Margret Hagerup, Forfatter hos Margret Hagerup

Syk nok til å være hjemme..

I helgen var det full rulle med hyttetur på Stord, i pøsregn, sammen med storfamilien. Det resulterte i en hel haug med skitne, våte klær og rimelig utslitte foreldre som hadde vært for mye innendørs sammen med ungene. Det begynner å merkes at sommerferien er lang, og jeg har flere ganger irritert meg over manglende framsynthet når vi valgte å ikke melde ungene inn i SFO.

Mandag morgen bar det rett til Oslo for gruppekonferanse, med mulig kommende kolleger til høsten. Jeg ankom hovedstaden i strålende solskinn og var spent på dagen. Først fikk jeg omvisning i en av leilighetene som hører til Stortinget. Jeg følte meg litt som en vordende student, som går i spenning for å høre om en får skoleplass eller ikke. Merkelig nok begynner jeg å bli langt over snittet interessert i å ha en hybel i Oslo. Det ville jeg aldri ha svart bekreftende til dersom jeg hadde blitt spurt for noen år siden. Jeg skulle aldri til Oslo. Tidene forandrer seg.

Statsministeren holdt pressekonferanse om pasientenes helsetjeneste og brakte gode nyheter om enda større satsning på pakkeforløp og utvidelse til flere diagnoser. Flere har fått behandling, og langt flere skal få i neste periode. Ved forrige valg sto det 250 000 i helsekø. 70 000 av disse er borte og ventetiden er redusert med hele 14 dager. Det betyr mye for alle de som står i helsekø og venter på behandling, og det gir meg motivasjon til å fortsatt drive valgkamp. Vi er de beste til å styre Norge videre.

Etter pressekonferansen hadde vi kampanje i Oslos gater hvor vi delte ut krone-is. Solen hadde forsvunnet og det var pøsende regn, men hva gjorde vel det? Jeg hadde en strålende dag i Oslo, og ble kjent med enda flere kjekke Høyrefolk. Jeg våknet tirsdag morgen med tykk hals og antydninger til en forkjølelse. Formen var mildt sagt synkende utover dagen. Det resulterte i at jeg onsdag holdt sengen hele dagen. Normalt tar jeg noen febernedsettende tabletter, dusjer, og kommer meg på jobb med det som er friskt. Denne metoden har nok dessverre resultert i en del forkjølelser den senere tid, og lange perioder hvor jeg går og hangler. Det har jeg ikke tid til, så da måtte jeg bli hjemme med det som var sykt.

I dagens samfunn tror jeg flere burde vært bevisst dette valget, valget om hva vi gjør dersom vi våkner og ikke føler oss helt i form? Velger vi å være hjemme med det som er sykt, eller velger vi å gå på jobb med det som er friskt? Jeg tror mange av oss ofte kan gjøre feil valg. Jobben er ofte friskliv i seg selv, i form av gode kolleger. Noen av oss burde være flinkere å bruke bremsen, før det er for sent. Er man full i feber er det kroppen som prøver å komme med en beskjed. Denne gangen tok jeg budskapet, og kan med glede si at formen er betraktelig bedre i dag. I morgen er jeg sikkert helt 100 % igjen.

I går hadde jeg heldigvis en god farmor som passet ungene mens jeg sov av meg det verste. I dag hadde jeg igjen 4 unger hjemme, med alt det bringer med seg av aktiviteter. Dermed var jeg på vaskerommet for første gang siden før helgen, og for et syn. Det illustrerer godt konsekvensene ved fravær. Normalt vasker vi 2-3 maskiner med klesvask hver dag. De neste dagene blir det nok betydelig mer. Det er hardt med fravær både i yrkeslivet og i privatlivet, og det er alltid konsekvenser ved våre handlinger. Derfor er det viktig at alle bidrar med det de kan, når de kan.

I dag serverte jeg frokost, mens jeg ringte Jærbladet for å selge inn en hjertesak. Under frokosten fant jeg lus på en av ungene. Da forsto jeg at forkjølelsen min var over. Noen lusekurer senere og med nytt sengetøy på alle sengene, tar jeg en pust i bakken for å skrive blogg. Gregers har hjulpet meg med å vaske alle soverommene, og Leonore har bæsjet på do for andre dag på rad!

Det er øyeblikk av solskinn stadig vekk.

Livet som travel småbarnsmor fortsetter, med politikk og jobb innimellom, men først, klesvask!

