Kategori: Helse & oppvekst

Politikerne som representerer Rogaland på Stortinget var denne uken samlet for å få innspill og tilbakemeldinger på politikken som føres og forslag til forbedringsområder.

Innleiereglene var et tema som ble tatt opp av flere av dem som var tilstede. Harald Minge i Næringsforeningen var tydelig på at de nye innleiereglene struper industrien i Rogaland. De store verftene som ligger på rekke og rad langs vestlandskysten vil klare seg. Verre står det til for alle de små og mellomstore bedriftene som leverer og samhandler med disse.

De siste fem årene har bemanningsbransjen vært under sterkt press, fra en venstreside anført av Rødt, som har hatt en klar ambisjon om å kvitte seg med bemanningsbransjen. 1. april dette året ble bransjen rammet av nye innleieregler som er vedtatt på Stortinget. Det er ingen tvil om at dette er dramatisk for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Spørsmålet er om dette er basert på fakta og gjennomtenkte beslutninger, eller om regjeringspartiene rett og slett bare ble revet med.

Arild Tjensvold i Jobzone Tech AS har jobbet i bemanningsbransjen gjennom alle regelverksendringene som har vært de siste tiårene. Han lurte på hva som var logikken i at bedrifter kan ansette midlertidig, men ikke leie inn personer som er fast ansatte i et bemanningsbyrå. Han lurte også på hvorfor det offentlige skal ha mer fleksibilitet enn de private.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i over fem år, og sett hvordan debatten har blitt ført på antagelser og falske premisser, gjør det sterkt inntrykk når Arild Tjensvold avslutter sitt innlegg med å fortelle oss at han synes det er svært upassende å arrangere kakefester når arbeidsplasser legges ned.

Var vi så useriøse, eller ble dere bare revet med, spurte han.

Gjennom det siste året har jeg utfordret flere i regjeringspartiene på om de faktisk vet hvor stor andel innleie vi har i Norge. Få har ønsket å svare, men de har ofte hatt en antagelse om at det er et omfattende problem. Da jeg endelig fikk en av dem til å gi et svar var anslaget 20 %. Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1,5-2 % i flere år, noe som er slått fast av Fafo flere ganger. Men det har vært utfordringer som en har måttet regulere.

I 2019 regulerte regjeringen Solberg bransjen gjennom å sikre lønn mellom oppdrag for de ansatte i bemanningsbyråene og sette begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid. Disse endringene har begynt å gi resultater.

Allikevel forteller regjeringen fortsatt en historie om brutalisering av arbeidslivet hvor de selv mener at de må rydde opp. På tross av at nylige rapporter fra Arbeidstilsynet forteller en helt annen historie. I fjor ble det gjennomført nesten tusen tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet fant få grove brudd på regelverket. På de områdene Arbeidstilsynet trodde de skulle finne «uhumskheter», så de heller at bemanningsbransjen også kunne være blant de beste arbeidsgiverne. «De er flinke, de tar vare på de ansatte», sier Sondre Varpe, som er seniorforsker i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skriver også at de «faktisk har sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatte hos virksomheten.»

Rapporten fra Arbeidstilsynet burde føre til endringer i politikken fra regjeringen. Det gjør den dessverre ikke.

Samtidig melder næringslivet i Rogaland om at de trenger flere folk med riktig kompetanse. Her kunne bemanningsbransjen spilt en nøkkelrolle. I Sverige bruker det offentlige denne bransjen i å koble de som står utenfor med kompetansepåfyll og arbeidsplasser. Denne bransjen sitter på en unik kompetanse, med sine dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper over hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med arbeidslivet, og dem som står utenfor det. Denne bransjen gir årlig over 70.000 en fot innenfor. 40 prosent av disse kommer rett fra arbeidsledighet, og en stor andel får fast ansettelse.

Det betyr noe i et arbeidsmarked hvor bransjene kjemper om arbeidskraften.

Burde ikke regjeringen begynne å lytte til fakta? For det kan ikke være noen tvil om at her har regjeringen blitt revet med av en «spinnvill» historiefortelling.

Og skulle du fremdeles være i tvil, og trenge flere argumenter for hvorfor dette er lite gjennomtenkt politikk, er det bare å søke opp Marte Mjøs Persen og finne alle svarene hun har gitt i Stortinget i denne saken. Her skal du få en smakebit.

Her er ordrett hva Marte Mjøs Persen svarte kollega, Mudassar Kapur, da han utfordret på hva innstrammingene ville gjøre for bedrifter i distriktene:

«Jeg har også reist mye rundt og snakket med arbeidsfolk over hele landet. Målet med dette forslaget er et tryggere arbeidsliv og å sørge for at arbeidsfolk får mer makt over sin egen hverdag. Det er bedre for alle. Det gir oss et samfunn som er mer produktivt. Det er mer konkurransedyktig, og det blir investert mer i den ansattes egen kompetanse. Da er faste ansettelser bedre enn midlertidige, og direkte ansettelser er bedre enn innleie.

