Kategori: Helse & oppvekst

«Potensial AS er Norges største selskap, med virksomhet innen helse, energi, varehandel, utdanning, bygg, finans, juss, medier, markedsføring mm.

Vi er over 255.000 ansatte i over 100 norske byer. Vårt formål er å skape verdi, både for oss selv og samfunnet.»

Slik har Fontenehusene innledet sitt tankeeksperimentet, hvor de ser for seg at flere med psykiske lidelser kan ta en plass i arbeidslivet.

Det ble oppspill til debatten «En psykt bra arbeidskraftreserve» hvor Einar, som er medarbeider i Fontenehusene, minnet oss om at folk vil jobbe, men at det ofte handler om livet rundt, for folk som «faller utenfor».

Der spiller Fontenehusene en viktig rolle i arbeidet med å finne en plass for alle i samfunnet.

Jeg reflekterte rundt begrepet utenforskap, og fremhevet hvor viktig det er at vi utvider hva vi anser som normalt i samfunnet. Det slår meg stadig, gjennom mine mange menneskemøter, at vi ikke er så ulike når alt kommer til stykket. Vi har alle både solskinnsdager og dager hvor vi helst vil holde sengen. Vi kan grue oss til et møte, eller danse lykkelig nedover gaten etter et vellykket møte.

Tilfeldigheter gjør at folk havner utenfor det vi definerer som fellesskapet. Det skaper uhelse.

Arbeid må være en del av behandlingen, sa arbeidslivsforsker, Øystein Spjelkavik. Samtidig minnet han om hvor viktig det er med kunnskap på arbeidsplassene om at de med psykisk sykdom kan jobbe.

En kan faktisk også bli bedre av det.

Håkon Skard i psykologiforeningen minnet om at personer med psykiske lidelser ikke er en ensartet gruppe. Den spenner fra alt fra psykisk ubehag, som jeg nok selv har kjent på denne uken, til alvorlige psykiske lidelser. Håkon fremhevet også at arbeidshelse er rehabiliterende.

Vi må snakke mer om den enkelte person og slutte å plassere hverandre i båser med store merkelapper dersom flere skal føle seg som en del av fellesskapet.

Da trenger vi ledere som skaper et helsefremmende og inkluderende arbeidsmiljø, hvor flere føler seg som en del av laget.

Da Pål Molander var leder av Statens arbeidsmiljøinstitutt snakket han om at arbeidet med arbeidsmiljøet i bedriften var den mest lavthengende frukten for å skape mer inkludering og redusere sykefraværet. Ledelse er en hovednøkkel.

Jeg tror det er et konkurransefortrinn for bedriftene å skape et inkluderende arbeidsmiljø. Derfor samarbeider jo også flere og flere bedrifter med Nav.

Nå må vi gi Nav den ryggdekningen de trenger for å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører for å få enda flere i arbeid. Hans Christian Holte i Nav var klar på at de vil samarbeide mer med aktører som Fontenehusene.

Da Torbjørn Røe Isaksen var Arbeids- og sosialminister la han frem en stortingsmelding som het «Ingen utenfor». Der var et av målene å bygge ned siloene mellom helse og arbeid, og sette individet i sentrum. Mer innovasjon i tiltakssektoren, mer helsebehandling og arbeidsrettet bistand og tettere samarbeid med sosiale entreprenører er oppskriften for å skape et inkluderende samfunn. Putter vi inn utdanning og kompetanse har vi det som skal til for å støtte opp om den enkelte gjennom livet.

Dersom vi skal ta på alvor at folk er verdifulle bidragsytere i samfunnet, må vi legge til rette for dette. Jeg håper regjeringen gjør det de kan for å sørge for et enda tettere samarbeid mellom Nav og sosiale entreprenører og plukker frem stortingsmeldingen som per nå ligger i en skuff.

Fontenehusene viser oss at det virker!

Tonje Brenna spurte meg om følgende på Facebook, vedrørende diskusjonen som går om hvorvidt kunnskapsministeren lyver, eller ikke om at Høyre vil ha karakterer i barneskolen. 

«Margret Hagerup, det er jo egentlig et veldig enkelt spørsmål å avklare. Faktisk kan du svare ja eller nei.

Dersom ungdomsskolen skal starte et år tidligere for elevene, blir det da også karakterer et år tidligere?

Ut ifra det både partileder og andre i Høyre sier, er det vanskelig å forstå det som annet enn at svaret er ja.»

Svaret er nei, og du vet at det har vært presisert gang etter gang.

Spørsmålet er om du tar egen oppfordring og snakker sant om andres politikk. Det kan du svare ja eller nei på.

Så til fakta:
Høyre har, både i regjering og i Stortinget, gått inn for å lovfeste at 1. til 7. klasse skal være karakterfritt. Ved behandling av Opplæringsloven slo en enstemmig utdanningskomite fast:

«Komiteen viser til at det i dag er forskriftsfestet at det i grunnskolen 1.–7. trinn bare skal gis vurdering uten karakter. Komiteen viser til at det i høring til ny opplæringslov ble foreslått å lovfeste at barnetrinnet skal være karakterfritt, og at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til ny opplæringslov. Komiteen støtter dette.»

Med andre ord: Regjeringen Solberg ville lovfeste at 1. til 7. klasse skal være karakterfri, regjeringen Støre fulgte opp og et enstemmig storting vedtok dette.