Å leve kjendislivet

I dag sto jeg opp kl 05.30 for å reise til jobb og trene før jeg startet arbeidsdagen kl 07.00. De siste ukene har jeg hatt kombinert ferie og valgkampsturne i hele Rogaland, så det ble en travel dag på kontoret med mange saker som skulle behandles. Når klokken nærmet seg 15 måtte jeg komme meg hjem, til en avtale om å lage film om familien og politikken. Jeg hastet hjemover til ferdig taco-middag og barn som var i ekstase over å se moren. De var såpass viltre at et glass gikk i tusen knas like før film-teamet ankom det Hagerupske/Gjestelandske-hjem. Casa del kaos, eller en småbarnfamilies drømmetilværelse, som våre dager er. Når filming og mat var overstått fikk jeg lest meg opp på landsbrukspolitikk, mens jeg lå i badekaret. Etterpå var det klesvask, mathandel og legging som sto på gjøremålslisten.

Nå sitter jeg i stuen for å komme med siste status i en småbarnsmammas og aspirerende stortingspolitikers liv. En hverdag som består av alt mellom himmel og jord, hvor ingen dager er like. Jeg har nettopp kommet hjem fra Kiwien, hvor jeg spankulerte ned i slippers, shorts og kledelige sminke, som hadde forsvunnet delvis nedover ansiktet under badekarseansen. I pøsende regn. Noen ganger gidder man ikke å tenke på utseendet.

Dagen i dag står i kontrast til gårsdagen hvor jeg var så heldig å være med arbeidsminister, Anniken Hauglie, på besøk rundt omkring på Jæren. Fokus var viktigheten av lærlingplasser og hvordan vi kan redusere arbeidsledigheten ytterligere, særlig ledigheten og utenforskapet blant ungdom. For meg har dette lenge vært en hjertesak i arbeidssammenheng, og også et tema som engasjerer politisk.

Sammen med Anniken Hauglie på Hå gamle prestegård

Derfor var det kjekt å møte engasjerte NAV-medarbeidere i Time og Hå, som fortalte om sine erfaringer og hva de trodde var viktig i dette arbeidet. På begge stedene fremhevet de viktigheten av å få privat næringsliv til å tilby praksisplasser. Erfaringen viste dem at sannsynligheten for jobb i etterkant var større i det private næringslivet. Det sammenfaller med mine tanker de siste årene, om at en må ha en bedre dialog mellom tiltaksbedriftene og det private næringslivet, for å lykkes i dette viktige arbeidet. Det var gledelig å se at flere hadde kommet seg ut i aktivitet, som et resultat av dette samarbeidet, og at en hadde gode virkemidler, som eksempelvis aktivitetsplikt og ordninger med lønnstilskudd for å klare dette.

Mandag var jeg så heldig å få være med Erna Solberg og hennes team på deler av Vestlandsturneen. Vi møtte på Orrestranden, hele familien, for å kunne ta bilder og møte Stjerna. Ungene vekslet mellom iver og surmuling over å måtte være med på dette, og det var tendenser til krangling og slåssing i perioder før hun kom. Når bussen med Erna kom til stranden roet det seg en smule, og følget gikk ned til stranden. Der var det et kobbel av journalister som skulle forevige alle bevegelsene og smilene som ble delt, og det var ikke få. Jeg var rimelig stresset med tanke på tre gutter som lekte i bølgene, sammen med unge surfere i våtdrakt. Våre unger var kledelig antrukket i langbukse og genser, hvor buksene gled stadig lenger opp på bena samtidig som vannstanden krøp stadig høyere.

I mitt stille sinn håpet jeg inderlig at ingen av ungene dukket under og at jeg måtte hoppe etter. Da hadde det ikke vært en utfordring å bli kjent i media! Det gikk heldigvis fint, det gjør som regel det, selv om jeg må innrømme at pulsen til tider kan være relativ høy.

Når jeg kom hjem, sent om kvelden, var ungene fremdeles våkne. Lyder på 5 var godt fornøyd og kunne stolt fortelle at han hadde stått ved siden av «henne». De to andre var også rimelig fornøyde med møtet, men også overrasket over mengden kamera, smarttelefoner og andre duppeditter som skulle forevige øyeblikkene. Jeg la ikke merke til dette, da jeg var travelt opptatt med å samle unger, holde hårsveisen i riktig retning og beskytte minstejenta mot vinden, som heldigvis var mild. Eilert hadde imidlertid fått dette med seg, og sa oppglødd når jeg kom hjem: Mamma, vi er jo kjendiser!

