Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

lyder-kongeLyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!

Mannen i mitt liv

brudebilde
Bryllup i København

I 2006 traff jeg Rune, mannen i mitt liv, og vi giftet oss 23. juni 2007. Ting skjer fort når jeg først har bestemt meg. Det var en fantastisk dag, solen skinte, gjestene var oppstemte, og begge svarte ja. Bryllupsreisen tok vi til Thailand, livet var bekymringsløst. Vi visste kanskje ikke hvor godt vi hadde det? Vi visste i alle fall ikke hva som var i vente.

Vårt første barn, Eilert, ble født 3. mars 2009. Nummer to, Gregers, kom 18. juli 2010, tett på storebroren. Det ble jammen meg tett på lillebroren også, Lyder, som kom i en fart 22. desember 2011. Lyder ble født akkurat tidsnok til at vi rakk hjem til julemiddagen, og vi hadde selvfølgelig invitert middagsgjester. Det er høyt tempo i hjemmet vårt, det er slik jeg liker det. Rune tenker nok av og til at tempoet er for høyt, men jeg prøver å minne ham på at han har vært sterkt delaktig i denne prosessen. It takes two to tango. Vi har selvfølgelig vært heldige, og fått de mest intelligente og vakre barn på denne kloden. Det er i alle fall det vi tenker i gode stunder. I dårlige stunder er barna heldige dersom vi tenker på dem som små troll, sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg tror verken de er dårligere, eller bedre, utgaver av foreldrene. De er alle særegne, men bærer med seg visse trekk fra opphavet. Slik har det alltid vært, fra generasjon til generasjon. Leonore kom inn som sistemann på laget, 26. juli 2015. Hun brakte lys til livet fra første sekund, og ble raskt et naturlig tilskudd til familien Hagerup Gjesteland.

julekort-familie

På grunn av jobb og politikk, har jeg tidvis vært mye borte fra hjemmet. Dette hadde ikke vært mulig uten Rune, og han har tatt en stor del av permisjonene, som vi har delt så nært opp mot 50/50 som mulig. Dette har resultert i at barna våre like gjerne går til pappa, som til mamma, når de trenger hjelp eller kos. Jeg har en heldig mekanisme, som gjør at jeg bekymrer meg lite for ungene når jeg er bortreist, denne mekanismen tror jeg er Rune. Han tar ansvar for middag, lekser og sang, og sørger for at vaskemaskinen går jevnt og trutt. Jeg kommer hjem og legger sammen klær, og sånn går nå dagene. Livet hadde ikke vært det samme uten Rune, vi er et usedvanlig godt team. Han er en flott pappa og en fantastisk ektefelle. Min beste venn.

15215670_10157720562505456_327795602_oDet som bandt oss sammen når vi traff hverandre var humoren, og gleden over å være sammen. Denne humoren er limet i forholdet vårt i dag. I dårlige perioder, kan jeg kjefte på de små tingene, som ikke blir gjort. Det kan være en list som har løsnet, en sykkelkjetting som trenger smøring, eller en tom melkekartong som står i kjøleskapet. I gode stunder kan vi le av disse episodene, og være bevisste på de tingene som gjør oss forskjellige. Vi kan se hverandre dypt inn i øynene, og være inderlig enige om at vi har et godt liv, helt til hverdagen innhenter oss, og familielivet blir mer som å drifte en logistikkbedrift.

Denne helgen har derfor Rune og jeg hatt en etterlengtet alenetur til Berlin ❤ Balsam for sjelen, og en hurtiglading av forholdet. Kjærlighet til folket, rett og slett, og det er viktig i en hektisk hverdag. Jeg trenger vel neppe å si at det var en suksess?

Ich Liebe dich, Rune!

