Bakgrunn Arkiver - Side 3 av 4

Selvstendig stortingsrepresentant og mamma

Denne uken har det vært møtefri på Stortinget, og i den anledning laget jeg en video hvor jeg inviterte bedrifter til å invitere meg på bedriftsbesøk. Det var definitivt en suksess, og det var mange som var raskt ute og tok initiativ til dialog. Jeg var innom revisjon, bemanningsbransjen, attføringsbransjen, frivillig arbeid og digitalisering. Det ble mange gode samtaler, og jeg fikk med meg mye læring og inspirasjon.

Det er flott å kjenne på så mye yrkesstolthet og se hvordan verdien av arbeid fungerer i praksis. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig for den enkelte, og at det gir mening, selvtillit, verdighet, mestring og glede for den enkelte. Flere ganger i løpet av uken kjente jeg meg berørt av den gode energien som omgav meg.

Etter bedriftsbesøk på dagtid var det foredrag hos Rotary på Bryne og fylkesstyremøte med Høyre på kveldstid, men jeg klarte å snike inn premieren på Billy Elliot, på Sandnes kulturhus. Det var magisk! Jeg storkoste meg, og hadde gledet meg til å ta med meg Gregers på 7,5 år. Han ble imidlertid smålig rystet på grunn av den grove språkbruken. Et par ganger ropte han opp mot scenen at de måtte slutte å banne. Noen damer som satt foran oss spurte ham etter forestillingen om han hadde kost seg. Han svarte kontant: «Nei, det var for mye banning. Dette kaller jeg et bannespill, ikke et skuespill.» Før han avsluttet: «Det var til og med en mann som viste bannefingeren». Moren var nok mer engasjert enn sjokkert, hun tåler hakket mer. Når vi kom hjem sa Eilert, på snart 9 år, at «Jeg burde nok heller vært med, for jeg hadde ikke brydd meg om banning. Jeg har vært med på krolfturneringen* så mange ganger.» Man tåler visst mer røff språkbruk med alderen.

Når uken gikk mot slutten fikk jeg være med fylkessekretær Harald til okka by, eller Egersund, for de som ikke er lommekjent. Der hadde Egersund Høyre invitert til årsfest hjemme hos et medlem, hvor de hadde disket opp med herlig treretters middag og gode historier rundt bordet. Huset var nesten 200 år gammelt, og fullt av gamle skatter og sjel. Jeg storkoste meg. Dette var et flott avbrekk, hvor jeg også ble kjent med enda flere kjekke personer som engasjerer seg i lokalpolitikken. Dette er nesten samme type folk som de som engasjerer seg i idrettslagene. Personer med iver og glede, som alltid har tid til en ekstra oppgave, eller to.

Lørdag var det håndballturnering på Kverneland, med kamper og dugnad i skjønn forening. Rune bakte en kake, som enda var varm i det jeg ankom Frøyhallen. I det jeg hadde levert den i kiosken, kom guttene mine og ville ha penger for å kjøpe nettopp den kaken jeg akkurat hadde levert. Når de kom tilbake viste det seg at de hadde kjøpt snop, og jeg tenkte det var nå enda godt at pengene gikk til noe annet enn min egen kake. Min bror som er i arrangementskomiteen kommenterte kjapt: «Vi tjener bedre på at de kjøper hjemmelagde kaker enn at de kjøper snop». Så jeg skal herved slutte å tenke over ironien ved at jeg kjøper min egen kake.

Pengene går til en særdeles god sak, og all ære til alle de som arrangerer og sørger for at ungene våre kan være med på fritidsaktiviteter. En av fedrene som var på dugnaden hadde laget seks liter lapperøre kvelden før. Han hadde brukt ganske lang tid, til ergrelse for kona som måtte høre på bråket fra miksmasteren. Men det forklarte seg ganske raskt når jeg selv fikk høre historien fra mannens side. Han kunne fortelle at den første overraskelsen, eller ergrelsen, var at det tok rimelig lang tid å lage eggedosis av så mange egg. Den siste, av mange overraskelser, var at det ble rimelig fullt i miksmasteren, når melet til slutt kom oppi. Jeg kjente hjertepumpa dunke bare av å tenke på det. Der har jeg selv vært utallige ganger, og kommer helt sikkert til å være der igjen. Småbarnlivets gleder.

Alltid en kake å bake, en klesvask å ta, eller en turnering å dra på. Lyder på 6 år var heldigvis med som god hjelper under premieutdelingen. «Gratulerer, godt jobbet!»

