Kategori: Helse & oppvekst

Hei, jeg heter Simen og i dag, onsdag 17. november har jeg og min skole OD-dag, og jeg fikk muligheten til å følge Margret en hel arbeidsdag. Her er en kort oppsummering!

Dagen startet som alle andre dager, jeg står opp og setter meg på bussen. Men denne dagen tok jeg ikke bussen til skolen, men til stortinget. Jeg møtte Margret i resepsjonen og hun tok meg veldig godt imot. Etter at vi hadde hilst var jeg så heldig at jeg fikk en privat omvisning på stortinget. Jeg ble vist kontorer, talerstoler, matsaler og masse annet. Margret viste meg kontoret hennes, der jeg la fra meg bag og jakke.

Jeg sa at jeg var åpen for alt og kunne gjøre alt hun ba meg om. Jeg jobbet både i SoMe-teamet, men også på egenhånd. Margret hadde jo nesten en fullbooka dag foran seg, + meg slepende etter. Men jeg må si at det var KJEMPEGØY å få kjenne på politikerlivet. Møter og telefonsamtaler kan høres veldig kjedelig ut, men nei, når du jobber som politiker så jobber du jo med hvordan landet og samfunnet skal drives og bygges. Så du får muligheten til å påvirke din og min hverdag.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble starstrucked hver gang jeg så en kjent politiker, jeg gapte mens alle andre så rart på meg. Jeg syntes det var så kult av jeg fikk muligheten til å jobbe på stortinget en hel arbeidsdag. Jeg vil også gjerne takke alle i 4.etg på stortinget for en super gøy, inspirerende og morsom dag. Så hvis skolen din skal ha OD-dag, så ikke nøl med å spørre en av de flinke og snille folka i 4.etg!

Etterord av Margret:

Simen ble medlem i Høyre under valgkampen og har allerede engasjert seg i Bærum Unge Høyre. Dersom fremtidens ungdom er som Simen ser det lyst ut. Han var sporty og tok alle utfordringer. Alt fra å skrive statuser på sosiale medier til å skrive leserinnlegg, og delta i møter med Jan Tore Sanner. Kan røpe at jeg også var en smule starstrucked de første gangene jeg traff ham. Og flere med ham. Takk for super innsats, Simen, og at du også gjorde hjemmeleksen og skrev et blogginnlegg om dagen. Levert i tide.

Du er alltid velkommen tilbake for en prat!

 

En lang valgkamp er over. Vi nærmer oss innspurten av en regjeringsperiode, av en pandemi, og ser konturene av høsten som møter oss. Det er blitt kaldere i luften, men sjelden har vi hatt så mange fine dager som den siste tiden. Jeg er glad i værskiftene og de tydelige skillene vi har mellom de fire årstidene.

Kanskje var det også nå på tide med et bytte i politikken. Jeg tror folk var leie av pandemi. Kanskje også leie av alle begrensningene vi har levd med, alle hensynene som må tas. Det har vært tungt å være så isolert. En virkelighet vi ikke har kjent på tidligere.

Derfor har det nok også vært euforisk å endelig kunne drive valgkamp igjen. Å kunne møte andre mennesker og snakke om det folk er opptatt av. Det har kommet mange nye medlemmer til i lokalforeningene på Jæren. Mange brenner for blå politikk, og engasjementet er stort.

Men det var også et flertall av velgerne som ønsket et alternativ til blå politikk. Flere alternativer, som nå skal se om de kan komme frem til en enighet. Det har vært mange lovnader underveis, og jeg må ærlig innrømme at det nå skal bli godt å kunne følge opp på alle disse lovnadene. Vi vet hva vi har hatt de siste åtte årene. Det blir spennende å se hva som kommer.

Også hos ungene har jeg merket et gryende politisk engasjement. Gjennom NRK Super, sosiale medier og praten som går merker jeg at de fanger opp bruddstykker. Jeg kan ikke huske at vi var så oppdaterte på den alderen. Det er kjekt å se at politikken også engasjerer hos de aller yngste.

Selve valgdagen var jeg ganske rolig. Jeg hadde en god magefølelse. For dette kom til å bli bra. Uansett hva utfallet ville bli. For Rogaland ble det et veldig godt valg. Mange gav oss sin stemme og ønsket mer av vår politikk, og flere av kommunene hadde tall som lover godt for kommunevalget om to år.

