Forfatter: Margret Hagerup

Var vi så useriøse eller ble dere bare revet med?

Politikerne som representerer Rogaland på Stortinget var denne uken samlet for å få innspill og tilbakemeldinger på politikken som føres og forslag til forbedringsområder.

Innleiereglene var et tema som ble tatt opp av flere av dem som var tilstede. Harald Minge i Næringsforeningen var tydelig på at de nye innleiereglene struper industrien i Rogaland. De store verftene som ligger på rekke og rad langs vestlandskysten vil klare seg. Verre står det til for alle de små og mellomstore bedriftene som leverer og samhandler med disse.

De siste fem årene har bemanningsbransjen vært under sterkt press, fra en venstreside anført av Rødt, som har hatt en klar ambisjon om å kvitte seg med bemanningsbransjen. 1. april dette året ble bransjen rammet av nye innleieregler som er vedtatt på Stortinget. Det er ingen tvil om at dette er dramatisk for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Spørsmålet er om dette er basert på fakta og gjennomtenkte beslutninger, eller om regjeringspartiene rett og slett bare ble revet med.

Arild Tjensvold i Jobzone Tech AS har jobbet i bemanningsbransjen gjennom alle regelverksendringene som har vært de siste tiårene. Han lurte på hva som var logikken i at bedrifter kan ansette midlertidig, men ikke leie inn personer som er fast ansatte i et bemanningsbyrå. Han lurte også på hvorfor det offentlige skal ha mer fleksibilitet enn de private.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i over fem år, og sett hvordan debatten har blitt ført på antagelser og falske premisser, gjør det sterkt inntrykk når Arild Tjensvold avslutter sitt innlegg med å fortelle oss at han synes det er svært upassende å arrangere kakefester når arbeidsplasser legges ned.

Var vi så useriøse, eller ble dere bare revet med, spurte han.

Gjennom det siste året har jeg utfordret flere i regjeringspartiene på om de faktisk vet hvor stor andel innleie vi har i Norge. Få har ønsket å svare, men de har ofte hatt en antagelse om at det er et omfattende problem. Da jeg endelig fikk en av dem til å gi et svar var anslaget 20 %. Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1,5-2 % i flere år, noe som er slått fast av Fafo flere ganger. Men det har vært utfordringer som en har måttet regulere.

I 2019 regulerte regjeringen Solberg bransjen gjennom å sikre lønn mellom oppdrag for de ansatte i bemanningsbyråene og sette begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid. Disse endringene har begynt å gi resultater.

Allikevel forteller regjeringen fortsatt en historie om brutalisering av arbeidslivet hvor de selv mener at de må rydde opp. På tross av at nylige rapporter fra Arbeidstilsynet forteller en helt annen historie. I fjor ble det gjennomført nesten tusen tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet fant få grove brudd på regelverket. På de områdene Arbeidstilsynet trodde de skulle finne «uhumskheter», så de heller at bemanningsbransjen også kunne være blant de beste arbeidsgiverne. «De er flinke, de tar vare på de ansatte», sier Sondre Varpe, som er seniorforsker i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skriver også at de «faktisk har sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatte hos virksomheten.»

Rapporten fra Arbeidstilsynet burde føre til endringer i politikken fra regjeringen. Det gjør den dessverre ikke.

Samtidig melder næringslivet i Rogaland om at de trenger flere folk med riktig kompetanse. Her kunne bemanningsbransjen spilt en nøkkelrolle. I Sverige bruker det offentlige denne bransjen i å koble de som står utenfor med kompetansepåfyll og arbeidsplasser. Denne bransjen sitter på en unik kompetanse, med sine dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper over hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med arbeidslivet, og dem som står utenfor det. Denne bransjen gir årlig over 70.000 en fot innenfor. 40 prosent av disse kommer rett fra arbeidsledighet, og en stor andel får fast ansettelse.

Det betyr noe i et arbeidsmarked hvor bransjene kjemper om arbeidskraften.

Burde ikke regjeringen begynne å lytte til fakta? For det kan ikke være noen tvil om at her har regjeringen blitt revet med av en «spinnvill» historiefortelling.

Og skulle du fremdeles være i tvil, og trenge flere argumenter for hvorfor dette er lite gjennomtenkt politikk, er det bare å søke opp Marte Mjøs Persen og finne alle svarene hun har gitt i Stortinget i denne saken. Her skal du få en smakebit.

Her er ordrett hva Marte Mjøs Persen svarte kollega, Mudassar Kapur, da han utfordret på hva innstrammingene ville gjøre for bedrifter i distriktene:

«Jeg har også reist mye rundt og snakket med arbeidsfolk over hele landet. Målet med dette forslaget er et tryggere arbeidsliv og å sørge for at arbeidsfolk får mer makt over sin egen hverdag. Det er bedre for alle. Det gir oss et samfunn som er mer produktivt. Det er mer konkurransedyktig, og det blir investert mer i den ansattes egen kompetanse. Da er faste ansettelser bedre enn midlertidige, og direkte ansettelser er bedre enn innleie.

