Bakgrunn Arkiver - Side 4 av 4

Påskefeiring gjennom generasjoner

En av våre nærmeste naboer er mormoren min, eller Oma som jeg alltid har kalt henne. Hun ble født i Tyskland i 1930 og flyttet til Norge i 1956, hvor hun siden ble værende. Mange av mine tradisjoner har jeg fått fra henne, videreformidlet direkte eller indirekte via min mor. Påsken har alltid vært en flott tid, og Oma er i god dialog med påskeharen. I dag morges var ungene ute av huset 07.30, jeg hadde ikke stått opp selv, men hørte døren slo. De lette etter spor fra påskeharen, aller helst små sjokolade-egg. Når jeg så ut vinduet kunne jeg se Lyder i pyjamasen, det er travelt med påske.

Jeg skriver på en historie om Oma sitt liv, og vi har vært innom mange temaer hittil. Jeg velger å vise dere en liten del av denne historien her, slik at dere kan få et innblikk i hvordan påsken var for to små barn som vokste opp i Tyskland i 1930-årene. Disse minnene fører meg tilbake til egen oppvekst, og jeg kjenner igjen den barnlige gleden Oma skildrer. Jeg ser det også igjen hos mine egne barn, og er glad for at Oma viderefører denne tradisjonen også til mine unger.

Her følger et lite utdrag fra historien:

“Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom til gards. Det var i hagen på gården Hallerhof, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og lille Margret (Oma) og Friederich hadde lange diskusjoner før de ble enige og kunne være trygge på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien Haller besøk av kusinene fra Hannover. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.

Det var fast tradisjon at det ble servert påskelam på påskeaften, servert som tradisjonen tro med brekkbønner og poteter. Den hjemmelagde fløtesausen var det viktigste tilbehøret, en saus som smakte ekstra godt sammen med den hjemmelagede eplemosen. Kirkebesøk var også en tradisjon i påskehøytiden, men det var alltid en person igjen på gården som hadde ansvaret for å tilberede middagen. En kan si at familien Haller ikke var praktiserende kristne i ordets rette forstand, men heller at de var dypt forankret i den kristne kulturarven og det den brakte med seg. Om kvelden hadde Oma Grete kokt mengder med egg og farget disse ved hjelp av fargepapir. Disse ble spist sammen med potetsalat og Rapunselsalat, en spesiell salattype bestående av små blader, som smakte ekstra godt i lys av påskefeiringen.”

Minner fra en svunnen tid, kjekke minner som vi tar vare på og også viderefører i kommende generasjoner. Skjærtorsdag skal vi ha lammelår hos mamma, tradisjonen tro servert med brekkbønner. Jeg ser frem til en rolig påskefeiring, hjemme, sammen med familien. Vi skal spise egg, male egg og lete etter egg. Vi har som dere ser allerede begynt. Påsken er definitivt en av favoritthøytidene våre!

Leonore skal tidlig krøkes — Leonore byr på et sjokolade-egg

Det er fascinerende å tenke på at påskeharen har funnet veien helt til Kverneland, tiår etter tiår. Det stemmer nok som Gregers på 7 år forklarte her en dag: “Påskeharen har så raske ben, han kan løpe sinnsykt fort”.

God påske 🙂

Kvalitetstid i Bergen

Denne helgen har jeg vært i Bergen med eldstemann, Eilert. Han fikk endelig kvalitetstid med mamma og jeg fikk en anledning til å bli kjent med en ny side av sønnen min. Det har vært en opplevelse. Han er virkelig blitt voksen og har fått sin egen særegne personlighet, full av sosiale antenner. Jeg har mye å lære av ham og han gikk meg en høy gang i å gjøre nye bekjentskap denne helgen.

Fredag reiste vi inn til sentrum og møtte onkel Frode som var på bordhockey-turnering. Vi var innom fisketorget og nøt et bedre måltid, i godt selskap med levende hummer og gigantiske torsker. Tilbake på hotellrommet var vi klissvåte. Det hadde visst regnet mer enn normalt i Bergen denne dagen. Det regner vel egentlig alltid i Bergen, men fin by på tross, man klager ikke. Norske talenter og is ala strawberry cheesecake var en fin avslutning på første kvelden sammen.

Lørdag morgen var det frokost og mingling, med mange kjekke høyrefolk fra hele Vestlandet. Eilert var ikke sjenert og brukte tiden godt. I samtale med en partikollega fra Klepp kom det frem at han trente jevnlig, både armhevinger og burpees. Det hendte også ofte at han klemte på et Høyre-hjerte i skumgummi, kunne han fortelle. Det gjorde at man ble sterk i fingrene og bedre på å skrive. Partikollegaen kommenterte at det var vel også bra for klatreegenskapene, men da kom det kontant fra Eilert: høyrefolk klatrer ikke, de skriver.

Eilert lånte min gamle telefon og fikk sitt eget telefonnummer, for å kunne være tilgjengelig i løpet av helgen. Med på kjøpet fikk han over 3000 bilder som jeg ikke hadde fått slettet, dette har virkelig gjort helgen minnerik. Han har fungert som min egen paparazzi, samtidig som han gledelig har delt av minner fra arkivet, som eksempelvis da lillesøster kom inn i familien.

Leonore ble født i juli 2015 — Leonore ble født 26 juli 2015

Når jeg hilste på partikolleger og fortalte at sønnen min var med fikk jeg spørsmålet; er det Eilert som er sønnen din? Han har jeg jo allerede hilst på, det var en trivelig liten fyr. Små øyeblikk som varmer et mammahjerte og gjør meg stolt langt inn til hjerteroten. Ungene mine gir meg mye glede og inspirasjon som jeg tar med inn i politikken. Det handler om små betraktninger og perspektiver de har, og hvordan de formidler disse videre.