På vei mot valgvaken var jeg på kjøretur med ungene, da en av dem plutselig brøt ut: «Nå er det vanlige folks tur? Sier de virkelig det?». Vi hadde visst kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre. «Hvem er de uvanlige folkene da?», kom det undrende fra en av de andre. De var rett og slett ganske skrekkslagne over at sånne ordspill kunne fungere. Litt senere spurte de meg hva som var Høyre sitt slagord. «Jeg tror på Norge» svarte jeg dem, og også «Muligheter for alle.» Mye bedre, kom det kontant.

Slagord er mye diskutert disse dagene. Burde Høyre heller hatt «Stø kurs», fikk jeg et spørsmål om. Jeg tror ikke vi skal bruke tid på å diskutere disse noe særlig. Men det er verdt å tenke over om det enkle ofte er det beste? Med ordene vi bruker forteller vi også en historie. Om oss. Eller om oss og dem. Ord er makt.

Nå er makten endret. Dagen derpå måtte jeg fortelle ungene at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister. «Åh, så nå er det endelig de vanlige folkenes tur», kom det tørt fra en av guttene.

Det er Arbeiderpartiet sin tur nå.

Det er kanskje ikke så dumt at de skal få vise kortene sine. Landet trenger stødig styring i årene som kommer. Tøffe prioriteringer står på agendaen. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet med tid og stunder kommer til å gå bort fra dette slagordet. For jeg er helt sikker på at de kommer til å søke å føre en politikk til gode for Norge. Og da mener jeg hele det Norge, som vi alle er blitt så glad i.

Jeg ser frem mot en ny sesong på Stortinget. Denne gang som en konstruktiv opposisjonspolitiker.

Mitt første velmenende råd til Jonas Gahr Støre er, dropp slagordet.

Gratulerer, og lykke til med viktig arbeid for landet!

Vi kan snakke på inn- og utpust om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre de strukturelle grepene som fremmer dette. Det hjelper ikke å bare lovfeste retten, slik flere partier på venstresiden vil. Høyre har lyttet til blant annet Norsk Sykepleierforbund som peker på at deltidsproblemet må sees i sammenheng med arbeidsdeling, bemanning, vikarbruk og turnus.

Den eneste måten vi kan løse dette på, er å jobbe sammen.

Helseminister Bent Høie og leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen sto nylig skulder til skulder i en stor VG-sak. De går sammen for å få flere hele stillinger. Helseministeren sier han vil be Helseregionene om å intensivere arbeidet med å øke deltidsstillinger til heltid. Videre vil han sette ned et partssammensatt utvalg, sammen med Sykepleierforbundet og andre sentrale parter i arbeidslivet, for å lage en felles plan for hvordan vi skal få opp andelen heltid.

Utviklingen går heldigvis i riktig retning. I dag jobber over 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013 da Høyre og Erna Solberg tok over. Flere som jobber deltid sier at de ønsker å jobbe mer. Men vi er ikke i mål ennå. Derfor er Bent Høies sterke signal viktig. Resultatet vil være at flere, spesielt kvinner, får større stillinger.

Det må også tas tak i deltidsproblematikken lokalt. Slik situasjonen er nå, blir nye arbeidstakere sosialisert inn i et arbeidsliv hvor deltid er normalen. Da taper samfunnet bærekraft, for det er ingen tvil om at vi er avhengige av all den arbeidskraften vi kan få for å opprettholde velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda.

Flere kommuner har prøvd ut langvaktturnuser og medleverturnuser, for å se om dette kan løse noe av utfordringene. Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag. På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Arbeidstakere med helseproblemer kan oppleve det for slitsomt å jobbe heltid, deltid kan også være ønskelig på grunn av omsorgsoppgaver og andre forpliktelser og interesser. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet kan ha en høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger gjør det vanskelig å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt. Vi må våge å snakke om både den frivillige og den ufriville deltiden.

Arbeidet for en heltidskultur gjøres gjennom god dialog mellom de ansatte, tillitsvalgte og ledelsen. Ambisjonen må være heltid, gjennom at partene finner gode løsninger lokalt. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Gjennom økt heltid får vi høyere kompetanse og bedre tjenester.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt! Det er vanskelig å sette ord på hva som står på spill ved dette valget. For hver måling endrer bildet seg.

På venstresiden trekkes politikken stadig mer mot venstre. Staten skal bli større. Valgmulighetene mindre. Det skal bety noe hvem som skal gi tjenestene. Det snakkes mindre om tjenestene som skal gis. Valget betyr noe for hvilket samfunn som venter oss. Nå er det vanlige folks tur. De rike skal tas. Skatt er det eneste saliggjørende.

Det er verdt å dvele ved.

