Forfatter: Margret Hagerup

Corona blir aldri det samme

I går ble det innført hjemmekontor for mange av de ansatte på Stortinget. Hadde noen fortalt oss dette når vi debatterte bompenger og vindkraft under valgkampen i 2019, tror jeg neppe noen hadde trodd på det. Verden kan plutselig endre seg drastisk. Og den endres time for time, minutt for minutt. Alvoret har gradvis sunket inn hos de fleste av oss, og de færreste tar hverandre i hånden nå. Antibac har blitt den nye normalen. Bevisstheten har økt drastisk. Dette er ikke tiden for klemmer.

Og det er faktisk bra.

For en uke siden spøkte vi fortsatt om Corona, og næringslivet var urolige, men trengte ingen krisepakker. En uke senere er pakken på bordet. Vi er inne i en alvorlig situasjon. Flere tiltak vil komme, etter hvert som situasjonen utvikler seg. Men de må komme til sin tid. Og de må være et resultat av en faglig vurdering.

Nå må alle ta del i en dugnad, og være seg sitt ansvar bevisst, samtidig som man holder hodet kaldt. Det blir den vanskeligste øvelsen vi nå skal gjennom. For vi tror enda ikke at dette rammer oss. Det føles for mange uvirkelig. Jeg handlet fire doble pakker med knekkebrød i dag og to bokser nugatti. Egentlig har jeg lyst å fylle opp kjelleren med boksemat og dopapir. Enn så lenge holder jeg på impulsene.

Men det er vanskelig å unngå paniske tilstander. Man leser mye på nettet, og det deles flittig informasjon fra inn- og utland. Mer eller mindre ukritisk deles budskapet videre. Facebook er konstruert for å leve på følelser. Saker som vekker sterke reaksjoner deles raskere. Panikken brer seg. Det er vanskelig å holde seg rolig i den situasjonen vi er i nå.
Samtidig har det aldri vært viktigere at vi klarer nettopp det.

Nå er tiden inne for å være kildekritisk, puste med magen og vurdere hva man debatterer på sosiale medier. Det innføres stadig nye tiltak, etter faglige råd og kunnskap om situasjonen. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fortløpende med oppdaterte råd, og lokale myndigheter vurderer fortløpende situasjonen, ut fra lokale forhold. Det som ikke var nødvendig i går, er plutselig nødvendig i dag. Og sånn vil det være i tiden fremover.

På Facebook deles mange innlegg om stenging av skoler. En mor skrev følgende i går kveld: «Litt vanskelig å la barna være hjemme alene når en selv har viktig jobb og er uunværlig på jobb og sykehus i disse tider.» Svar hun får er av typen «Så jobben din er viktigere enn ungene dine??» og «Snakk om prioritering, ditt eget kjøtt og blod». Det er skammelig. Hun står i en svært vanskelig situasjon. Sammen med mange andre. Det vil komme til et punkt hvor vi må vurdere hvordan vi kan hjelpe andre som er i hennes situasjon. Men alt til sin tid. Nå er vi avhengige av et samfunn som viser samhold, og ikke skyver hverandre bort.

Arrangementer avlyses, bedrifter rammes og det er mange som er bekymret. Det beste vi kan gjøre i denne situasjonen er å følge rådene som gis. Det vil bli tøffe tider. Det vil påvirke mennesker i stor grad. Det vil være vanskelig å vurdere selv, innenfor rammene som gis. Men det har aldri vært viktigere å holde hodet kaldt og humøret oppe. Det er vanskelig, men vi må klare det.

Nå er tiden inne for å vaske hendene og begrense kontakten med andre via håndtrykk og klemmer. Det anbefales at man har hjemmekontor om mulig, og vi må hjelpe dem som ikke har den muligheten.

Corona er for alvorlig til at vi kan la sosiale medier styre hvordan vi håndterer dette. Jeg anbefaler derfor at en holder seg oppdatert via: Helsenorge.no og Fhi.no, selv om jeg forstår at også det kan være frustrerende. Når det uforutsette rammer oss ligger ikke fasiten klar. Vi må ta skrittene sammen. Da må vi være tålmodige, gjøre enkelte vurderinger selv og søke støtte i hverandre. Også må vi søke informasjon i de rette kanalene.

Senere i dag varsler regjeringen de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Det er alvorlige tider. Nå må vi holde sammen.

Vindmøller, sitkagran, kjernekraft og nominasjon

Det er høysesong for årsmøter og politikk med stor P. Det betyr at nye roller skal fordeles og verv skal bekles. Det er ett eller annet som har skjedd med stemningen. Man merker plutselig at det er mye som står på spill. Jeg har vært litt motløs de siste ukene. Det er rett og slett litt ubehagelig. De som har jobbet på Stortinget i mange år har opplevd dette mange ganger tidligere. Det er en del av det normale kretsløpet. For meg er det helt ukjent.

Jeg seilte inn som et ubeskrevet blad ved forrige stortingsvalg. Ante ikke hva jeg gikk til, hadde lite å tape. Nå vet jeg hva jeg eventuelt må forlate. Enten det er kollegaer som avgjør det, eller det til slutt er velgerne som feller dommen.

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og det som skjer nå er en del av politikkens vesen. Man kan velge å stå i det og delta, eller trekke seg unna og tenke at dette ikke passer for meg. Man har hele tiden valgets kvaler.

Noe av det kjekkeste i politikken er å diskutere hvilken fremtid vi ønsker oss. Noe av det skumleste er å grue seg for om en har alle svarene når man blir utfordret. Noe av det verste man kan gjøre er å melde seg ut. Da gir man opp. Og man trenger ikke å ha alle svarene, men vi må kunne diskutere alternativene.

Vi er nå midt i en spennende programprosess, hvor vi skal peke ut retningen for de neste seks årene. Hvilke utfordringer er det vi skal løse? Fra mitt ståsted er omstilling noe av det viktigste vi skal drive på med. Men endring er også noe av det vanskeligste vi kan hanskes med. Det er så lett å mobilisere motstand mot endring. Skal vi virkelig endre oss nå igjen?

Warren Bennis oppsummerte endring og endringstakten veldig godt allerede i 1965: «Egentlig har det skjedd like mye de siste 50 årene som det som har hendt i menneskets tidlige historie. Hurtighetene i endringene kan oppsummeres i et faktum: Det har vært ca 800 generasjoner av 62 år i de 50 000 siste år. Av disse 800 generasjonene er det bare en eller i beste fall to som har levd med blodoverføringer, air condition, kollektiv transport, TV, medisinske tjenester som reelt sett har forbedret den menneskelige livssituasjonen og formelle utdanningssystemer som gjelder flere enn en elite.»