Det blir henvist til sesongvariasjoner, og det ble det også gjort av representanten Jønnes, konkret knyttet til hotellvirksomhet. Det er ingenting i veien for at man kan være ansatt både på et hotell i Ulvik og på et hotell i Trysil, selv om de ligger på to forskjellige steder i landet, der det ene har sommerdrift og det andre høysesong i vinterhalvåret.»

Trenger jeg egentlig si mer?

Når vi trenger mer mobilitet i arbeidsmarkedet velger regjeringen å gjøre veiene inn til arbeid færre. Vi har dessverre en Arbeids- og inkluderingsminister som ikke forstår konsekvensene av egen politikk. I en regjering som virker til å ha mistet helt kontakten med dem som skaper jobber i samfunnet.

Om det bare ikke var et valg i sikte

Da jeg ble med i politikken for ti år siden var det med et ønske om å skape et best mulig samfunn, for ungene mine og de kommende generasjonene.

Allerede den gang var det en bekymring i samfunnsdebatten om hvordan det skulle gå med den oppvoksende generasjonen, når gullalderen var på hell. Det ble snakket om eldrebølgen, oljekraner som sakte men sikkert skulle stenges og en stadig mer usikker fremtid.

Jeg visste ikke da hvor vanskelig det egentlig er, og hvor mange hensyn en skal ta i når og hvordan en sier ting. For enkelte saker passer det egentlig aldri å snakke om.

10 år senere er jeg mer bekymret enn noen gang. Mest av alt er jeg bekymret over alle de viktige temaene vi ikke får snakket nok om, fordi det grøfter i en polarisert debatt det alt handler om hvorvidt man er for eller imot.

Vi burde snakke mer om tjenestetilbudet i kommunene, om kompetansemiljøene og hvordan vi skal sikre forsvarlige tjenester til innbyggerne. Kommunereformen og hvem som er ansvarlig for å tegne kommunegrensene er en del av dette. Et følelsesladet tema.

Men vi burde snakke om det.

Vi burde også snakke mer om fordelene og ulempene ved å være i EU. Det handler om å ta vare på og utvikle det fredsprosjektet EU en gang var. Verden som vi kjenner den har endret seg dramatisk de siste årene.

EU blir nå viktigere og viktigere på en rekke områder, som klima, helse, beredskap, industri, handelspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å bruke tid på å være utenforland, må vi heller ta plass rundt bordet der politikken utformes, sa Ine Eriksen Søreide på Høyres landsmøte. Slik kan vi ivareta norske og europeiske interesser.

Det utenrikspolitiske handlingsrommet handler om alliansene, partnerskapene og samarbeidene Norge har. Jeg mener vi må slutte å dyrke utenforskapet og ha en åpen diskusjon på hva vi mister ved å ikke sitte ved bordet. Høyre har derfor bedt regjeringen sette i gang en utredning av fullt norsk EU-medlemskap, og ikke bare fortsette å se bakover.

Vi burde snakke mer om hvilke tjenester vi får, heller enn hvem som gir dem. Jeg er helt sikker på at det offentlige ikke klarer den omstillingen samfunnet nå er avhengig av, alene. Det vil bli for dyrt. Prisen er det kommende generasjoner som vil måtte betale. Det handler om deres fremtid.

Samtidig med at ungene mine er i ferd med å gå fra barneskolen til ungdomskolen får vi høre at det skiller 2,5 års læring mellom elever som går ut etter 10 års grunnskole. I revideringen av opplæringsloven åpnes det for at en rektor kan være rektor på flere skoler. Det er visst mest hensiktsmessig det. For det er så mange små skoler med korte avstander enkelte steder.

Ledelse betyr visst ikke så mye.

I avisene kan vi lese om regjeringen som kaster millionene ut for å reversere fylkessammenslåinger og kommuner som er slått sammen, til sterke protester fra lokale tillitsvalgte. Sårene etter prosessen som ble startet på 60-tallet under forrige kommunereform er enda ikke grodd. Ønsker man gjenvalg i Rogaland kan det være klokt å gå stille i dørene.

Det passer egentlig aldri å snakke om disse tingene. Det er alltid et valg like om hjørnet. Tenk å vise sitt egentlige jeg da. Det er for lett å angripe. Følelsene vekkes.

Hvor lenge skal vi vente på å trygge samfunnet for kommende generasjoner, tenker jeg i mine stille stunder. Vente til etter kommunevalget? Kanskje har sårene grodd til stortingsvalget?

Gjenvalg er kanskje viktigere.

Ukens kaktus gikk heldigvis til Bjørn Risa

Denne uken leste jeg svart på hvitt i egen lokalavis at jeg var utdatert for en av de større bedriftene på Jæren. De satte grensen på 40 år for nye ansettelser.

Først trodde jeg at reaksjonen min kom av at jeg er på en helt annen tidssone, på andre siden av kloden. Mulig jeg overreagerte?

Heldigvis ikke.

Det er godt å se at Bjørn Risa sitt utspill har skapt et stort engasjement hjemme i Norge. For slike utspill trenger vi ikke dersom vi skal skape et inkluderende og mer mangfoldig arbeidsliv, som også er til det beste for produktiviteten i samfunnet og den enkelte.

Jeg trodde ærlig talt at vi hadde kommet lenger i 2023. 