Skatt er et viktig virkemiddel. Det sørger for omfordeling ved at vi yter etter evne. De med mest skal betale mest. Samtidig skal velferdsstaten være mest for dem som trenger det mest. Da må den også være litt mindre for oss andre. Vi må ha målrettede tiltak for de som trenger det. Ikke universelle ordninger som gjelder alle.

De største forskjellene er mellom de som er i og utenfor jobb. Derfor er det så viktig at det skapes jobber, særlig i privat sektor. Det er disse jobbene som gir oss en offentlig sektor med gode velferdstjenester. Da trenger vi personer som satser og tar disse sjansene. Som politikere skal vi gi de beste rammevilkårene. Da bør vi eksempelvis sørge for at vårt skattesystem ikke straffer en norsk hotelleier annerledes enn en utenlandsk.

Vi trenger videre en skole som ser den enkelte elev. En skole hvor det ikke skapes motsetninger mellom mesterbrev og mastergrad, og hvor en legger til rette for at en kan lære hele livet. Både i skole og i jobb. Vi må flytte grensene for det etablerte. Er det høyskolen som betyr noe for utdanningen din i distriktene, eller er det lærerne, som kan komme der du er? Mens Sp snakker om skoler og bygninger er vi opptatt av hva som møter oss i skolen. Da er og blir læreren den viktigste faktoren. De har sørget for rekordhøy fullføring i de videregående skolene i Rogaland dette året.

I helsevesenet skal vi møtes av mennesker som ser oss. Slik som i pakkeforløpene som er laget for kreftsyke. Det at en i tøffe perioder av livet får en person som følger deg gjennom løpet, og forteller deg hva og når det skal skje. Det handler om å bygge skreddersøm rundt den enkelte, og sørge for trygghet og god behandling. Pasientens helsevesen, hvor du er i sentrum, og skal kunne velge mer.

Dette valget handler om oss. Det handler om hvilket samfunn vi skal leve i. Jeg tror på et samfunn som bygges nedenfra. Et samfunn der du og jeg får bidra, og hvor det ikke betyr noe hvor du kommer fra. Du kan ha droppet ut fra skolen, eller være høyt utdannet. Du skal uansett ha en plass i arbeidslivet. Om du jobber i en barnehage som er offentlig, eller driver private hjemmetjenester for eldre er du like viktig. Du bidrar til vår felles velferd. Dette samspillet gir oss også et bedre og mer mangfoldig velferdstilbud.

Jeg engasjerte meg i politikken fordi jeg vil skape en trygg fremtid, også for kommende generasjoner. Etter hvert som det har blitt fire barn har den personlige investeringen blitt større. Det handler om å gjøre gode valg for fellesskapet. Sørge for at vi får mest ut av hver krone brukt. At samfunnet gir oss hjelp når vi trenger det. At du blir sett, hørt og forstått.

Med denne regjeringen er det flere som fullfører i skolen, helsekøene går ned og det har vært rekordhøy satsing på veier og forskning og utvikling. Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

På mandag går min stemme til Høyre. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen bedre kandidater til å styre landet enn Erna Solberg. Hun har styrt landet trygt gjennom oljekrise, flyktningkrise og nå pandemi. Norge er i en særstilling, både økonomisk og helsemessig.

Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Publisert i Jærbladet 21. august 2021

Før valget i 2013 kom SP med en rekke dommedagsprofetier for norsk landbruk – nå er det langt bedre enn det var under SP sitt styre

Det er utrolig at Vedum og Pollestad påstår i Jærbladet at de har den beste politikken for norske bønder. Tallenes tale sier noe helt annet.

Sektorer med markedsmulighet

Her kommer noen kommentarer og fakta:

Regjeringens politikk legger til rette for et aktivt og framtidsretta landbruk i hele landet. Det er god ressursforvaltning, skaper aktivitet og arbeidsplasser i små og store lokalsamfunn, og gir oss sunn og trygg mat med høy kvalitet.

Vi har aldri produsert så mye mat i Norge som de siste årene. Vi har prioritert sektorer med markedsmuligheter, som korn, frukt og grønnsaker. I 2020 økte kornarealet med over 60 000 dekar, og antall foretak som dyrker frukt og grønnsaker økte.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. I dag er norsk landbruk langt bedre enn det var under Senterpartiets styre.

Nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %. De fire siste årene har årlig omdisponering av dyrka jord i snitt vært 45 prosent lavere enn snittet under de rødgrønne.