55 år etter snakker vi om digitalisering og automatisering, mens koden koker. Klimatilpasningen må skje nå. Endring skjer hele tiden. Vi må takle begge deler. De beste årene har vi lagt bak oss. Vi lever stadig lenger. Det blir en stadig tyngre byrde å bære for de kommende generasjonene. Jeg er optimist av natur, og tenker at både ungene mine og jeg kommer til å klare oss. Men det fordrer at vi gjør kloke grep i tide. Den tiden er nå. Vi leter etter de store problemstillingene vi skal løfte i den videre debatten. For meg handler det i det store om klima og bærekraft, og i det små om tidsklemma, og bekymring for fremtiden til mine barn gjennom flere år i barnehage og skole.

Nå er tiden inne for å snakke sammen med innestemme. Vi må være rausere med hverandre. Verden kan ikke sees i svart/hvitt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg i de store spørsmålene. Det er en jungel av informasjon. Lite er statisk. Vindmøller, sitkagran og kjernekraft er bare noe av det som engasjerer. Jeg har ingen sterke meninger om noen av disse, men jeg mener de alle er verdt å diskutere.

For å gjøre dette fordrer det at man deltar i politikken. Både på godt og på vondt. Det er heldigvis kun valg hvert fjerde år. Og fremtiden den kommer. Enn så lenge investerer jeg i vår fremtid ved å være aktiv i Høyre.

 

Ingen pulled pork for Pollestad

Da jeg ble valgt inn som politiker, ble jeg fortalt at å være stortingsrepresentant var et av de fremste tillitsverv man kunne få. Man var én av 169 representanter som skulle representere over fem millioner innbyggere. En formidabel oppgave. En oppgave man må gå til med ydmykhet og respekt.

Men det er ikke alltid enkelt. Man er avhengig av å hente kunnskap ute hos folk. Det er mye vi ikke vet. Men vi vet at vi ikke trenger å snakke ned andre for å få frem eget poeng. Og billige retoriske poeng ødelegger for en ellers god debatt. Senterpartiets Geir Pollestad gjorde i så måte en innsats som står til karakteren stryk i går ettermiddag, da Michelin var i Norge for første gang, for å kaste sine stjerner over norske kokker. Istedenfor å heie frem norske produkter og fremragende kokkekunst, valgte Pollestad å kritisere det hele for å være elitistisk snobberi.

Pollestads intensjoner var nok ikke onde. Men han viste gjennom sin formidling at han er villig til å kaste norske næringer under bussen for å score billige politiske poeng. Det kler lederen av næringskomiteen dårlig. Og dette provoserer meg.

Historien om norsk matkultur er viktig. Jobben kokkene våre gjør er viktig. Jobben matprodusentene gjør er viktig. Det er rett og slett svært umusikalsk at en prominent politiker bidrar til å svekke norske bønder og kokkers integritet på denne måten, og samtidig harselerer med de som har vært gjennom blod, svette og tårer for en anerkjennelse av Michelin.

Han burde vite bedre.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med norsk matbransje de siste to årene. Det begynte etter jeg fikk ansvaret for Rogaland Høyres landbrukspolitikk. Etter hvert ble mitt snevre syn utvidet, og jeg fikk en ny respekt for bøndene. Jeg forstår rett og slett mer av den jobben de gjør. På samme måte har jeg fått ny respekt for sveiserne og kokkene, som er andre yrkesgrupper jeg ikke kjente så godt tidligere.

Jeg var en av dem som ikke ante at vi bruker så lite antibiotika i norsk matproduksjon, men jeg har alltid vært takknemlig for maten. Vi kommer lengst ved å løfte andre. Jeg har de siste årene også prøvd å løfte kokkene frem.

Jeg ble vekket da jeg forstod hva Bocuse d`Or gjør for norsk matkultur. Norge har flere medaljer enn Frankrike. Vi hevder oss i internasjonale konkurranser. Miljøet i Norge er lite, ja, miljøet i Norden er også lite. Kokkene lærer av hverandre, og de besøker hverandre, for å bidra med ny inspirasjon. De løfter norske råvarer med respekt og ydmykhet.

Går man på restaurant i dag, det være seg i Bryne eller i Oslo, får vi vite hvor kjøttet kommer fra. Vi får historier om skitne gulrøtter og purrestokk fra Jæren. Mat har blitt til en større del av norsk historiefortelling. Vi har fått en fornyet stolthet for tradisjonen vår. Innovasjon og tradisjon går hånd i hånd. Hver dag foredler restauranter norske råvarer og kortreist mat, i godt samarbeid med norske bønder, fiskere og lokale produsenter. Det er mildt sagt overraskende at dette kan provosere et selvtitulert distriktsparti som SP så mye at de drar næringen gjennom gjørma i forsøk på å score billige politiske poeng.

Hva skjedde med å backe norsk landbruk? Norske produsenter? Skaperkraft og matglede? Alt dette blir nedprioritert av Pollestad, i et forsøk på å fremstille seg som en motpol til det urbane snobberiet. Det Pollestad ikke forstår er at matkunsten som ble heiet frem i går, går hånd i hånd med lokal verdiskaping i distriktene. Renaa, som lager mat basert på lokale råvarer fra Rogaland, får to Michelin-stjerner som et resultat av sitt engasjement og sin kjærlighet for norske råvarer. Norske restauranter markerer seg i verdenstoppen! Det gir uante verdier.

Jeg gleder meg over den stille matrevolusjonen som skjer i landet vårt. Vi må vise respekt for de som skaper verdiene i landet vårt. Man skulle tro det var førsteprioritet for lederen av næringskomiteen.

En ny tid i Europa

Norge er et land i verden og i Europa. Kina kommer stadig nærmere. USA og Russland har lenge vært høyst tilstedeværende. På 1950-tallet var tre av de ti største landene i verden i Europa. Nå er det ingen igjen. Utvider man listen til de tyve største landene finner vi Tyskland på listen, som eneste europeiske land. De har vært medlem av EU siden starten. Et viktig medlemsland, i det som opprinnelig var et fredsprosjekt for å bevare freden i Europa. Ingen ønsket en ny storkrig.

EU må vi snakke mer om.