Glad og privilegert over å kunne være med på denne reisen. Småbarnslivet og politikken inspirerer, og utfyller hverandre, jeg ville aldri vært noen av dem foruten.

Nå starter valgkampen for fullt! Grugleder meg og vet at det vil bli travelt!

Akkurat som jeg liker det!

Da vet man virkelig at man lever 🙂

Fabrikken – Jærens svar på Aker brygge?

Når Kverneland sentrum vokste frem som tettsted var det i stor grad Kverneland Fabrikk som fordelte store, romslige tomter til sine arbeidere. Dette er årsaken til at deler av Kverneland ofte blir omtalt som Hagebyen, og at man enda finner en del store eiendommer i sentrumkjernen. Årsaken den gang var enkel, Kverneland Fabrikk kunne ikke holde arbeiderne i arbeid gjennom hele året, og de måtte da ha andre kilder å leve av. Dette gjorde at arbeiderne i stor grad var selvforsynte i form av egne grønnsaksåkrer og noen få husdyr.

Fabrikken anno 1912 – Fotograf Hakon Johannesen for Stavanger kommune

I dag snakker vi om fortetting i politikken, hvordan få mest mulig ut av det arealet vi har tilgjengelig. Vi må verne om den matjorden vi har, bygge i høyden og utnytte arealene bedre. Maten får vi i stor grad fra den lokale butikken, hvor vi ofte går etter pris. Det er faktisk ikke alle som vet at maten må produseres før den kommer i butikken, derfor er det viktig å lære opp den oppvoksende generasjonen. De tror ofte at alt kan kjøpes for penger, og at dette er en utømmelig kilde. Daglig får vi brosjyrer i postkassen med en rekke tilbud, tre for prisen av to er blitt den nye normalen. Mat kommer fra butikken.

Landbruket har alltid vært og vil alltid være viktig for et samfunn. Det skjer mye bra i landbruket for tiden og jærske bønder skiller seg ut som mer fornøyde enn bøndene i resten av landet. Investeringsviljen er stor, omstillingsevnen likeså. Jeg vil være med og forme landbrukspolitikken for de kommende generasjonene. Vi må verne om norskprodusert mat, sikre god matsikkerhet og sørge for god tilgang. Fremtidens bønder trenger forutsigbarhet og gode rammebetingelser som stimulerer til økt produksjon og kvalitet i produktene. Da er politikken viktig.

I landbruket gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig. Jordvern, teknologi, etterspørsel og svinn er alle elementer som må være med i det totale regnestykket. Et regnestykke som i stor grad påvirkes av et ustabilt klima, og gjør at rammevilkårene og avlingene endres, sakte men sikkert. Bonden er selvstendig næringsdrivende, og må ha mulighet til å investere og vokse. Høyre vil bidra til et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk i hele landet, gjennom å redusere avhengigheten av offentlig støtte. Vi tror på bonden og den rivende utviklingen som er i landbruket.

På landbrukspolitisk konferanse ble det snakket om nye måter å luke ugress på. Der jeg trodde arbeidsfolkene satt på huk og lukte, var det nå maskiner hvor de lå på bånd og kun beveget armene for å fjerne ugresset. Det siste nye er droner, roboter og objektgjenkjennelse, hvor en med ny teknologi kan se hva som er ugress, og sprøyte presist der ugresset er.

Der Kverneland Fabrikk tidligere var en profesjonell og sosial aktør, er de i dag i mye større grad en profesjonell aktør, som er med og finner morgendagens løsninger for landbruket. Visjonen deres er passende nok: THE FUTURE OF FARMING. De skal være en global, ledende leverandør av landbruksredskaper for bruk over hele verden. Det gjelder å henge med i svingene.

Nå skal Kverneland sentrum fortettes ytterligere, og Kverneland fabrikk skal legge den gamle fabrikken ut for salg. Hele 300 nye boliger kan komme i sentrumkjernen av Kverneland, et prosjekt som har blitt omtalt som Jærens svar på Aker Brygge. Det betyr at vi på Kverneland vil se et helt annet sentrum enn det vi så for 100 år siden. Andre hensyn har vokst frem, samfunnet tilpasses tiden. Fortetting og jordvern er viktig for fremtiden, disse to går hånd i hånd.

Utsikt mot Frøylandsvatnet. Her har mang en fabrikkarbeider skimtet ut i løpet av årene

Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe. En av innlederne på landbrukspolitisk konferanse trodde at fremtidens bonde var kvinne, som et resultat av teknologien. Kanskje har hun rett, og kanskje får Jæren en ny landbrukspolitisk talskvinne på tinget i september?

