende generasjoner, tenker jeg i mine stille stunder. Vente til etter kommunevalget? Kanskje har sårene grodd til stortingsvalget?

Gjenvalg er kanskje viktigere.

Hvordan har du det, egentlig?

I dag feires verdensdagen for psykisk helse, hvor temaet er ensomhet og utenforskap. Dette er viktige tema for samfunnsdebatten.

Det meldes om at flere sliter med psykisk uhelse i samfunnet i dag, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Kanskje snakkes det også mer om dette temaet i dag, enn det ble gjort tidligere? Tidligere var det ikke så uvanlig å ha en tante «som lå». I dag snakkes det i større grad om depresjoner og psykiske diagnoser.

I et samfunn med større grad av åpenhet er det viktig å være tydelig på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet.

Det er mange som opplever skilsmisse, sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap.

Men det er ikke alltid så enkelt.

Man kan også ha tunge dager som ikke skyldes store kriser i livet. Som politiker opplever jeg dem gjerne oftere enn tidligere. Man skal prestere på så mange arenaer. Man skal vite litt om mye, og svaret forventes å ligge klart når spørsmålet kommer. Det hender at jeg ligger søvnløs om natten, både før og etter en debatt. Man kverner på hva en skal si, og kanskje verre, på hva en aldri burde ha sagt. Noen dager kunne jeg tenkt meg å ligge i sengen. Men jeg velger å stå opp.

Det finnes mange tegn som kan vise at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan det går med folk vi møter, men det er sjeldnere vi er klare for et ærlig svar.

Hvordan går det med deg, egentlig?

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å ta det som ofte omtales som den vanskelige samtalen. Det er så mange temaer i et menneskes liv som kan være vanskelig å berøre. Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler som sørger for at vi har det godt, også i arbeidslivet.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De føler seg ofte utenfor, og føler ikke at de kan måle seg mot de andre som går rundt og fungerer i det daglige. De kjenner ofte på den samme redselen jeg kjenner på. Hva tenker folk egentlig om det jeg sa nå? Burde jeg ha gjort det på en annen måte. Å grue seg og kjenne på usikkerhet er en del av det å leve og være en del av samfunnet. De færreste av oss går gjennom livet uten å kjenne på dette. Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av egne nedturer. For livet er ikke rett frem for noen av oss.

Selv om jeg som oftest opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det går over. Det er viktig at vi forteller hverandre dette. For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Ensomhet har dessverre blitt en større utfordring for mange, og noen er mer utsatt for ensomhet enn andre. Mens 1 av 10 i befolkningen for øvrig sier de er mye plaget av ensomhet, sier 4 av 10 eldre over 80 år at de føler seg ensomme, og det er 3 av 10 unge som opplever ensomhet. Selv har jeg min bestemor på 92 år som nærmeste nabo. For henne kan en dag være uendelig. Mens vi løper i hamsterhjulet for å kombinere jobb- og familieliv, teller hun timer til neste besøk. Nylig innførte vi lørdagsfrokost hos henne. Et høydepunkt i uken hvor vi kan spise i fellesskap. Nystekte rundstykker smaker bedre sammen med andre.

I anledning verdensdagen for psykisk helse er det verdt å tenke på hvordan vi kan sørge for at enda flere inkluderes i fellesskapet. Enten det er med varme rundstykker på en lørdag, eller at vi åpner opp arbeidsfellesskapet for flere.

Det beste for et menneske er ofte et annet menneske.

En skolestart for gutta

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner i skolen legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. I disse dager starter de opp igjen med den viktige jobben sin. Lærerne er den avgjørende faktoren for at både jenter og gutter skal lykkes i skolen.

Denne uken går også mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Selv er jeg spent. Min eldste sønn har sitt første dag på ungdomskolen. De neste årene vil brødrene hans følge etter, og i 2024 vil alle guttene gå på ungdomskolen. Et nytt kapittel i livet er i ferd med å starte.

Jeg må ærlig innrømme at jeg også er bekymret. Som mamma til gutter blir man fort det. For nesten 70 prosent av dem som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter, og gutter er videre overrepresentert i andel unge uføre mellom 20-29 år og vi vet at skolemotivasjonen synker hos guttene på ungdomskolen.