Her er runden du og jeg hadde om dette i Stortinget i mars. Der kommer det også tydelig frem hva vi mener i denne saken:

Margret Hagerup (H) [11:15:04]:
Kunnskapsministeren har gjentatte ganger påstått at vårt forslag i Høyres ungdomsskolereform om å åpne for forsøk med fireårig ungdomsskole på første- til tiendeklasseskoler handler om å snikinnføre karakterer i barneskolen. Dette ble senest gjentatt i VG før helgen, da kunnskapsministeren la fram opplæringsloven.

Kan kunnskapsministeren vise til hvor hun har dette fra?

Statsråd Tonje Brenna [11:15:35]: Høyre la for kort tid siden fram sitt forslag til ungdomsskolereform. For å spole litt tilbake, kom vel varselet om at det ville komme et forslag fra Høyre åtte dager etter at undertegnede tiltrådte som kunnskapsminister, etter at Høyre – for ordens skyld – hadde styrt det samme departementet i åtte år uten å endre ungdomsskolen.

Vi har tre grunnleggende utfordringer for elevene våre på mellomtrinnet og ungdomsskolen. Det første er at et eller annet sted rundt 4. klasse og 5. klasse begynner de å kjede seg og oppleve skolen som mindre relevant. Det andre er at de mobber hverandre mer mot slutten av barneskolen og inn i ungdomsskolen. Det tredje er at stadig flere kjeder seg og ikke opplever undervisningen som relevant. De tre hovedutfordringene har regjeringen satt seg som mål å svare på i det arbeidet vi gjør med en reform for ungdomsskolen.

Så presenterte Høyre sitt alternative forslag til reform, som hadde noen få elementer ved seg. Det ene var en obligatorisk bacheloroppgave for 10. klasse, det andre var at det skulle være mulig å begynne tidligere på ungdomsskolen – altså at du i 7. klasse var en del av ungdomsskolen – og det tredje var at man nok en gang, som så ofte fra Høyres side, skulle innføre mer kartlegging og nasjonale prøver.

Etter å ha forsøkt i flere omganger, sammen med gode kollegaer og kloke hoder, å dechiffrere hva substansen i Høyres forslag til en ungdomsskolereform egentlig var, sto vi igjen med det. Det skal være mulig å få karakterer ett år tidligere enn det det er i dag. Jeg tror Høyre er interessert i å gjøre grep for ungdommene våre og for ungdomsskolen, men den ungdomsskolereformen Høyre la fram den gangen verken svarte på hovedutfordringene, løste problemet eller bidro til å breie ut hva de egentlig skal gjøre for ungdommene våre.

Norge trenger flere hender og hoder i arbeid. Vi trenger at flere trives i skolen, og vi trenger at flere blir kvalifisert. Et viktig grep da er å gjøre noe for ungdomsskoleelevene våre, og det mener jeg at Høyre ikke gjorde i sitt forslag til reform. Tvert imot sto vi igjen med det Høyre veldig ofte legger fram når det handler om skole, nemlig mer karakterer, testing og måling.

Margret Hagerup (H) [11:17:35]: Det er vanskelig å diskutere faktisk politikk når kunnskapsministeren fortsetter å bruke de første timene etter at vi legger fram reformen, til å tolke Høyres politikk. Allerede 17. januar tilbakeviste Jan Tore Sanner denne påstanden i VG. Det var debatter på Dagsnytt 18, og påstanden er senere tilbakevist en rekke ganger, ikke bare i media, men det er også tydelig presisert fra Stortingets talerstol. Den 1. februar sa Jan Tore Sanner:

«Høyre har ikke foreslått karakterer (…). Vi ønsker å opprettholde den grensen som er i dag (…). Det er altså ikke et forslag Høyre har fremmet, og Arbeiderpartiet må slutte med de påstandene.»

Og videre:

«Vi har ikke foreslått karakterer fra 7. klasse.»

Det har kommet en rekke tilbakevisninger av de påstandene som kunnskapsministeren fortsetter å komme med. Som folkevalgt mener jeg vi skal sørge for å ha en opplyst og redelig debatt, og det mener jeg også som mor, med barn som går i skolen.

Spørsmålet til kunnskapsministeren er: Synes ikke kunnskapsministeren svarene fra Jan Tore Sanner og Høyre er tilfredsstillende, og stoler ikke kunnskapsministeren på de svarene?

Statsråd Tonje Brenna [11:18:39]: Hvis representanten refererer til svarene Høyre og representanten Jan Tore Sanner gir meg på hva som er innholdet i Høyres ungdomsskolereform, er svaret nei. Det opplever jeg ikke som tilfredsstillende av de grunnene jeg nevnte tidligere, nemlig at de egentlig ikke svarer på de utfordringene vi står overfor for elevene våre i siste del av barneskolen og gjennom ungdomsskolen. Vi trenger at flere av elevene våre trives og mestrer skolen. Vi trenger at flere blir kvalifisert, og vi trenger i enden av skoleløpet å få flere hender og hoder i arbeid. Derfor er jeg opptatt av at vi gjør det vi kan for å bidra til nettopp det. Et av de grepene mener jeg er å gjøre skolen mer praktisk og variert, i tillegg til at vi tar på alvor det elevene forteller oss, nemlig at de opplever stress og press som potensielt kan være til hinder for både trivsel og læring. Det er en av grunnene til at regjeringen i sitt forslag til opplæringslov foreslo å lovfeste forbud mot karakterer fra 1. til 7. trinn. Dersom representanten Hagerup og Høyre ønsker å være med på det forslaget, er det veldig kjærkomment, og da kan vi helt sikkert også komme videre i debatten om hva en ungdomsskolereform skal være.