Det blir henvist til sesongvariasjoner, og det ble det også gjort av representanten Jønnes, konkret knyttet til hotellvirksomhet. Det er ingenting i veien for at man kan være ansatt både på et hotell i Ulvik og på et hotell i Trysil, selv om de ligger på to forskjellige steder i landet, der det ene har sommerdrift og det andre høysesong i vinterhalvåret.»

Trenger jeg egentlig si mer?

Når vi trenger mer mobilitet i arbeidsmarkedet velger regjeringen å gjøre veiene inn til arbeid færre. Vi har dessverre en Arbeids- og inkluderingsminister som ikke forstår konsekvensene av egen politikk. I en regjering som virker til å ha mistet helt kontakten med dem som skaper jobber i samfunnet.

Da jeg ble med i politikken for ti år siden var det med et ønske om å skape et best mulig samfunn, for ungene mine og de kommende generasjonene.

Allerede den gang var det en bekymring i samfunnsdebatten om hvordan det skulle gå med den oppvoksende generasjonen, når gullalderen var på hell. Det ble snakket om eldrebølgen, oljekraner som sakte men sikkert skulle stenges og en stadig mer usikker fremtid.

Jeg visste ikke da hvor vanskelig det egentlig er, og hvor mange hensyn en skal ta i når og hvordan en sier ting. For enkelte saker passer det egentlig aldri å snakke om.

10 år senere er jeg mer bekymret enn noen gang. Mest av alt er jeg bekymret over alle de viktige temaene vi ikke får snakket nok om, fordi det grøfter i en polarisert debatt det alt handler om hvorvidt man er for eller imot.

Vi burde snakke mer om tjenestetilbudet i kommunene, om kompetansemiljøene og hvordan vi skal sikre forsvarlige tjenester til innbyggerne. Kommunereformen og hvem som er ansvarlig for å tegne kommunegrensene er en del av dette. Et følelsesladet tema.

Men vi burde snakke om det.

Vi burde også snakke mer om fordelene og ulempene ved å være i EU. Det handler om å ta vare på og utvikle det fredsprosjektet EU en gang var. Verden som vi kjenner den har endret seg dramatisk de siste årene.

EU blir nå viktigere og viktigere på en rekke områder, som klima, helse, beredskap, industri, handelspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å bruke tid på å være utenforland, må vi heller ta plass rundt bordet der politikken utformes, sa Ine Eriksen Søreide på Høyres landsmøte. Slik kan vi ivareta norske og europeiske interesser.

Det utenrikspolitiske handlingsrommet handler om alliansene, partnerskapene og samarbeidene Norge har. Jeg mener vi må slutte å dyrke utenforskapet og ha en åpen diskusjon på hva vi mister ved å ikke sitte ved bordet. Høyre har derfor bedt regjeringen sette i gang en utredning av fullt norsk EU-medlemskap, og ikke bare fortsette å se bakover.

Vi burde snakke mer om hvilke tjenester vi får, heller enn hvem som gir dem. Jeg er helt sikker på at det offentlige ikke klarer den omstillingen samfunnet nå er avhengig av, alene. Det vil bli for dyrt. Prisen er det kommende generasjoner som vil måtte betale. Det handler om deres fremtid.

Samtidig med at ungene mine er i ferd med å gå fra barneskolen til ungdomskolen får vi høre at det skiller 2,5 års læring mellom elever som går ut etter 10 års grunnskole. I revideringen av opplæringsloven åpnes det for at en rektor kan være rektor på flere skoler. Det er visst mest hensiktsmessig det. For det er så mange små skoler med korte avstander enkelte steder.

Ledelse betyr visst ikke så mye.

I avisene kan vi lese om regjeringen som kaster millionene ut for å reversere fylkessammenslåinger og kommuner som er slått sammen, til sterke protester fra lokale tillitsvalgte. Sårene etter prosessen som ble startet på 60-tallet under forrige kommunereform er enda ikke grodd. Ønsker man gjenvalg i Rogaland kan det være klokt å gå stille i dørene.

Det passer egentlig aldri å snakke om disse tingene. Det er alltid et valg like om hjørnet. Tenk å vise sitt egentlige jeg da. Det er for lett å angripe. Følelsene vekkes.

Hvor lenge skal vi vente på å trygge samfunnet for kommende generasjoner, tenker jeg i mine stille stunder. Vente til etter kommunevalget? Kanskje har sårene grodd til stortingsvalget?

Gjenvalg er kanskje viktigere.