Kjekt med familielørdag i idrettshallen 🙂

*har vært arrangert av tvillingbrødrene mine siden 18-årsdagen deres, og avholdes alltid på Kverneland. Krolf er en blanding av krokett og golf. Det er åpent for alle, så det er bare å melde seg på når juli nærmer seg. Følg med på Facebook, men husk at dere må tåle røff tale. Sportslige kvalifikasjoner er ingen krav.

Store forventninger

Sist helg hadde jeg besøk av Rune og vi hadde vår første voksenhelg på det jeg kan huske. Forventningsfulle skålte vi med prosecco og koste oss i pendlerleiligheten, mens vi småfniste til «Truls â la Hellstrøm». Vi strammet oss opp for en kort middag i Mathallen, for så å entre sofaen igjen for å se håndballkamp. Et stykke ut i andre omgang våknet vi plutselig, vi trengte visst en hvil. Småbarnslivet er hardt, så helgen var et etterlengtet friminutt. Vi var sammen med slekt og hadde en fantastisk middag på lørdagen, og avsluttet helgen med seremoni i Oslo rådhus på søndagen. Det var en fin opplevelse, og vi følte oss ganske voksne der vi satt. På veien måtte vi innom Stortinget for å høre om de i vaktbua kunne hjelpe med slipset. Det er ikke den ting de ikke kan hjelpe med.

Etter utdelingen fulgte jeg Rune til toget. Avskjeder i Oslo er det verste, det er lettere å reise hjemmefra. Jeg sto alene på perrongen med klump i halsen, og følte meg ensom og tom etter at han hadde reist. Ambisjonen må være at vi må bli flinkere til å finne alenetid i 2018. Da skal vi også komme i gang med treningen igjen, og ungene skal aldri gå med hullete bukser. Leve tiltakslysten, leve kjærligheten!

Onsdag var det julebord med Høyregruppen. Stadig litt surrealistisk å være en del av dette fantastiske laget. Alltid god stemning og alltid kjekt å kunne snakkes utenfor kontorfløyene. Blir stadig forundret over hvor heldig jeg er. Hadde en full make over, takket være Marianne, fra Finnmark Høyre, som gav meg permanent. Det gav nostalgiske minner til den gang da, til en tid hvor permanent var utrolig hot. For en fest!

For en fest det er å være kollega med disse!

Å være Høyrepolitiker har sine fordeler, men også sine ulemper. Man er plutselig eksponert på en helt annen måte. Da er det ikke alltid så greit når man som menneske tar dårlige valg og glemmer sine medmennesker i en hektisk hverdag. Lørdag var en av disse. Jeg dro med meg de to minste til Bryne for å få juleklippen i havn. Hadde lite strøm på bilen og kjørte kontant inn og parkerte der det sto El-bil. For en service tenkte jeg. Når jeg skulle koble til strømmen så jeg at det ikke var mulig med min ladekabel, da det var vanlig stikkontakt. Lettere oppgitt tok jeg ungene på armen og tilbrakte 1,5 time på et stappfullt kjøpesenter. Varm i toppen kom vi oss omsider ut, og jeg kjørte hjemover. Da så jeg at det hang en lapp på frontruten og tenkte, søren, nå har jeg fått bot.

Det var imidlertid en relativt hyggelig tilbakemelding, til en Høyrepolitiker, i kraft av de valgene jeg hadde tatt. Jeg fikk først velfortjent skryt for å kjøre EL-bil, og deretter velfortjent korreks for å ha stått på ladeplass uten å lade. Det er større forventninger når man stikker seg frem, men noen ganger er jeg dessverre bare et vanlig menneske, som går med skylappene på.

Til vedkommende som tok seg bryet verdt med å skrive en hilsen til meg; ja, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være mer hensynsfull, med håp om bedring for 2018. Så sant jeg ikke er stresset, ubetenksom eller glemmer å ta hensyn. Det er dog ingen unnskyldning.

De gode intensjonene lenge leve.

Med ønsker om et strålende og elektrisk 2018!

God jul 🙂

Endelig helg!

Ukedagene flyr avgårde, om mulig, enda raskere enn før. I helgene setter jeg meg på flyet hjemover, klar for kvalitetstid med familien. I realiteten blir det ofte klesvask, gulvvask, rydding og matlaging. Det er mye som skal svive rundt, for å holde unna alt som produseres av arbeid når man er en familie på seks.

