I løpet av de fire siste årene har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått etter Rødt sin retorikk i arbeidslivspolitikken og begge partiene vil nå forby innleie.
Det er dramatisk av flere grunner: Næringslivet og økonomien vår er avhengig av en viss fleksibilitet. Dette gjør at man kan ta unna arbeidstopper og dekke bemanningsbehov hvis andre ansatte blir syke. Mange bedrifter i Norge er styrt etter sesongvariasjoner. Hvis man da ikke kan leie inn arbeidskraft når det trengs, vil det gå utover dem som allerede jobber der – fordi man rett og slett ikke kan ta påta seg større oppdrag. Resultatet vil bli kroken på døra for store deler av norsk næringsliv.
Bemanningsbransjen gjør en viktig jobb, både for samfunnet, næringslivet og den enkelte.
ASKO og Manpower har nylig inngått samarbeid om å utdanne flere yrkessjåfører. 14 unge personer, mange av dem kvinner, kjører i disse dager ut varer for ASKO. Etter sommeren vil disse personene være gode tilskudd til en bransje som skriker etter arbeidskraft, som nyutdannede yrkessjåfører i Manpower. Vi trenger mer av denne type kobling mellom behov, kompetanse og næringsliv.
En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren. Det finnes allerede flere eksempler på folk som har gått permitterte nå har fått jobb innen matvarehandel og logistikk.
Det er få som kjenner seg igjen i Ap og Sps svartmaling av norsk arbeidsliv. Vi har det faktisk ganske godt her oppe i nord. Flere kvinner jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har stagnert, flere unge velger yrkesfag, arbeidsledigheten før korona-krisen var rekordlav og ikke minst: 9 av 10 sier de trives på jobb. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal alltid være faste, hele jobber. Slik er det også i dag. Fafo anslår at bruken av innleie er et sted mellom 1 og 2 prosent. Likevel ønsker venstresiden i norsk politikk å forby bemanningsbransjen.
At Ap og Sp henger seg på Rødt sin retorikk, viser hvor liten forståelse de har for det arbeidslivet som finnes utenfor kontorene på Stortinget. Som tidligere HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte.
Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet.
I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene. Det betyr ikke at vi skal forby dem. Regjeringen tok tidlig initiativ til å rydde opp i bransjen ved å stramme inn på innleie, forby nulltimers-kontrakter og vedta en definisjon av fast ansettelse. Det har ført til en bedre regulering av bransjen. Men det er tydeligvis ikke nok.
Venstresiden er ikke fornøyd før lyset er slukket i hver bemanningsbedrift i distrikt-Norge. Det vil være dramatisk for norsk næringsliv, og alle de som står utenfor arbeidslivet og skal inn.