Margret Hagerup (H) [11:19:42]: Jeg synes det er synd at kunnskapsministeren, som bør være opptatt av kunnskap og en redelig debatt, ikke benytter anledningen til å si at en vil slutte å komme med fakta som ikke stemmer om Høyres politikk. Dagens unge vokser opp i en hverdag hvor informasjonsmengden er stor. Det er mange saker som preger nyhetsbildet, og mange av disse deles flittig på sosiale medier. I en stadig mer polarisert verden kan det være vanskelig for folk å orientere seg i hva som er fakta, og hva som ikke er fakta.

Jeg begynte denne spørrerunden med å spørre ministeren som er ansvarlig for kunnskap, om hvor en har denne påstanden fra. Da sa ministeren at dette er noe som Arbeiderpartiet har funnet opp på et seminar de første timene etter at vi la fram en ungdomsskolereform med veldig mange konkrete grep som vi har lyst til å diskutere. Kunnskapsministeren må gjerne komme til Høyre og snakke om vår ungdomsskolereform.

Jeg har et siste spørsmål. Synes kunnskapsministeren at hun selv bidrar til en opplyst og saklig debatt om dette når en er med på en falsk historiefortelling om Høyres politikk?

Statsråd Tonje Brenna [11:20:44]: Høyre la fram en ungdomsskolereform hvor et av grepene var at man skal kunne begynne et år tidligere på ungdomsskolen. I norsk ungdomsskole har vi karakterer, ergo kan man få karakterer et år tidligere med Høyres ungdomsskolereform. Det trengte jeg ikke et seminar for å oppdage. Det er heller ikke en falsk historiefortelling. Det er å ta Høyres forslag til en reform for ungdomsskolen på det største alvor.

Jeg er politisk uenig i at det er løsningen, for jeg mener vi har veldig mange andre grep vi kan ta for å sørge for at elevene våre trives og mestrer skolen bedre, både siste del av barneskolen og ungdomsskolen, men det er ikke historieforfalskning. Det er tvert imot å ta forslaget på alvor. Dersom representanten nå mener det ikke er aktuelt å gi karakterer til de elevene som potensielt begynner et år tidligere på ungdomsskolen, godtar jeg det. Det er helt ok, men det er altså første gang en så tydelig presisering har kommet fra Høyres representanter.

Jeg er glad for at Høyre lytter til det jeg sier også når jeg har kritikk av deres forslag, og jeg er helt sikker på at vi får nok av anledning til å diskutere ungdomsskolereform videre, også her i Stortinget.

Margret Hagerup (H) [11:21:45]: Allerede 1. februar, da Jan Tore Sanner var i spontanspørretimen, sa kunnskapsministeren at Høyre åpner for det, ergo er det karakterer i skolen. Det ble avvist en rekke ganger, men jeg er glad for at kunnskapsministeren nå sier at en godtar dette, og jeg håper at dette blir siste gang en må tilbakevise det – både i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og ulike media og ikke minst her fra Stortingets talerstol. Siste spørsmål blir da: Kan en være sikker på at kunnskapsministeren vil godta dette, og at en ikke benytter anledningen til å falle for enkel retorikk for å skape et bilde av Høyre som ikke stemmer med virkeligheten?

Statsråd Tonje Brenna [11:22:24]: Jeg er glad for at Høyre lytter til det jeg sier, også når jeg kritiserer Høyres forslag, men jeg synes det er rart at det er mulig å forstå det som historieforfalskning at når Høyre foreslår at våre elever kan begynne ett år tidligere på ungdomsskolen, og det unektelig er slik at vi har karakterer i ungdomsskolen, så betyr det ikke det samme som at elevene kan få karakterer ett år tidligere. Jeg har lest dokumentene som har kommet fra Høyre, jeg har lyttet til debattene, jeg har hørt hva Høyre har foreslått, og jeg kan ikke forstå annet enn at fødselsåret til disse elevene er det samme, men at de begynner på ungdomsskolen ett år tidligere. Når det er sagt, er jeg enig med representanten Hagerup i at vi kan si oss ferdig med det og fortsette å diskutere substansielt hva som bør være innholdet i en ungdomsskolereform. Jeg er helt overbevist om at det må være en mer praktisk og variert skole, hvor vi reelt både forbereder elevene våre for arbeidsliv, videre studieliv og livet for øvrig. Da må flere trives. Da må flere oppleve mestring. Da må flere lære det de skal. Og det tror jeg vi kan få til med de forslagene regjeringen etter hvert vil komme tilbake med.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at Tonje Brenna denne uken i en tale om skolepolitikk til unge Arbeiderparti-politikere fortsetter å spre usannheter om at Høyre vil ha karakterer i barneskolen. En påstand hun har blitt utfordret på fra alle tenkelige kanter, etter at Ap først fremsatte den.

Jeg har høyere forventninger til en minister enn dette.

I mars måtte jeg bruke hele fire spørsmål i spørretimen på å slå fast at det var fake news at vi ville ha karakterer i barneskolen. Selv om Brenna hadde blitt kjent med temaet ved flere anledninger.

Da svarte Brenna følgende: «Dersom representanten nå mener det ikke er aktuelt å gi karakterer til de elevene som potensielt begynner et år tidligere på ungdomsskolen, godtar jeg det. Det er helt ok, men det er altså første gang en så tydelig presisering har kommet fra Høyres representanter.»

Jeg ville ha dette enda tydeligere fra ministeren, da det dessverre hadde vært tendenser til at ministeren ikke stoppet å spre usannheter om vår politikk, på tross av bedre viten.