Snudd utviklingen
De rødgrønne ynder stadig å skape et inntrykk av at denne regjeringen ønsker «sentralisering», mens småbrukene blomstret under deres regjeringstid. Det er rett og slett ikke riktig. Regjeringen har nå lagt til rette for en mangfoldig bruksstruktur, der det er rom for både små, mellomstore og store bruk som er tilpasset ressursgrunnlaget.

Vi har videre forsterket kanaliseringspolitikken og snudd utviklingen vi så under de rødgrønne da grasarealene i kornområdene økte. Ser vi hele perioden til regjeringen Solberg under ett har budsjettstøtten per ku økt 2-3 ganger mer for bruk med 15 kyr enn bruk med 60 kyr eller mer.

Matproduksjonen i Norge aldri har vært høyere enn nå, og omsetningen av lokalmat har økt mer enn resten av dagligvaremarkedet. Siderprodusentene har nå fått mulighet til å drive direktesalg, noe de har kjempet for i 10–15 år, men som de som styrte før oss aldri klarte å ordne opp i.

Med dette bakteppet tar nå Vedum til orde for et retningsskifte. Da kan det kan være lurt å se på tallenes tale. Gresset er sjelden grønnere på den andre siden, men det er nok av de som prøver å lokke og drive med overbudspolitikk.

Alt var rett og slett ikke bedre før.

Inntektsgapet redusert
Men så litt spesifikt om årets jordbruksoppgjør og bondeopprøret:

Allerede i statens åpningstilbud lå det inne kronemessig lik inntektsutvikling for jordbruket som for andre yrkesgrupper. Det har skjedd én gang tidligere de siste 40 årene. Vanligvis har staten lagt til grunn prosentvis lik utvikling.

Alle midler jordbruket ville klart å forhandle inn utover det som lå i tilbudet ville bidratt til å redusere inntektsgapet til andre yrkesgrupper. Dette takket jordbruket nei til. For eksempel ville en økning i rammen på 413 mill. kroner tilsvart en tetting av inntektsgap på 10 000 kr per årsverk.

Samlet sett for hele Solberg-regjeringen – fra og med oppgjøret i 2014 – har inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrkesgrupper blitt redusert, både prosentvis og i kroner og øre.

Vil bli lyttet til
Ett av kravene fra jordbruket har vært å vurdere endringer i prinsippene for det tallgrunnlaget som forhandlingene baserer seg på. Staten foreslo i tilbudet at det settes ned et utvalg som ser på prinsipper og metoder for beregning av inntekt i jordbruket. Dette er nå vedtatt av Stortinget.

Organisasjonene forlot imidlertid forhandlingene dette året, noe som nok dessverre ikke har gavnet bøndene. For Høyre er det viktig at vi har et tallgrunnlag som partene har tillit til, og jordbruksforhandlingene skal være en viktig del av dialogen med bøndene.

Det har gjort inntrykk å høre historier fra Sven Martin Håland og andre bekymrede bønder. Men bondeopprøret har vært tydelige i dialogen om at dette ikke er et resultat av denne regjeringens politikk. Det er et resultat av landbrukets utvikling gjennom flere tiår. De ber om å bli lyttet til, og det tar Høyre på alvor.

Vi skal fortsette å jobbe for den norske bonden.

For femten år siden møttes vi på et lager. En av oss hadde sommerjobb, den andre var fast ansatt. Vi ble begge værende.

Vi flørtet på røykerommet, hadde konkurranser om å produsere mest mulig, og koste oss stort på en arbeidsplass som handlet om å forsyne Norge med mat.

Vi fikk vår månedslønn, brukte alt for mye penger og levde i nuet. Så kom ekteskapet. Fornuften og hverdagen. Barna kom tett som hagl. Vi betalte ned på lånet. Pusset opp. Ryddet. Levde og jobbet.

Etter noen år havnet en av oss i politikken. Først i lokalpolitikken. Deretter rikspolitikken. Vi husker enda øyeblikket da vi sammen valgte å satse. En hverdagslig prat på kjøkkenet. Etter et av utallige politiske møter. Da sjansen var der måtte den gripes.

Ingen av oss har siden angret. 

Under valgkampen i 2017 måtte en av oss melde seg ut av Fagforbundet. Det passet seg rett og slett ikke å støtte en forening som stadig sendte SMS om å gjøre det vanskeligst mulig for den andre i heimen.

Nå skulle styggedommen bort.

Denne valgkampen er det visst vanlige folks tur. En av oss kan gå inn under den snevre definisjonen. Den andre antagelig ikke. Vi kommer begge til å stemme Høyre.