Folk var eldre før, og desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som vesentlig yngre enn det man egentlig er, uavhengig av faktisk alder. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, samtidig som tallet har krøpet over 40.

Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer og mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet.

Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må derfor være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder. At jeg har bikket 40 burde ikke være et hinder. Det vil være en fallitterklæring. 

For vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over.

En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke sette en aldersgrense for dette.

Tall og aldersgrenser er normative. Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. I arbeidslivet er mange utdaterte når de bikker 50 år. På papiret. Dersom man ser den enkelte 50-åringen i øynene merker man at alder kun er et tall, og at hva vi anser som gammel stadig er i endring.

Vi trenger flere folk i arbeid og næringslivet skriker etter arbeidskraft. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet og vi bidrar alle til fellesskapet.

Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Hilsen kvinne, 42 år, som håper å være relevant for arbeidslivet den gang hun ikke skal være folkevalgt lenger. Og som vil jobbe så lenge hun selv vil og ikke basert på de rammene samfunnet setter.

Når dansen ikke nytter

Emily Ann Riedel danset seg inn i alles hjerter på NHOs årskonferanse, hvor HELT MED fikk Ferd sin pris som årets sosiale entreprenør. Det er en utmerkelse som er vel fortjent, etter flere års arbeid for å gi muligheter til flere. Snart 200 har nå fått en etterlengtet mulighet i arbeidslivet.

I januar 2019 signerte Emily den aller første Helt-med-kontrakten i Stavanger og ble en del av teamet i Scandic Forum. Den dagen var det ingen presse tilstede, selv om de fleste var invitert. Gleden og latteren satt likevel løst, og det var en stor dag for hovedpersonen selv, som pekte ut vinduet og kunne fortelle at hun skulle feire med å gå en tur rundt Mosvannet, med musikken på full guffe. Jeg kan enda kjenne på stoltheten og gleden som fylte rommet. Vi var mange som kjente på kroppen hvor mye inkludering betyr for samfunnet den dagen.

Den følelsen var vi enda flere som delte på NHOs årskonferanse hvor Helt Med vant pris for årets sosiale entreprenør. Samme uke var Emily og Jarle Eknes i Helt Med gjester hos Lindmo. Det er ingen tvil om at mye godt har skjedd siden januardagen for fire år siden. Ambassadørene som går foran i inkluderingsdugnaden sammen med Emily er mange. De inspirerer og de motiverer. Men det betyr også noe at noen tror på dem og gir dem en sjanse.

Det er dessverre for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. Ofte fordi våre fordommer og manglende tro på at andre kan gjøre et arbeid er en brems. At under tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid, viser at hele samfunnet er overmodent for endring.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser. Men dessverre er det fortsatt lange køer. Det er for mange huller i systemet, for lite skreddersøm, og noen utfordringer starter allerede i skolen.

For mange elever med utviklingshemming styres mot studiespesialiserende, mens det de kunne trengt var en mer praktisk skolehverdag. Dette har de jobbet målrettet for i Østfold og Vestfold hvor de har gode alternativ opplæring der elevene blir lærekandidater. Elevene får et kompetansebevis og står bedre rustet i arbeidslivet. Høyre har bedt kunnskapsministeren sørge for at enda flere får muligheten til å bli lærekandidater, se hvordan vi kan heve statusen til lærekandidatene og gi dem en plass i utdanningssystemet og arbeidslivet.

Organisasjonen Helt Med er et banebrytende prosjekt som Høyre, FrP, Venstre og KrF ga solid støtte til gjennom flere statsbudsjett da vi satt i regjering. Professor Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) omtaler prosjektet som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) på 1990-tallet.

Helt Med jobber for at psykisk utviklingshemmede skal få jobb i ordinært arbeidsliv. De gjennomfører ordinære søknadsprosesser, flere intervjurunder, og har god dialog med arbeidsgivere. Over 180 personer har så langt fått jobb gjennom Helt Med, og suksessen fortsetter inn i 2023. Aldri før har vel flere arbeidsgivere stått i kø for å delta, etter at den ene suksesshistorien etter den andre er formidlet gjennom media.

Arbeidsgivere som Scandic, McDonalds, Avinor og Kiwi har allerede inngått samarbeid. Det er gledelig å se at flere kommuner nå også inngår samarbeid, hvor både skoler og sykehjem er populære arbeidsgivere. Tilbakemeldingene fra arbeidsgiverne er unisone, dette er en suksess. På sykehjemmene får de flere ansatte i uniform som kan delta i matservering og pleie. På Scandic får de flere hotellverter som deltar i daglig drift og på McDonalds får de hjelp i en hektisk hverdag. Felles for alle arbeidsgiverne er at de får verdiskaping tilbake. De erfarer at mangfold lønner seg, og de møter personene bak diagnosene.

Arbeidsgiverne som samarbeider med Helt Med er viktige ambassadører for å rekruttere enda flere arbeidsgivere. For dem er det avgjørende at de ansatte får god oppfølging og at det er en person som følger ansettelsesforholdet. Jobbspesialistene hos Helt Med er derfor viktige, og de har et eget ansvar for å følge opp både de ansatte og arbeidsgivere, for å sikre at arbeidsforholdet blir vellykket.

Helt Med har vist oss at potensialet er stort, bare vi tror på folk og gir dem muligheten til å følge sine drømmer.

Johannes Tveitnes og Adam Berge er to andre av Helt Meds ambassadører. De inviterte seg selv til kongen i fjor, for å fortelle hvor viktig det hadde vært for dem å bli inkludert og at de nå håpet at enda flere fikk denne muligheten.

Senere heiet statsminister Støre Helt Med frem i sin nyttårstale. Næringsminister Vestre delte ut prisen til årets sosiale entreprenør. Kunnskapsministeren og et utall av Arbeiderpartiets politikere har heiet på prosjektet i medier og sosiale medier.

Det er mange i Arbeiderpartiet som tilsynelatende har omtanke for at flere skal få seg en jobb, slik som Emily, Johannes og Adam. Dessverre står det ikke i stil til arbeidsministerens manglende prioritering av dette, som ikke følger opp og faktisk tar de konkrete grepene som gjør dette mulig for flere.

Et flertall i Stortinget har bedt regjeringen om å sette enkeltmenneskene foran systemet. Dersom dette ikke følges opp risikerer vi at andre som Emily, Johannes og Adam blir sittende hjemme i sofaen og forsvinner fra arbeidslivet i et vell av omtanke og fine ord.

Har vi virkelig som samfunn råd til dette?

Hvordan har du det, egentlig?

I dag feires verdensdagen for psykisk helse, hvor temaet er ensomhet og utenforskap. Dette er viktige tema for samfunnsdebatten.

Det meldes om at flere sliter med psykisk uhelse i samfunnet i dag, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Kanskje snakkes det også mer om dette temaet i dag, enn det ble gjort tidligere? Tidligere var det ikke så uvanlig å ha en tante «som lå». I dag snakkes det i større grad om depresjoner og psykiske diagnoser.

I et samfunn med større grad av åpenhet er det viktig å være tydelig på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet.

Det er mange som opplever skilsmisse, sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap.

Men det er ikke alltid så enkelt.

Man kan også ha tunge dager som ikke skyldes store kriser i livet. Som politiker opplever jeg dem gjerne oftere enn tidligere. Man skal prestere på så mange arenaer. Man skal vite litt om mye, og svaret forventes å ligge klart når spørsmålet kommer. Det hender at jeg ligger søvnløs om natten, både før og etter en debatt. Man kverner på hva en skal si, og kanskje verre, på hva en aldri burde ha sagt. Noen dager kunne jeg tenkt meg å ligge i sengen. Men jeg velger å stå opp.

Det finnes mange tegn som kan vise at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan det går med folk vi møter, men det er sjeldnere vi er klare for et ærlig svar.

Hvordan går det med deg, egentlig?

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å ta det som ofte omtales som den vanskelige samtalen. Det er så mange temaer i et menneskes liv som kan være vanskelig å berøre. Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler som sørger for at vi har det godt, også i arbeidslivet.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De føler seg ofte utenfor, og føler ikke at de kan måle seg mot de andre som går rundt og fungerer i det daglige. De kjenner ofte på den samme redselen jeg kjenner på. Hva tenker folk egentlig om det jeg sa nå? Burde jeg ha gjort det på en annen måte. Å grue seg og kjenne på usikkerhet er en del av det å leve og være en del av samfunnet. De færreste av oss går gjennom livet uten å kjenne på dette. Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av egne nedturer. For livet er ikke rett frem for noen av oss.

Selv om jeg som oftest opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det går over. Det er viktig at vi forteller hverandre dette. For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Ensomhet har dessverre blitt en større utfordring for mange, og noen er mer utsatt for ensomhet enn andre. Mens 1 av 10 i befolkningen for øvrig sier de er mye plaget av ensomhet, sier 4 av 10 eldre over 80 år at de føler seg ensomme, og det er 3 av 10 unge som opplever ensomhet. Selv har jeg min bestemor på 92 år som nærmeste nabo. For henne kan en dag være uendelig. Mens vi løper i hamsterhjulet for å kombinere jobb- og familieliv, teller hun timer til neste besøk. Nylig innførte vi lørdagsfrokost hos henne. Et høydepunkt i uken hvor vi kan spise i fellesskap. Nystekte rundstykker smaker bedre sammen med andre.

I anledning verdensdagen for psykisk helse er det verdt å tenke på hvordan vi kan sørge for at enda flere inkluderes i fellesskapet. Enten det er med varme rundstykker på en lørdag, eller at vi åpner opp arbeidsfellesskapet for flere.

Det beste for et menneske er ofte et annet menneske.

Vi trenger kvinnestemmene

Dette innlegget er myntet til deg som er kvinne. Til deg som balanserer jobb, familieliv og fritid. Stemmen din er viktig og vi trenger stemmer som din i politikken.

Da Bastholm trakk seg som partileder startet debatten om kvinner kan kombinere politikk og familieliv.

Vi er selv kvinner med verv på Stortinget. Hjemme har vi barn, mann, hund, hus og fritidsinteresser. Vi ønsker flere som oss i politikken, men vi vet at det ikke er lett. Mange steder er ikke politikken tilpasset liv med barn og forpliktelser, og vi møter mange fordommer. Som kommentarer om det virkelig går bra med barna våre som primært er hjemme med far – det stikker i mammahjertet.

For vi er klar over hva vi velger bort. Vi går glipp av skoleavslutninger og verdifulle hverdagsøyeblikk. Men vi håper det henter seg inn på veien. Vi er med på å bygge et bedre samfunn for barna våre og barna våre lærer seg at engasjement nytter.

Kvinner må fortsette å engasjere seg og skape endring. Kvinner har en viktig dimensjon å bringe med seg i politikken. Vi trenger et samfunn som favner alle, da må alle sitte rundt bordet når beslutninger tas.

Vår oppfordring til alle kommuner og fylker er å gå inn for rekordhøy kvinnerepresentasjon neste valg, men det krever at alle bidrar til å heie kvinnene frem.

Takk til Bastholm, et viktig forbilde for mange.

Først publisert i Aftenposten, 9.september under Kort sagt.

 

En skolestart for gutta

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner i skolen legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. I disse dager starter de opp igjen med den viktige jobben sin. Lærerne er den avgjørende faktoren for at både jenter og gutter skal lykkes i skolen.

Denne uken går også mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Selv er jeg spent. Min eldste sønn har sitt første dag på ungdomskolen. De neste årene vil brødrene hans følge etter, og i 2024 vil alle guttene gå på ungdomskolen. Et nytt kapittel i livet er i ferd med å starte.

Jeg må ærlig innrømme at jeg også er bekymret. Som mamma til gutter blir man fort det. For nesten 70 prosent av dem som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter, og gutter er videre overrepresentert i andel unge uføre mellom 20-29 år og vi vet at skolemotivasjonen synker hos guttene på ungdomskolen.

Skolen skal være utjevnende, både for faglige og sosiale forskjeller. Vi ser derimot at jentene gjør det bedre enn guttene på skolen. De får bedre karakterer, er flinkere til å lese og flere fullfører videregående opplæring enn gutter.

Litt bekymret, men mest forventningsfull sender jeg allikevel ungene av gårde mot et nytt skoleår mens jeg tenker, hva er det egentlig som skjer med gutta?

De siste årene har jeg gjort meg noen anekdotiske tanker rundt dette.

Det startet da jeg var på 20 års-reunion etter barneskolen hvor jeg traff igjen mange av de urolige guttene som stadig fikk kjeft i timene. De ble tidlig stemplet som lite interesserte, og ble uro-momenter for mange av oss. Selv var jeg nok med å bidra til uro i perioder, men fikk aldri det stemplet på meg. En av disse gutta, som i dag har en svært respektabel jobb, følte de ble stemplet som «problemelever» og sa til meg «utfordringen min var at læreren så problemer der det ikke var problemer.» Det er en setning som har festet seg hos meg, og som jeg har tenkt mye på etterpå.

For det gikk helst godt med de fleste jeg gikk i klasse med, både guttene og jentene. Flere av de andre såkalte urolige gutta driver i dag egne firmaer og har funnet sin vei ved å bruke energien til noe de brant for. Men det er ingen selvfølge at det er slik det går og det er ikke noe vi som samfunn bare kan akseptere.

Som mor til tre gutter har jeg noen ganger bitt meg merke i kommentarer fra dem om at jentene får lov til å holde på, mens guttene får kjeft. Kan det være slik at gutter og jenter behandles ulikt på skolen. Som mor til også en jente, tar jeg meg i at det antagelig stemmer. Dessverre. For vi har nok alle litt ulike forventninger til gutter og jenter, og det kan skape varige utfordringer senere. Dette problemet er på ingen måte isolert til skolen, vi som foreldre, besteforeldre og naboer forsterker det, og vi må alle gjøre vårt. Det handler også om større bevissthet.

Som politiker gjør dette meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Mye har gått i riktig retning i norsk skole de siste åtte årene. En god lærer er den viktigste faktoren for elevenes læring, og Høyre i regjering ga lærerne et faglig løft og et statusløft. Da Høyre overtok regjeringskontorene innførte vi videre en fraværsgrense, reformerte læreplanene og gjorde det mulig og ønskelig for flere å ta yrkesutdannelse. Nå lærer elevene mer, fraværet i videregående skole har gått ned, yrkesfag har fått et oppsving og rekordmange fullfører skolen.

Men det er utfordringer ved dagens ungdomsskole. Skolen klarer ikke i tilstrekkelig grad å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Alt for mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og det er som sagt betydelige forskjeller mellom gutter og jenter. Elevenes motivasjon og opplevelse av mestring synker på ungdomsskolen og fraværet er høyt blant mange. I tillegg blir ikke elevene godt nok forberedt til videre utdanning, særlig med tanke på yrkesfagene.

Dette er problemer Høyre vil ta tak i gjennom en ny og helhetlig ungdomsskolereform. De grunnleggende ferdighetene må styrkes, samtidig som vi sørger for mer variert undervisning og legger grunnlaget for at flere kan velge yrkesfag.

Det gjøres heldigvis allerede veldig mye bra i Skole-Norge. Et eksempel er Vardheia ungdomsskole som er bygget som en yrkesfaglig skole med verksteder, storkjøkken og restaurant. Skolen er et strålende eksempel på hva som allerede er mulig innenfor dagens handlingsrom. Målet er å hindre fall i elevenes motivasjon, og her er det hentet mye inspirasjon fra hvordan videregående er organisert og hvilket utstyr som er tilgjengelig. I tillegg til to timer arbeidslivfag kan elevene velge ytterligere tre timer i uken med praktiske fag. Praktisk og variert undervisning er et viktig grep for å øke motivasjonen.

Ungdomsskolen har lenge vært et oversett kapittel i norsk skolepolitikk, men er helt avgjørende på veien mot Høyres mål om at ni av ti skal fullføre videregående.

Jeg håper vi i tiden fremover kan snakke mer om hvordan vi kan gi jenter og gutter de samme mulighetene, også i skolen.

Lykke til med et nytt skoleår!

Mitt liv som politiker

For snart fem år siden jeg sto spent på Løvebakken. 37 år gammel, mor til fire små barn og med yrkestittel HR-leder i ASKO Rogaland. Livet var ganske så annerledes den gangen.

Som HR-leder i ASKO Rogaland var arbeidsdagen noenlunde fra åtte til fire, ungene gikk på skolen og i barnehagen, og kveldene ble tilbrakt med politikk og fritidssysler. Den gang hadde jeg rukket å være i lokalpolitikken i seks år. Fra ungene var 0, 1 og 2 år, til vi plutselig var blitt firebarnsforeldre.

I disse dager sitter jeg i nominasjonskomiteen i Time Høyre. Jeg ringer rundt til kvinner og menn og oppdager at det jammen meg ikke er enkelt å finne folk som vil stå på partilistene. Spesielt ikke dem som er som meg; Kvinne, småbarnsmor og ikke så dypt inne i politikken fra før av. For egen del kan jeg gjerne tilføye at jeg heller ikke hadde et enormt politisk engasjement, før jeg erkjente at poltikken ikke er noe som foregår i et vakuum. Politikk handler om samfunnet vi lever i, et samfunn hvor vi alle får bidra og hvor flere bør delta i beslutningsprosessene.

Jeg kan forstå at folk er skeptiske til å stille til valg for et parti. Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk selv i perioder. Noen ganger spør jeg meg selv om det er verdt det. Å reise fra mann og barn for å utforme lovverk. Hver uke, stort sett gjennom hele året, også om sommeren. Folk utenfor tenker at jeg har ferie, men stort sett er vi alltid på jobb, morgen, kveld, helg og helligdager.

Få tenker på at vi er folkevalgte for fylkene vi er innvalgt fra. For meg innebærer det at jeg prøver å være så mye som mulig hjemme i Rogaland. Møtefri periode om sommeren gjør at jeg i større grad kan representere fylket, samtidig som jeg får verdifull tid sammen med familien.

Det er en kostnad å pendle til hovedstaden ukentlig. Minstejenta har gått gjennom hele barnehagetiden og entret skoletilværelsen i løpet av årene mine her. Guttene har spilt fotballkamper, sunget på skoleavslutninger og mistet et titalls tenner mens jeg har vært på “jobb” i Oslo som politiker.

For det er politiker jeg har blitt. En slik en som bor i pendlerbolig. Tidligere hadde jeg en kompetanse i jobben jeg hadde. Samtidig var jeg også bare Margret. Jeg ble sjelden satt i en bås og parkert.

Politikermerkelappen er privilegert og selvvalgt, men den er tidvis tung å bære. Hvordan ville det vært å bare være Margret igjen, undrer jeg. Det er til tider fristende å gå tilbake til privat næringsliv. I arbeidslivet var det ingen som harselerte om at kantineprisene var hyggelige for de ansatte, eller at en kunne bli tilbudt ekstra bistand fra bedriftshelsetjenesten.

Få står opp for de ordningene politikere har i dag. Vi må snakke mer om disse tingene tenker jeg. Før jeg ser for meg hvordan kommentarfeltene vil se ut. For hvilken rett har en politiker til å klage over tilværelsen?

Men hvem der ute skal bli fristet til å gjøre det samme? Faren er at vi mister folk som kunne bidratt i det politiske ordskiftet.

Det bekymrer meg at det er slik, og jeg må dessverre si at mine første fem år som stortingsrepresentant ikke har gitt meg en lysere tro på fremtiden. Min iver som nyvalgt kommunestyrerepresentant for 10 år siden har blitt blassere. For det har skjedd noe i løpet av disse årene. Synet på politikerne har endret seg sakte. Debattklimaet er mer og mer preget av polarisering og harde fronter.

Jeg er bekymret for hvordan vi skal rekruttere flere til politikken i fremtiden.

Vi trenger at flere av dere som er der ute engasjerer dere, og vi trenger flere folk med ulike bakgrunner og fra ulike steder i landet. De som allerede er med i politikken vet hvor kjekt det er. Det er nok også grunnen til at mange velger å fortsette. Dersom jeg ikke skal engasjere meg nå, når skal jeg da være med å påvirke det samfunnet vi lever i, tenker jeg? Nei, det gir mer enn det koster, konkluderer jeg nok en gang i mitt stille sinn.

Det er på ingen måte synd på oss som er folkevalgte, men vi må bli bedre på å snakke om hva det innebærer og hva det vil si å være folkevalgt. De fleste av oss er helt vanlige folk, som har fått en ny merkelapp. La oss sammen sørge for at den merkelappen ikke blir et stempel, men en mulighet til å engasjere seg i samfunnet en lever i. For det trenger vi at flere gjør og tør, eller kanskje jeg burde si orker.

Foreldre har gått av skaftet

I mange måneder har jeg hatt Sør Cup avmerket i kalenderen. Fredag til tirsdag. Siden min mann ikke har startet ferien enda, ble det jeg som skulle reise med ungene.

Luftmadrasser ble lånt inn og vi fikk tak i en ekstra sovepose. Fotballtøy, leggskinn, håndkleder, T-skjorter, bukser, genser, regnjakke. Pakkelisten var lang.

Fire unger, stappfullt bagasjerom og musikken på full guffe. Av gårde til Sørlandet. Jeg hadde vært så heldig å få overnatte på hytta til ei venninne sammen med de to barna som ikke skulle delta på fotballturnering. Ferie for alle. Uten at det kostet skjorta.

Noen timer senere sto jeg på en skole sammen med en hel haug med unger og foreldre. En hel hærskare med foreldre. Noen blåste opp madrasser. Andre lette etter bager. Ungene var klare for festival og fotballglede. Den enes madrass var større enn den andre. Pumpene gikk varme.

Det var der og da det gikk opp for meg. Hva i huleste var det jeg holdt på med? Jeg kjente egen pumpe slå.

Jeg spolte livet tilbake til tidlig på 90-tallet, til den gang jeg selv dro på håndballtur til Kristiansand. Det var som regel tog eller buss som transporterte oss, sammen med trenerne og noen få foreldre. Alene med liggeunderlaget og soveposen. Ansvar for å holde orden i tingene, fylle vannflasken og holde oss til reglementet.

Vi glemte hverdagen den helgen. En smak av frihet. Og ansvar. Kjærligheten og idrettsgleden vibrerte i lufta. Det ble mange korte og intense romanser i løpet av en helg. I tillegg til et utall kamper. Så mange egne lag vi skulle heie frem. Så mange sanger vi hørte og minner vi skapte! På søndagen reiste vi hjem til mor og far og kunne leve lenge på den ene helgen.

Plutselig var jeg tilbake i nåtiden.

I en sovesal på en skole anno 2022. Mor til fire. Jeg sjekket Spond og diverse meldingsgrupper. Målet var å få sett flest mulig kamper, og ikke minst lære seg hvor de ulike banene var. Noen av lagene skulle ha en kamp per dag. Søndag, mandag, tirsdag.

Rundt middagsbordet på hytta skulle morgendagen planlegges. Det ene laget hadde hatt første kamp kl 10.00 om morgenen, de skulle ha neste kamp dagen etter «kl 08.00.» Det blir tidlig morgen for dere, kommenterte jeg. Neida, det er i morgen kveld kl 20.00!

God dag mann økseskaft. Hva skjedde med logistikk og respekt for andres tid? En turnering som går fra fredag ettermiddag til tirsdag formiddag tærer på både barn, foreldre og lommeboka. Her gir jeg en svart kamel til arrangørene. Som for det meste hadde et flott opplegg for ungene. Det meste gikk på skinner.

Men det må være mulig å arrangere en turnering uten å tenke at ungene skal ha tid til Dyreparken, badeland, strandliv og hva en måtte ønske. Det blir både dyrt og ensformig å leve på turneringsmat i dagesvis. Spesielt når kampene spilles så sjelden.

Heldigvis skinner som regel sola på Sørlandet.

Ungene og vi foreldre koser oss i hjel. Heia Frøyland, heia Frøyland! En enorm glede når guttene lykkes på banen. Skuffelse som legges bak oss når det ikke går veien.

Neste år må vi lage en skikkelig heiagjeng, tenker jeg. Vi kan virkelig gjøre det meste ut av denne turen. Tankerekken avbrytes av at treneren til en av guttene kommer meg i møte og spør meg hvor poden har blitt av. Oppvarmingen har vart i 10 minutter allerede. Jeg løper perpleks rundt på området for å finne ham. Mister 7-åringen i et tegnetelt på veien. Fant henne heldigvis igjen.

Ah! Festivallivet!

Hva skulle laget gjort uten meg, tenker jeg, der jeg fornøyd har funnet sønnen min. Kampen er i gang. Heia Frøyland, heia Frøyland! Hele nabolaget fra hjembygda er tilstede. Det er nesten som å gå i lokalbutikken.

I skrivende stund får jeg telefon fra venninna mi. Verken hennes sønn eller min svarer på mobilen. Oppvarmingen er snart i gang. Jeg ringer rundt. Ingen svar. Melding tikker inn; nå kom de. Krisen avverget.

Heia Frøyland, Heia Frøyland!