Jeg fortsatte derfor: «Det ble avvist en rekke ganger, men jeg er glad for at kunnskapsministeren nå sier at en godtar dette, og jeg håper at dette blir siste gang en må tilbakevise det – både i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og ulike media og ikke minst her fra Stortingets talerstol. Siste spørsmål blir da: Kan en være sikker på at kunnskapsministeren vil godta dette, og at en ikke benytter anledningen til å falle for enkel retorikk for å skape et bilde av Høyre som ikke stemmer med virkeligheten?»

Brenna svarte da: «Når det er sagt er jeg enig med representanten Hagerup i at vi kan si oss ferdig med det og fortsette å diskutere substansielt hva som bør være innholdet i en ungdomsskolereform.»

Man skulle tro at saken var ferdig med det.

Jeg har enda håp om at det skal settes et punktum, i det minste fra regjeringsmedlemmers side. Det må vel kunne forventes at det føres en redelig debatt om faktisk politikk på det nivået?

I behandlingen av opplæringsloven før sommeren slo komiteen fast følgende om karakterer:

«Komiteen viser til at det i dag er forskriftsfestet at det i grunnskolen 1.–7. trinn bare skal gis vurdering uten karakter. Komiteen viser til at det i høring til ny opplæringslov ble foreslått å lovfeste at barnetrinnet skal være karakterfritt, og at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til ny opplæringslov. Komiteen støtter dette.»

Det var for øvrig regjeringen Solberg som la frem høringsforslaget til ny opplæringslov. Vi har aldri tatt til orde for karakterer i barneskolen, snarere tvert imot.

Tonje Brenna skrev nylig på sin Facebook om samme tale til de unge politikerne: «Derfor kom jeg med en oppfordring til Erna Solberg: Vær ærlig om hva Høyre går til valg på. Folk er ikke dumme, og de fortjener at politikere snakker sant. Jeg håper hun tar den oppfordringen.»

Spørsmålet er om kunnskapsministeren selv tar denne oppfordringen.

Kunnskapsnivået i denne saken har hittil stått til stryk, Brenna!

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Det var en av de sjeldne kveldene. Dagen hadde begynt så vanlig. Det var en tirsdag i august, hvor ferien snart var over og koffertene lå strødd i huset. Hva som var rent og skittent var for lengst glemt. Det meste hadde en egen eim av sydenlukt.

Borte bra, hjemme best tenkte jeg, da jeg løp langs veien for å gjøre unna dagens løpeøkt og kjente hevdalukten slå rundt meg. Ingen tvil om at jeg var hjemme på Jæren.

Borte bra, hjemme best.

Etter å ha lukt meg gjennom bedene og spylt inngangspartiet vasket jeg meg gjennom huset. Snart var det tid for spontan feiring. Jeg løp ned til butikken for å handle ost, kjeks og spekemat. Så fyrte vi i utepeisen og satt og nøt solnedgangen til 20 grader og vindstille, mens vi sprettet korken på nok en flaske.

Sure toner kom ut av karaokeanlegget, mens mørket falt på. Minuttene løp avgårde mens vi ventet på månen. Kunne det være supermånen som lyste opp himmelen? Eller gjemte den seg kanskje bak nabohuset?

Vi så den enda ikke.

Levende lys og åpen ild i utepeisen gav håp, mens vi så ut over vannet. Hvor gammelt er huset, tenkte jeg, da jeg så mot de hvite veggene. Bak meg lyste himmelen over vannet.

Gjennom generasjoner har folk før meg sett ut over det samme vannet, under den samme himmelen. Tenk så mange historier. Så mange dager som er gått. 

Min bestemor på 93 år var sjelden opplagt denne kvelden. Hun feiret datteren som hadde første dag som pensjonist.

Tiden flyr, og vi med den, tenkte jeg. Livet forstås baklengs, men må leves forlengs, sa Søren Kierkegaard for lenge siden.  Man må ha med seg fortiden for å kunne se fremtiden og samtidig leve her og nå. 

Mon tro om de som bodde her før meg også følte seg så levende og tilstede som vi gjorde denne kvelden?

Pensjonister er definitivt ikke det de en gang var.

Dette var en kveld for minnebøkene, og vi hadde den sammen. Det er verdt mer enn en måne. Selv enn supermåne. 

LOs leder Peggy Hessen har de siste ukene tatt til orde for å være den mest sosiale i klassen, samtidig som hun har spredd rundt seg med valgkampretorikk og snakk om usosial politikk. Det kunne kledd LO med litt mer omtanke for dem som står lengst unna arbeidslivet.

For vi trenger arbeidskraft og verdien av å ha en jobb å gå til betyr mye for den enkelte. Der har dessverre verken LO eller regjeringen den rette oppskriften.

Hvert år matcher bemanningsbransjen folk som trenger jobb med jobber som trenger folk. Hvert år er det 70.000 som får jobb gjennom bransjen. 4 av 10 kommer fra arbeidsledighet. 2 av 10 kommer fra skolebenken. Jeg har selv jobbet tett med bemanningsbransjen og sett folk som får en sjanse blomstre og senere få fast jobb. Med regjeringens innstramminger har veien inn til arbeidslivet blitt smalere.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser, gjennom regjeringstiden. Jeg var i den perioden i flere debatter hvor vi fikk kritikk fra Ap om at vi ikke gjorde nok i dette arbeidet. Fasiten etter to år med Ap anført av LO i styringen, er at regjeringen ikke har prioritert en eneste økning.

Jeg skulle ønske at Peggy Hessen snakket mer om dette.