Nå må det snart være slutt på alt snakket om å ta de rike. Vi må heller snakke om hvordan vi skal hjelpe dem som har minst. De med mest klarer seg uansett, og det er dem revnende likegyldig hvor mye skatt de skal betale. De vil fortsatt bidra i lokalsamfunnet. Men de ber om at skattene skal være rettferdige og treffsikre.

Under pandemien har vi vært bekymret for hvordan det vil gå. En av oss trygg i forvissing om at lønnen kommer hver måned. Den andre har gått i tanker om mulige permitteringer. Vi har heldigvis vært heldige og sluppet godt fra dette.

Men nå må vi snart begynne å snakke om hvordan vi kan løfte dem som trenger det mest. Om hvordan vi kan sørge for at ungene våre kommer seg gjennom skoleløpet. At de får seg en jobb når de blir store, og at vi inkluderer dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må snakke mer om de som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Der flertallet av oss skal jobbe. Jobber som gir oss den velferden vi nyter så godt av i dag. Barnehage, skole og helsevesen.

Mens vi nyter de siste restene av sol snakker vi om hvordan samfunnet kommer til å bli. Om hvordan vi kan sørge for at vi overlater samfunnet i best mulig stand til de kommende generasjonene.

Sjelden har vi vært i en situasjon hvor det har vært viktigere å prioritere riktig. Slippe alle gode krefter til. Staten skal være mye for dem som trenger det mest, da må den være litt mindre for alle oss andre, sier vi i Høyre. Da er det på tide at vi tar et felles ansvar for å løfte alle. For dersom vi skal basere politikken på motsetninger og polarisering kommer vi alle til å tape på det.

Det er den norske modellen som har vært grunnleggende for hvor vi er i dag. Høy tillit og godt samarbeid. Her hjemme strever vi nok med å oppdra fire barn og en hund, og få hverdagen til å gå opp. Vi trenger ingen konstruerte motsetninger i tillegg. Det er vårt ansvar å se fremover nå. Det må vi gjøre sammen.

For alle skal få.

Forfattet av Rune Gjesteland og Margret Hagerup

 

Valgkampen er i gang, og jeg har begynt å undre meg over identitet. Hvem er jeg, hva vil jeg og hva kan jeg bidra med? Spørsmål som ofte møter meg nå er: «hvorfor skal vi stemme på deg og Høyre?»

Jeg svarer fort at det viktigste er å skape mer og inkludere flere. For alle trenger en jobb å gå til. Hvis de kan og vil jobbe, legger jeg raskt til. For arbeid er ikke det eneste saliggjørende i livet. Men det er fortvilende dersom man ønsker seg inn i arbeidslivet, og ikke får en fot innenfor, må vite.

Man lærer seg raskt at det er mange fallgruver å gå i når man skal uttale seg som politiker. Det er en egen kunst, som jeg enda ikke mestrer. Kommunikasjon var langt enklere den gangen jeg var i arbeidslivet.

Livet som arbeidstaker.

Jeg var så heldig at jeg fikk jobb tidlig i livet. Vikar som avisbud for Stavanger Aftenblad, for senere å få min egen faste rute. Deretter ble jeg både jordbærplukker, lagermedarbeider og fikk mange andre oppgaver. Gjennom mine 40 år har jeg innsett at aktivitet og arbeid betyr mye for hvordan jeg ser på meg selv.

Erfaringer gjennom livet har preget meg, både på godt og på vondt.

Som ung butikksjef på 20 år hadde jeg enda en lang modningsprosess foran meg. Butikksjefen anno 2000 ville neppe ha gjort de samme valgene i dag. Men erfaringen har formet meg på veien, og butikkyrket er enda en jobb jeg ser tilbake på med glede. Kontakten med kundene, kollegaene og køene på lørdagene. Det var når det kokte som verst jeg trivdes best.

Gjennom mine 12 år i ASKO Rogaland fikk jeg prøve meg på alt fra truckkjøring til å jobbe med personal, sykefraværsarbeid og lederutvikling. I løpet av de årene modnet jeg og gikk fra tidlig 20-årene og inn i voksenlivet. Først da jeg var rundt 35 år innså jeg at jeg hadde en kompetanse jeg kunne ta med meg inn i diskusjonene, og at det faktisk var folk som både lyttet til, og også tok til seg det jeg sa.

Så gikk ferden over til politikertilværelsen. Det har påvirket hvem jeg er, eller mer presis, hvordan jeg blir oppfattet.

Som politiker har jeg blitt et splittet menneske. En av dem. Politikerne. Tidligere var jeg en velstudert person med mastergrad. På papiret. Den ble egentlig aldri brukt til så mye, men det var godt med kompetansepåfyll på veien i arbeidslivet. Jeg dro stor nytte av å kunne kombinere teori og praksis.

Som politiker er det blitt mer foretrukket å snakke om at jeg har vært lagermedarbeider og sittet i kassen på Rimi. Jeg kommer fra dem som er på gulvet, må vite.

Det er over 20 år siden jeg overtok som butikksjef på Rimi Kvernaland, fremdeles er det ikke akseptert å sitte i kassa. Mesterbrev er like bra som mastergrad, sier vi politikere. For hele tiden møter vi motsetninger. Vi skal plasseres og plassere, i båsene der vi hører hjemme.

Også i denne valgkampen.

Er du vanlig, slik som meg, kan du være heldig, for det er visst vår tur nå.

Men alle skal vel med?

Jeg vil slå et slag for et samfunn med muligheter for alle. Et samfunn hvor du er viktigere enn systemet, og det ikke betyr noe om du skaper arbeidsplasser eller er arbeidstaker. Vi trenger deg for å kunne opprettholde den velferdsstaten vi har i dag. Fremtiden vår avhenger av oss.

Det nærmer seg slutten av stortingsperioden. Fire år av livet er blåst av gårde. Ungene har blitt ungdommer, minstejenta har snart sin siste dag i barnehagen. Jeg har gått inn i 40-årene.

For et liv! Som løper fra meg!

På bildet som er tatt for over 10 år siden er jeg høygravid, og i ferd med å avslutte mine siste oppdrag før permisjonen. En permisjon Rune og jeg delte broderlig. Og flaks var det, når det skulle følge to gutter til tett i tett. Det valget har gitt oss som familie flere muligheter, og det har senere vært lettere for meg å ukependle bort fra mann og barn.

I disse tider feirer jeg 10 år i Høyre.

En ren tilfeldighet fikk meg inn i politikken. Engasjementet for Høyre har dog bare vokst seg sterkere. Det er viktig med et parti som har tro på den enkelte, hvor vi stiller krav, samtidig som vi bryr oss. Det nærmer seg valgkamp. Verden har vært stengt ned. Vi ser lysglimtene. Men vet at det enda er et stykke igjen.

Jeg savner andre mennesker. Energien tappes raskt når jeg ikke får være med andre. Tålegrensen blir lavere. Irritasjonen vokser. Kommentarfelt på facebook har blitt et minefelt.

Et liv som politiker.

Jeg savner tidvis det private næringslivet. Diskusjonene og samtalene om hvordan vi skaper bedre løsninger. Som politiker skal man ha alle svarene, hvis ikke blir man svar skyldig. Debattene blir stadig mer polariserte, og det forventes et ja, eller et nei.

Det er rart hvordan man forsvinner som person når man blir politiker. Man får en merkelapp, med alt det som følger med det. Man kan bli varmere, kaldere, vanlig, eller som folk flest. Kompetansen forsvinner visst et sted på veien. Vi har blitt til politikere. Du vet, de der politikerne..

Og nå skal vi i gang med valgkamp.

Da håper jeg at vi kan snakke mer sammen. Ha de åpne diskusjonene. Snakke om utfordringene og tenke høyt om løsningene. Velgerne er våre viktigste kunder, og jeg håper at vi får snakket  mer sammen i tiden som kommer. For vi trenger hverandre nå. Det er i samspillet med hverandre at de gode løsningene vokser frem, og at et bærekraftig velferdssamfunn skapes.

Vi har gjort mye, men det gjenstår enda mer.

Sist valg gikk vi til valg på tidlig innsats i skolen, en av mine store hjertesaker. Nå tar vi tak i ungdomskolen, som er helt avgjørende på veien mot at flere skal fullføre og bestå videregående skole. Vi må sikre at ungene våre kommer seg gjennom skole og utdannelse, slik at de er best mulig rustet for voksenlivet.

Et inkluderende arbeids- og samfunnsliv starter i mors liv og fortsetter gjennom livsløpet. Vår viktigste oppgave i årene som kommer er å skape mer og inkludere flere. Som firebarnsmamma er jeg overbevist om at Høyre har den beste politikken, som vil sikre de kommende generasjoners fremtid.

Jeg gleder meg til å snakke mer om våre løsninger i månedene som kommer!

Daglig snakker jeg med folk som har fått vaksine, stemningen letter og folk ser fremover. Flere og flere håper nå på lysere tider. Enda flere ser at det nærmer seg.

Vi er mange som drømmer om å kunne sitte tett på restauranter og barer. Kjenne boblene bruse i blodet og ikke tenke på alle restriksjonene vi har blitt så vant til.

Det kommer allikevel til å bli tøffe tak for mange.

Enkelte har knapt sett mennesker det siste året. Hjemmekontor har fått en helt ny betydning. For enkelte har det vært en ekstra frihet, for andre har det vært pålagt tvang. Veien fra soverom til kjøkken og kontorplass har vært kort. Fysiske møter har blitt dramatisk redusert. Savnet av menneskelig kontakt er påtagelig.

I starten av mars i fjor hadde jeg mange medlemsmøter med lokale Høyre-kollegaer. Det gav meg energi og pågangsmot i et viktig arbeid med å utforme Høyres stortingsprogram. Jeg husker jeg gikk hjem etter et av disse møtene, lykkelig og glad over å være i et parti som skulle utvikle enda mer politikk for fremtiden.

Nedstengingen ble brutal.

Denne helgen vedtar vi stortingsprogrammet vårt på Høyres landsmøte. Målet er at vi skal skape mer og inkludere flere. Sjelden har så mange stått utenfor arbeidslivet, og vår viktigste oppgave er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. I tiden fremover må vi imidlertid også snakke mer om hvordan vi ivaretar den enkelte, både i skole, arbeidsliv og i helsevesenet.

Det er rekordmange som nå har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Sannsynligheten for å komme tilbake i jobb reduseres jo lenger man er borte fra jobb. Det kan være tungt for de fleste av oss å komme tilbake til normalen etter en lang ferie. Sjelden har vi hatt en så lang «ferie» som nå.

Det stiller krav til oss som samfunn om å sørge for at vi bygger en så god bro som mulig, tilbake til et samfunn som ligner mer på det vi forlot i mars.

Elever har tapt læring, vært isolerte og mange har opplevd vanskelige ting i hjemmet. I næringslivet har mange mistet jobben, andre har mistet livsverket sitt, og alle kjenner noen som har havnet utenfor. I helsevesenet ser vi at enkelte, gammel som ung, har blitt svært syke. Ettervirkningene vet vi enda for lite om. Men det er grunn til å være bekymret over senvirkningene.

Pandemien har hatt mange konsekvenser. Vi vil rammes ulikt. Det vil også ramme oss i lang tid fremover.

Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene, andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet, og er bekymret for fremtiden.

Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline.

Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå. Rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til, eller ikke. Eller om en har et miljø rundt seg, i skole, eller på jobb. Også hvordan helsetilstanden er har rammet ulikt. Noen har hatt korona uten å merke det, andre har blitt veldig syke og sliter enda med ettervirkninger.

Noen vil stå igjen med konsekvenser lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I tiden fremover må vi sørge for flere tiltak som bedrer situasjonen til sårbare barn og unge. Vi må jobbe for å sikre de som har mistet opplæring nødvendig støtte. Vi må også gjennomføre tiltak mot fra fall og forsinkelser hos studentene.

Det vil være behov for mer kunnskap om langtidseffektene av den pågående pandemien. Da trenger vi mer forskning. Det vil også være behov for å se på ekspertgruppens anbefalinger for å adressere hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Målet er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Da vi må sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små som mulig.  Både på skolen, i arbeidslivet og i helsevesenet.

Vi er mange som skal lære oss å mestre livet igjen.

Denne uken tok jeg til orde for at jeg kanskje ville røre ved kommunegrensen din. Noen oppfattet det som at jeg skulle tegne opp kartet på nytt. Det vekker følelser. Noen av dere satte kanskje kaffen i halsen når dere leste det. Andre ble opprømte. Andre igjen har sikkert ikke fått det med seg.

Historien begynte egentlig for over fem år siden, da debatten om kommunestruktur raste som verst, og jeg gikk til stemmeurnene og stemte for en Jæren kommune. Den gang stemte jeg som Time-bu og lokalpolitiker i Time kommune. Jeg var rimelig fersk som politiker, og vegret meg, både for å snakke med presse og debattere med andre politikere i den offentlige debatten. Men jeg syntes tanken om å snakke med naboene var fornuftig. Jeg var en av dem som ivret for at vi skulle få til færre kommuner i Rogaland.

I kulissene prøvde jeg å bidra, og var fortvilet over mange av argumentene som ble fremsatt. Det ble truet med sykehjemsplasser på Sirevåg, og at barna våre skulle måtte bytte både barnehage og skole. I dag håper jeg at jeg skal kunne sitte i Sirevåg og stirre ut over havet på mine eldre dager. Og det er fremdeles ikke snakk om at verken sykehjem, skoler, eller barnehager skal forsvinne fra nabolaget selv om en diskuterer kommunegrenser.

Men det rokker ved følelsene våre. Identiteten vår. Bostedet vårt.

Siden den gang har jeg gått fra å være Time-bu til å bli jærbu, og er så heldig å få representere Jæren på Stortinget. Hjertet mitt vil dog alltid tilhøre Kvernaland. Selv om en del av det ligger på Stangeland, på Ganddal, og i Bergen. Utrolig nok har også Oslo fått et varmere sted i hjertet mitt. Steder jeg har bodd i livet. En del av det nære. Hvem vi er og hvem vi har vært. Jeg er først og fremst jærbu, men også stolt rogalending, fra Energi- og matfylket Rogaland.

I Høyres programarbeid har jeg sittet i programkomiteen og vært med å utforme programmet vi skal gå til valg på. Der har jeg ment at vi som folkevalgte må ta ansvar og sørge for at flere kommuner slås sammen for å sikre gode tjenester. Det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner på landsbasis. Et flertall i Rogaland Høyre støtter meg i dette. Det tilsier at noen også er uenige. Nå skal landsmøtet til Høyre ta en avgjørelse i midten av mai. Uenigheten vil gjelde både tempoet og virkemidlene i den videre gjennomføringen av kommunereformen.

Gjennom utallige besøk de siste årene har jeg sett gjentatte eksempler på kommunegrenser som begrenser, og resulterer i dårlige tjenester til folk og løsninger som ikke er de beste. Det handler om tjenester nær folk. Det handler om kommuner som ikke har råd til å ha en hel stilling i viktige funksjoner. Det handler om tjenester som barnevernet, pedagogisk-psykologisk-tjeneste, rus og psykiatri. Det handler om folk som trenger hjelp og kommuner som ikke er i stand til å gi det.

Når en barnevernsleder i et interkommunalt samarbeid, problematiserer hvor mye arbeid det er, og hvor krevende det er å styre ulike kulturer, må vi lytte. Ekstra nøye må vi lytte når vedkommende mener at det går ut over barnevernets primære oppgaver. Det er vårt ansvar som folkevalgte å sikre sårbare barn og familier gode tjenester.

En rapport fra NORCE har pekt på at kommuner rundt byområder i Norge konkurrerer om både innbyggere og bedrifter. Konsekvensen er byspredning, overforbruk av arealressurser og planleggingsressurser. Noe de mener vil øke fremover. Det planlegges for mer utbygging enn det som er behovet i hver kommune.

Alt dette gjør at jeg mener vi må snakke mer om kommunestrukturene og antall kommuner i Norge. Jeg stiller spørsmål ved om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt godt nok om vi lar være, og om vi da sørger for å levere samfunnet videre til den neste generasjonen, i best mulige stand.

La det ikke være tvil. Det finnes veldig mange kommuner i Norge som leverer gode tjenester i dag. Og større er ikke nødvendigvis bedre. Men det kan ikke hindre debatten. Jeg ønsker en bred og grundig debatt om dette, heller enn pisk og tvang. Mitt poeng er at vi folkevalgte må ta ansvar, og slutte å skylde på andre. For dette gjelder vårt felles ønske, om gode tjenester nær oss. Noe alle partier er opptatt av, uavhengig av partifarge.

Rapporten fra NORCE viser at interkommunalt samarbeid (IKS) ikke er den beste løsningen for å få til en god og effektiv samfunnsutvikling i sammenvokste byområder. Den sier videre at det mangler en demokratisk instans med nok legitimitet til å fatte beslutninger for hele byområdet. Jeg har sagt at antall IKS`er bør være en god syretest på hvorvidt kommunene bør se på muligheten til å inngå partnerskap med andre. Ved å ha mange interkommunale samarbeid fjernes makten fra kommunestyrene. Man kan diskutere hva som er demokratisk ved det.

Dersom vi hadde begynt med blanke ark hadde neppe kartet sett ut som i dag. Nå mener jeg at vi må snakke med våre innbyggere, og sammen bygge kommunene forfra. Gjennom innovasjon og samhandling kan vi snakke med innbyggerne om hvilke tjenester de forventer å få i fremtiden. Så må de folkevalgte se om egen kommune er rustet til å kunne gi dette, eller om en bør slå seg sammen med naboen. Dersom dette arbeidet går i stå, eller tar for lang tid, mener jeg at vi som sitter på Stortinget må ta vårt ansvar. For det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner i Norge. Da må politikere slutte å skylde på andre, ta ansvar, og se fremover.