Lettere solblåst sitter jeg nå på hytta med to av ungene. I morgen venter siste kamp, før bilen skal pakkes og Rogaland venter. Jeg har vært tankefull denne helgen. Ruget på dette innlegget. Hva vil skje med neste generasjon?

Jeg har lenge vært bekymret for at vi pakker ungene inn i bomull. Smører matpakker for dem, kjører dem rundt og sørger for at dopapiret til dugnaden selges.

Nå har visst galskapen nådd sommercupene også. Vi voksne har offisielt inntatt alle arenaene ungene våre har. Antagelig livredde for at de ikke skal mestre livet. En flat madrass. Vannflasken som ble liggende igjen hjemme. Tanken på at de ikke møter forberedt.

Hvem skal passe på oss når vi havner på gamlehjemmet, spør en venninne jeg treffer mellom kampene. Vi syr puter under armene på ungene, sier hun. Før vi begge haster avgårde på hver vår kamp.

Vi er begge smertelig klar over at vi kjemper en felles kamp. Kampen om foreldreskapet og foreldrerollen. Behovet for å slippe. Samtidig en følelse av å ha kontroll. Ønsket om å være en ansvarlig forelder. Tilstedeværende.

Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann.

For unger som aldri har tatt ansvar for eget liv vil få et brutalt møte med voksenlivet. Kanskje kommer det noen som tar ansvar for oss når den tid kommer, trøster jeg meg med.

Men det beste hadde kanskje vært at vi slipper ungene våre fri før den tid. For de trenger å erfare livet. Uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere.

Vi har hatt vår tid på turneringer. Nå er det ungene sin tur.

Heia oss foreldre! Klarer vi det, mon tro?!

PS: jeg stiller gjerne som ekstra foreldrekontakt og lagleder på neste turnering. 

Når regjeringen utestenger dem som lykkes

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn handler om å ta i bruk den mest verdifulle ressursen vår – verdien av arbeidsinnsats. Klarer vi å få flere inn i arbeidslivet vil det ha stor verdi for den enkelte. Det gjør noe med oss å kunne delta i et fellesskap, tjene egne penger, kjenne følelsen av fritid og å få lov å mestre. For regjeringen Solberg var inkluderingsdugnaden vårt viktigste prosjekt. En dugnad der Høyre inviterte alle krefter med på laget fordi vi visste at det var avgjørende for å lykkes.

Den tiden er dessverre forbi.

Nå har vi en regjering som bestemmer hvem som kan delta i dugnaden, samtidig som de bekjemper krefter som allerede inkluderer flere. Dessverre styrer ideologien regjeringens politikk.

Det rammer inkluderingen.

Regjeringen vil at det offentlige skal tilby alle tjenester så sant de kan. Erfaring tilsier at det offentlige ikke fikser alt alene. Vi så det da vi manglet barnehageplasser på 2000-tallet, når flyktningkrisen kom i 2014 og når pandemien rammet i 2020. Samfunnet er helt avhengig av private initiativ. Sånn er det på mange områder i samfunnet.

Vårt offentlige tilbud blir bedre ved at de private bidrar. Det skaper sunn konkurranse, skjerper alle, og det bidrar til utvikling og nyskaping.

I skolepolitikken frykter kunnskapsministeren konkurranse og begrenser private initiativ for å styrke fellesskolen. Samtidig har vi friskoler som Akademiet norsk restaurantskole, Campus Blå og Maritim VGS Sørlandet som gir mange ungdommer en ny sjanse i yrker hvor næringslivet skriker etter kompetanse og der det offentlige ikke har gode nok tilbud. Flertallet av elevene fullfører og får læreplass. I en tid det blir stadig viktigere å koble næringsliv og skole tettere velger regjeringen å straffe slike initiativ.

Forstå det den som kan.

I Stortinget debatteres bemanningsbransjen heftig. Samtidig som arbeids- og inkluderingsministeren følger Rødts retorikk om bygg-og anleggsbransjen i Oslo jobber det hver dag dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper i hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med dem som står utenfor. Den delen av bemanningsbransjen snakkes det lite om. Men det er et faktum at de årlig gir over 70 000 en fot innenfor. De gjør det fordi de bryr seg. Det burde være rom for langt flere slike initiativ.

Regjeringen Solberg fremmet en stortingsmelding om inkludering som blant annet skulle gi Nav ryggdekning til å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører og andre private initiativ. Mange ildsjeler vet så alt for godt hvor vanskelig det er å bidra inn i systemet, men gudene skal vite at vi trenger dem. Linda i «Fra offer til kriger» og Grete i «No limitation» har i flere år kjempet for å kunne hjelpe ungdom og voksne som har falt utenfor på grunn av psykiske utfordringer eller rus. Å la disse kjempe mot systemet har vi som samfunn ikke råd til. Nå har Støre-regjeringen dessverre trukket stortingsmeldingen. De setter systemet foran mennesket. Vi risikerer å miste mye på veien. De gjør veien inn til skole og arbeid smalere.

Ferske Nav-tall viser en enorm etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet og håper å få en fot innenfor. Jeg frykter at regjeringens politikk vil gjøre det enda vanskeligere for disse. For regjeringen har lagt fra seg pragmatismen og lar ideologien styre.