På bildet er min mormor (i midten) 6 år gammel. Hun er på ferietur med kusinen og Oma Ella, som i dag bare omtales som engelen hennes. De to hadde et sjeldent nært forhold. «Historien om oss» er et prosjekt jeg begynte på for mange år siden, i en av de første svangerskapspermisjonene. Eldstemann er nå 10 år.. Jeg har enda ambisjoner om å fullføre historien jeg begynte på, som handler om mormoren min, og hennes oppvekst og liv. En historie som gir oss muligheten til å skue tilbake. Forstå tradisjonene, og kjenne henne litt bedre. Hun er et menneske, som alle oss andre. Men jeg måtte faktisk selv bli voksen, for å fullt ut erkjenne at mødre, fedre og besteforeldre også er mennesker. Levde liv. Erfaringer, sorg og glede. Slik livet også er. Vi har alle en historie.
Året 2019 går mot slutten. Vi har nettopp lagt bak oss julefeiringen, nå venter vi spent på nyttårsfeiringen. Hva vil det nye året bringe? Vi tenker på det som har vært, og vi skuer fremover.
Juledagene har vært preget av samvær med familien, god mat og sene morgener i pyjamasen. Det har vært et herlig avbrekk fra et hektisk småbarnsliv. Jeg har fått puslet, mens jeg har hørt på programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er en historie om generasjoners kamp for tilværelsen. En historie om de små tingene i livet. En historie om mennesker. Det var rørende å se en gammel mann som bodde alene langt oppi fjellene i Hordaland. Han hadde bøker tilbake til 1600-tallet liggende på biblioteket sitt. Familiens eget, som strakk seg helt tilbake til oldefaren sin tid. Han hadde pyntet sparsommelig til jul. Han likte egentlig ikke juledagen. Det kom så mange minner frem. Det beste var når han endelig kunne legge seg, og den dagen var over.
Levde liv. Erfaringer, sorg og glede.
De samme juledagene valgte Ari Behn å avslutte livet sitt. Første juledag. Plutselig ble vi vekket. For det skjer noe med oss når tragedier rammer. Vi har behov for å finne fellesskap. Vi har behov for å uttrykke følelser. Jeg har brukt dagene på å reflektere over hva det har gjort med meg. Jeg har kjent på det håpløse i at tre jenter nå har mistet sin far, men jeg har også kjent på skammen ved å være så lite raus. Det er så lett å latterliggjøre dem som er annerledes enn oss. Spesielt når man selv ikke føler seg som en lysfontene. Like barn leker best. Vi har fått en vond påminnelse.
Tredje dag jul ble avsluttet med Love Actually. Mens jeg så filmen innså jeg at jeg må få avsluttet «Historien om oss». Historier om levde liv må ikke bli liggende i søppelkassen, eller i dagens samfunn, bortgjemt i en fil på en pc. Det har gitt meg så mye glede å skrive denne historien. En historie jeg ønsker å overbringe til egne barn og barnebarn.
Neste år blir jeg 40 år. Oma blir 90 år. Mye har skjedd gjennom disse årene. En del er allerede nedskrevet. Generasjonene følger på hverandre. Når vi hadde juleselskap med alle onkler, tanter, søskenbarn og oldebarn innså jeg at jeg har blitt voksen. Det var over 20 oldebarn i selskapet, i alderen 0-10 år. Oma satt med sine unger rundt seg. To allerede over 60 år, den tredje runder 60 neste år. Der og da innså jeg at jeg tilhørte den voksne generasjonen. Ungene som løp rundt på gulvet hadde en gang vært meg og mine søsken og søskenbarn. Nå var gulvet overtatt.
Jeg kikket på Leonore, på fire år, og undret meg over hva hennes fremtid ville bringe. Vil hun også alltid kjenne seg evig ung? Vil hun noen gang føle seg som noe annet enn et barn? Slekt skal følge slekters gang, synger vi. Så mange levde liv. Generasjonene lærer stadig av hverandre. Toleransen utvides.
Måtte 2020 være året hvor vi tar med oss denne rausheten gjennom vinterdagene, sprer det når vårsola treffer oss i fjeset. Verner om det gjennom høstmånedene, og har det friskt i minne når julemørket igjen treffer oss.
Mens vi fortsetter med våre små historiefortellinger. Selve livet.