Sist helg tok jeg derfor med meg guttene på mini-ferie til Oslo, der er det lite husarbeid som venter. Jeg dro forventningsfull til Sola og plukket opp tre spente gutter som virkelig gledet seg til å være med meg. Jeg gledet meg også. Flyturen gikk strålende, og vi ankom Oslo i godt humør og fulle av pågangsmot. Jeg hadde lært meg litt om kollektivtransporten i hovedstaden, så vil slapp å gå for mye. Det hjelper på motivasjonen.

Julepyntet i hele Oslo – også på flyplassen

Helgen ble brukt på tacofredag i leiligheten, «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret og julemarked. Vi hadde også flere timer på teknisk museum, som var en stor opplevelse, kanskje aller mest for meg. Der fikk jeg se min første walkman, mine første mobiltelefoner og jeg kunne mimre tilbake til gyllende tider. Det er utrolig hvor fort utviklingen går! Lyder prøvde å skaffe seg venner gjennom hele helgen. Han er usedvanlig sosial av seg, og liker godt å bli kjent med nye jenter. På bussen så jeg at han smilte godt til ei jente som satt ved siden av oss. Når de gikk av bussen spurte jeg ham hvem han smilte til, alle fem svarte han. Selvfølgelig. Å være med ungene gir konstant gode hverdagsopplevelser, som varmer et mammahjerte. På godtebutikken spurte Gregers hvorfor de hadde egen godtebutikk. Kassereren svarte: «Spørsmålet er vel heller hvorfor ikke alle butikker er godtebutikker». En del av meg er helt enig.

Denne helgen har jeg vært hjemme på Kverneland. Vi har sett «Frida med hjertet i hånden», hvorpå Eilert er forundret over hvordan ting var i gamle dager. Jeg er forundret over hans syn på min ungdomstid. Gamledager som han kaller det. Sånn kan det gå. Heldigvis er Frida sine utfordringer universelle, og guttene har vært like engasjert som jeg en gang var, i Frida sine hverdagslige opplevelser. Barndommen og ungdomstiden er en fin tid. Så mange utfordringer, så mange bekymringer. Så lite man vet, også om hvor lite det egentlig betyr.

Men, akk kvisekrise, det tuller man ikke med.

I den senere tid har jeg slitt med uren hud, noe som har gitt seg uttrykk i store betente kviser. De har heldigvis alltid kommet rett før jeg skal på TV, som ikke har vært så ofte, men betimelig, slik at man føler seg på topp. Jeg var til ansiktsbehandling på fredag og spurte hudpleieren hva jeg kunne gjøre de gangene dette skjedde, og ikke minst hvorfor jeg fikk dette. Det første hun påpekte var at det kunne være en overgang, i forhold til alderen min, men nå visste jo ikke hun hvor gammel jeg var?! Det kunne også være stress, og en fordel om jeg prøvde å slappe litt av når jeg hadde muligheten. Jeg er 37 år, svarte jeg, og tenkte at da må man vel konstatere at overgangsalderen ikke er i umiddelbart sikte. Hun var enig. Heldigvis! Jeg sa videre at det ikke var mulig å slappe mer av enn det jeg gjorde, det er det strengt tatt ikke rom for. Etterpå fikk jeg en herlig dyprens, og kjøpte en haug med kremer, som var på tilbud grunnet Black Friday. Satser på at det vil lønne seg. Kvisekrisetiden burde strengt tatt være forbi. Man er jo tross alt voksen.

I dag har vi vært på familielunsj på Ølbergstranden. Oma, mamma, fire søsken med følge og 10 unger i alderen 2,5-8 år. Slike stunder varmer i den mørke førjulstiden. Fredag hadde vi festkveld hjemme med ungene, hvor de fikk snop og film, mens jeg fikk sovne på sofaen. Å sovne på sofaen en fredagskveld. Den følelsen. Det er tid som gir meg verdifull ro og ladning. Fyr i peisen, skinnet fra levende lys og familie rundt meg.

Litt puslespill har vi også fått tid til. Innimellom all klesvasken og vask av gulv og vegger. Blir ikke ferdig med julevasken dette året heller. Sånn får det bli. I morgen er det avgårde til Oslo med 06.45 flyet.

Snart helg! Får fortsette med julevasken da. Slappe av skal jeg gjøre når jeg blir gammel. På skikkelig.

Adrenalin og Otrivin

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen. Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles. Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Når jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRK sine lokaler og faktisk se det med egne øyne. Jeg satt i den legendariske sofaen utenfor studio og hilste på mange kjekke folk. På spørsmål om hva jeg skulle snakke om, svarte jeg som sant var at jeg kun var der oppe for å ta bilder og skrive et blogginnlegg om opplevelsen. Jeg hadde jo enda ikke vært så heldig at jeg var blitt invitert til Dagsnytt 18.