Skolen skal være utjevnende, både for faglige og sosiale forskjeller. Vi ser derimot at jentene gjør det bedre enn guttene på skolen. De får bedre karakterer, er flinkere til å lese og flere fullfører videregående opplæring enn gutter.

Litt bekymret, men mest forventningsfull sender jeg allikevel ungene av gårde mot et nytt skoleår mens jeg tenker, hva er det egentlig som skjer med gutta?

De siste årene har jeg gjort meg noen anekdotiske tanker rundt dette.

Det startet da jeg var på 20 års-reunion etter barneskolen hvor jeg traff igjen mange av de urolige guttene som stadig fikk kjeft i timene. De ble tidlig stemplet som lite interesserte, og ble uro-momenter for mange av oss. Selv var jeg nok med å bidra til uro i perioder, men fikk aldri det stemplet på meg. En av disse gutta, som i dag har en svært respektabel jobb, følte de ble stemplet som «problemelever» og sa til meg «utfordringen min var at læreren så problemer der det ikke var problemer.» Det er en setning som har festet seg hos meg, og som jeg har tenkt mye på etterpå.

For det gikk helst godt med de fleste jeg gikk i klasse med, både guttene og jentene. Flere av de andre såkalte urolige gutta driver i dag egne firmaer og har funnet sin vei ved å bruke energien til noe de brant for. Men det er ingen selvfølge at det er slik det går og det er ikke noe vi som samfunn bare kan akseptere.

Som mor til tre gutter har jeg noen ganger bitt meg merke i kommentarer fra dem om at jentene får lov til å holde på, mens guttene får kjeft. Kan det være slik at gutter og jenter behandles ulikt på skolen. Som mor til også en jente, tar jeg meg i at det antagelig stemmer. Dessverre. For vi har nok alle litt ulike forventninger til gutter og jenter, og det kan skape varige utfordringer senere. Dette problemet er på ingen måte isolert til skolen, vi som foreldre, besteforeldre og naboer forsterker det, og vi må alle gjøre vårt. Det handler også om større bevissthet.

Som politiker gjør dette meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Mye har gått i riktig retning i norsk skole de siste åtte årene. En god lærer er den viktigste faktoren for elevenes læring, og Høyre i regjering ga lærerne et faglig løft og et statusløft. Da Høyre overtok regjeringskontorene innførte vi videre en fraværsgrense, reformerte læreplanene og gjorde det mulig og ønskelig for flere å ta yrkesutdannelse. Nå lærer elevene mer, fraværet i videregående skole har gått ned, yrkesfag har fått et oppsving og rekordmange fullfører skolen.

Men det er utfordringer ved dagens ungdomsskole. Skolen klarer ikke i tilstrekkelig grad å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Alt for mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og det er som sagt betydelige forskjeller mellom gutter og jenter. Elevenes motivasjon og opplevelse av mestring synker på ungdomsskolen og fraværet er høyt blant mange. I tillegg blir ikke elevene godt nok forberedt til videre utdanning, særlig med tanke på yrkesfagene.

Dette er problemer Høyre vil ta tak i gjennom en ny og helhetlig ungdomsskolereform. De grunnleggende ferdighetene må styrkes, samtidig som vi sørger for mer variert undervisning og legger grunnlaget for at flere kan velge yrkesfag.

Det gjøres heldigvis allerede veldig mye bra i Skole-Norge. Et eksempel er Vardheia ungdomsskole som er bygget som en yrkesfaglig skole med verksteder, storkjøkken og restaurant. Skolen er et strålende eksempel på hva som allerede er mulig innenfor dagens handlingsrom. Målet er å hindre fall i elevenes motivasjon, og her er det hentet mye inspirasjon fra hvordan videregående er organisert og hvilket utstyr som er tilgjengelig. I tillegg til to timer arbeidslivfag kan elevene velge ytterligere tre timer i uken med praktiske fag. Praktisk og variert undervisning er et viktig grep for å øke motivasjonen.

Ungdomsskolen har lenge vært et oversett kapittel i norsk skolepolitikk, men er helt avgjørende på veien mot Høyres mål om at ni av ti skal fullføre videregående.

Jeg håper vi i tiden fremover kan snakke mer om hvordan vi kan gi jenter og gutter de samme mulighetene, også i skolen.

Lykke til med et nytt skoleår!