Time will show.

Før den tid, en kort sommerferie 🙂

Kjære deg som ikke har bestemt deg ennå

Vet du ikke helt hva du skal tenke nå som Stortingsvalget står for døren i september. Jeg kan godt forstå deg. Jeg var i samme situasjon selv, før jeg tok valget om å melde meg inn i Høyre i 2011. Grunnen til at jeg valgte Høyre tenkte jeg derfor å dele med deg her.

Jeg tror på enkeltindividet og at muligheter for alle skaper motivasjon og vekst. Jeg tror også på at minst mulig forskjeller i et samfunn er viktig, og at det er viktig for selvbildet å kunne være i arbeid, eller en eller annen form for aktivitet. Da er det viktig at en fullfører utdanningsløpet sitt, og Høyres satsing på skole er dermed viktig for meg.

Jeg tror på et samfunn hvor barna våre vokser opp i trygge omgivelser, med voksne rundt seg, som vil den enkelte det beste. Et samfunn der mulighetene dine ikke skal være avhengig av hvor en kommer fra, eller hva en tar med seg, men at en blir sett, og hjulpet ut fra eget ståsted. Høyre ønsker å bruke ressursene på læreren, det faglige innholdet og tidlig innsats. Vi vil at alle skal lære seg å lese og skrive, slik at de ikke faller fra. På den måten sikrer vi en bedre inngang til arbeidslivet. Vi vil innføre en plikt for kommunene til å gi intensivopplæring til de som står i fare for å falle utenfor. Gjennom redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid skal barn fra lavinntektsfamilier få en reell mulighet til å gå i barnehage. Vi vil også prioritere flere fagtimer med faglærte lærere fremfor utvidet SFO og leksehjelp.

Jeg tror på en eldreomsorg hvor en skal få leve hele livet, med alt det innebærer. Vi skal gi rom for at de som vil jobbe lenger skal få stå i jobb, samtidig som vi skal sikre gode tilbud for de som går ut av arbeidslivet. Middagen på sykehjemmet skal ikke styres av systemet, men etter behovet og det som gir best mulig velferd for den enkelte. Det er her jeg finner mitt Høyre, som gir svar på utfordringene.

Jeg ser de private pleie- og omsorgstilbudene som et verdifullt supplement til de offentlige tjenestene. For meg er det verdifullt at en kan velge mellom ulike tilbud, i et mangfold hvor kvalitet og leveranse står i sentrum. Det løftet vi trenger i eldreomsorgen vil kreve et løft som langt overgår barnehageløftet. Å stenge ute tilbydere er neppe et klokt valg, for også i barnehagesektoren så vi at private aktører var nødvendige for å oppnå full barnehagedekning. I dag er de private barnehagene en naturlig del av tilbudet i hele Norge. For meg er det viktig med god velferd i alle stadier av livet, som følge av mine roller som mor, datter og barnebarn. Samspillet mellom private og offentlige aktører skaper mangfold, og løfter velferdstjenestene gjennom innovasjon og nytenkning.

De rødgrønne er tydelige på at de ønsker velferdsprofitørene til livs, og har gjort det til en sak å begrense og redusere private tilbydere. Dette setter private aktører i fare og truer store deler av tilbudet vi har i dag. Bare det, er en god grunn til å stemme Høyre.

Høyre tror på Norge fordi vi tror på deg. Vi ønsker et samfunn med muligheter for alle. Dette får vi ved å legge til rette for en skole som løfter de svake, gi hjelp til de som trenger det når de trenger det og ved å gi deg frihet til å foreta de viktige valgene i livet selv.

Hvis du ikke har bestemt deg enda, kan jeg anbefale deg å stemme Høyre!

Friluftsliv er for alle

En gang vi spiste middag hadde vi en liten ketchupflaske stående på bordet. Eilert så på denne og sa: «Mamma, denne passer perfekt for Arn!» Arn er sønnen til en venninne av meg og er like gammel som Eilert. Jeg tenkte, er han så glad i ketchup, og måtte spørre Eilert hvorfor han mente det. «Det står jo «Ut på tur» og Arn elsker jo å gå på tur!»

Jeg måtte le, ingen tvil om at vi ikke er av de mest aktive turgåerne, men det hender faktisk at vi går på tur, sykler, eller bare er ute i naturen. Jeg har enda til gode å oppleve at ungene er sure på meg etter at vi har vært ute. Det er noe som skjer med oss når vi er ute i det fri. Kjenner lukten av våt skog, varmen fra solen, eller bare frisk luft i fjeset. Alle årstider har sine særpreg, sine sanseopplevelser. Det er disse øyeblikkene som gjør at jeg fremmer friluftslivet. Denne enkle gleden ved å være ute.

I helgen var jeg på min fjerde friluftskonferanse, denne gangen i Bergen. Første konferansen jeg var med på var i Sandefjord, og der møtte jeg dårlig forberedt. Det endte opp med at jeg kjøpte meg vanntette salomon-sko, som siden har gitt meg mye glede i forhold til kombinasjonen tur og komfort. Det finnes mye sant i det gamle ordtaket om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Det er allikevel ikke til å komme vekk i fra at jeg ikke har fått friluftslivet inn med morsmelken. Derfor kommer jeg ofte litt uforberedt til de tingene jeg skal være med på. Jeg var i Oslo på et møte dagen før konferansen, og måtte pakke i all hast, den morgenen jeg dro. Det endte opp med at jeg ankom Bergen i trench coat, i strålende regnvær. En snill medarbeider på flyplassen skjenket meg en paraply, og jeg var ved godt mot.

Det var satt opp befaringer fra kl 13.30-17.30 og jeg skulle til Fløyen. Nytt av årets konferanse var at man ikke kunne legge noe igjen i bussen. Min hvite skinnveske måtte dermed være med på tur. En stund ut i turen kommenterte en friluftkollega, som var lærer, at jeg minnet henne om elevene hennes, og det var typisk en eller to av min sort på de turene hun organiserte. Det ble ledd litt av dette og hun fikk tatt bilde av meg for å dokumentere friluftentusiasten. Det var god stemning og vi var alle skjønt enige om at friluftslivet er for alle.

Det skal nevnes at jeg fikk låne både jakke og regnbukse av en god hjelper i friluftsrådet, så jeg kom meg godt gjennom befaringen. Til og med mine fornuftige sorte Eccosko i skinn klarte seg overraskende bra, Salomon-skoene var selvfølgelig igjen hjemme.

Når vi kom ned fra fjellet for middag skulle vi ut med «Statsraad Lehmkuhl», og det var ingen som fikk anledning til å skifte tøy. Dermed ble den blomstrete sommerkjolen min og den hvite dressjakken liggende i kofferten. Takk og pris for det. Dagen før hadde vi fått mail om uformell bekledning om kvelden, gjerne turtøy. På båten kom en annen friluftkollega fra Trondheimsregionen, hun er opprinnelig fra Tanzania, med følgende kommentar: «hva er det med dere Høyredamer? Til og med innvandrere er bedre turkledd enn dere?». Vi lo godt, og jeg tror neppe at det er noen som glemmer verken meg eller veska mi etter denne turen.

Siste konferansedag holdt jeg innlegg hvor jeg satte den hvite vesken ved siden av meg på scenen og snakket om behovet for friluftslivet, og harselerte med egen turstil. Poenget mitt var å vise at mange i samfunnet vårt trenger å presenteres for friluftslivets gleder. Friluftslivet er til for alle.

Friluftsrådene gjør et viktig arbeid i så måte i form av å sikre områder og merke opp turløyper. Videre gjøres det et formidabelt arbeid med å holde friluftskoler og jobbe for læring i friluft. Viktige tiltak som senker terskelen for friluftslivet. I 2016 ble det avholdt 146 friluftsskoler, i 2017 planlegges det for hele 215!

Friluft til alle er folkehelse i hver åndedrett og hvert skritt, så hvorfor være inne når alt håp er ute? Det er et viktig budskap.

PS: Jeg fikk kommentar fra en tredje friluftkollega like før avreise, jeg hadde glemt å fortelle at jeg gikk på fjellet med paraply i mitt innlegg. Det stemmer, jeg hadde faktisk også paraply 😉

Alltid beredt, og snart klar for nye turer!

«Hagerup i Høyre»

Kontakt med journalister og det å selge saker er en av utfordringene jeg møter på veien mot Stortinget. Det samme gjelder leserinnlegg. Dette innlegget vil omhandle min debut med leserinnlegg, og mitt første møte med den offentlige debatten. Det har virkelig handlet om å komme utenfor komfortsonen. Lang historie kort. Jeg sendte med to ukers mellomrom to leserinnlegg til Stavanger Aftenblad. Det første omhandlet skole, det andre omhandlet nærpolitireformen. Det første kom ikke på trykk, og jeg valgte dermed å sende det videre til Jærbladet. Glad og fornøyd fikk jeg etter to dager denne tilbakemeldingen via mail:

«Takk for lesarbrev. Det kjem på trykk.»

Det varmet et voksent hjerte og gav meg enda mer drivkraft til å fortsette engasjementet mitt. Dagen etterpå kom jammen meg innlegg nummer to på trykk i Stavanger Aftenblad. Terje Hetland i Sandnes og Jæren Unge Høyre kalte meg en gjenganger. Lykken var komplett. Jeg hadde startet min karriere i avisspaltenes debattfelter, jeg var i gang. Glad og lykkelig reiste jeg til Bergen på jobbkurs.

Fredag kom det som jeg ikke helt hadde tatt inn over meg, konsekvensen av å være i det offentlige bilde. «Hagerup i Høyre avslører en total uvitenhet om politiets organisering og arbeidsmetoder» kunne man lese i debattdelen på Stavanger Aftenblad sine nettsider. Skrekk og gru. Jeg kjente at det var kaldt i den nye gullfiskbollen. Var jeg virkelig klar for dette?

Jeg kjente på kulden en times tid, før jeg bestemte meg for at det var på tide å bevege meg for å få opp varmen. Det vil komme mange flere øyeblikk som dette tenkte jeg, med skrekkblandet fryd. Jeg er inne i en bratt læringskurve, og må tåle tilbakemeldinger på det jeg ytrer, både på godt og vondt. Det er en del av politikken.

Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle svare innsender, men valgte å la være. Jeg hadde skrevet mitt poeng om politireformen, han valgte å fokusere på en del av det. I bunn og grunn var vi egentlig ganske enige om det meste. Mitt poeng var å peke på hvordan nærpolitireformen sikrer flere politi i aktiv tjeneste fremfor å bemanne lensmannskontorer. Da sikrer vi forhåpentligvis også større etterforskningskapasitet. Målet er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt nærpoliti, der befolkningen bor og der kriminaliteten skjer. Jeg heier på politiet, for at de gjennomfører denne viktige reformen!

Angsten etter første møte med den offentlige debatten la seg heldigvis raskt og jeg kan føre ytterligere læring til erfaringsgrunnlaget mitt.

Jærbu på tinget! Eg gjer gass 🙂

PS: mine to første leserinnlegg kan leses her på bloggen 😊

Kunnskapsskolen fra en guttemammas perspektiv

Til høsten starter sønnen min i første klasse, og slår dermed følge i skolesystemet sammen med sine to brødre, som skal opp i 2 og 3 klasse. De vil da alle gå i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter. Det gjør meg som mor bekymret, som politiker gjør det meg engasjert. Vi må gjøre grep.

I tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. Nær 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og jenter gjør det gjennomgående bedre enn gutter på skolen. Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall i den videregående skolen. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og øker dermed sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig, og vi må ha fokus på at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må jevne ut de sosiale forskjellene, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. Da må vi legge til rette for at disse får gjøre det med oppdatert kunnskap og nye læringsmetoder.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte, og vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Våren 2017 kommer det en femårig lærerutdanning på masternivå. Dette vil løfte statusen til læreryrket, og sikre enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå går Høyre til valg på å gjennomføre et systematisk løft for tidlig innsats i skolen. Dette har vært en av mine fanesaker i løpet av mine fem år som politisk aktiv. Konsekvensen av å reparere fremfor å forebygge er at alt for mange henger etter tidlig i skoleløpet, særlig gutter. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut. Vi bør i større grad sette inn ressursene tidlig, slik at vi forebygger og behovet for ekstra hjelp videre i skoleløpet avtar.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at søknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse, noe som har stor betydning for trivsel og læring. I Rogaland viser resultatene at fraværet har gått ned med 22 % siden forrige skoleår. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolevesenet, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen. Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for mine barn, fordi jeg vet at vi gjør de gode grepene nå. Mitt mål for fremtidens skole er at vi må snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt starter i 1. klasse til høsten, fortjener det. De er fremtiden vår!

(Mitt FØRSTE leserinnlegg, publisert i Jærbladet, 19. april 2017)

Foto: Ingeborg Haarr

Mer politi på hjul

I disse dager er det mange innen politiet som må bytte arbeidssted, og flere som må ta i bruk ny teknologi for å kunne henge med i svingene. Vi kjenner det som nærpolitireformen. I arbeidslivet sies det at noe av det vanskeligste en kan gjøre er å skifte kontor, det sier noe om betydningen av endring og behovet for stabilitet. Reformen som pågår er belastende for dem det angår, men de går gjennom dette for et viktig, felles mål. Målet er et godt politi for fremtiden, hvor politiet skal være mer tilstede i lokalsamfunnet og mer ute på hjul.

For mange er den største frykten at lensmannskontoret skal forsvinne fra nærmiljøet. Dersom trusselen faktisk er tilstede hjelper det likevel neppe at en har et tomt lensmannskontor som nærmeste nabo. Det er ikke et tomt kontor som skal ta den kriminelle, eller stoppe kriminaliteten. Det er polititjenestemenn vi trenger. Vi trenger dem på hjul. Vi trenger dem ute i nærmiljøet, i aktiv tjeneste ute i felten der kriminaliteten faktisk foregår.

Som et resultat av reformen har alle politibetjenter fått egen iPhone som skal brukes som effektivt verktøy, ute i felten. Der en tidligere kunne se politimenn stå på torget i Stavanger kl. 02.30 om natten og noterte vitneforklaringer i ei blokk, gjør en nå alt på stedet. Vitneforklaringer kan tas opp på lydbånd, bildebevis kan sikres, og alt er online og delbart, der og da. Dette sikrer viktig bevismateriale som er forutsetningen for at den mistenkte blir tatt og får sin straff, og er et viktig skritt for rettssikkerheten. Det sparer også mye tid i form av anmeldelser og avhør på stedet, som en tidligere i stor grad gjorde i etterkant.

Verktøyet utgjør også en ekstra beredskap for samfunnet i den forstand at nesten alle tjenestemenn, både i og av tjeneste, har med seg sin Iphone til enhver tid. Det gir oss som borgere en trygghet vi ikke har i dag. Politi tilgjengelig døgnet rundt, med beredskap på innerlommen dersom krisen skulle inntreffe.

Vi ønsker flere politi på hjul, og færre på kontoret. Av totalt 340 lensmanns- og politikontorer i landet vårt har nærmere en tredjedel ikke åpent i alle ukedagene engang, enkelte helt ned til 4 timer per uke. Kriminalitet foregår ikke i kontortiden, det foregår hele døgnet, på alle flater.

Vi må heie på politiet for at de gjennomfører denne viktige reformen. De gir oss reell trygghet, hver dag, 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Påskefeiring gjennom generasjoner

En av våre nærmeste naboer er mormoren min, eller Oma som jeg alltid har kalt henne. Hun ble født i Tyskland i 1930 og flyttet til Norge i 1956, hvor hun siden ble værende. Mange av mine tradisjoner har jeg fått fra henne, videreformidlet direkte eller indirekte via min mor. Påsken har alltid vært en flott tid, og Oma er i god dialog med påskeharen. I dag morges var ungene ute av huset 07.30, jeg hadde ikke stått opp selv, men hørte døren slo. De lette etter spor fra påskeharen, aller helst små sjokolade-egg. Når jeg så ut vinduet kunne jeg se Lyder i pyjamasen, det er travelt med påske.

Jeg skriver på en historie om Oma sitt liv, og vi har vært innom mange temaer hittil. Jeg velger å vise dere en liten del av denne historien her, slik at dere kan få et innblikk i hvordan påsken var for to små barn som vokste opp i Tyskland i 1930-årene. Disse minnene fører meg tilbake til egen oppvekst, og jeg kjenner igjen den barnlige gleden Oma skildrer. Jeg ser det også igjen hos mine egne barn, og er glad for at Oma viderefører denne tradisjonen også til mine unger.

Her følger et lite utdrag fra historien:

“Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom til gards. Det var i hagen på gården Hallerhof, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og lille Margret (Oma) og Friederich hadde lange diskusjoner før de ble enige og kunne være trygge på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien Haller besøk av kusinene fra Hannover. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.

Det var fast tradisjon at det ble servert påskelam på påskeaften, servert som tradisjonen tro med brekkbønner og poteter. Den hjemmelagde fløtesausen var det viktigste tilbehøret, en saus som smakte ekstra godt sammen med den hjemmelagede eplemosen. Kirkebesøk var også en tradisjon i påskehøytiden, men det var alltid en person igjen på gården som hadde ansvaret for å tilberede middagen. En kan si at familien Haller ikke var praktiserende kristne i ordets rette forstand, men heller at de var dypt forankret i den kristne kulturarven og det den brakte med seg. Om kvelden hadde Oma Grete kokt mengder med egg og farget disse ved hjelp av fargepapir. Disse ble spist sammen med potetsalat og Rapunselsalat, en spesiell salattype bestående av små blader, som smakte ekstra godt i lys av påskefeiringen.”