I dag feires verdensdagen for psykisk helse, hvor temaet er ensomhet og utenforskap. Dette er viktige tema for samfunnsdebatten.

Det meldes om at flere sliter med psykisk uhelse i samfunnet i dag, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Kanskje snakkes det også mer om dette temaet i dag, enn det ble gjort tidligere? Tidligere var det ikke så uvanlig å ha en tante «som lå». I dag snakkes det i større grad om depresjoner og psykiske diagnoser.

I et samfunn med større grad av åpenhet er det viktig å være tydelig på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet.

Det er mange som opplever skilsmisse, sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap.

Men det er ikke alltid så enkelt.

Man kan også ha tunge dager som ikke skyldes store kriser i livet. Som politiker opplever jeg dem gjerne oftere enn tidligere. Man skal prestere på så mange arenaer. Man skal vite litt om mye, og svaret forventes å ligge klart når spørsmålet kommer. Det hender at jeg ligger søvnløs om natten, både før og etter en debatt. Man kverner på hva en skal si, og kanskje verre, på hva en aldri burde ha sagt. Noen dager kunne jeg tenkt meg å ligge i sengen. Men jeg velger å stå opp.

Det finnes mange tegn som kan vise at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan det går med folk vi møter, men det er sjeldnere vi er klare for et ærlig svar.

Hvordan går det med deg, egentlig?

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å ta det som ofte omtales som den vanskelige samtalen. Det er så mange temaer i et menneskes liv som kan være vanskelig å berøre. Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler som sørger for at vi har det godt, også i arbeidslivet.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De føler seg ofte utenfor, og føler ikke at de kan måle seg mot de andre som går rundt og fungerer i det daglige. De kjenner ofte på den samme redselen jeg kjenner på. Hva tenker folk egentlig om det jeg sa nå? Burde jeg ha gjort det på en annen måte. Å grue seg og kjenne på usikkerhet er en del av det å leve og være en del av samfunnet. De færreste av oss går gjennom livet uten å kjenne på dette. Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av egne nedturer. For livet er ikke rett frem for noen av oss.

Selv om jeg som oftest opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det går over. Det er viktig at vi forteller hverandre dette. For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Ensomhet har dessverre blitt en større utfordring for mange, og noen er mer utsatt for ensomhet enn andre. Mens 1 av 10 i befolkningen for øvrig sier de er mye plaget av ensomhet, sier 4 av 10 eldre over 80 år at de føler seg ensomme, og det er 3 av 10 unge som opplever ensomhet. Selv har jeg min bestemor på 92 år som nærmeste nabo. For henne kan en dag være uendelig. Mens vi løper i hamsterhjulet for å kombinere jobb- og familieliv, teller hun timer til neste besøk. Nylig innførte vi lørdagsfrokost hos henne. Et høydepunkt i uken hvor vi kan spise i fellesskap. Nystekte rundstykker smaker bedre sammen med andre.

I anledning verdensdagen for psykisk helse er det verdt å tenke på hvordan vi kan sørge for at enda flere inkluderes i fellesskapet. Enten det er med varme rundstykker på en lørdag, eller at vi åpner opp arbeidsfellesskapet for flere.

Det beste for et menneske er ofte et annet menneske.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner i skolen legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. I disse dager starter de opp igjen med den viktige jobben sin. Lærerne er den avgjørende faktoren for at både jenter og gutter skal lykkes i skolen.

Denne uken går også mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Selv er jeg spent. Min eldste sønn har sitt første dag på ungdomskolen. De neste årene vil brødrene hans følge etter, og i 2024 vil alle guttene gå på ungdomskolen. Et nytt kapittel i livet er i ferd med å starte.

Jeg må ærlig innrømme at jeg også er bekymret. Som mamma til gutter blir man fort det. For nesten 70 prosent av dem som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter, og gutter er videre overrepresentert i andel unge uføre mellom 20-29 år og vi vet at skolemotivasjonen synker hos guttene på ungdomskolen.

Skolen skal være utjevnende, både for faglige og sosiale forskjeller. Vi ser derimot at jentene gjør det bedre enn guttene på skolen. De får bedre karakterer, er flinkere til å lese og flere fullfører videregående opplæring enn gutter.

Litt bekymret, men mest forventningsfull sender jeg allikevel ungene av gårde mot et nytt skoleår mens jeg tenker, hva er det egentlig som skjer med gutta?

De siste årene har jeg gjort meg noen anekdotiske tanker rundt dette.

Det startet da jeg var på 20 års-reunion etter barneskolen hvor jeg traff igjen mange av de urolige guttene som stadig fikk kjeft i timene. De ble tidlig stemplet som lite interesserte, og ble uro-momenter for mange av oss. Selv var jeg nok med å bidra til uro i perioder, men fikk aldri det stemplet på meg. En av disse gutta, som i dag har en svært respektabel jobb, følte de ble stemplet som «problemelever» og sa til meg «utfordringen min var at læreren så problemer der det ikke var problemer.» Det er en setning som har festet seg hos meg, og som jeg har tenkt mye på etterpå.