Lurte meg med som linselus på Dagsnytt 18

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer rundt tre om ettermiddagen: «Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?». Om jeg hadde?! Jeg hadde vært småpjusk hele helgen og vurderte egentlig sofaen, men det ble underordnet nå. Jeg tok et dypt drag av nesesprayen, kastet innpå to Paracet og nølte kun brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere, og at tiden frem mot oppmøte kl 18.00 var knapp. Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt, her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Et godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil. Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på turen med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vipset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang. Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbeltsjekke nummeret på taxien.

På Dagsnytt 18 ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Eilert på 8 år var på Facetime. «Hvor er du, mamma?». «Jeg er på NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Trine kan forvente seg at Eilert er på fornavn neste gang han ser henne på Stortinget. Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe fra Sp var der og det viste seg at hun hadde 6 unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget. Plutselig kom Line, i Line fikser kroppen, som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette. I samme slengen fikk jeg tatt en selfie med Line også i anledning NRK sin kampanje «Siheiforfaen», som handler om det å si hei til ukjente mennesker og være sosial. Det havnet på Instagram og jeg fikk støttet en kampanje og en jente jeg heier på, i samme slengen.

Til slutt dukket Rasmus Hanson i MDG opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben, og jeg har debutert i Dagsnytt 18. En god opplevelse, selv om det også var litt skummelt. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet, og spurte om han ville hente meg på NRK. Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen». Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Full av adrenalin! Takk og pris for Otrivin!

Kanskje kommer kongen

Nå har jeg lagt bak meg første måned på Stortinget. Tiden har gått unna med statsbudsjett, skriverier, forelesning og kvinneaften med Stavanger Høyre. I anledning kvinneaften ble kronikken min, «Når mamma går på møter», publisert. Det skapte stort engasjement og mange tilbakemeldinger fra fjern og nær. Det begynte med et radiointervju på lokalen, og endte faktisk helt frem til NRK sine 21-nyheter. I tiden etter at kronikken ble publisert fikk jeg mange gode tilbakemeldinger, og også flere eksempler, som gir meg troen på at det jeg publiserte var viktig. Vi har enda en vei å gå. Det er utfordrende og sårt at ens egenskaper som mor blir vurdert, ut fra valget om å være en del av samfunnslivet. Det bør også bekymre fedre, og kanskje også provosere, at en indirekte sier at menn ikke er gode omsorgspersoner, i all den tid de tilbringer tiden på jobb og ikke er hjemme med familien. Det er imidlertid en helt annen diskusjon, og kanskje kommer det en kronikk om det fra en forundret far?

Det som er sikkert er at jeg har vært til middag på slottet! Undrenes tid er enda ikke forbi. Som stor fan av serier som Downton Abbey, og med en stor appetitt på historier om tidligere tider, var det en opplevelsesrik reise, inn i en annen tidsalder. Hvor ofte får man invitasjoner per post nå til dags? Det tilhører sjeldenhetene. Dette blir definitivt en invitasjon som vil bli liggende i erindringsesken min og på loftet, og forhåpentligvis bringe meg gode minner i min alderdom. Det var en opplevelse! Selv min bordkavaler, som var en del år eldre enn meg, tok med seg meny og musikkprogram, for å glede sin mor med et glimt av stortingslivet. Det er spennende å bli invitert på middag til kongen.

Rogaland Høyre klar for middag hos kongen

26. oktober var dagen for den høytidelige middagen. På kalenderen min sto NAV-konferansen, før jeg i all hast hadde fått bestilt tid hos frisør for vask, føn og sminke. Godt å slippe å tenke på slike ting før man skal på middag og tiden er knapp. Kjolen hadde jeg kjøpt, litt på spøk, under en ferie i Tyskland for noen år siden, og plutselig hadde jeg en passende anledning. Den hang på kontoret, klar til bruk. Hår og sminke ble en annen historie. Historien om luksussmellen. Hvem kunne ane at det var dyrere å ordne slikt i Oslo, enn det er å skifte hårfarge og frisyre på Sandnes?! Jeg legger det på kontoen for dyrekjøpte erfaringer, og merker meg at det kan være en fordel å sjekke pris før man kjøper en vare. En kollega kommenterte at det var vel verdt investeringen. «Utrolig hva litt sminke kan gjøre med en person» fikk jeg høre, når jeg som 20-åring ble sminket av en venninne, før vi skulle ut på byen. Jeg holdt maska, begge gangene.

Tiden i ny jobb flyr, og det er nesten som om hver dag fortjener et innlegg. Jeg prøver å dele bruddstykker, og håper dere fortsatt følger med på ferden.