For det er dessverre sånn at færre enn tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid. Det er arbeidskraft og mennesker samfunnet trenger, som i dag i stor grad holdes utenfor arbeidslivet.

Gjennom flere år sørget Høyre i regjering for at organisasjonen HELT MED kunne få flere med psykisk utviklingshemming ut i jobb. Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har omtalt HELT MED som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) på 1990-tallet.

Dette er sosial innovasjon som har gitt flere en fot innenfor.

Arbeidet til HELT MED har vist at potensialet er stort. Det handler om at vi må ha tro på den enkelte, og sørge for at den enkelte kan oppfylle sine drømmer gjennom å gi dem muligheter. Det handler om gode modeller for oppfølging, også i ordinært arbeidsliv.

Høyre på Stortinget har fått flertall for at det trengs bedre oppfølging av personer i varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, etter modell fra HELT MED. I dag er det Nav som gir bedriften et tilskudd, noe som gjør at en i mindre grad lykkes med fleksibilitet i tiltaket. Så langt har regjeringen vært sendrektige i dette arbeidet, men det har ikke manglet på fagre ord.

Det er på høy tid å ta de med utviklingshemming på alvor og gi dem en fot innenfor arbeidslivet, men da må vi endre systemet.

I denne debatten savner jeg deg, Peggy.

Høyre på Stortinget har også fått flertall, mot regjeringspartienes stemmer, på at de som er lærekandidater i dag skal kunne få en assistentbetegnelse når de har tatt kompetansebeviset sitt. Det er et stort behov for helseassistenter, kokkeassistenter og andre assistenter i arbeidslivet. LOs svar på dette er en bekymring for at terskelen for fagarbeidere blir senket.

Spørsmålet er om LO er for opptatt av dem som allerede er i arbeidslivet, til å ha omtanke for dem som trenger en vei inn.

Det tok ikke mange dagene inn i sommeren før kjøret begynte. I kronikker, kommentarfelt og i innboksen. Det er visst fortjent, må vite.

For jeg er en av dem som har bevilget meg det som på folkemunne kalles Stortingsferie.

Samtidig som politikken sliter med stadig nye saker som er egnet til å svekke tilliten, får fremdeles kreativ historiefortelling leve videre, år etter år. Og vi spør oss om hvorfor ikke flere vil ta verv i politikken? Fortsetter denne utviklingen vil vi en gang langt der fremme ikke lenger ha mødre og fedre som stiller opp. Naboen slutter å bry seg. Enten driver man bedrift, eller politikk. De vanlige folkene mot disse politkerne.

Jeg er helt sikker på at demokratiet vil bli svekket dersom det skjer. Debattene blir bedre av mangfoldet, men det fordrer at debatten baseres på kunnskap, og ikke på fordommer og sleivete kommentarer.

Det er riktig at mange av sakene som har blitt løftet frem de siste årene har vært viktige å få frem. Samtidig må en minne hverandre på at flertallet av folkevalgte i Norge ikke er en del av disse sakene. Det er også et problem at kreativ historiefortelling får leve, år etter år.

Gjennom seks år som stortingsrepresentant har jeg nå måttet forsvare møtefri periode i Stortinget, hver sommer.

Sent i går kveld tikket denne mailen inn i mailboksen min:

«Hei Margaret.

Hvordan kan du si at lærerne har for lang avspasering og ferie, når Stortingspolitikerne bevilger seg 108 dager fri og vedtar egen lønnsforhøyelse?»

Jeg hadde en lang sms-utveksling med vedkommende i fjor, da jeg var i en del debatter om lengden på sommerferien og min bekymring rundt barnas læring og hvordan skoleårets oppbygging påvirker dette.

Den gang svarte jeg følgende: «Vi har ikke fri i 3 mnd. Vi har møtefri. Det er for at vi skal kunne bruke tid på å besøke/ha møter og snakke med folk både lokalt og rundt omkring i landet. Alternativet kunne vært at alle hadde vært Oslo-baserte og at dette var en jobb, ikke et verv.»

Jeg håper å slippe den samme utvekslingen neste år, men jeg frykter at det fortsetter.

I kommentarfeltene diskuteres det hvor lenge vi som er på Stortinget bør sitte. De lærde strides. To eller tre perioder får holde, skriver flere. To er mer enn lenge nok, skriver andre. Enkelte mener antagelig at en perioder også er for lenge.

Det blir spennende å se hvor mange som stiller seg til disposisjon for politikken de neste årene. Det er ingen tvil om at vi trenger dere. Men da må vi ta et oppgjør med kunnskapsløse debatter og karikering av vervet som stortingsrepresentant.

Visste du at vi ikke har gullpensjon etter tre perioder på Stortinget? Det er visst en ordning som eksisterte for mange år siden.

Allikevel kan du være helt sikker på at jeg vil få den kommentaren slengt mot meg et titalls ganger frem mot jul. «Du må jo bare ha en periode til nå, så har du sikret deg!»

Vi er privilegerte som er folkevalgte, er blitt viktig å si. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror nå at det er vel så viktig å si at vi trenger flere av dere med på laget.

Da må vi slutte å snakke ned et verv som er med og former morgendagens samfunn. Alternativet er at vi mister viktige stemmer.

Håper alle får en fin sommer. Den har vi alle til felles, og den kommer hvert år, like sikkert som disse debattene.

Bare landet fikk en ny statsminister skulle alt gå så meget bedre. Før valget i 2021 var det ikke måte på hvor mye representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle fikse på.

Lite visste vel velgerne om at det var med forbud landet skulle bygges. Og reverseringer.