For det gikk helst godt med de fleste jeg gikk i klasse med, både guttene og jentene. Flere av de andre såkalte urolige gutta driver i dag egne firmaer og har funnet sin vei ved å bruke energien til noe de brant for. Men det er ingen selvfølge at det er slik det går og det er ikke noe vi som samfunn bare kan akseptere.

Som mor til tre gutter har jeg noen ganger bitt meg merke i kommentarer fra dem om at jentene får lov til å holde på, mens guttene får kjeft. Kan det være slik at gutter og jenter behandles ulikt på skolen. Som mor til også en jente, tar jeg meg i at det antagelig stemmer. Dessverre. For vi har nok alle litt ulike forventninger til gutter og jenter, og det kan skape varige utfordringer senere. Dette problemet er på ingen måte isolert til skolen, vi som foreldre, besteforeldre og naboer forsterker det, og vi må alle gjøre vårt. Det handler også om større bevissthet.

Som politiker gjør dette meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Mye har gått i riktig retning i norsk skole de siste åtte årene. En god lærer er den viktigste faktoren for elevenes læring, og Høyre i regjering ga lærerne et faglig løft og et statusløft. Da Høyre overtok regjeringskontorene innførte vi videre en fraværsgrense, reformerte læreplanene og gjorde det mulig og ønskelig for flere å ta yrkesutdannelse. Nå lærer elevene mer, fraværet i videregående skole har gått ned, yrkesfag har fått et oppsving og rekordmange fullfører skolen.

Men det er utfordringer ved dagens ungdomsskole. Skolen klarer ikke i tilstrekkelig grad å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Alt for mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og det er som sagt betydelige forskjeller mellom gutter og jenter. Elevenes motivasjon og opplevelse av mestring synker på ungdomsskolen og fraværet er høyt blant mange. I tillegg blir ikke elevene godt nok forberedt til videre utdanning, særlig med tanke på yrkesfagene.

Dette er problemer Høyre vil ta tak i gjennom en ny og helhetlig ungdomsskolereform. De grunnleggende ferdighetene må styrkes, samtidig som vi sørger for mer variert undervisning og legger grunnlaget for at flere kan velge yrkesfag.

Det gjøres heldigvis allerede veldig mye bra i Skole-Norge. Et eksempel er Vardheia ungdomsskole som er bygget som en yrkesfaglig skole med verksteder, storkjøkken og restaurant. Skolen er et strålende eksempel på hva som allerede er mulig innenfor dagens handlingsrom. Målet er å hindre fall i elevenes motivasjon, og her er det hentet mye inspirasjon fra hvordan videregående er organisert og hvilket utstyr som er tilgjengelig. I tillegg til to timer arbeidslivfag kan elevene velge ytterligere tre timer i uken med praktiske fag. Praktisk og variert undervisning er et viktig grep for å øke motivasjonen.

Ungdomsskolen har lenge vært et oversett kapittel i norsk skolepolitikk, men er helt avgjørende på veien mot Høyres mål om at ni av ti skal fullføre videregående.

Jeg håper vi i tiden fremover kan snakke mer om hvordan vi kan gi jenter og gutter de samme mulighetene, også i skolen.

Lykke til med et nytt skoleår!

I mange måneder har jeg hatt Sør Cup avmerket i kalenderen. Fredag til tirsdag. Siden min mann ikke har startet ferien enda, ble det jeg som skulle reise med ungene.

Luftmadrasser ble lånt inn og vi fikk tak i en ekstra sovepose. Fotballtøy, leggskinn, håndkleder, T-skjorter, bukser, genser, regnjakke. Pakkelisten var lang.

Fire unger, stappfullt bagasjerom og musikken på full guffe. Av gårde til Sørlandet. Jeg hadde vært så heldig å få overnatte på hytta til ei venninne sammen med de to barna som ikke skulle delta på fotballturnering. Ferie for alle. Uten at det kostet skjorta.

Noen timer senere sto jeg på en skole sammen med en hel haug med unger og foreldre. En hel hærskare med foreldre. Noen blåste opp madrasser. Andre lette etter bager. Ungene var klare for festival og fotballglede. Den enes madrass var større enn den andre. Pumpene gikk varme.

Det var der og da det gikk opp for meg. Hva i huleste var det jeg holdt på med? Jeg kjente egen pumpe slå.