Kongen kom til middag!

Velkommen til Oslo!

Lørdag dro jeg med meg to fullpakkede kofferter ut av huset. Turen hjemmefra var emosjonell, og det ble noen tårer idet jeg gikk ut dørene, selv om jeg prøvde å holde masken. Vel fremme på Sola flyplass begynte Leonore på to år å gråte. Jeg så at ansiktet hennes vrengte seg og innså sekundet for sent at hun hadde tenkt å kaste opp. Dermed forlot jeg en gråtende 2-åring, full av spy, sammen med pappaen, som også snart skulle begynne å kjenne på pendlertilværelsen. Jeg var imidlertid helt trygg på at dette kom han til å takle helt fint. Min mann kan.

Vel fremme i Oslo bar det rett til Stortinget for å hente nøklene til leiligheten. Derfra bar det av gårde i taxi gjennom Karl Johan, direkte til Vulkan. Taxisjåføren hadde bodd i Rogaland tidligere, og jobbet som språklærer i de fleste kommunene, deriblant Klepp, som er nabokommunen min. Han angret ikke på at han hadde flyttet og var svært fornøyd med å bo i storbyen. «Velkommen til Oslo» sa han til meg, og det begynte å gå opp for meg hva som var i ferd med å skje. Forventningene var stigende.

Jeg brukte i underkant av fem minutter på taxituren, men det skulle vise seg å være hakket verre å finne leiligheten. Jeg gikk opp og ned og frem og tilbake i vel 20 minutter, før jeg endelig fant den magiske porten hvor både nøkkelkortet virket og det var en 6. etasje som et alternativ i heisen. Ali Baba, lukk deg opp! Himmelriket på jord! Svett og sliten kastet jeg koffertene inn i gangen, slang fra meg jakken og spratt ut fra leiligheten.

Jeg var klar for å bli kjent med nabolaget og traff verdens beste slektninger like over gata, ved mathallen i Oslo. De er hakket mer lommekjente enn meg, og vi havnet på «Delikatessen», en super tapasrestaurant like i nærheten. Der hadde vi cava og rikelig med mat. Stemningen var på topp. For en velkomst til ny by. Tårene og klumpen i halsen var borte. Jeg var sammen med familie, og kunne ikke fått en bedre velkomst til ny by.

Oppdatering, første dag på jobb, mandag 2. oktober

Er på kontoret til Tina Bru, på Stortinget! Sånn har det altså blitt. Etter en hektisk valgkamp er plutselig en ny hverdag her. Jeg gleder meg, grugleder meg om jeg skal være helt ærlig, men dette er svære greier! Har akkurat gjennomført første gruppemøte, sammen med mine nye kolleger for de fire neste årene. Deretter bar det til første møte i stortingssalen. Snap chat moments på en snor. Jeg sitret i fingrene etter å sende live oppdateringer til slekt og venner. Det kriblet ekstra i fingrene etter å ta en selfie når jeg oppdaget at Liv Signe Navarsete satt bak meg, men det får vente.

I dag morges traff Tina bekjente i gangen. Jeg nikket høflig, og oppdaget plutselig at det var selveste Erna Solberg som gikk ved siden av oss. Hun spurte meg hvordan første dag var, og jeg svarte, en smule andektig, at jeg var godt ivaretatt av stifinneren min, Tina. Hun sørget for at jeg fant veien tilbake til Stortinget, og at jeg fikk meg adgangskort og mat. Takk, Tina! Jeg fikk også en ekstra sightseeing innen kollektivtilbudet, da det viser seg at også drevne stortingsrepresentanter kan ta feil av busser og trikker inni mellom. Heldigvis, de er folk de og.

Senere i dag skal jeg i samtale om komitéønskene mine. Ønskelisten er å komme innenfor utdanning, næring, eller arbeid og sosial. Jeg er imidlertid åpen for å havne i andre komiteer, og kjenner ikke på et absolutt når det gjelder dette temaet. Jeg kan gjerne havne i Energi og miljø, og er egentlig opptatt av at jobben skal utføres samme hvilken retning det vil ta.

De neste ukene vil handle om læring og det å strukturere en ny hverdag. Jeg skal prøve å prioritere trening i løpet av dagene, da jeg vet at det kan gi viktig energi og overskudd i en hektisk hverdag. Det vil komme jevnlige statusoppdateringer over livet som stortingsrepresentant her, slik at dere kan få en følelse av hvordan livet egentlig er, på innsiden.

