Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.
Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.
Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.
Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører. For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.
For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.
Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.
Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.
Ta telefonen, fremtiden ringer!
Kanskje var alt bedre før, eller var det det?