Det er 11 dager siden valget. Stortingsvalget. En intens valgkamp er passert. Tilbake sitter jeg med plass som stortingsrepresentant. Det er skremmende, kjekt, utfordrende, fantastisk, ja det er skikkelig stas! Følelsen på valgvaken kan ikke beskrives med ord. Jeg hadde ingen forventninger, kun en tanke om at ferden var kommet til endestasjonen. Når jeg kom inn i lokalene der valgvaken skulle holdes forsvant jeg inn i en boble. Det var spenning, glede, samhold og utlading. Dette hadde vi alle ventet på, nå skulle vi spille de siste minuttene av kampen. En kamp vi var forberedt på at kunne gå begge veier.
Det var fullt av pressefolk i lokalet, og stemningen ble etter hvert forventningsfull. Kl 21.00 fikk vi resultatene etter forhåndsstemmene. Det var overveldende. De neste timene fikk vi ytterligere bekreftelser på at dette gikk veien. Erna fikk fortsette som statsminister, vi gjorde et strålende valg i Rogaland og jeg hadde fått fast plass som stortingsrepresentant! For en følelse. For en valgkamp. Mamma på tinget. Endelig. Den ultimate bekreftelsen, etter et langt jobbintervju og mange erfaringer rikere.
Valgkampen har vært hektisk, og det å selge seg selv inn til media har blitt en vane. Det som har vært vanskeligst i denne valgkampen har faktisk vært å komme gjennom i Stavanger Aftenblad, og bli presentert som en aktuell kandidat på tinget. Målingene til Stavanger Aftenblad var heller ikke oppløftende når det gjaldt Høyre og min mulige stortingsplass.
Rett før valget holdt jeg foredrag hos Rotary Sør, og avslutningsvis viste jeg til min egen Facebook-side og bloggen min. En av herrene rakte opp hånden og spurte hvorfor jeg kun brukte sosiale medier. Det var et sted han ikke var, og han ville heller lese om meg i avisene, ikke på Facebook. Jeg svarte da at jeg hadde vært i kontakt med Stavanger Aftenblad ved flere anledninger og prøvd å komme på. Jeg hadde sågar vært så ublu at jeg spurte rett ut hvorfor de prioriterte unge lovende 20-åringer, fremfor oss mødre som nærmet seg 40. Desperate 40-åringer i fri flørt med pressen. Sånn har livet blitt.
En av friermailene lød slik:
«Som kandidat har jeg ikke nådd gjennom for en presentasjon i Aftenbladet. Jeg ser at en småbarnsmor som nærmer seg 40 antagelig ikke er så spennende, men det kan vi vri på. Jeg synes det er viktig at min aldersgruppe bidrar, og vi trenger kanskje flere av min type i politikken? Jeg har bred erfaring fra næringslivet og lever livet som travel firebarnsmamma. I går startet guttene mine på skolen igjen i 1, 2 og 3.klasse, en liten sensasjon i seg selv. Jeg håper dere kan finne spalteplass til en kandidat med mange jern i ilden, slik at rogalendingene kan bli kjent med en mulig tillitsvalgt for fylket.»
Noen få dager før valget tok Aftenbladet endelig kontakt. De ville skrive om meg i forbindelse med siste lokale måling, som også viste at jeg var inne på Stortinget! Endelig!
Det tok sin tid. Derfor har mye av min valgkamp foregått på sosiale medier, som et resultat av at en firebarnsmamma på nesten 40 år ikke har kommet gjennom lydmuren i Stavanger Aftenblad.
Men, jeg kom inn på tinget. Måling er måling, valg er valg. Nå er det bare å brette opp ermene og gi avisene en grunn til å skrive om meg. Det er vinn eller forsvinn for min del, og jeg har tenkt å klore meg fast. Desperate housewife? Muligens.
Stortinget neste!
PS: Det hører med til saken at Stavanger Aftenblad har presentert meg godt i etterkant av valget 😉
(En spesiell takk til Daniel og Harald som er med på forsidebildet. Det har vært en fryd å samarbeide med dere, enten dere har fungert som korrekturlesere, sjåfører eller bare moralsk støtte gjennom en hektisk valgkamp! Gleder meg til fortsettelsen!)