Jeg spolte livet tilbake til tidlig på 90-tallet, til den gang jeg selv dro på håndballtur til Kristiansand. Det var som regel tog eller buss som transporterte oss, sammen med trenerne og noen få foreldre. Alene med liggeunderlaget og soveposen. Ansvar for å holde orden i tingene, fylle vannflasken og holde oss til reglementet.

Vi glemte hverdagen den helgen. En smak av frihet. Og ansvar. Kjærligheten og idrettsgleden vibrerte i lufta. Det ble mange korte og intense romanser i løpet av en helg. I tillegg til et utall kamper. Så mange egne lag vi skulle heie frem. Så mange sanger vi hørte og minner vi skapte! På søndagen reiste vi hjem til mor og far og kunne leve lenge på den ene helgen.

Plutselig var jeg tilbake i nåtiden.

I en sovesal på en skole anno 2022. Mor til fire. Jeg sjekket Spond og diverse meldingsgrupper. Målet var å få sett flest mulig kamper, og ikke minst lære seg hvor de ulike banene var. Noen av lagene skulle ha en kamp per dag. Søndag, mandag, tirsdag.

Rundt middagsbordet på hytta skulle morgendagen planlegges. Det ene laget hadde hatt første kamp kl 10.00 om morgenen, de skulle ha neste kamp dagen etter «kl 08.00.» Det blir tidlig morgen for dere, kommenterte jeg. Neida, det er i morgen kveld kl 20.00!

God dag mann økseskaft. Hva skjedde med logistikk og respekt for andres tid? En turnering som går fra fredag ettermiddag til tirsdag formiddag tærer på både barn, foreldre og lommeboka. Her gir jeg en svart kamel til arrangørene. Som for det meste hadde et flott opplegg for ungene. Det meste gikk på skinner.

Men det må være mulig å arrangere en turnering uten å tenke at ungene skal ha tid til Dyreparken, badeland, strandliv og hva en måtte ønske. Det blir både dyrt og ensformig å leve på turneringsmat i dagesvis. Spesielt når kampene spilles så sjelden.

Heldigvis skinner som regel sola på Sørlandet.

Ungene og vi foreldre koser oss i hjel. Heia Frøyland, heia Frøyland! En enorm glede når guttene lykkes på banen. Skuffelse som legges bak oss når det ikke går veien.

Neste år må vi lage en skikkelig heiagjeng, tenker jeg. Vi kan virkelig gjøre det meste ut av denne turen. Tankerekken avbrytes av at treneren til en av guttene kommer meg i møte og spør meg hvor poden har blitt av. Oppvarmingen har vart i 10 minutter allerede. Jeg løper perpleks rundt på området for å finne ham. Mister 7-åringen i et tegnetelt på veien. Fant henne heldigvis igjen.

Ah! Festivallivet!

Hva skulle laget gjort uten meg, tenker jeg, der jeg fornøyd har funnet sønnen min. Kampen er i gang. Heia Frøyland, heia Frøyland! Hele nabolaget fra hjembygda er tilstede. Det er nesten som å gå i lokalbutikken.

I skrivende stund får jeg telefon fra venninna mi. Verken hennes sønn eller min svarer på mobilen. Oppvarmingen er snart i gang. Jeg ringer rundt. Ingen svar. Melding tikker inn; nå kom de. Krisen avverget.

Heia Frøyland, Heia Frøyland!

Lettere solblåst sitter jeg nå på hytta med to av ungene. I morgen venter siste kamp, før bilen skal pakkes og Rogaland venter. Jeg har vært tankefull denne helgen. Ruget på dette innlegget. Hva vil skje med neste generasjon?

Jeg har lenge vært bekymret for at vi pakker ungene inn i bomull. Smører matpakker for dem, kjører dem rundt og sørger for at dopapiret til dugnaden selges.

Nå har visst galskapen nådd sommercupene også. Vi voksne har offisielt inntatt alle arenaene ungene våre har. Antagelig livredde for at de ikke skal mestre livet. En flat madrass. Vannflasken som ble liggende igjen hjemme. Tanken på at de ikke møter forberedt.

Hvem skal passe på oss når vi havner på gamlehjemmet, spør en venninne jeg treffer mellom kampene. Vi syr puter under armene på ungene, sier hun. Før vi begge haster avgårde på hver vår kamp.

Vi er begge smertelig klar over at vi kjemper en felles kamp. Kampen om foreldreskapet og foreldrerollen. Behovet for å slippe. Samtidig en følelse av å ha kontroll. Ønsket om å være en ansvarlig forelder. Tilstedeværende.

Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann.

For unger som aldri har tatt ansvar for eget liv vil få et brutalt møte med voksenlivet. Kanskje kommer det noen som tar ansvar for oss når den tid kommer, trøster jeg meg med.

Men det beste hadde kanskje vært at vi slipper ungene våre fri før den tid. For de trenger å erfare livet. Uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere.