Glemte jeg tillitsreformen?

De siste to årene har regjeringen snakket om kommuner og fylkeskommuner som ikke skal være sammen lenger, mens millionene fyker ut av statskassen. Her strides nok regjeringspartiene, og rives i kampen mellom fornuft og følelser.  Arbeiderpartiet mot Senterpartiet.

Vi har to ministre på kunnskapsfeltet som er bekymret for rekrutteringen til læreryrket, samtidig som de har senket kravene og fjernet den eneste muligheten lærere hadde til å utvikle undervisningen sin i klasserommet gjennom lærerspesialistordningen. Ikke skal det være krav til at lærere fordyper seg i norsk, matematikk og engelsk, selv om lærere som fikk dette etter- og videreutdanningstilbudet selv meldte om at det endret deres undervisning i klasserommet og gjorde dem til bedre lærere.

Med tillitsreform skal visst landet bygges.

Det er fristende å spørre hva regjeringspartiene brukte åtte år i opposisjon på. En skulle tro at en ved en iver etter å styre landet hadde noen gryteklare prosjekter som lå klare for realisering.

Det eneste som blir faktisk politikk for tiden er blind ideologi fra Arbeiderpartiet og reverseringsmanien til Senterpartiet.

Arbeidsministeren har svart meg i Stortinget at faktagrunnlaget bak innstrammingene i innleie blant annet er at det er grunn til å anta at innleie begrunnet i at arbeidet er av midlertidig karakter er blitt benyttet i større omfang enn det arbeidsmiljøloven ga grunnlag for. Tallene viser at innleie har ligget stabilt mellom 1- 2 % i mange år. Nå utformes lovverk basert på antagelser og dem som bryter regelverket.

Med forbud skal landet bygges.

I helgen vedtok Arbeiderpartiet at de skulle ta opp kampen med de private aktørene i helsevesenet, gjennom å åpne for at kommuner kan sette foten ned mot etableringen av private tilbydere i den offentlige helsetjenesten. Forbundsleder, Lill Sverresdatter Larsen, i det partipolitisk uavhengige Sykepleierforbundet gikk i NRK ut og sa at utfordringene i helsevesenet kan og bør løses på andre måter enn å gi vetorett mot å etablere privat virksomhet.

Helsepersonellkommisjonen har nettopp gitt oss et tydelig varsko. Det må gjøres noe med både oppgavedeling, arbeidstid og hvordan vi løser oppgavene. Da begynner en ikke med forbud. Det skulle tatt seg ut om nyutdannede ingeniører fra NTNU fikk beskjed om at i Rogaland, der får du kun jobbe i det offentlige.

Alle skal møtes i den offentlige fellesskolen sier Tonje Brenna. For da blir alt så meget bedre. Samtidig ser man at skoler som Wang idrettsgymnas, Norsk realfagsgymnas og norsk restaurantskole er gode supplement til den offentlige skolen, med høye søkertall, gode resultater og svært høye gjennomføringstall. Dette er friskoler, hvor staten finansierer hovedvekten, slik at en ikke skal være avhengig av en tykk lommebok for å kunne få tilbudet.

I et samfunn der det store flertallet er fast ansatte i en jobb de trives i, har regjeringen nå gjort betydelige innstramminger i innleieregelverket. Konsekvensen er at fast ansatte i bemanningsbyråer nå mister jobben sin, samtidig som norske bedrifter mister konkurransekraft.

I et samfunn der over ni av ti elever går i den offentlige skolen, blir friskolene stadig rammet av nye innstramminger, både i adgang til å opprette skoler med yrkesfaglig profil, og i adgang til å utvide eksisterende skoletilbud. Konsekvensen er et mindre mangfoldig skoletilbud og mindre valgfrihet for elever og foreldre.

Det burde ikke være en kamp mellom det offentlige og det private.

For tro det eller ei, vi er faktisk enige med regjeringspartiene om at det offentlige tilbudet innen skole og helsevesen er ryggraden i samfunnet vårt. Vi mener at et trygt og organisert arbeidsliv, hvor partene blir enige om de store linjene, er til det beste for den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Det gjør at vi kan bli enige om bærekraftige løsninger som kan stå seg over tid uavhengig av hvem som styrer.

Der vi imidlertid skiller oss er i den blinde troen på ideologi. For jeg er helt sikker på at det ikke er med forbud vi skal bygge landet.

Vi trenger ikke en tillitsreform for å trygge fremtiden. Det vi trenger er at regjeringen har tillit til at også de som jobber i det private har viktig kompetanse vi trenger i fremtiden.

Det betyr faktisk noe hvem som styrer.

Det er ikke med forbud vi skal styre landet.

Du må ha en veldig god mann, sa min kollega Ola Nordmann til meg. Før han fortsatte sin uhemmede lovprising av Rune, som tross alt måtte være et unikum. Du bør være utrolig takknemlig for at du har ham, og ikke ta ham for gitt, avsluttet Ola. Det håper jeg du husker på.

Jeg pustet dypt inn mens jeg tenkte med meg selv om jeg orket å dra den leksa en gang til. Og ikke minst hvordan jeg skulle få frem poenget, uten at det gjør at jeg underkjenner Rune sitt bidrag i heimen.

For det er ingen tvil om at livet og pendlerlivet er et lagarbeid, og uten Rune ville livet som stortingspolitiker vært umulig.

Jeg tror allikevel arbeidsbyrden for flertallet av oss kvinner er noe større, enn det den er for flertallet av mine mannlige kollegaer.

For som jeg fortalte Ola, så starter mine helger med klesvask som skal brettes, nye maskiner som må fylles, og et bad som må vaskes.

Samme dagen som vi pratet om dette hadde 14-åringen sendt meg melding om at han trengte nye sko. Situasjonen var kritisk, var den klare meldingen jeg fikk på jobbreise i Stockholm. Han går nå rundt på flipp flopps.

Ola og jeg kom inn på alt fra vindusvask, til betaling av regninger og oppfølging av barna i skolearbeidet. Etterhvert ble Ola en smule blek, før han betuttet kunne innrømme at han også var en smule flau.

Jeg trodde mannen din var Kari, sa Ola.

Han henviste til sin kone. For Ola og Rune er egentlig ikke så ulike de to. Forskjellen er at Ola er på Stortinget, mens Rune er hjemme. Og at Kari er hjemme, mens jeg er på Stortinget.

Ola og jeg skriver og diskuterer Høyres politikk i ukedagene, mens vi reiser hjem i helgene. Når Ola sitter på sofaen og tar bilde av Kari som vasker vinduer, vasker jeg badet mens jeg forteller Rune viktigheten av at dette må gjøres oftere.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det.

Og jada, vi har selv valgt å få fire barn. Det hører jeg vel nesten like ofte som at jeg har en snill mann. Det ansvaret skal jeg ta.

Jeg skal også ta min del av ansvaret for jobben i heimen, når jeg kommer hjem i helgene. Det er ikke annet enn rett og rimelig. Ukedagene flyr, og det er mye som skal håndteres i en hektisk hverdag.

Det er allikevel verdt å dvele ved det faktum at Ola er minst like heldig som meg. Samtidig som mannen min ikke er Kari.

For vi sitter enda fast i våre holdninger og tanker om samfunnet. Det må vi snakke mer om.

Ola og jeg var enige om en ting etter samtalen vår. Det er viktig med slike samtaler for å bli mer bevisste.

Vi lo godt av våre fastlåste mønstre, før vi ønsket hverandre god helg og dro hjemover. Mon tro om Ola skal vaske vinduer i helgen? Jeg tror jeg må vaske mine.

 

 

 

Foto: Hans Christian Thorbjørnsen

Som fersk stortingsrepresentant i 2018 tok jeg opp legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, fordi jeg var skeptisk til portvokterfunksjonen legene hadde. Jeg hadde snakket med flere leger som helst ikke ville ha oppgaven med å sykemelde. Samtidig var min erfaring, som tidligere HR-sjef, også at dette i mange tilfeller var overflødig og til hinder for godt nærværsarbeid.

Jeg synes derfor det er spennende at et utvalg nå tar til orde for å diskutere dette, for å avlaste legene og deres arbeidsmengde. Men hovedargumentet for å gjøre dette bør være at legene kan bruke sin tid på diagnostisering og behandling, og at færre sykemeldes ut av arbeidslivet.

Og la oss være ærlige. Sykefraværet i Norge er for høyt, og vi har ikke fått de resultatene vi ønsker oss. Det er et paradoks at 9 av 10 trives på jobb, at vi er et av verdens lykkeligste land, samtidig som vi har et av de høyeste fraværene.

Vi må derfor jobbe videre for å styrke nærværet ved å snakke mer om at folk kan jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose, eller prosent på en sykemelding. Legenes sykemeldingsansvar og rolle i dette arbeidet bør drøftes nærmere, for jeg er sikker på at mange nordmenn ikke trenger å gå til legen så ofte som vi gjør. En lege er en god rådgiver, men det er ofte den enkelte medarbeider som selv vet når en er i god nok form til å gå på jobb, eller ikke.

Når en nå skal drøfte det utvalget legger frem er det samtidig viktig å sikre at terskelen for å gå til legen ikke blir for høy. Legen vil og skal alltid ha det siste ordet i medisinske spørsmål, men jeg mener at sykenærværsarbeidet bør starte på arbeidsplassene, og ikke på legekontoret. En trenger ikke en godkjent sykemelding fra legen for å legitimere fravær, men mange tror det.

I 2018 fikk jeg støtte fra blant andre kommunelegen i Haugesund kommune som skrev på Facebook at sykemelding og fravær er først og fremst en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Han mente videre at legen kan være en nødvendig rådgiver i en del tilfeller, men at det kommer lite godt ut av å tillegge legene å være obligatoriske premissleverandører. Petter Brelin i Norsk Forening for Allmennmedisin var uenig i forslaget, men sa likevel til DN den gang at det var sterke røster i deres fagmiljø for at de ikke skal sykemelde, nettopp fordi denne kontrollrollen oppleves som vanskelig. Han sa også at legens jobb først og fremst er å diagnostisere og behandle.

Det å jobbe med god ledelse, for å utvikle et godt arbeidsmiljø, er en av de mest lavthengende fruktene for å redusere sykefraværet, noe Statens arbeidsmiljøinstitutt har tatt til orde for flere ganger. Det kan være mye god helse i å gå på jobb.

Jeg mener at vi må snakke mer om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, og jeg håper at vi får en åpen og nyansert debatt om dette temaet. Målet må være at arbeidstakere ikke sykemeldes ut av arbeidslivet, samtidig som de som trenger det får nødvendig behandling og hjelp fra legen.

Det finnes mange fallgruver, men det er ikke dermed sagt at vi ikke bør snakke om det.

Politikerne som representerer Rogaland på Stortinget var denne uken samlet for å få innspill og tilbakemeldinger på politikken som føres og forslag til forbedringsområder.