Minner fra en svunnen tid, kjekke minner som vi tar vare på og også viderefører i kommende generasjoner. Skjærtorsdag skal vi ha lammelår hos mamma, tradisjonen tro servert med brekkbønner. Jeg ser frem til en rolig påskefeiring, hjemme, sammen med familien. Vi skal spise egg, male egg og lete etter egg. Vi har som dere ser allerede begynt. Påsken er definitivt en av favoritthøytidene våre!

Leonore skal tidlig krøkes — Leonore byr på et sjokolade-egg

Det er fascinerende å tenke på at påskeharen har funnet veien helt til Kverneland, tiår etter tiår. Det stemmer nok som Gregers på 7 år forklarte her en dag: “Påskeharen har så raske ben, han kan løpe sinnsykt fort”.

God påske 🙂

Kvalitetstid i Bergen

Denne helgen har jeg vært i Bergen med eldstemann, Eilert. Han fikk endelig kvalitetstid med mamma og jeg fikk en anledning til å bli kjent med en ny side av sønnen min. Det har vært en opplevelse. Han er virkelig blitt voksen og har fått sin egen særegne personlighet, full av sosiale antenner. Jeg har mye å lære av ham og han gikk meg en høy gang i å gjøre nye bekjentskap denne helgen.

Fredag reiste vi inn til sentrum og møtte onkel Frode som var på bordhockey-turnering. Vi var innom fisketorget og nøt et bedre måltid, i godt selskap med levende hummer og gigantiske torsker. Tilbake på hotellrommet var vi klissvåte. Det hadde visst regnet mer enn normalt i Bergen denne dagen. Det regner vel egentlig alltid i Bergen, men fin by på tross, man klager ikke. Norske talenter og is ala strawberry cheesecake var en fin avslutning på første kvelden sammen.

Lørdag morgen var det frokost og mingling, med mange kjekke høyrefolk fra hele Vestlandet. Eilert var ikke sjenert og brukte tiden godt. I samtale med en partikollega fra Klepp kom det frem at han trente jevnlig, både armhevinger og burpees. Det hendte også ofte at han klemte på et Høyre-hjerte i skumgummi, kunne han fortelle. Det gjorde at man ble sterk i fingrene og bedre på å skrive. Partikollegaen kommenterte at det var vel også bra for klatreegenskapene, men da kom det kontant fra Eilert: høyrefolk klatrer ikke, de skriver.

Eilert lånte min gamle telefon og fikk sitt eget telefonnummer, for å kunne være tilgjengelig i løpet av helgen. Med på kjøpet fikk han over 3000 bilder som jeg ikke hadde fått slettet, dette har virkelig gjort helgen minnerik. Han har fungert som min egen paparazzi, samtidig som han gledelig har delt av minner fra arkivet, som eksempelvis da lillesøster kom inn i familien.

Leonore ble født i juli 2015 — Leonore ble født 26 juli 2015

Når jeg hilste på partikolleger og fortalte at sønnen min var med fikk jeg spørsmålet; er det Eilert som er sønnen din? Han har jeg jo allerede hilst på, det var en trivelig liten fyr. Små øyeblikk som varmer et mammahjerte og gjør meg stolt langt inn til hjerteroten. Ungene mine gir meg mye glede og inspirasjon som jeg tar med inn i politikken. Det handler om små betraktninger og perspektiver de har, og hvordan de formidler disse videre.

Nå har vi akkurat kommet hjem etter en innholdsrik helg. Vi har bodd på et splitter nytt hotell og ble oppvartet som konger hele helgen. Eilert har snakket med de fleste som jobber der, og smilende resepsjonister har fulgt ham opp på rommet for å hente penger, så vel som trent sammen med ham på trimrommet. Eilert lovte hotelldirektøren ved avreise at han skulle komme tilbake, med eller uten familie.

Scandic har fått en ny kunde og Unge Høyre kan muligens håpe på et nytt medlem i 2024.

Takk til alle dere som var i Bergen for en strålende helg, og spesielt takk til Eilert for at du gjorde den ekstraordinær.