Vi har hatt vår tid på turneringer. Nå er det ungene sin tur.

Heia oss foreldre! Klarer vi det, mon tro?!

PS: jeg stiller gjerne som ekstra foreldrekontakt og lagleder på neste turnering. 

Har du noen gang følt at du har så mye å fortelle at du ikke vet hvor du skal begynne, eller når du skal stoppe? Eller at du mens du snakker får så mange ideer at du aldri blir ferdig med det du skulle ha sagt, men du velger å avslutte der og da?

Det kunne vært kjekt å være oppmerksom på bruken av komma og punktum innimellom. Men det er ikke så lett når det bobler over. Alle bøkene jeg skulle skrevet ligger og murrer inni meg. Jeg googler stadig skrivekurs og skriver lapper til meg selv. Leser bøker og drømmer meg bort.

Venter på at inspirasjonen skal komme.

Elsker eventyr og magiske historier. Men også de fra det virkelige livet. Historien vår, og hvor vi kommer fra. Har blitt anbefalt å være mer oppmerksom på mine emosjoner og leve i nuet. Være mer med familie og venner. Prioritere samholdet.

Hvis ikke kan det visst være lett å miste veien av syne.

Men det er så mye som skjer. Og det er så gøy!

Per nå kaller jeg deg for Boka mi, mens jeg drømmer meg tilbake til Lille Lørdag og ungdommens morsomheter. Tenker på hvorfor det ikke lages gode filmer lengre? Før kom de som perler på en snor. Nå ser man tidvis en film man liker, mens vi overveldes av de dårlige. Hvem kan glemme Con Air eller The Rock? For ikke å snakke om Forrest Gump. The Mask. Dum og dummere. Mrs Doubtfire! Og Stekte grønne tomater..

Det var tider.

I barndommen måtte vi på videosenteret for å låne film. I perioder måtte vi også leie videospiller. Pappa jobbet med data og hadde ansvar for Videoverden i Sandnes. Det gjorde at vi fikk låne ubegrenset med filmer. Det hendte at vi lånte med oss fire filmer hjem. Tenk den luksusen! Gleden av å sette på en film, og irritasjonen over filmer som ikke var spolt tilbake.

Det var de tider hvor Fraggleberget lå på topp for de minste, mens de voksne så på Dynastiet. Krystle og Blake var de store heltene. Også Alexis da. Den gang visste vi hva vi skulle snakke om rundt lunsjbordet. Og vi visste hva vi burde spise og når.

Vi kunne lese artikler som «Den som sover spiser ikke», i Shape up, mens en drakk Tab og spiste magerost. Tab smakte rart, husker jeg. Jeg likte bedre Pink Panter, eller Love-brusen. Ekstra stas var det med boksen med de røde leppene. I starten av tenårene kunne det ikke bli mer hot.

Jeg elsker nostalgien, samtidig som jeg ikke kan få nok av selve livet. Jeg kan sitte i timesvis og høre gamle historier og se i fotoalbum, samtidig som jeg lengter til puslespillet, eller boka, som enda ikke er ferdig. På toppen av det hele er det så mange steder jeg skulle vært. Ting jeg skulle vært med på.

Er det rart man aldri har tid til å fullføre setningene?

På mandag var jeg kjapt innom kjøpesenteret, før jeg dro mot hovedstaden. Med munnbindet på var restriksjonene plutselig tilbake. Det føltes litt uvant, for friheten hadde vært så god. Og som vi savnet å være sammen. Tilbake var den klamme munnmaska, som gav hint om dagens middag og et desperat behov for luft.

Men det var gleden over juleferien som fikk meg til å ikle meg masken. For plutselig ville de to eldste guttene ha dress til julefeiringen. De gledet seg sånn til å treffe familie og venner. Etter mer enn et år i unntakstilstand. Det ble handel hos både Dressmann og Cubus. De ville bli godt brukt, trøstet jeg meg for kjøpet, både dette året og kommende år. Fordelen ved å ha unger tett som hagl er de kan arve klær, noe som rettferdiggjør mang et kjøp.

Hjemme brant det livlig i peisen, og veden var godt plassert i garasjen. I et hus som nærmer seg 100 år, kan man trygt si at det er styggelig kaldt i disse dager. Det var derfor kjærkomment da vi endelig fikk installert peisovnen tilbake i stuen, etter å ha stått uten i to måneder. Det er visst ventetider hos peismontørene for tiden. Og mangel på ved.

Strøm er et hett tema for tiden. Og utfordrende for mange. Med rette.

Da jeg kom til Oslo var det kaldt i leiligheten, og jeg kunne lese i avisa at vi stortingsrepresentanter tok til oss av goder, nå også gratis strøm.