Innleiereglene var et tema som ble tatt opp av flere av dem som var tilstede. Harald Minge i Næringsforeningen var tydelig på at de nye innleiereglene struper industrien i Rogaland. De store verftene som ligger på rekke og rad langs vestlandskysten vil klare seg. Verre står det til for alle de små og mellomstore bedriftene som leverer og samhandler med disse.

De siste fem årene har bemanningsbransjen vært under sterkt press, fra en venstreside anført av Rødt, som har hatt en klar ambisjon om å kvitte seg med bemanningsbransjen. 1. april dette året ble bransjen rammet av nye innleieregler som er vedtatt på Stortinget. Det er ingen tvil om at dette er dramatisk for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Spørsmålet er om dette er basert på fakta og gjennomtenkte beslutninger, eller om regjeringspartiene rett og slett bare ble revet med.

Arild Tjensvold i Jobzone Tech AS har jobbet i bemanningsbransjen gjennom alle regelverksendringene som har vært de siste tiårene. Han lurte på hva som var logikken i at bedrifter kan ansette midlertidig, men ikke leie inn personer som er fast ansatte i et bemanningsbyrå. Han lurte også på hvorfor det offentlige skal ha mer fleksibilitet enn de private.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i over fem år, og sett hvordan debatten har blitt ført på antagelser og falske premisser, gjør det sterkt inntrykk når Arild Tjensvold avslutter sitt innlegg med å fortelle oss at han synes det er svært upassende å arrangere kakefester når arbeidsplasser legges ned.

Var vi så useriøse, eller ble dere bare revet med, spurte han.

Gjennom det siste året har jeg utfordret flere i regjeringspartiene på om de faktisk vet hvor stor andel innleie vi har i Norge. Få har ønsket å svare, men de har ofte hatt en antagelse om at det er et omfattende problem. Da jeg endelig fikk en av dem til å gi et svar var anslaget 20 %. Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1,5-2 % i flere år, noe som er slått fast av Fafo flere ganger. Men det har vært utfordringer som en har måttet regulere.

I 2019 regulerte regjeringen Solberg bransjen gjennom å sikre lønn mellom oppdrag for de ansatte i bemanningsbyråene og sette begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid. Disse endringene har begynt å gi resultater.

Allikevel forteller regjeringen fortsatt en historie om brutalisering av arbeidslivet hvor de selv mener at de må rydde opp. På tross av at nylige rapporter fra Arbeidstilsynet forteller en helt annen historie. I fjor ble det gjennomført nesten tusen tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet fant få grove brudd på regelverket. På de områdene Arbeidstilsynet trodde de skulle finne «uhumskheter», så de heller at bemanningsbransjen også kunne være blant de beste arbeidsgiverne. «De er flinke, de tar vare på de ansatte», sier Sondre Varpe, som er seniorforsker i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skriver også at de «faktisk har sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatte hos virksomheten.»

Rapporten fra Arbeidstilsynet burde føre til endringer i politikken fra regjeringen. Det gjør den dessverre ikke.

Samtidig melder næringslivet i Rogaland om at de trenger flere folk med riktig kompetanse. Her kunne bemanningsbransjen spilt en nøkkelrolle. I Sverige bruker det offentlige denne bransjen i å koble de som står utenfor med kompetansepåfyll og arbeidsplasser. Denne bransjen sitter på en unik kompetanse, med sine dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper over hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med arbeidslivet, og dem som står utenfor det. Denne bransjen gir årlig over 70.000 en fot innenfor. 40 prosent av disse kommer rett fra arbeidsledighet, og en stor andel får fast ansettelse.

Det betyr noe i et arbeidsmarked hvor bransjene kjemper om arbeidskraften.

Burde ikke regjeringen begynne å lytte til fakta? For det kan ikke være noen tvil om at her har regjeringen blitt revet med av en «spinnvill» historiefortelling.

Og skulle du fremdeles være i tvil, og trenge flere argumenter for hvorfor dette er lite gjennomtenkt politikk, er det bare å søke opp Marte Mjøs Persen og finne alle svarene hun har gitt i Stortinget i denne saken. Her skal du få en smakebit.

Her er ordrett hva Marte Mjøs Persen svarte kollega, Mudassar Kapur, da han utfordret på hva innstrammingene ville gjøre for bedrifter i distriktene:

«Jeg har også reist mye rundt og snakket med arbeidsfolk over hele landet. Målet med dette forslaget er et tryggere arbeidsliv og å sørge for at arbeidsfolk får mer makt over sin egen hverdag. Det er bedre for alle. Det gir oss et samfunn som er mer produktivt. Det er mer konkurransedyktig, og det blir investert mer i den ansattes egen kompetanse. Da er faste ansettelser bedre enn midlertidige, og direkte ansettelser er bedre enn innleie.

Det blir henvist til sesongvariasjoner, og det ble det også gjort av representanten Jønnes, konkret knyttet til hotellvirksomhet. Det er ingenting i veien for at man kan være ansatt både på et hotell i Ulvik og på et hotell i Trysil, selv om de ligger på to forskjellige steder i landet, der det ene har sommerdrift og det andre høysesong i vinterhalvåret.»

Trenger jeg egentlig si mer?

Når vi trenger mer mobilitet i arbeidsmarkedet velger regjeringen å gjøre veiene inn til arbeid færre. Vi har dessverre en Arbeids- og inkluderingsminister som ikke forstår konsekvensene av egen politikk. I en regjering som virker til å ha mistet helt kontakten med dem som skaper jobber i samfunnet.