Hvert år siden 2014 har en delegasjon fra Stortinget reist på studiereise til Brussel, med mål om å bli bedre kjent med de ulike institusjonene i EU og EFTA/EØS, og hvordan disse er organisert og arbeider. Målet er også at en blir oppdatert på aktuelle EU/EØS-saker og bygger nettverk. Denne uken har jeg vært i Brussel og lært og erfart en hel del.

Sjelden har det vært mer spennende tider i Europa. Mandag var første offisielle dag i parlamentet, etter at britene har vedtatt Brexit. En avtale skal fattes i løpet av året. Inntil da er britene omfattet av en overgangsordning som går ut året, så lite er endret per nå. Men britene sitter ikke lenger rundt bordet. En kunne merke en trist stemning når temaet kom opp. Britiske kollegaer hadde forrige uke gått samlet til togstasjonen. Et langt og betydningsfullt samarbeid er ved veis ende.

Britene talte ved en folkeavstemming i 2017. Resultatet var 51, 9 % for Brexit. Det var en rådgivende folkeavstemming. I sommer var jeg i York på språkkurs, hvor jeg møtte en professor som jobbet med Brexit og var ihuga Brexit-tilhenger. Engelsklærerne kom fra både Skottland, Irland og Storbritannia. De var alle vantro med tanke på det som skulle skje, men noen ventet bare på en avklaring. Den største frykten kunne man merke på skotten. Han var gråtkvalt når han snakket om det som var i ferd med å skje. Han fryktet for Skottlands fremtid. Han orket ikke å delta på møtet med professoren.

Jeg måtte spørre professoren hva han mente om at det hadde vært en folkeavstemming om temaet, og om det egentlig burde avhenge av dette. Det var tross alt en rådgivende folkeavstemming, hvor en stor andel av folket valgte ikke å bruke sin stemme. Resultatet er nå at de folkevalgte står mot folket. Eliten mot de små. Svaret fra professoren var tankevekkende: «Spør du meg som fagmann er svaret mitt et helt klart og tydelig nei. Spørsmålet er for stort om omfattende til at man kan sette seg inn i det. Men spør du meg som britisk borger er svaret klart og tydelig ja. Jeg vil kunne stemme for min egen overbevisning, og jeg vil ikke være en del av EU.» Vi kan klare oss selv, var budskapet hans.

Nå har britene omsider forlatt EU.

Norge står fortsatt med et tett og nært samarbeid med EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gjør at vi er likeverdige deltakere i et marked med 444 millioner mennesker og 25 millioner bedrifter. Det eksporteres 75-80 % til det indre marked og importeres over 70 % fra det. Det kom tydelig frem gjennom uken i Brussel at dette er gullstandarden når det kommer til avtaler med EU. Kategori A ble den kalt i Brussel. Britene havner nå i kategori D.

Ingen av oss sitter imidlertid rundt bordet når beslutningene tas, men vi har ulike muligheter for påvirkning. Artikkel 99 i EØS-avtalen gir oss en unik mulighet til å være med i de innledende rundene. Man bør definitivt delta i de diskusjonene man kan. Den som fører i pennen førsteforslaget har lagt føringer. Tungt engasjement med faglige innspill er kommisjonen lydhøre for. Norge er en aktet stemme innenfor flere felt, blant annet energifeltet. EØS-avtalen gjør Norge godt.

Det eneste alternativet til EØS-avtalen er fullverdig medlemskap. Vi må ikke lure oss selv til å tro at man klarer å få til noe bedre. Britene klarer det ikke.

Jeg har et gryende håp om at vi kan bli medlemmer av EU. Det er en ny tid i Europa.

EU har fått et klart og tydelig lederskap med Ursula von der Leyen, som leder for kommisjonens arbeid. Hun har en klar geopolitisk ambisjon, og ønsker en sterkere og tydeligere stemme for Europa.  Kommisjonens tidligere ledere har hatt ansvar for henholdsvis finanskrise og migrasjonskrise. Nå er det klimakrisen som skal løses.

Klimakrisen er global, ikke lokal.

I Norge snakker man om klimakrise og FNs bærekraftsmål. I Brussel snakker alle om The Green Deal. Europa sitt svar på klimakrisen vi står i, og en videreføring av FNs bærekraftsmål. The Green Deal er av flere i Brussel beskrevet som den viktigste reformen i EU, siden opprettelsen av det indre marked på 1980-tallet. Ambisjonen er vekst, frikoblet fra utslipp, en avkarbonisering av økonomien.

Behovet etter energi er driveren for videre utvikling. Elektrisitet er for mange en selvfølge, men det finnes de som ikke har tilgang til dette. Energi er derfor en viktig driver. Verden trenger derfor en energimiks, med muligheten for å veksle på energi, for å skape forutsigbarhet for husstander og industri. Norsk gass er en viktig bidragsyter, som kan slås av og på alt etter når behovet er der. Norsk vindteknologi og solceller er deler av den fornybare miksen. Vi trenger mange typer energi for å styre mot fremtiden. Og vi trenger infrastruktur for å frakte dette rundt.

Nå er tiden inne for politisk lederskap. Det grønne skiftet tas nå. «Polen trenger gass de neste 30 årene, vi har ikke noe valg», sa et parlamentsmedlem fra Polen. «Dere vil bli kvitt gassen. La oss snakke sammen om hvordan vi kan løse dette, innenfor rammeverket som ligger i The green Deal.» Det er allerede utlyst midler på 1 milliard euro til prosjektet. Norsk næringsliv har både teknologi og kunnskap til å delta, og vi deltar allerede i stor grad i Europa. The Green Deal er det viktigste nå.

I EU snakker man om Just transition, alle skal med.

I Norge vil vi være med på alt, unntatt beslutningene.

Norge er et land i verden og i Europa.

Den beste måten å forstå sin suverenitet på er å bruke den i samarbeid. Det finnes ingen annen innflytelse enn medinnflytelse.

La oss bli fullverdige medlemmer av den europeiske unionen.

Kvinnerekord i lokalpolitikken

Har du noen gang tenkt at du har lyst å engasjere deg mer? Da kan politikken være et fint sted.Det er et sted vi kan bruke stemmen vår.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Jeg kom inn i politikken ved ren og skjær flaks ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Når sant skal sies prøvde jeg faktisk å slippe å møte, da jeg fant ut at jeg var gravid med nummer tre. Det var allerede travelt som fy, med en 1-åring og 2-åring hjemme. Men søknaden ble avslått. Heldigvis for det.

For frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Ikke nødvendigvis på grunn av selve arbeidet, men holdningene som følger med. Min mann blir fort en tøffelhelt, mens jeg driver selvrealisering. Heldigvis har vi flere rollemodeller som nå går foran og baner vei.

Etter det siste kommunevalget er 35 prosent av landets ordførere kvinner, og andelen kvinnelige ordførere har mer enn fordoblet seg de siste 20 årene. Det er kvinnerekord også blant andel representanter i kommune- og bystyrer. Andelen kvinner i kommunestyrene er nå 40,5 prosent en fremgang på 1,5 prosentpoeng sammenliknet med valget for fire år siden. I formannskapene er kvinneandelen nå 44 prosent, også det ny rekord.

Mye går riktig vei, heldigvis. Men fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Det viser at vi fremdeles trenger flere kvinner som går foran og viser vei.

Vi må også bli flinkere til å heie frem kvinner, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Vi trenger mangfoldet. Gjennom mangfold får vi både bedre diskusjoner og bedre løsninger.

Det må jobbes videre etter dette kommunevalget. Den største jobben er å finne flere kvinner som sier ja til å engasjere seg. Deretter må vi gi kvinnene plass i media og samfunnsdebatten. Vi må alltid tenke kjønnsbalanse.

For vi trenger tydelige kvinnestemmer.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Engasjer dere i et politisk parti. Det kan fort bli kjekkere enn dere tror!

Mitt veivalg i politikken

Snart tre år er gått siden jeg begynte å snuse på livet som stortingspolitiker. Jeg var da i gang med HR-analyser, og søkte ytterligere fart og spenning i en ellers forutsigbar og god hverdag. Jeg husker enda hjemmeeksamen, som ble utført en helg oppe på ASKO Rogaland. Da tenkte jeg at det skulle være siste gang jeg hadde en eksamen noen gang. Jeg følte meg rådløs og håpløs. Men det gikk greit og jeg kom inn på Stortinget. Hverdagen ble plutselig fylt med betydelig mer spenning enn jeg hadde søkt. Mestringskurven var bratt.

Godt halvveis inn i perioden har jeg gjort meg noen refleksjoner. Når jeg ble med i lokalpolitikken i 2011 fant jeg ut at politikk handler om selve livet. Det handler om veiene vi kjører på, skolen vi går på og omsorgen vi får. Nå har jeg også funnet ut at politikk handler om så mye mer enn politikk. Det handler om hva avisene skriver om, det handler om hvilke historier som får gjennomslag og det handler mye om personer. En ny tilsynelatende krise avløser den andre, mens vi som er på Stortinget prøver å ha en hverdag så godt som vi kan. Akkurat nå venter vi på Frp sitt veivalg. Tidligere har det vært Krf sitt veivalg.

Selv tenker jeg på egne veivalg. Det nærmer seg tid for nominasjon til neste periode. En periode hvor barna mine vil vokse, og eldstemann faktisk vil være 16 år når perioden er slutt. Tiden flyr. Det er litt skremmende. Hva man bruker tiden på er viktig.

Det snakkes om netthets og nettroll, noe jeg heldigvis har sett lite av. Selv om det hender at jeg kan lese i kommentarfeltene at jeg er en ubrukelig politiker og at jeg burde fått meg arbeidserfaring. En smak av det virkelige liv kunne visst gjort susen, både for meg og mine kollegaer. Til tider savner jeg det som kalles det virkelige livet. Det var et bekymringsløst liv. Ingen spøkte med reiseregningene mine. Det var faktisk ingen som snakket om disse. Og jeg var bare Margret Hagerup.

Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er ikke lenger bare bare. Når man i tillegg tilføyer at jeg er Høyre-politiker kan man anta at jeg er et kaldt menneske som antagelig ikke vil det beste for andre. Man får nesten inntrykk av at jeg prøver å gjøre det verst mulig for folk. Det skapes avstander mellom oss og dem. En avstand som skapes i debatten. En avstand som fremmedgjør og karikerer.

Jeg lurer på hvem velgerne egentlig vil at skal representere dem? Jeg ønsker å representere, men det finnes stunder hvor jeg spør meg selv om hvorfor jeg skal gjøre det. Det er til tider fristende å bryte ut av båsen.

Samtidig er jeg overbevist om at politikken trenger et større mangfold. Jeg har nå erfart at familieliv enkelt lar seg kombinere med livet som heltidspolitiker, selv om pendling er en del av hverdagen. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere enn å jobbe kveldsvakter på et sykehus, eller jobbe offshore. Jeg er også overbevist om at vi trenger flere som engasjerer seg i politikk. Det skaper kunnskap og forståelse. Livet er ikke svart/hvitt. Ei heller politikken. Jeg har bestemt meg for å prøve å få en periode til på Stortinget. Fordelene overskygger bakdelene. Man har plutselig fått en unik plattform, for å dele meningene sine og være med å påvirke beslutninger som tas.

Dersom jeg ikke engasjerer meg må jeg bare godta at verden er som den er. Det er ikke et alternativ. Til det er fremtiden til mine barn for viktig. Vi har store oppgaver foran oss. Sareptas krukke er ikke utømmelig. Vi har alle en formidabel jobb foran oss. Vi skal forvalte det vi har fått til beste for de neste generasjonene. Da må vi ta en del tøffe valg i årene som kommer. Den debatten vil jeg engasjere meg i, og jeg håper enda flere vil ta del i den frem mot stortingsvalget. Vi trenger åpne debatter med ulike meninger. Det vi ikke trenger er karikering og mistenkeliggjøring av motiver. Det skaper kun forakt.

Så mange retningsvalg. Hva vil 2020 bringe? Jeg klorer meg fast og holder min plass på karusellen. Så lenge det varer er jeg klar for litt fart og spenning!

Pjusk mann og nytt år

Akk du januar, du januar. Plutselig var du her. Det er noe spesielt med den første dagen av det nye året. Man vil starte på nytt. Man vil få bort det gamle. Da haster det virkelig å få bort julepynten. Rune var blitt dårlig på nyttårsaften, så han hadde ligget på sofaen hele natten. I et hektisk småbarnsliv er det ikke uvanlig at mannen havner på sofaen, så jeg lot meg ikke ense nevneverdig av det. Sant og si så er det til tider greit å ha bedre plass i sengen. Selv om den er overfylt av unger.