Selfie på toalettet i statsministerboligen

Mandag kveld ble avsluttet med mottakelse for alle de nye stortingsrepresentantene, hjemme i statsministerboligen. For en pangstart! Jeg hilste på mange kjekke folk og hadde en strålende aften. Den var såpass kjekk at jeg glemte helt å ta bilder. Det ble kun en speil-selfie på toalettet. Jeg hilste på Siv Jensen dog. Holdt faktisk nesten på å tenke at vi var gamle kjente og gi henne en klem. Sånn har dagene blitt.

Gleder meg til å dele fortsettelsen, sammen med dere!

Hun rykket rett inn på Stortinget!

Det er 11 dager siden valget. Stortingsvalget. En intens valgkamp er passert. Tilbake sitter jeg med plass som stortingsrepresentant. Det er skremmende, kjekt, utfordrende, fantastisk, ja det er skikkelig stas! Følelsen på valgvaken kan ikke beskrives med ord. Jeg hadde ingen forventninger, kun en tanke om at ferden var kommet til endestasjonen. Når jeg kom inn i lokalene der valgvaken skulle holdes forsvant jeg inn i en boble. Det var spenning, glede, samhold og utlading. Dette hadde vi alle ventet på, nå skulle vi spille de siste minuttene av kampen. En kamp vi var forberedt på at kunne gå begge veier.

Pappa, mann og bror var med og delte den spesielle opplevelsen.

Det var fullt av pressefolk i lokalet, og stemningen ble etter hvert forventningsfull. Kl 21.00 fikk vi resultatene etter forhåndsstemmene. Det var overveldende. De neste timene fikk vi ytterligere bekreftelser på at dette gikk veien. Erna fikk fortsette som statsminister, vi gjorde et strålende valg i Rogaland og jeg hadde fått fast plass som stortingsrepresentant! For en følelse. For en valgkamp. Mamma på tinget. Endelig. Den ultimate bekreftelsen, etter et langt jobbintervju og mange erfaringer rikere.

Valgkampen har vært hektisk, og det å selge seg selv inn til media har blitt en vane. Det som har vært vanskeligst i denne valgkampen har faktisk vært å komme gjennom i Stavanger Aftenblad, og bli presentert som en aktuell kandidat på tinget. Målingene til Stavanger Aftenblad var heller ikke oppløftende når det gjaldt Høyre og min mulige stortingsplass.

Rett før valget holdt jeg foredrag hos Rotary Sør, og avslutningsvis viste jeg til min egen Facebook-side og bloggen min. En av herrene rakte opp hånden og spurte hvorfor jeg kun brukte sosiale medier. Det var et sted han ikke var, og han ville heller lese om meg i avisene, ikke på Facebook. Jeg svarte da at jeg hadde vært i kontakt med Stavanger Aftenblad ved flere anledninger og prøvd å komme på. Jeg hadde sågar vært så ublu at jeg spurte rett ut hvorfor de prioriterte unge lovende 20-åringer, fremfor oss mødre som nærmet seg 40. Desperate 40-åringer i fri flørt med pressen. Sånn har livet blitt.

En av friermailene lød slik:

«Som kandidat har jeg ikke nådd gjennom for en presentasjon i Aftenbladet. Jeg ser at en småbarnsmor som nærmer seg 40 antagelig ikke er så spennende, men det kan vi vri på. 

Jeg synes det er viktig at min aldersgruppe bidrar, og vi trenger kanskje flere av min type i politikken? Jeg har bred erfaring fra næringslivet og lever livet som travel firebarnsmamma. I går startet guttene mine på skolen igjen i 1, 2 og 3.klasse, en liten sensasjon i seg selv. 

Jeg håper dere kan finne spalteplass til en kandidat med mange jern i ilden, slik at rogalendingene kan bli kjent med en mulig tillitsvalgt for fylket.»

Noen få dager før valget tok Aftenbladet endelig kontakt. De ville skrive om meg i forbindelse med siste lokale måling, som også viste at jeg var inne på Stortinget! Endelig!

Fotografering ved Stavanger Aftenblad hjemme på kjøkkenet, kun timer etter avsluttet valgvake.

Det tok sin tid. Derfor har mye av min valgkamp foregått på sosiale medier, som et resultat av at en firebarnsmamma på nesten 40 år ikke har kommet gjennom lydmuren i Stavanger Aftenblad.

Men, jeg kom inn på tinget. Måling er måling, valg er valg. Nå er det bare å brette opp ermene og gi avisene en grunn til å skrive om meg. Det er vinn eller forsvinn for min del, og jeg har tenkt å klore meg fast. Desperate housewife? Muligens.