Folkevalgt i 2011 -Tidlig innsats

I sommerferien kom telefonen med de gode nyhetene om resultatet i kommunevalget 2011. Jeg var blitt valgt inn som kandidat for Time Høyre og skulle sitte i kommunestyret! Min kunnskap om det politiske liv, var som nevnt ganske begrenset, så når spørsmålet om formannskapet dukket opp, måtte jeg stole på magefølelsen. Følgende beskrivelse ble gitt: Det er mye arbeid, men det er engasjerende, og man er med der beslutningene blir tatt. Det gikk ikke lang tid før jeg bestemte meg for at dette ville jeg være med på. Skulle jeg først engasjere meg politisk, så måtte jeg gå all in.

Fra valget om å være med i formannskapet ble tatt i 2011, har det vært et sterkt politisk engasjement fra min side. Tidlig innsats var et begrep som interesserte, og betydningen av at barn lærer det nødvendige i barnehage og skole, slik at de får en utdannelse. Derfor har jeg  vært opptatt av PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste), som et viktig virkemiddel for tidlig innsats. I Time kommune var det 6 måneders ventetid innenfor denne tjenesten i 2011. Det er for lenge. Tidlig innsats kan ikke stå på venteliste, og samtidig være et forebyggende tiltak. Det blir reparasjon, ikke forebygging. I praksis betyr det at et barn som ikke lærer seg å lese, kanskje må vente opptil 6 måneder før en får nødvendig hjelp. Høyre har tidlig innsats som et av sine satsingsområder inn mot Stortingsvalget i 2017. Det er både viktig og nødvendig. Høyre vil at Norge skal ha verdens beste skole. En skole som gir elever noe å strekke seg etter, og forebygger sosiale forskjeller. Det skal være et fokus på lese- og regneferdigheter, gjennom hele skoleløpet, og tidlig innsats skal være nøkkelen til mestring og økt læring. Jeg heier på dette!

bokForeldre, foresatte, besteforeldre og andre omsorgspersoner kan gjøre mye for å hjelpe barna gjennom skolegang, og høytlesing er et av de enkleste tiltakene. I en hektisk hverdag prøver jeg selv alltid å prioritere denne kosestunden sammen med barna. Jeg husker enda eventyrstundene fra barndommen, disse stundene trekkes også frem av min mor, som et kjært minne fra hennes barndom. Gode minner fra en svunnen tid, en tid vi hadde sammen. Brødrene Grimms eventyr var levende, og beretningen om Rapunsel med det lange håret står enda igjen som en fasinasjon. Bøker betyr mye for meg, og dette kjærlighetsforholdet ønsker jeg å videreformidle til barna mine.

Nostalgien er med på å vekke gode minner, den er også med på å peke fremover. Den gir rot til tradisjoner som er kjente, og ofte kjære. Forholdet vårt til tradisjoner kan endre seg fra tid til annen. Selv har jeg fått en sterkere forankring til den kristne kulturarven etter at jeg selv fikk barn. Jeg ser verdien av at mine egne barn får ta del i denne. De går dermed i gudstjenester i regi av skolen. Hvilke valg de tar senere i livet skal jeg prøve å ikke påvirke, men det blir nok vanskelig. Man vil ofte det beste i livet, men treffer ikke alltid i de valgene man tar. Jeg har foretatt en rekke veivalg så langt i livet, noen gode, andre mindre gode. I etterkant kan jeg nok si at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes, men det ville samtidig ha endret historien min. Hadde jeg vært den jeg er i dag? Hadde barna mine vært her? Jeg er selv et resultat av mange personers veivalg gjennom flere generasjoner. Man kan si at mine forfedres veivalg har vært essensielle for min eksistens. Historien min er derfor viktig for meg, og jeg bruker den ofte i relasjon til politikken. Ved å dele erfaringer og kunnskap med andre, kan man skape nye diskusjoner og ny innsikt.

Jeg brenner for kommunikasjon og det å dele kunnskap.  Det er viktig å se fremover, sammen. Samtaler åpner oss mentalt, og bringer inn nye perspektiver. Jeg ønsker å skape en arena for disse samtalene, og håper at du etterhvert vil delta.

“De kan lite på mitt råd, for jeg har sanket erfaringer i livets skole”.

Henrik Ibsen

Så ta del i samtalene rundt deg, og vit at veien er målet!