Med liv og lyst gikk jeg i gang med å rydde vekk julen og fylle huset med grønnsåpevann og gode intensjoner. Det var en herlig følelse. Juletreet ble stående ribbet på kjøkkenet. Det er Rune sin jobb, og jeg var klok nok til ikke å mase om å få det opp på loftet. Fordelen med plasttre er at lite haster der i gården. Og jeg hadde tross alt en pjusk mann på sofaen.

Det er noe eget med pjuske menn. De er virkelig syke. Da er det best å la dem være i fred.

Torsdag 2. januar skulle jeg være med i NRK Rogaland sin Svaretime, og hadde Leonore hjemme fra barnehagen. Rune kunne meddele meg fra sofaen at han hadde fått time hos legen kl 13.00. Kan da det være nødvendig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg snakket om dagens bruk av antibiotika og kroppens behov for å lege seg selv, i bilen på vei til legen. For hvem vil vel dø av influensa.

Besøket hos legen ble kort. Transporten gikk videre til akutten på sentralsykehuset. Legen hadde ikke klart å måle CRP-verdien, som jeg for øvrig har lært meget om de siste dagene. På akutten satte jeg av min nå syke mann, mens jeg dro videre til NRK Rogaland sammen med Leonore. Jeg reiste deretter hjemover for å vente på nytt fra pasienten. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at han skulle legges inn. Hvor lenge var uvisst, men de trodde det var lungebetennelse og ventet på røntgen.

Skrekk og gru. Jeg skulle til Molde og holde foredrag på lørdagen. På grunn av begredelig flytilbud var planen å dra opp fredag og hjem søndag. Nå hadde jeg imidlertid en kabal som skulle ordnes. Jeg ringte rundt til venner og familie og prøvde å ordne meg slik at hund og barn kunne plasseres rundt. Fredagen hadde jeg også noen møter jeg måtte ta, så tiden var særs knapp. Jeg måtte også få inn tid til et sykebesøk. Rune hadde verken klær eller elektronikk på sykehuset, og strøm til mobilen var prekært.

På sykehuset lå Rune på femmannsrom og hadde det riktig så sosialt. Det var mye hosting og harking på den avdelingen, og Rune møtte meg med medisinstativet som gav medisin intravenøst. Hallo, sykdom. En sykepleier kom og lurte på om jeg visste alt jeg trengte å vite. Jeg visste lite. Når forventer dere at han kan reise hjem, hva er planen videre, kan jeg dra til Molde om noen timer?!

Med så høy CRP kunne hun informere om at de ikke ville slippe ham hjem før tidligst mandag. Først måtte de få behandlet ham og få ned verdiene. CRP`en hadde vært 400 når han kom inn dagen før, nå var den oppe i 500. Var dette høyt? Hjernen min gikk løpsk. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Jeg kunne ikke avlyse. Jeg kunne ikke reise. Jeg følte meg ikke som et ansvarlig menneske. Jeg klarte ikke å avgjøre hvordan jeg skulle løse dette. Gode Høyre-kollegaer rådet meg til å være hjemme.

Lang historie kort endte det med at jeg avlyste Molde-turen. Selvfølgelig. Det satt dessverre langt inne, men familie kommer alltid først. Jeg er tross alt en ansvarlig mor, med et snev av omsorg for min pjuske mann, som viste seg å være alt annet enn pjusk. Så denne helgen har gått med til sykebesøk, vasking og rydding i heimen. Matplanen for hele uken er lagt, jeg har brukt opp alt av rester i kjøleskapet og vaskerommet er tomt. I skrivende stund steker bunnen til to dajm-iskaker. Det ble visst litt mye grøt og fløterester etter juleferien, men alt skal brukes. Alltid gode intensjoner i et nytt år.

Rune kom hjem fra sykehuset i dag. Endelig. Dypt savnet av kone og barn. CRP er nå nede på 50. Han begynner å nærme seg pjusk mann.

Rune gledet seg til å se hunden igjen. «Det er mange dager siden vi så hverandre nå», sa han i bilen. Sånn er det blitt her i heimen.

I morgen går turen til hovedstaden. Et nytt år er i gang.

God bedring, Rune!

 

PS: På bildet har Rune besøk av en kollega. Godt at noen viste omsorg 🙂

Mine røtter til Høyre går langt tilbake i tid

I dag fant jeg et hefte med gamle taler, som ble holdt av min oldefar, Ole Gabriel Kverneland, som  var leder for Kverneland fabrikk. Han var sønn av gründer, Ole Gabriel Kverneland, som startet fabrikken i 1879. På bildet ser dere ham sammen med konen, Bergljot Pedersen, foran huset deres på Kverneland. I dag bor jeg her sammen med familien min.

Heftet inneholder fantastiske tidsbilder fra en svunnen tid, men også mange relevante poenger for den tid vi lever i. Det viser seg at han var en svoren Høyre-mann, og her følger en av talene han holdt en gang på 1940-tallet:

Godtfolk!

For mange år siden skulle jeg sammen med noen kamerater gå fra Ådneram i Sirdal til Lyse. Veien var oppvardet, men på fjellet ble vi overfalt av tåke. Vi gikk da med så stort mellomrom at vi kunne rope til hverandre, og siste mann ikke hadde lov til å forlate den kjente varde før neste varde var funnet. Denne tur symboliserer Høyres politikk.

Konservatismen er en livsinnstilling forankret i dype, opprinnelige menneskelige instinkter, i kjærlighet til det gode som er nær og kjent, og med ærbødighet for det som fedrene har bygget opp.

Vår respekt for tradisjonene er en anerkjennelse av den åndsmakt, den den tenkning og det arbeide som danner grunnlaget for vår egen kultur. Vi står også med hatten i hånden for de forfedre som har lagt grunnlaget for vår levestandard, de som ryddet vår jord, de som bygget opp vår handel og skipsfarm, og de som bygget vår industri.

Våre motstandere sier at vi ingenting vil, at vi ikke vil fremover. Intet er mer uriktig enn det. Tusener av Høyrefolk beviser hver dag i sitt yrke det motsatte. Men vi vil at all fremgang skal være forankret i vår tradisjon, at vi skal lære av våre fedre, både av det byggende arbeide de har utført, og av de feil de har begått.

Konservatismen betrakter ikke samfunnet som en maskin som en oppfinnsom mann kan plukke fra hverandre og omdanne eller erstatte med en ny, moderne maskin. Etter konservativ livsoppfatning er samfunnet en levende organisme hvis vekst og utvikling bestemmes av menneskets anlegg, vår historie og erfaring og av landets naturlige muligheter.

Konservativ tenkning og politikk er i utpreget grad knyttet til hjem og slekt. Det er derfor naturlig at vi hevder eiendomsretten, arverett og odelsrett. Vår kjærlighet til land og folk gjør det naturlig for oss å kreve et sterkt forsvar. Vi krever også respekt for kristendommen.

Et system kan operere med menneskene som arbeidsceller, som økonomiske enheter. En kan regne ut deres materielle behov og anvise deres plass i en effektivt arbeidende maskin. Men vesentlige trekk i den menneskelige psyke trosser alle systemer. Den religiøse trang, følelseslivet, den forskjellige åndelige og fysiske utrustning, den naturlige egoisme, er størrelser som ikke kan figurere som gitte, matematiske verdier.

Som eksempel kan jeg nevne at opplegget for vår politikk i etterkrigen var at vi i 1946 skulle få omslag i verdenskonjunkturen, slik at prissubsidiene kunne bortfalle. Videre skulle alle sosiale goder og økningen i arbeidslønnen føre til en økning i produksjonen som skulle løse alle vansker. I 1947 var vår store beholdninger av valuta, over 3 milliarder brukt opp. Prisene på verdensmarkedet var steget i stedet for å falle, og arbeidstempoet var like lavt.

Der var utstedt importlisenser for ca. 1 milliard uten at der var valuta til dekning av denne import. Myndighetene hadde mistet enhver oversikt over lisenser som var utstedt. Næringslivets folk måtte sende inn oppgaver over de lisenser en satt inne med for å skaffe oversikt. Vi fikk klar beskjed om at vi måtte være forberedt på at det ikke kunne skaffes valuta til kjøp av råvarer til industrien. Vi stod faktisk foran en krise av ukjente dimensjoner, med muligheter for arbeidsledighet verre enn noen gang før.

Så kom Marshallhjelpen som den reddende engel.

Ja dette var et sidespring. Jeg var ikke ferdig med den historiske forutsetning for dagens politikk.

I eldre tider hadde det brede lag av folket ikke stort å si politisk. Først hadde den herskende klasse slaver. Siden ble det livegne, arbeidere og bønder i den største fattigdom, uten politisk innflytelse. Enkelte steder dannet bønderne en unntakelse. Men kampen om makten stod oftest mellom kongedømmet og adelen.

Selv om det hadde vært liberalistiske røster før, kan en vel si at liberalismen først hadde sitt gjennombrudd i det forrige århundre. Kravet om frihet ble så sterkt at mange stengsler ble ryddet bort. Kjøpestedenes monopol på all handel ble opphevet her i landet for om lag 100 år siden. Der oppstod en landhandel-stand som kunne besørge bøndernes behov for byttehandel. Laugsvesenet ble brutt ned. Adelen ble delvis opphevd, delvis mistet den sin makt.

De frigjorte krefter førte til økonomisk fremgang som verden ikke har sett maken til. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å anlegge industri, og det oppstod en klasse, industriarbeideren. Karl Marx spådde at denne klasse ville bli mer og mer utbyttet og synke hen i uendelig fattigdom og nød. Men liberalismens krav om frihet gjorde det mulig for arbeiderne å danne fagforeninger som reiste sine krav. Og industriarbeideren fikk etter hvert sin andel i de store verdier som ble skapt av den nye tid.

Denne utvikling har fortsatt opp til vår tid. Folkets levestandard er gått fremover med kjempeskritt. Bare fra min barndom er det en framgang som er utrolig.

Den rommelige økonomi gjorde det mulig å bygge ut skolevesenet. Alle lærte å lese og skrive og grunnlaget for den høye folkeopplysningen vi har i dag ble lagt.

Så kom mellomkrigstiden. Tross den betydelige fremgang i denne tid er mellomkrigstiden litt av et mørklagt kapittel i vår historie. De tekniske fremskritt var meget store og på grunn av politisk evneløshet fikk vi stor og varig arbeidsløshet, et spøkelse vi i fremtiden må bekjempe med alle midler. At arbeidsløsheten like etter forrige krig ble så voldsom skyldes ikke bare den internasjonale krise vi fikk. Den bunner også i indre politiske forhold.

Arbeiderne opprettet i 1920 et «kontor for sosialisering og arbeiderutvalg». Leder ble Alfred Madsen som hadde gjort seg kjent ved at han forsøkte å smugle inn russisk gull, ¼ million, som antagelig skulle brukes til støtte for revolusjonært arbeide hos oss.

Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 ble holdt i en ilter stemning. Det ble krevet ubetinget diktatur. Dette krav ble understøttet av Trygve Lie som den gang var leder for ungdomsbevegelsen.

Alfred Madsen fikk i oppdrag å møte på den røde internasjonale hvor de bekjente 21 moskvateser ble vedtatt.

Det norske arbeiderparti fjernet seg mer og mer fra våre nabolands sosialister, og selv om en formelt ble stående i Amsterdam-internasjonalen, ble det sendt delegerte til Moskva-internasjonalen.  Alt dette skjedde samtidig som høykonjunkturen ebbet ut.

Under disse forhold våget ikke regjeringen å slippe løs en arbeidskonflikt, og tvungen voldsgift ble vedtatt. De Thinnske voldgifsdommer fra dette året kom til å sette dype merker i norsk industri. Alle lønninger ble voldsomt forhøyet og ferien ble økt fra 8 til 14 dager. Samtidig var lønningene synkende i andre land. Men den seier som var vunnet viste seg ikke å være noen seier. Bakgrunnen for disse voldgiftsdommer var den truende tone fra arbeiderhold. Det ble den gang snakket nokså åpent om revolusjon. Men dommene første til at vårt lands industri ikke hadde noen mulighet for å konkurrere med utlandet.

Det sier seg selv at tidspunktet til å heve reallønningene med ca 40 % var så dårlig valgt som mulig. Etter stor ledighet og en serie konkurser i industrien fikk vi snart igjen harde arbeidskamper for å bringe lønningene ned på et nivå som industrien kunne bære.

Jeg nevner dette for å vise at det ikke bare var de borgerliges udugelighet som var årsak til mellomkrigstidens vansker, uten at jeg på noen måte vil unnskylde alle de feil som ble begått.