Det har skjedd flere ganger i løpet av de siste fem årene at jeg har drømt meg tilbake til privat næringsliv. Til en tilværelse preget av pragmatisme, ikke polarisering. En tilværelse hvor det at vi blir mistrodd ikke er en normal. Til en hverdag hvor jeg kan sitte rundt middagsbordet med familien, og snakke om dagens små og store hendelser.

Jeg savner normalen. Dager uten korona. Dager uten politikerforakt. Et samfunn hvor vi gir som for hverandre. Nå får vi meteren tilbake. Det er bra. Men det har også mange konsekvenser.

Samtidig har vi politikere en tillit vi må gjenvinne. Dersom vi ikke klarer det frykter jeg for rekrutteringen i politikken i fremtiden. For vi trenger politikere som har levde liv, og som også lever sine liv. Vi skal kunne være folkevalgte, i nasjonalforsamlingen og i eget fylke. Og vi må ha tillit.

Nå skal vi samtidig bekjempe en pandemi.

Sjelden har jeg savnet trygg ledelse og stødig styring mer enn nå.

Bent Høie, jeg orker ikke mer!

 

Hei, jeg heter Simen og i dag, onsdag 17. november har jeg og min skole OD-dag, og jeg fikk muligheten til å følge Margret en hel arbeidsdag. Her er en kort oppsummering!

Dagen startet som alle andre dager, jeg står opp og setter meg på bussen. Men denne dagen tok jeg ikke bussen til skolen, men til stortinget. Jeg møtte Margret i resepsjonen og hun tok meg veldig godt imot. Etter at vi hadde hilst var jeg så heldig at jeg fikk en privat omvisning på stortinget. Jeg ble vist kontorer, talerstoler, matsaler og masse annet. Margret viste meg kontoret hennes, der jeg la fra meg bag og jakke.

Jeg sa at jeg var åpen for alt og kunne gjøre alt hun ba meg om. Jeg jobbet både i SoMe-teamet, men også på egenhånd. Margret hadde jo nesten en fullbooka dag foran seg, + meg slepende etter. Men jeg må si at det var KJEMPEGØY å få kjenne på politikerlivet. Møter og telefonsamtaler kan høres veldig kjedelig ut, men nei, når du jobber som politiker så jobber du jo med hvordan landet og samfunnet skal drives og bygges. Så du får muligheten til å påvirke din og min hverdag.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble starstrucked hver gang jeg så en kjent politiker, jeg gapte mens alle andre så rart på meg. Jeg syntes det var så kult av jeg fikk muligheten til å jobbe på stortinget en hel arbeidsdag. Jeg vil også gjerne takke alle i 4.etg på stortinget for en super gøy, inspirerende og morsom dag. Så hvis skolen din skal ha OD-dag, så ikke nøl med å spørre en av de flinke og snille folka i 4.etg!

Etterord av Margret:

Simen ble medlem i Høyre under valgkampen og har allerede engasjert seg i Bærum Unge Høyre. Dersom fremtidens ungdom er som Simen ser det lyst ut. Han var sporty og tok alle utfordringer. Alt fra å skrive statuser på sosiale medier til å skrive leserinnlegg, og delta i møter med Jan Tore Sanner. Kan røpe at jeg også var en smule starstrucked de første gangene jeg traff ham. Og flere med ham. Takk for super innsats, Simen, og at du også gjorde hjemmeleksen og skrev et blogginnlegg om dagen. Levert i tide.

Du er alltid velkommen tilbake for en prat!

 

En lang valgkamp er over. Vi nærmer oss innspurten av en regjeringsperiode, av en pandemi, og ser konturene av høsten som møter oss. Det er blitt kaldere i luften, men sjelden har vi hatt så mange fine dager som den siste tiden. Jeg er glad i værskiftene og de tydelige skillene vi har mellom de fire årstidene.

Kanskje var det også nå på tide med et bytte i politikken. Jeg tror folk var leie av pandemi. Kanskje også leie av alle begrensningene vi har levd med, alle hensynene som må tas. Det har vært tungt å være så isolert. En virkelighet vi ikke har kjent på tidligere.

Derfor har det nok også vært euforisk å endelig kunne drive valgkamp igjen. Å kunne møte andre mennesker og snakke om det folk er opptatt av. Det har kommet mange nye medlemmer til i lokalforeningene på Jæren. Mange brenner for blå politikk, og engasjementet er stort.

Men det var også et flertall av velgerne som ønsket et alternativ til blå politikk. Flere alternativer, som nå skal se om de kan komme frem til en enighet. Det har vært mange lovnader underveis, og jeg må ærlig innrømme at det nå skal bli godt å kunne følge opp på alle disse lovnadene. Vi vet hva vi har hatt de siste åtte årene. Det blir spennende å se hva som kommer.