Stortinget neste!

PS: Det hører med til saken at Stavanger Aftenblad har presentert meg godt i etterkant av valget 😉

(En spesiell takk til Daniel og Harald som er med på forsidebildet. Det har vært en fryd å samarbeide med dere, enten dere har fungert som korrekturlesere, sjåfører eller bare moralsk støtte gjennom en hektisk valgkamp! Gleder meg til fortsettelsen!)

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging. Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.

Syk nok til å være hjemme..

I helgen var det full rulle med hyttetur på Stord, i pøsregn, sammen med storfamilien. Det resulterte i en hel haug med skitne, våte klær og rimelig utslitte foreldre som hadde vært for mye innendørs sammen med ungene. Det begynner å merkes at sommerferien er lang, og jeg har flere ganger irritert meg over manglende framsynthet når vi valgte å ikke melde ungene inn i SFO.

Mandag morgen bar det rett til Oslo for gruppekonferanse, med mulig kommende kolleger til høsten. Jeg ankom hovedstaden i strålende solskinn og var spent på dagen. Først fikk jeg omvisning i en av leilighetene som hører til Stortinget. Jeg følte meg litt som en vordende student, som går i spenning for å høre om en får skoleplass eller ikke. Merkelig nok begynner jeg å bli langt over snittet interessert i å ha en hybel i Oslo. Det ville jeg aldri ha svart bekreftende til dersom jeg hadde blitt spurt for noen år siden. Jeg skulle aldri til Oslo. Tidene forandrer seg.

Statsministeren holdt pressekonferanse om pasientenes helsetjeneste og brakte gode nyheter om enda større satsning på pakkeforløp og utvidelse til flere diagnoser. Flere har fått behandling, og langt flere skal få i neste periode. Ved forrige valg sto det 250 000 i helsekø. 70 000 av disse er borte og ventetiden er redusert med hele 14 dager. Det betyr mye for alle de som står i helsekø og venter på behandling, og det gir meg motivasjon til å fortsatt drive valgkamp. Vi er de beste til å styre Norge videre.

Etter pressekonferansen hadde vi kampanje i Oslos gater hvor vi delte ut krone-is. Solen hadde forsvunnet og det var pøsende regn, men hva gjorde vel det? Jeg hadde en strålende dag i Oslo, og ble kjent med enda flere kjekke Høyrefolk. Jeg våknet tirsdag morgen med tykk hals og antydninger til en forkjølelse. Formen var mildt sagt synkende utover dagen. Det resulterte i at jeg onsdag holdt sengen hele dagen. Normalt tar jeg noen febernedsettende tabletter, dusjer, og kommer meg på jobb med det som er friskt. Denne metoden har nok dessverre resultert i en del forkjølelser den senere tid, og lange perioder hvor jeg går og hangler. Det har jeg ikke tid til, så da måtte jeg bli hjemme med det som var sykt.

I dagens samfunn tror jeg flere burde vært bevisst dette valget, valget om hva vi gjør dersom vi våkner og ikke føler oss helt i form? Velger vi å være hjemme med det som er sykt, eller velger vi å gå på jobb med det som er friskt? Jeg tror mange av oss ofte kan gjøre feil valg. Jobben er ofte friskliv i seg selv, i form av gode kolleger. Noen av oss burde være flinkere å bruke bremsen, før det er for sent. Er man full i feber er det kroppen som prøver å komme med en beskjed. Denne gangen tok jeg budskapet, og kan med glede si at formen er betraktelig bedre i dag. I morgen er jeg sikkert helt 100 % igjen.

I går hadde jeg heldigvis en god farmor som passet ungene mens jeg sov av meg det verste. I dag hadde jeg igjen 4 unger hjemme, med alt det bringer med seg av aktiviteter. Dermed var jeg på vaskerommet for første gang siden før helgen, og for et syn. Det illustrerer godt konsekvensene ved fravær. Normalt vasker vi 2-3 maskiner med klesvask hver dag. De neste dagene blir det nok betydelig mer. Det er hardt med fravær både i yrkeslivet og i privatlivet, og det er alltid konsekvenser ved våre handlinger. Derfor er det viktig at alle bidrar med det de kan, når de kan.

I dag serverte jeg frokost, mens jeg ringte Jærbladet for å selge inn en hjertesak. Under frokosten fant jeg lus på en av ungene. Da forsto jeg at forkjølelsen min var over. Noen lusekurer senere og med nytt sengetøy på alle sengene, tar jeg en pust i bakken for å skrive blogg. Gregers har hjulpet meg med å vaske alle soverommene, og Leonore har bæsjet på do for andre dag på rad!

Det er øyeblikk av solskinn stadig vekk.

Livet som travel småbarnsmor fortsetter, med politikk og jobb innimellom, men først, klesvask!

Fabrikken – Jærens svar på Aker brygge?

Når Kverneland sentrum vokste frem som tettsted var det i stor grad Kverneland Fabrikk som fordelte store, romslige tomter til sine arbeidere. Dette er årsaken til at deler av Kverneland ofte blir omtalt som Hagebyen, og at man enda finner en del store eiendommer i sentrumkjernen. Årsaken den gang var enkel, Kverneland Fabrikk kunne ikke holde arbeiderne i arbeid gjennom hele året, og de måtte da ha andre kilder å leve av. Dette gjorde at arbeiderne i stor grad var selvforsynte i form av egne grønnsaksåkrer og noen få husdyr.

Fabrikken anno 1912 – Fotograf Hakon Johannesen for Stavanger kommune

I dag snakker vi om fortetting i politikken, hvordan få mest mulig ut av det arealet vi har tilgjengelig. Vi må verne om den matjorden vi har, bygge i høyden og utnytte arealene bedre. Maten får vi i stor grad fra den lokale butikken, hvor vi ofte går etter pris. Det er faktisk ikke alle som vet at maten må produseres før den kommer i butikken, derfor er det viktig å lære opp den oppvoksende generasjonen. De tror ofte at alt kan kjøpes for penger, og at dette er en utømmelig kilde. Daglig får vi brosjyrer i postkassen med en rekke tilbud, tre for prisen av to er blitt den nye normalen. Mat kommer fra butikken.

Landbruket har alltid vært og vil alltid være viktig for et samfunn. Det skjer mye bra i landbruket for tiden og jærske bønder skiller seg ut som mer fornøyde enn bøndene i resten av landet. Investeringsviljen er stor, omstillingsevnen likeså. Jeg vil være med og forme landbrukspolitikken for de kommende generasjonene. Vi må verne om norskprodusert mat, sikre god matsikkerhet og sørge for god tilgang. Fremtidens bønder trenger forutsigbarhet og gode rammebetingelser som stimulerer til økt produksjon og kvalitet i produktene. Da er politikken viktig.

I landbruket gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig. Jordvern, teknologi, etterspørsel og svinn er alle elementer som må være med i det totale regnestykket. Et regnestykke som i stor grad påvirkes av et ustabilt klima, og gjør at rammevilkårene og avlingene endres, sakte men sikkert. Bonden er selvstendig næringsdrivende, og må ha mulighet til å investere og vokse. Høyre vil bidra til et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk i hele landet, gjennom å redusere avhengigheten av offentlig støtte. Vi tror på bonden og den rivende utviklingen som er i landbruket.

På landbrukspolitisk konferanse ble det snakket om nye måter å luke ugress på. Der jeg trodde arbeidsfolkene satt på huk og lukte, var det nå maskiner hvor de lå på bånd og kun beveget armene for å fjerne ugresset. Det siste nye er droner, roboter og objektgjenkjennelse, hvor en med ny teknologi kan se hva som er ugress, og sprøyte presist der ugresset er.

Der Kverneland Fabrikk tidligere var en profesjonell og sosial aktør, er de i dag i mye større grad en profesjonell aktør, som er med og finner morgendagens løsninger for landbruket. Visjonen deres er passende nok: THE FUTURE OF FARMING. De skal være en global, ledende leverandør av landbruksredskaper for bruk over hele verden. Det gjelder å henge med i svingene.

Nå skal Kverneland sentrum fortettes ytterligere, og Kverneland fabrikk skal legge den gamle fabrikken ut for salg. Hele 300 nye boliger kan komme i sentrumkjernen av Kverneland, et prosjekt som har blitt omtalt som Jærens svar på Aker Brygge. Det betyr at vi på Kverneland vil se et helt annet sentrum enn det vi så for 100 år siden. Andre hensyn har vokst frem, samfunnet tilpasses tiden. Fortetting og jordvern er viktig for fremtiden, disse to går hånd i hånd.

Utsikt mot Frøylandsvatnet. Her har mang en fabrikkarbeider skimtet ut i løpet av årene

Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe. En av innlederne på landbrukspolitisk konferanse trodde at fremtidens bonde var kvinne, som et resultat av teknologien. Kanskje har hun rett, og kanskje får Jæren en ny landbrukspolitisk talskvinne på tinget i september?

Time will show.

Før den tid, en kort sommerferie 🙂