Arbeidsledighet i et sådant omfang var et ukjent fenomen, og en manglet historiske paralleller som en kunne lære av. Jeg tror derfor det vil være naturlig å dele ansvaret mellom alle partier.

Arbeiderpartiets måte å utnytte arbeidsledigheten i mellomkrigsårene i sin propaganda i dag, minner om demagogi, særlig sett på bakgrunn av at ledigheten i årene 1935/40, da partiet hadde regjeringsmakten, var like stor i perioden 1920/35, og dette tross bedringen i verdenskonjunkturen de siste 5 år før krigen.

Og så var det litt om dagens politikk.

Jeg vil begynne med å sitere litt fra Lex Thagård eller Lex Brofors som loven mest kalles i dag:

(Her står det om § 5, Om reguleringsvirksomheten)

Som en vil se er det ordene forby, fastsette, pålegge og kreve som dominerer. Og det er en nokså vidtgående myndighet som gis.

Hva innebærer så denne lov. Jo, at vi starter om lag der hvor vi var for ca 100 år siden. Vi bygger opp igjen de privilegier, det laugsvesen og de monopoler som liberalismen rev ned. Jeg viser til den fjelltur jeg fortalte om. I skodde har en lett for å gå i ring.

Jeg kan bare nevne drosjeeierne. De fleste tjener vel minst 2-3 ganger så mye som en lektor ved denne skole. På sitt landsmøte vedtok de å kreve av myndighetene at de privilegiene skal gå i arv.  En tenker ivilkårlig på adelens arverettigheter.

Det blir ikke tid til å omtale Høyres program. Vi vil om lag det samme som alle de andre partier i sosialt henseende. Vi er alle enige om at arbeidsledighet må bekjempes med alle midler og at det må skapes trygge og sosiale kår for folket.

Men når det gjelder midlene for å nå dette mål er vi høyst uenige. Arbeiderpartiet vil nå målet ved dirigering og sosialisering, men vi vil nå målet ved å oppelske eiergleden og egeninteressen i den utstrekning den tjener samfunnets interesser. Vi mener at vårt land ikke er så rikt at vi har råd til å kaste bort den mektige spire til innsats som ligger i disse egenskaper. Vi tror sosialisering vil føre til hele folkets fattigdom.

Jeg vil bare spør Arbeiderpartiets folk hvordan de tror det hadde ligget an med jordbruksproduksjonen om en hadde erstattet eiergleden og egeninteressen med kollektivt sinnelag og et kommunalt arbeidstempo. Blir svaret slik jeg mener, så er det helt innlysende, at jo mer sosialisering, jo mindre får vi å leve av.

Vårt land bruker mer enn vi tjener i dag. Selv ikke Marshallhjelpen dekker underskuddet. Riktignok får en av arbeiderpressen inntrykk av at det står verre til i Norge enn noen gang før, men av og til kommer sannheten frem også fra den kant. Jeg vil gjerne få sitere utenriksminister Lange, fra et foredrag i Lørenskog. Etter Arbeiderpartiets referat :

Utenriksministeren setter skrytet på plass

Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står.

«Selvsagt skal amerikansk kapital ikke få dårligere vilkår her i landet enn annen utenlandsk kapital, men det er ikke aktuelt for amerikanerne å investere i Norge for øyeblikket. Det ville være en lykke for oss om vi kunne få amerikansk kapital på vanlige forretningsmessige vilkår, men vi kan det altså ikke nå. Amerikanerne vil først se hvordan det økonomiske samarbeid i Europa går. Til 1953 må vi greie å øke det vi tjener på utlandet med 50 prosent – fra 2000 mill. kroner til 3000 mill. etter gammel kurs. Og under anstrengelsene for å klare det kan Marshall-hjelpen være en fare for oss – ved at den luller oss inn i falske forestillinger om at alt er bedre her i landet enn det virkelig er. Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står, og det trenges en voldsom konsentrasjon om vi skal klare å gjennomføre de foreliggende oppgavene til 1953, da det er slutt på Marshallhjelpen.»

Sannheten er nok at vårt land er i fare. Vår stilling som fri nasjon er truet.

Skal vi ri krisen over, må vi med alle midler stimulere viljen til innsats og spareviljen i folket. Vår statsadministrasjon må forenkles og det må igjen vises respekt for offentlige midler.

Jeg vil tilslutt sitere et vers jeg leste engang, jeg tror det er Wergeland som har skrevet det:

Hvor trives noe stort og godt i tvang,

Bind ørnen, dør den på sin pynt,

Stans kilden som med sang begyndt har raskt sin gang

Og den en giftig sump vil bli,

Naturen hater sterk og fri, all tvang.

Stem Høyre.

Levde liv og historien om oss

På bildet er min mormor (i midten) 6 år gammel. Hun er på ferietur med kusinen og Oma Ella, som i dag bare omtales som engelen hennes. De to hadde et sjeldent nært forhold. «Historien om oss» er et prosjekt jeg begynte på for mange år siden, i en av de første svangerskapspermisjonene. Eldstemann er nå 10 år.. Jeg har enda ambisjoner om å fullføre historien jeg begynte på, som handler om mormoren min, og hennes oppvekst og liv. En historie som gir oss muligheten til å skue tilbake. Forstå tradisjonene, og kjenne henne litt bedre. Hun er et menneske, som alle oss andre. Men jeg måtte faktisk selv bli voksen, for å fullt ut erkjenne at mødre, fedre og besteforeldre også er mennesker. Levde liv. Erfaringer, sorg og glede. Slik livet også er. Vi har alle en historie.

Året 2019 går mot slutten. Vi har nettopp lagt bak oss julefeiringen, nå venter vi spent på nyttårsfeiringen. Hva vil det nye året bringe? Vi tenker på det som har vært, og vi skuer fremover.

Juledagene har vært preget av samvær med familien, god mat og sene morgener i pyjamasen. Det har vært et herlig avbrekk fra et hektisk småbarnsliv. Jeg har fått puslet, mens jeg har hørt på programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er en historie om generasjoners kamp for tilværelsen. En historie om de små tingene i livet. En historie om mennesker. Det var rørende å se en gammel mann som bodde alene langt oppi fjellene i Hordaland. Han hadde bøker tilbake til 1600-tallet liggende på biblioteket sitt. Familiens eget, som strakk seg helt tilbake til oldefaren sin tid. Han hadde pyntet sparsommelig til jul. Han likte egentlig ikke juledagen. Det kom så mange minner frem. Det beste var når han endelig kunne legge seg, og den dagen var over.

Levde liv. Erfaringer, sorg og glede.

De samme juledagene valgte Ari Behn å avslutte livet sitt. Første juledag. Plutselig ble vi vekket. For det skjer noe med oss når tragedier rammer. Vi har behov for å finne fellesskap. Vi har behov for å uttrykke følelser. Jeg har brukt dagene på å reflektere over hva det har gjort med meg. Jeg har kjent på det håpløse i at tre jenter nå har mistet sin far, men jeg har også kjent på skammen ved å være så lite raus. Det er så lett å latterliggjøre dem som er annerledes enn oss. Spesielt når man selv ikke føler seg som en lysfontene. Like barn leker best. Vi har fått en vond påminnelse.

Tredje dag jul ble avsluttet med Love Actually. Mens jeg så filmen innså jeg at jeg må få avsluttet «Historien om oss». Historier om levde liv må ikke bli liggende i søppelkassen, eller i dagens samfunn, bortgjemt i en fil på en pc. Det har gitt meg så mye glede å skrive denne historien. En historie jeg ønsker å overbringe til egne barn og barnebarn.

Oma sparer på alt. Også fødselsnotisen fra 1930.

Neste år blir jeg 40 år. Oma blir 90 år. Mye har skjedd gjennom disse årene. En del er allerede nedskrevet. Generasjonene følger på hverandre. Når vi hadde juleselskap med alle onkler, tanter, søskenbarn og oldebarn innså jeg at jeg har blitt voksen. Det var over 20 oldebarn i selskapet, i alderen 0-10 år. Oma satt med sine unger rundt seg. To allerede over 60 år, den tredje runder 60 neste år. Der og da innså jeg at jeg tilhørte den voksne generasjonen. Ungene som løp rundt på gulvet hadde en gang vært meg og mine søsken og søskenbarn. Nå var gulvet overtatt.

Jeg kikket på Leonore, på fire år, og undret meg over hva hennes fremtid ville bringe. Vil hun også alltid kjenne seg evig ung? Vil hun noen gang føle seg som noe annet enn et barn? Slekt skal følge slekters gang, synger vi. Så mange levde liv. Generasjonene lærer stadig av hverandre. Toleransen utvides.

Måtte 2020 være året hvor vi tar med oss denne rausheten gjennom vinterdagene, sprer det når vårsola treffer oss i fjeset. Verner om det gjennom høstmånedene, og har det friskt i minne når julemørket igjen treffer oss.

Mens vi fortsetter med våre små historiefortellinger. Selve livet.

Juleinnspurt og N00binne

Denne uken har vært travlere enn vanlig. Tirsdag dro jeg hjem fra Oslo en snartur for å være med på møte og juleavslutning med Rogaland Høyre. Det ble fem kjærkomne timer hjemme i egen seng, før turen gikk videre til hovedstaden igjen. I løpet av de timene kom Leonore inn i sengen, så mammaen sin, og sa med glede i stemmen: «Så fin du er, mamma!» Deretter sov hun delvis oppå meg noen timer, før hun fant ut at det var kalendertid. Skal du tilbake til Oslo spurte hun meg. Når jeg svarte henne at jeg skulle tilbake noen timer senere var replikken: «Det går fint, mamma.»

Slike øyeblikk gjør at et hektisk hverdagsliv blir fylt av små lysglimt. Det er alltid noe å glede seg over. Dagen etter var det julelunsj med Høyres fraksjon i arbeids- og sosialkomiteen, før det var julebord med Høyre om kvelden. Stuptrøtt og med full møtekalender prøvde jeg å rydde kontoret innimellom slagene. Det sto på planen å lage en julepoddcast, med oppsummering av 2019. Ingen av de andre jeg spurte på Stortinget var klar for dette, etter gruppemøtet vårt. De skulle få seg en time fri, eller noen minutters hvile, før vi møttes til vorspiel. Det er ikke noe hvilehjem, tenkte jeg, og fikk dermed med meg Daniel, som er fungerende leder i Unge Høyre frem til over nyåret. Vi snakket om året som er gått, og så frem mot 2020. Etter 30 minutter var jeg riktig så fornøyd med episoden. Det var skikkelig godstemning. Alt var klart for julefeiring. Podden var reddet.

Torsdag morgen var jeg sliten. Etter en kjapp tur innom kontoret bar det hjem til Rogaland for en kjapp visitt hos NRK Rogaland. Deretter var det hjem for så å ta seg en tur på handel, etter at jeg hadde bakt syv kakebunner til regnbuekaken! Bursdagsfeiring ventet dagen etterpå. Lite julepresanger i hus var det også, så det måtte til.

I dag har det vært et rotterace fra morgen til kveld. Først kaffe hos Ambio for å diskutere arbeidsliv. Nesten som jeg savner litt av min gamle tilværelse. Det er kjekt å diskutere fag med andre som brenner for det samme! Deretter bar det ut på lunsj med Oma på 89 år. 15.00 fikk jeg hentet i barnehagen, og 17.00 var vi klar for barnebursdag for Lyder som blir 8 år om to dager. Det kan oppsummeres med to ord: Bånn gass. Fikk melding rett før bursdagen braket løs, fra kommunikasjonsavdelingen på Stortinget, om at podcast-episoden sikkert var fin, men de hørte ingenting av det jeg hadde sagt. Mikrofonen min hadde ikke stått på. God natt, og takk for meg!

Nå tar jeg juleferie. Eitrende irritert. Det er andre gang jeg går på den smellen. Navnet mitt er N00binnen på sosiale medier. Det er på grunn av min håpløse innsikt i tekniske hjelpemidler. Jeg trøster meg med at jeg er bedre på å bake kake. Regnbuekaken ble smashing!

Visuelt er jeg god, men helst uten lyd.

Får se om jeg får med meg Rune på en julepodd-spesial i løpet av romjulen. Uansett går vi snart det nye året i møte. Jeg skal kose meg så godt det lar seg gjøre, og sove masse. I følge en kollega var jeg over snittet mørk under øynene nå. Kan trøste meg med sirkelen er sluttet. For nå går ringene helt rundt. Det er på tide å logge av. Men først skal jeg på nissefest, med gjengen som har vært samlet de siste tiårene. Sove kan man visst gjøre når man blir gammel.

På gjensyn! Eller blir det gjenhør?

Uansett, bånn gass!