Også hos ungene har jeg merket et gryende politisk engasjement. Gjennom NRK Super, sosiale medier og praten som går merker jeg at de fanger opp bruddstykker. Jeg kan ikke huske at vi var så oppdaterte på den alderen. Det er kjekt å se at politikken også engasjerer hos de aller yngste.

Selve valgdagen var jeg ganske rolig. Jeg hadde en god magefølelse. For dette kom til å bli bra. Uansett hva utfallet ville bli. For Rogaland ble det et veldig godt valg. Mange gav oss sin stemme og ønsket mer av vår politikk, og flere av kommunene hadde tall som lover godt for kommunevalget om to år.

På vei mot valgvaken var jeg på kjøretur med ungene, da en av dem plutselig brøt ut: «Nå er det vanlige folks tur? Sier de virkelig det?». Vi hadde visst kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre. «Hvem er de uvanlige folkene da?», kom det undrende fra en av de andre. De var rett og slett ganske skrekkslagne over at sånne ordspill kunne fungere. Litt senere spurte de meg hva som var Høyre sitt slagord. «Jeg tror på Norge» svarte jeg dem, og også «Muligheter for alle.» Mye bedre, kom det kontant.

Slagord er mye diskutert disse dagene. Burde Høyre heller hatt «Stø kurs», fikk jeg et spørsmål om. Jeg tror ikke vi skal bruke tid på å diskutere disse noe særlig. Men det er verdt å tenke over om det enkle ofte er det beste? Med ordene vi bruker forteller vi også en historie. Om oss. Eller om oss og dem. Ord er makt.

Nå er makten endret. Dagen derpå måtte jeg fortelle ungene at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister. «Åh, så nå er det endelig de vanlige folkenes tur», kom det tørt fra en av guttene.

Det er Arbeiderpartiet sin tur nå.

Det er kanskje ikke så dumt at de skal få vise kortene sine. Landet trenger stødig styring i årene som kommer. Tøffe prioriteringer står på agendaen. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet med tid og stunder kommer til å gå bort fra dette slagordet. For jeg er helt sikker på at de kommer til å søke å føre en politikk til gode for Norge. Og da mener jeg hele det Norge, som vi alle er blitt så glad i.

Jeg ser frem mot en ny sesong på Stortinget. Denne gang som en konstruktiv opposisjonspolitiker.

Mitt første velmenende råd til Jonas Gahr Støre er, dropp slagordet.

Gratulerer, og lykke til med viktig arbeid for landet!

Vi kan snakke på inn- og utpust om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre de strukturelle grepene som fremmer dette. Det hjelper ikke å bare lovfeste retten, slik flere partier på venstresiden vil. Høyre har lyttet til blant annet Norsk Sykepleierforbund som peker på at deltidsproblemet må sees i sammenheng med arbeidsdeling, bemanning, vikarbruk og turnus.

Den eneste måten vi kan løse dette på, er å jobbe sammen.

Helseminister Bent Høie og leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen sto nylig skulder til skulder i en stor VG-sak. De går sammen for å få flere hele stillinger. Helseministeren sier han vil be Helseregionene om å intensivere arbeidet med å øke deltidsstillinger til heltid. Videre vil han sette ned et partssammensatt utvalg, sammen med Sykepleierforbundet og andre sentrale parter i arbeidslivet, for å lage en felles plan for hvordan vi skal få opp andelen heltid.

Utviklingen går heldigvis i riktig retning. I dag jobber over 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013 da Høyre og Erna Solberg tok over. Flere som jobber deltid sier at de ønsker å jobbe mer. Men vi er ikke i mål ennå. Derfor er Bent Høies sterke signal viktig. Resultatet vil være at flere, spesielt kvinner, får større stillinger.

Det må også tas tak i deltidsproblematikken lokalt. Slik situasjonen er nå, blir nye arbeidstakere sosialisert inn i et arbeidsliv hvor deltid er normalen. Da taper samfunnet bærekraft, for det er ingen tvil om at vi er avhengige av all den arbeidskraften vi kan få for å opprettholde velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda.

Flere kommuner har prøvd ut langvaktturnuser og medleverturnuser, for å se om dette kan løse noe av utfordringene. Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag. På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Arbeidstakere med helseproblemer kan oppleve det for slitsomt å jobbe heltid, deltid kan også være ønskelig på grunn av omsorgsoppgaver og andre forpliktelser og interesser. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet kan ha en høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger gjør det vanskelig å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt. Vi må våge å snakke om både den frivillige og den ufriville deltiden.

Arbeidet for en heltidskultur gjøres gjennom god dialog mellom de ansatte, tillitsvalgte og ledelsen. Ambisjonen må være heltid, gjennom at partene finner gode løsninger lokalt. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Gjennom økt heltid får vi høyere kompetanse og bedre tjenester.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen