Han er arbeidskar. Jeg er politiker.

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

Med lys skal mørket fordrives

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Pensjonsran, eller generasjonskløfta?

I august kom Nav med nye framskrivninger som viser hvor mye mer vi må jobbe når levealderen øker. Kort tid etter kom pensjonsoppgjøret, eller snarere, pensjonsopprøret. Sosiale medier strømmer over av pensjonister som er misfornøyde.

Det er på høy tid at den yngre generasjonen tar til motmæle.

Debatten om pensjon kan ikke snevres inn til kun å omhandle dagens pensjonister. For samtidig, i en fremtid, langt, langt borte, skal de som i dag er et stykke unna pensjonsalder, jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister. Dagens pensjonister er inne i gullalderen. Det visste vi allerede i 2011, da Stoltenberg II-regjeringen fikk gjennom pensjonsreformen.

Den gang ble levealdersjustering innført, som en viktig del av pensjonsreformen. Det betyr at pensjonen blir justert ut fra den forventede levealder for alle årskull ved den alderen du tar ut pensjon. Levealdersjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir økonomisk bærekraftig i framtida selv om vi får flere eldre og lever lenger. Når levealderen øker, må pensjonen ved en gitt uttaksalder fordeles utover flere år som pensjonist.

Nå ser vi at levealderen vil øke raskere enn tidligere antatt, ifølge nye befolkningsframskrivinger som Statistisk sentralbyrå la fram i juni.

Det er gode nyheter, særlig når vi vet at antall år med god helse også ser ut til å øke i samme takt. For kommende pensjonister betyr det at en i større grad må bruke den økte levealderen til å jobbe lenger, dersom en vil sikre en like god pensjon relativt til lønnen som eldre generasjoner.

Vi har i praksis to valg når levealderen øker. Vi kan jobbe noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon som eldre generasjoner, eller vi kan godta at vi vil få noe lavere årlig pensjon. Til gjengjeld kan vi vente flere år som pensjonist sammenliknet med eldre generasjoner. Noe midt imellom er også et alternativ.

Dersom levealderen ikke øker, ser vi at de som er født fra 70-tallet og utover skal jobbe til de er minst 70 år. Tidene vil forandre seg. Men det er dagens pensjonister som protesterer. Selv står jeg midt mellom den yngste og den eldste generasjon. Jeg ser problemene til begge generasjonene.

Da pensjonene skulle reguleres, lå det i år an til tapt kjøpekraft for pensjonistene. Men regjeringens skattegrep gjør at ingen pensjonister taper kjøpekraft i år. Vi står samtidig i en krise hvor utallige jobber står i fare, rekordmange er permitterte og flere taper livsverket.

Pensjonistene bør skue, både til fortid og til fremtid, før de beskriver årets oppgjør.

For målet med pensjonsreformen i 2011 var klar. Den skulle fordele byrden mellom pensjonistene og de yrkesaktive. Det er et faktum at yrkesaktive må jobbe betydelig lengre for å oppnå samme pensjon som dagens pensjonister.

Men det er kanskje den tid, den sorg? I en fremtid, langt, langt der fremme. En tid hvor gullalderen er lagt bak oss, og vi er tvunget til å prioritere hardere.

Da kan vi snakke om pensjonsran, men da for dagens unge.

PS: Publisert i DN, 26. september 2020.

Mitt møte med en ekstraordinær bransje

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av rekruttering, og potensialet som ligger i det enkelte menneske. Gjennom samtaler har jeg erfart at hver og en av oss har et potensiale for mestring, men vi er alle avhengige av en sjanse, en fot innenfor, for å vise at vi kan. RIMI gav meg den sjansen, da jeg droppet ut av tysk grunnfag, som 19-åring. Senere skulle både ASKO og Høyre gi meg sjanser i livet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne være stortingsrepresentant. Foten innenfor hos Høyre var viktig. Den gav meg sjansen.

Som stortingsrepresentant har jeg tatt med meg engasjementet for rekruttering og inkludering, og det har vært mange fantastiske møter med aktører som jobber for å inkludere flere. På min vei har jeg fått stifte bekjentskap med de som jobber i vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter. Hvert møte med denne bransjen har imponert meg. Det finnes så mye kunnskap, så mye erfaring og så mange opplevelser, som har ført bransjen der den er i dag. Mye har skjedd de siste ti årene.

Samtidig finnes det enda så mange fordommer og så mye uvitenhet.

Begrepet vernet bedrift forsvant fra ordboken i 1974. Allikevel kjenner jeg godt til begrepet. Jeg er født i 1980. Bransjen er beheftet med så mange fordommer.

Jeg brenner for at vi skal fjerne V`en i varig tilrettelagt arbeid (VTA). For hvem kan vel si at man er varig et sted? Det kommer helt an på den enkelte og mulighetene som gis. Kampanjen for å fjerne den burde stå i alle landets aviser! En liten bokstav, men med så stor betydning.

Vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter utvikler mennesker og gir samtidig tilrettelegging for de som trenger det. Det er ingen oppbevaringsplass. Det er produksjonsbedrifter, med ansatte som finnes rundt hver og en av oss i samfunnet. Noen klipper plener, andre lager lys, noen makulerer, mens andre spoler ledninger. Noen steder merkes fotgjengerfeltene, mens andre selger pizza og driver bowling. Noen jobber på Kiwien, mens andre er på sykehjemmet. Mangfoldet trenger muligheter. De ansatte er like forskjellige som deg og meg. Og de har alle fått en ansettelse i bedriften de jobber. Verdien av arbeid.

Felles for oss alle er at vi vil tilhøre et sted. Vi vil oppleve mestring og kjenne at det er bruk for oss. Følelsen av helg kjenner man først når man har vært i jobb. Gleden ved å kunne ønske hverandre god helg, samtidig som man gleder seg til å møtes igjen på mandagen. Det er godt å være litt sliten. Man kan slenge seg ned i sofaen og vite at man har vært til nytte.

Flere må få kjenne på følelsen av helg.

I Høyres programarbeid har jeg jobbet for at bransjen må få verktøyene de trenger, for å kunne gi plass til enda flere ekstraordinære ansatte. Bransjen har en unik kompetanse, og gjennom en større fleksibilitet må det jobbes for at de kan samhandle mer med ordinært arbeidsliv. Samtidig må vi sikre at bransjen kan drive livslang oppfølging, for de som trenger det, slik at det skapes mestring.

Vi skal sørge for at det skapes flere tilrettelagte arbeidsplasser, samtidig må vi skrote varig fra begrepsbruken vår. Mennesker skal ikke settes i bås og farges av våre fordommer. Det skaper begrensninger.

De som jobber med inkludering forstår dette, og ser verdien mangfold og inkludering gir til virksomhetene. De inkluderer ikke for å være snille, men fordi det lønner seg.

De vet at de kan stille krav, for det viser bare at de tror på den enkelte. For de har sett gullet som skinner under overflaten hos sine ekstraordinære ansatte, og de vet hvordan de skal få det frem.

Takk for den fantastiske jobben dere gjør!

Det er ekstraordinært, og fortjener å løftes frem i lyset.

For eller imot jordvern?

Det foregår i disse dager heftig kampanje for at Time Kommune skal snu i reguleringen av området Re/Svertingstad. Det kan i debatten virke som om man enten er for jordvern, eller imot. Jeg tilhører tydeligvis den kategorien som er imot jordvern, for jeg mener at en ikke skal stoppe reguleringen som er gjort. Reguleringen er et resultat av flere prosesser i kommunen, som strekker seg helt tilbake til 2011, hvorav de fleste vedtakene har vært enstemmige.

Som politiker har jeg erfart at helheten er viktig. Politikk kan ikke utvikles stykkevis og delt. Ikke rent sjelden står interessegrupper mot hverandre. Det er tidvis tøft å være lokalpolitiker, hvor man driver politikk ved siden av jobben, og ofte kombinerer det med et hektisk familieliv. Men det betyr ikke at jobben er mindre viktig av den grunn. Lokalpolitikere gjør et viktig arbeid for å sikre jobber og gode lokalsamfunn, hvor vi kan leve våre liv og få det vi trenger. Da trenger vi mat, helsetjenester, jobb, idrettslag, kultur og så mye mer. Alt dette skal balanseres opp mot hverandre.

Samtidig skal vi ta vare på matjorden vår. For den er dyrebar. I Norge har vi 3 %, til sammenligning med Danmark, som har hele 66 %. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern alltid balanseres mot andre samfunnsbehov, og ses i et helhetlig perspektiv.

Det er heldigvis nå større oppmerksomhet om verdien av matjorden, og kommunene legger større vekt på jordvern. KOSTRA-tall, fra kommunene, viser at omdisponeringen av dyrka jord var på 3 617 dekar i 2019, godt under det vedtatte jordvernmålet på 4 000 dekar som Stortinget har vedtatt. Dette er under jordvernmålet for tredje året på rad. Det viser at arbeidet gir resultater, og omdisponeringen er nå på det laveste nivået på 30 år. Til sammenligning ble det gjennomsnittlig omdisponert 7 600 dekar årlig i perioden med rød-grønn regjering.

For fjerde året på rad øker også tallet på godkjent areal for nydyrking. I 2019 ble så mye som ca. 28 100 dekar godkjent, noe som er ca. 3 300 dekar mer enn året før, og det høyeste tallet siden KOSTRA-rapporteringen startet i 2005.

Utnyttingsgrad er en viktig dimensjon i jordvernsdebatten. Siden de fleste byer og tettsteder er omgitt av en del dyrket jord og har et behov for å vokse, er det viktig at nye og eksisterende områder for utbygging blir utnyttet mest og best mulig. Arealstrategier der det blir lagt vekt på fortetting innenfor eksisterende byggesoner, vil i det lange løp også fremme jordvernet. Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig redusert.

Ut fra både jordvernhensyn og utbyggingsinteresser er det viktig at det blir lagt langsiktige rammer for utviklingen av tettstedene i en regional plan, slik at en ikke får stadige omkamper. Dette bidrar til at planleggingen blir mer forutsigbar og helhetlig, og det legger grunnlag for en langsiktig utbyggingsgrense, hvor en forenkler arbeidet med langsiktig forvaltning av verdifulle jordbruksarealer. Det gir også forutsigbart for drift og investeringer i jordbruket, samtidig som rammevilkårene for arealplanlegging og for eiendomsutviklere er forutsigbare.

Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor i arbeidet med å utvikle tettstedene, og området Re/Svertingstad ligger godt innenfor denne grensen. Det skal være et viktig skille mellom by- og tettstedsområdene og store sammenhengende landbruksområder. Det er videre et poeng at nye utbyggingsområder bør styres mot sentrumsnære områder, og at det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse på disse områdene.

Lokalpolitikerne i Time kommunestyre gikk i møte 17.12.2019 enstemmig inn for å godkjenne «Kommuneplan Time kommune 2018-2030 – Arealdelen». Det gir forutsigbarhet i perioden frem mot 2030. Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot behovet i storsamfunnet. I Time kommune har utviklingen av jordbruksjord gått fra 45 % til 46 %, siden 2011, samtidig som kommunen har hatt en enorm utvikling. Det forteller om en kommune som er trygg og fremtidsrettet.

Kommunepolitikerne gjør jobben sin og ivaretar helheten. Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor, og den følges, også i denne saken. Det viser, sammen med tallene fra KOSTRA, at å verne matjorden er en prioritert oppgave, både lokalt og nasjonalt.

Men hvis man virkelig ville verne om matjorden på Jæren, burde man gjøre noe med kommunegrensene. En justering av kommunestrukturen vil gjøre det lettere å drive en mer helhetlig planlegging og utvikling når det gjeld arealbruk, transport og tjenesteproduksjon. Men frem til vi eventuelt ser en Jæren kommune, støtter jeg mine kollegaer i Time kommunestyre.

De ivaretar helheten. Det bidrar til godt jordvern, også i et langsiktig perspektiv.

En stille matrevolusjon

Det foregår en stille matrevolusjon i landet vårt. Råvarer i verdensklasse produseres på steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Disse løftes frem og ut i verden av kokker, som er med i innovasjonen og utviklingen av nye produkter. Fra fjord og jord til bord.

Den norske matkulturen bringer frem stolthet hos oss i Høyres landbruksnettverk.

Vi har gjennom de siste årene besøkt utallige bønder og produsenter, og vi imponeres av det som møter oss. Det er en optimisme og et pågangsmot, som sjelden gjenspeiles i avisene. Dessverre, drukner gladsakene.

Det gjør at bøndene har en viktig tilleggsjobb. De må selv vise omverdenen hva de driver med og lære oss om matproduksjonen. Norsk matproduksjon er helt avhengig av tillit, innsikt og forståelse.

I disse dager lages valgprogrammer for neste stortingsvalg. Jordbrukspolitikken er oppe til debatt i partiene, og vi skal stake ut kursen for kommende år.

Høyres landbruksnettverk har erfart at norsk matproduksjon omhandler så mye mer enn bare jordbrukspolitikken. Den er kun en liten, men helt vesentlig del, av det vi videre ønsker å omtale som matpolitikk.

Matpolitikk handler om den jobben bøndene gjør, hver dag, året rundt, for å produsere mest mulig ren, trygg og sikker mat. Norske bønder er i verdensklasse, og produserer mat med lite antibiotika og sprøytemidler. Det betyr noe når en står i butikken og skal velge.

Matpolitikk handler om helse. Å ha kunnskap om mat og måltid som fremmer gode matvaner. Vaner barn legger seg til blir ofte med inn i voksenlivet, så kunnskap fra tidlig alder er viktig. Tidligere hadde vi Ingrid Espelid. Hun har oppdratt flere generasjoner om norsk mat og dens fortreffeligheter. Vi trenger forbilder som går foran.

Matpolitikk handler om Magnhild Dyrdal, som gjennom et langt liv har spredd stolthet for mattradisjonene i Nordhordland. Hun fikk sin første slaktekniv da hun var 7 år. Siden den gang har hun produsert utallige kjøttpølser etter mors oppskrift, og hun deler raust med andre av det hun har lært fra livet på en liten gård på Vestlandet.

Matpolitikk handler om Inger Lise og Anders, som driver Klostergarden som 11. generasjon. De lover trygg og god mat bygget på generasjoner av kunnskap og ektefølt engasjement for jordbruket og dyreholdet. Som de selv sier: En gard eies ikke, den forvaltes, fra en generasjon til en annen. Kulturlandskapet rundt middelalderklosteret på Utstein er en viktig del av den norske kulturarven. Takket være sau og storfe har dette blitt pleid gjennom generasjoner.

Matpolitikk handler om Geno, som jobber for å redusere utslipp av metan fra kyr. Kyrne produserer melk og kjøtt, og utnytter gras og grovfor som ikke kan benyttes til menneskemat. Geno sitt mål er å avle ei ku med stor produksjonskapasitet, god helse og fruktbarhet, god fòrutnytting og lavt utslipp av metangass. Norsk rødt storfe er ei grønn ku.

Matpolitikk handler om Den Gyldne Omvei i Trøndelag, hvor vi kan reise innom Kirsti og Svein på Berg Gård. De driver allsidig produksjon hvor de prøver å utnytte alle gårdens ressurser som hus, innmark, utmark, beite og kulturminner. Målet er å utnytte hele kulturlandskapet i en næringsmessig sammenheng. Her ales og etes lam, frilandsgris og honning så det er en fryd. Inspirert av cider-makerne i Hardanger lages det også egen akevitt. Gamle tradisjoner og oppskrifter får nytt liv, sammen med innovasjon og eksperimentering mot nye og spennende smaksopplevelser.

Matpolitikk handler også om Georg-Fredrik på Røysland Gaard, som har hentet frem gamle oppskrifter på pinnasteik, en metode hvor en bruker hele dyret og får mer kjøtt. For ham er historie og tradisjon noe bonden stolt fletter inn i produktet. Han har tro på at norsk lokalmat kan ta verdensmarkedet. I godt samarbeid med reiselivet og kokkene ser han mange muligheter.

Matpolitikk handler om Bo Jensen, som hver dag kjører ut til ei lita bygd og bærer geitemelk ned til det lille produksjonslokalet sitt. Senere setter han seg på flyet og tar med seg ostene sine til London og Paris. Lille Aske har vunnet flere internasjonale priser. Det har også Kraftkar, som så dagens lys hos Tingvollost, et lite familieeid gårdsmeieri, som lager ost av melk fra egen gård. Kraftkar ble kåret til verdens beste ost blant 3000 oster fra hele verden. En bekreftelse på at norske produkter er i verdensklasse. Norsk osteproduksjon setter Norge på kartet.

Smaken av Norge.

Matpolitikk handler om smaksopplevelser, om den norske kulturarven, om oppskrifter som holdes ved hevd og mye mye mer. Det har skjedd en revolusjon innen ciderproduksjon, som gjør at dyktige produsenter fra Hardanger inspirerer fruktbønder på Hjelmeland. Norske produkter, av norske råvarer, som konkurrerer i den store verden. Norsk øl har også fått sin renessanse. Det er fokus på smak og kvalitet, foran kvantitet. Kombinasjonen øl og mat må prøves. Eller cider. Eller Eplejuice.

Matpolitikk handler om mangfoldet.

Matpolitikk handler også om et yrke du kan ha med deg over alt i verden. Nemlig kokkeyrket. Det er matpolitikk på sitt beste når Christian Andre Pettersen konkurrerer i Bocuse D`Or, og løfter frem overvintret purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Norge har flere medaljer enn vertslandet Frankrike, i en knallhard konkurranse, hvor verdens beste kokker knives. Vår rike mattradisjon løftes.

Norske kokker viser oss at verden vil ha den.

Det er også matpolitikk på sitt beste når Kristian Vangen, kjøkkensjef hos Michelin-restauranten Bare, har et unikt samarbeid med Maya på Nordre Solend Gård. Hun produserer «rampete mat» og forteller hvilke råvarer som er i sesong, Vangen viser hvordan disse kan brukes. Dette blir til kurs om hvordan du kan lage bærekraftig Michelin-mat hjemme.

For matpolitikk handler også om disse måltidene, og fellesskapet rundt bordet, hvor vi samles og snakker om dagen som er gått. På 50-tallet brukte man vesentlig lenger tid rundt middagsbordet enn det man gjør i dag. Det er tankevekkende. Folk flest visste også mer om hvordan maten ble produsert.

Heldigvis skjer det nå en stille matrevolusjon.

Vi baker og fermenterer, det blir flere andelsbønder og flere vil lære seg å lage lefser og spekepølse. For vi vil ha den norske maten og vi er stolte av mattradisjonene våre. Da må vi gjøre det vi kan for å løfte den frem og ta vare på den.

Bøndene spiller en viktig rolle i norsk matkultur. Det er derfor jordbrukspolitikken er så viktig. Det er selve livsnerven i matpolitikken. Vi trenger bøndene våre, både til å produsere mat, men også til å ivareta det langstrakte landet vi har. De forvalter vår felles kulturarv. Bonden tar utgangspunkt i de ressursene som er gitt, med mål om å skape enda bedre forutsetninger for de som kommer etter. De er en del av noe større. Kulturarven – det vi har, og det vi er!

Det handler om matpolitikk.

Historien om Norge skal ut i verden, men også inn i våre hjerter!

 

Skal innovasjon og skaperkraft tape for ideologi?

Jeg er bekymret for fremtiden. Vi står midt i en pågående pandemi. Mange står utenfor arbeidslivet. Helsevesenet er under press. I tillegg nærmer det seg valgkamp og et nytt stortingsvalg.

Valget i 2021 blir det viktigste valget så lenge jeg kan huske.

Det handler om hvilken retning vi skal ta landet. Det handler om et begrenset utgangspunkt. Det handler om å forvalte det samfunnet vi har, med fremtidige generasjoner i tankene. Det handler om ulike ideologier, som kommer til å ha stor betydning for praktisk politikk.

Vi må skape mer og inkludere flere.

Vi har lenge visst at vi ville gå mer usikre tider i møte. Dersom velferdsstaten Norge skulle sammenlignes med et koldtbord, kan man si at rekesmørbrødene er borte. Laksesmørbrødene er borte. Men det er noen rundt bordet som absolutt skal spise de siste roastbeef-smørbrødene.

Samtidig skal vi sørge for at neste generasjon kan leve av restene.

Omstillingen av Norge må fortsette. Vi må bryte ned motsetningene. Det kan ikke koke ned til en debatt om hvorvidt vi skal ha offentlige eller private velferdstilbydere. Vår felles velferd skapes i skjæringspunktet mellom disse to. Nå trenger vi politikere som kan ta de rette valgene, og føre oss trygt inn i fremtiden.

Jeg er bekymret dersom venstresiden tar over makten i 2021. Det vil være et tilbakeskritt for innovasjon og utvikling av offentlige tjenester. Vi trenger en sterk offentlig sektor, men vi må la den bli sterkere, i samspill med privat sektor.

Og vi trenger flere kvinner som går foran og skaper arbeidsplasser.

Kvinnedominerte yrker må få utvikle seg, og ha samme vilkår som mannsdominerte yrker. Det bør ikke være motsetninger, når vi snakker om et likestilt arbeidsliv, hvor det også skal være et likestilt familieliv. På Jæren står industrien sterkt, med et sterkt gründermiljø, hvor mange har etablert seg hjemme i garasjene, før de har flyttet ut og erobret verden. Hvorfor snakker vi ned de som vil gjøre det samme innen velferdssektoren? Hvorfor løfter vi ikke heller frem gründerskap i helsenæringen, og motiverer ansatte til å skape bedre løsninger?

I privat sektor er det sjelden at ledelsen sitter med alle løsningene. De skapes i samspill med de ansatte, hvor også nye virksomheter skapes av medarbeidere som bryter ut og skaper sin egen arbeidsplass.

Kvinner som gjør dette blir kalt velferdsprofitører.

Samtidig går samfunnet vårt hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet burde ikke være om vi trenger private velferdstilbydere, heller hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Hvis ikke risikerer vi at innovasjon og skaperkraft taper, til fordel for ideologi. Det er hva neste års valg kommer til å handle om.

Det gjør meg bekymret.

 

Publisert i Stavanger Aftenblad, 25. august 2020

Kan Senterpartiet ha SV og MDG med på laget?

Geir Pollestad har vært i vinden det siste halve året, etter flere innlegg på Facebook og flåsete bemerkninger om norsk mat og pinsetter. Men nå nærmer det seg valg. Det er på tide å avklare for velgerne hva de får ved å gi sin stemme til Sp.

Senterpartiet drømmer om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet etter stortingsvalget, men det blir neppe mulig uten SV og MDG på laget. Hvor store kameler er da Pollestad villig til å svelge?

Én ting har Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne til felles: De peker alle foreløpig på Ap-leder Jonas Gahr Støre som sin statsministerkandidat ved stortingsvalget neste år. Bortsett fra dette, har partiene lite til felles.

Jeg har ti spørsmål om praktisk politikk, som Pollestad og Sp vil måtte diskutere med SV og eventuelt MDG.

  1. Vil Geir Pollestad og Sp ta tilbake arveavgiften, slik SV vil?
  2. Vil Geir Pollestad og Sp øke drivstoffavgiften, slik SV vil?
  3. Vil Geir Pollestad og Sp gjøre store kutt i det norske kjøttforbruket, slik MDG vil?
  4. Vil Geir Pollestad og Sp øke flyseteavgiften, slik SV og MDG vil?
  5. Vil Geir Pollestad og Sp øke bilavgifter, slik SV og MDG vil?
  6. Vil Geir Pollestad og Sp øke reguleringskravene i landbruket, slik SV og MDG vil?
  7. Vil Geir Pollestad og Sp åpne for sekstimersdag, slik SV og MDG vil?
  8. Vil Geir Pollestad og Sp sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon, slik MDG vil?
  9. Vil Geir Pollestad og Sp øke rovviltbestanden, slik SV og MDG vil?

Dette vil blant annet medføre at pendlerne må betale mer for bil og drivstoff, bonden vil få flere reguleringer og de som jobber i oljebransjen vil gå en usikker fremtid i møte.

 

Rogaland er et fylke hvor verdiskaping, innovasjon og vekst står sterkt. Vi er mat- og energifylket som er og kommer til å være helt sentrale i utformingen av morgendagens Norge. Men for å kunne utnytte mulighetene som finnes i fylket vårt, trenger vi forutsigbarhet.

 

Dette er ikke tiden for politiske eksperimenter fra Pollestad og hans parti.

 

I realiteten er det ved høstens valg kun to alternativer:

  1. Jonas Gahr Støre som statsminister, med SV og MDG på slep.
  2. Erna Solberg som statsminister, og du vet hva du får.

Det tiende spørsmålet er da om Pollestad og Sp kan gå på kompromiss med sine hjertesaker, og samarbeide med SV og MDG i en regjering? Det vil i så fall ha stor betydning for faktisk politikk.

Så kan vi være enige om at den norske osten smaker godt, enten en spiser den med pinsett, eller ikke.

Jeg skulle bli forfatter

Ja, jeg skulle bli forfatter. Trodde jeg. Så skjedde livet.

Nå leser jeg heller bøker. Lever meg inn i andres liv. Ler medlidende. Kjenner meg igjen. Sukker av meg selv. Tenker at vi er flere i samme båt.

Så mange levde liv.

Unger som roter, menn som ikke rydder. Lykken som aldri kommer. Lykken som gikk. Lykke som venter. Øyeblikk hvor solen plutselig skinner. Når ungene har laget middag, eller skuffen omsider er fikset.

Akk du vidunderlige hverdagsliv.

Hva skal historien min handle om, tenker jeg? Det er der det ofte stopper. Men jeg har erkjent at det må handle om livet. Om det som faktisk skjer. Eller skjedde.

Sånn har det visst blitt.

Jeg er blitt 40 år?! Fremdeles føler jeg meg som en ungdom. Omtaler meg periodevis som det også. Jeg er enda i læringsfasen, sier jeg. Kjøper meg tid. Det går. For en periode.

Men det er en tid for alt.

Man er visstnok blitt voksen. Ting forandrer seg. Man er plutselig ansvarlig. Man må stå i det man gjør. Heldigvis senker roen seg. Man er trygg på seg selv og livet. Alt man ikke visste den gang.

Så kommer erkjennelsen.

Man er ikke der man trodde man skulle være. Eller visste vi egentlig hvor vi skulle? Vi lo av de som snakket om at alder bare var et tall. Vi visste jo at de var gamle. De hadde bare ikke peiling.

Vi hadde peiling.

Og vi hadde livet foran oss. Vi hadde alle valg og all verdens tid. Det var bare tullprat det de voksne snakket om. De skulle bare visst.

Så ble jeg mor. Jeg var plutselig kone. Plutselig var jeg selv blitt denne klisjeen.

Tiden går for fort. Ungene vokser med stormskritt. De kan ikke lenger sitte på fanget. Eller vil ikke. Plutselig er man blitt cringe.

Grinch trodde jeg det var, første gangen jeg hørte det. Ordet fantes ikke i mitt vokabular. Nå er det der. Sjelden med positivt fortegn. Det skal visst få meg til å slutte. Man kan lese ordet i bøker. Det er blitt dagligtale. På samme måte som Tik Tok.

Jeg bør visst holde meg unna det også.

Jeg har blitt som de godt voksne. De som tilsynelatende prøver å være kule. Men så er vi visst bare cringe. Sannheten er at vi fremdeles bare er oss selv.

Ungene skulle bare visst.

Sånn er livet blitt. Jeg trodde jeg skulle bli forfatter.