Kontakt med journalister og det å selge saker er en av utfordringene jeg møter på veien mot Stortinget. Det samme gjelder leserinnlegg. Dette innlegget vil omhandle min debut med leserinnlegg, og mitt første møte med den offentlige debatten. Det har virkelig handlet om å komme utenfor komfortsonen. Lang historie kort. Jeg sendte med to ukers mellomrom to leserinnlegg til Stavanger Aftenblad. Det første omhandlet skole, det andre omhandlet nærpolitireformen. Det første kom ikke på trykk, og jeg valgte dermed å sende det videre til Jærbladet. Glad og fornøyd fikk jeg etter to dager denne tilbakemeldingen via mail:
«Takk for lesarbrev. Det kjem på trykk.»
Det varmet et voksent hjerte og gav meg enda mer drivkraft til å fortsette engasjementet mitt. Dagen etterpå kom jammen meg innlegg nummer to på trykk i Stavanger Aftenblad. Terje Hetland i Sandnes og Jæren Unge Høyre kalte meg en gjenganger. Lykken var komplett. Jeg hadde startet min karriere i avisspaltenes debattfelter, jeg var i gang. Glad og lykkelig reiste jeg til Bergen på jobbkurs.
Fredag kom det som jeg ikke helt hadde tatt inn over meg, konsekvensen av å være i det offentlige bilde. «Hagerup i Høyre avslører en total uvitenhet om politiets organisering og arbeidsmetoder» kunne man lese i debattdelen på Stavanger Aftenblad sine nettsider. Skrekk og gru. Jeg kjente at det var kaldt i den nye gullfiskbollen. Var jeg virkelig klar for dette?
Jeg kjente på kulden en times tid, før jeg bestemte meg for at det var på tide å bevege meg for å få opp varmen. Det vil komme mange flere øyeblikk som dette tenkte jeg, med skrekkblandet fryd. Jeg er inne i en bratt læringskurve, og må tåle tilbakemeldinger på det jeg ytrer, både på godt og vondt. Det er en del av politikken.
Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle svare innsender, men valgte å la være. Jeg hadde skrevet mitt poeng om politireformen, han valgte å fokusere på en del av det. I bunn og grunn var vi egentlig ganske enige om det meste. Mitt poeng var å peke på hvordan nærpolitireformen sikrer flere politi i aktiv tjeneste fremfor å bemanne lensmannskontorer. Da sikrer vi forhåpentligvis også større etterforskningskapasitet. Målet er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt nærpoliti, der befolkningen bor og der kriminaliteten skjer. Jeg heier på politiet, for at de gjennomfører denne viktige reformen!
Angsten etter første møte med den offentlige debatten la seg heldigvis raskt og jeg kan føre ytterligere læring til erfaringsgrunnlaget mitt.
Jærbu på tinget! Eg gjer gass 🙂
PS: mine to første leserinnlegg kan leses her på bloggen 😊