Nå har vi akkurat kommet hjem etter en innholdsrik helg. Vi har bodd på et splitter nytt hotell og ble oppvartet som konger hele helgen. Eilert har snakket med de fleste som jobber der, og smilende resepsjonister har fulgt ham opp på rommet for å hente penger, så vel som trent sammen med ham på trimrommet. Eilert lovte hotelldirektøren ved avreise at han skulle komme tilbake, med eller uten familie.

Scandic har fått en ny kunde og Unge Høyre kan muligens håpe på et nytt medlem i 2024.

Takk til alle dere som var i Bergen for en strålende helg, og spesielt takk til Eilert for at du gjorde den ekstraordinær.

Jærbu på tinget?

Det er jammen meg travelt å være politisk engasjert. Spesielt når det skal kombineres med familieliv og en 100 % jobb i privat sektor. Å bli stortingskandidat innebar plutselig en hel haug med oppgaver som skulle gjennomføres innenfor normaldøgnet. En vanskelig oppgave når man normalt finner sengen før 22.00. Min far ringte meg en dag og lurte på om jeg satt og jobbet ved kjøkkenbenken. Han trodde jeg som stortingskandidat var frikjøpt for å drive valgkamp. For de som måtte leve i den villfarelsen kan jeg bare avkrefte med en gang, at sånn fungerer det ikke.

Det eneste som har forandret seg for min del er at jeg må jobbe enda hardere med å “selge meg selv”, i form av å bli en kjent person som du skal ha lyst å se på stortinget. Dette innebærer at jeg har fått med meg et eget team som skal hjelpe meg på veien, basert på dugnadsånd og et ønske om å hjelpe meg. Det er fantastisk at det finnes slike mennesker i verden, de som jobber for det de tror på, uten å spørre hva det innebærer for egen del.

Disse menneskene finner vi overalt, i politikken, i idretten og i det frivillige organisasjonslivet. De gjør en innsats for at du og jeg skal få en bedre hverdag, for at ungene våre skal gå på en god skole, kunne gå på fotballtrening og være sammen i gode nærmiljøer. Takk og pris for disse menneskene! Sammen med denne gjengen arrangerer jeg medlemsmøte, på Mellombels på Bryne, 18. april. Sett av datoen, så vil mer informasjon følge. Jeg garanterer en kjekk kveld i flotte omgivelser og godt selskap.

I dag har jeg vært på landbrukspolitisk konferanse i Stavanger. Tema var «Klimabasert landbruk – Parisavtalen ned på jorda». Masser av inspirasjon og tankevekkende innlegg som fikk meg til å tenke tilbake på min lærer i naturfag på Frøyland ungdomsskole. Han lærte oss om drivhuseffekten og sa at vi ville oppleve varmere klima dersom vi ikke klarte å redusere forbruket vårt. 20 år senere sitter jeg på konferanse og ser bevisene på det han snakket om.

Mer om det krever et helt nytt blogginnlegg!

To be continued..

Vinterferie

Vinterferien begynte med overambisiøs pakking de to siste kveldene før avreise. Jeg angret allerede halvveis i pakkingen og tenkte på hvor mye lettere det hadde vært å blitt hjemme. Vi ventet på de to eldste som skulle komme hjem fra skolen og var klare til avreise. Jeg hørte hyling utenfor og tenkte i mitt stille sinn at kranglingen var i gang allerede. Det var imidlertid Eilert som hadde snublet på vei hjem fra skolen og kom med blødende munn og løse tenner. Dermed ble første etappe Bryne tannklinikk med fullpakket bil, fire unger, en au pair og to foreldre med høye skuldre. Det var heldigvis ingen skade skjedd, de løse tennene skulle ut og nye friske ventet ivrig for å få komme frem.

På vei opp til Bortelid hadde vi kun tre spystopp. Ved siste spykule endte jeg opp med å handle på tidenes dyreste matbutikk mens faren skiftet klær og vasket bilstol. Hvor dyrt kan det være tenkte jeg, det ble dyrt. Kjekt å kunne sponse utkantstrøkene slik at vi har tilgjengelige butikker også der tenkte jeg, så det gikk til en god sak.

Vel fremme kom vi til hvit vinter og rene julestemningen. Det kom mye snø i løpet av uken, ispedd med sol og blå himmel i perioder. Dagene gikk stort sett med til å ta av og på skitøy, pakke sekk og pulk, og holde humøret oppe. I slike stunder priser jeg mine foreldre og deres pågangsmot for å få oss opp til fjells hver helg i oppveksten. Det er hardt arbeid både mentalt og fysisk, men belønningen er verdt det. Gleden over å kunne trå nypreparerte løyper og se at barna forsvinner i horisonten, langt foran sin gamle mor, gjør det verdt alt strevet. Ungene har knekket koden, føler mestring, og har skiglede. Kan man ønske mer?

Charlene på 22 hadde sin første opplevelse på ski. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin, studert skiteknikk på Youtube og imponerte dermed stort i løypene. «Et eventyr» var første kommentar fra Charlene når hun kom opp i hvitkledd vinterlandskap. Ingen tvil om det, det er et eventyr med snø og frisk fjelluft.

Siste dagen hadde vi pølsepause mens ungene rant på ski og akebrett i sporet. Det var en kort og slak bakke, plankekjøring tenkte jeg. Plutselig hørte vi en intens men fjern skriking og oppdaget at Lyder var ute av syne. Han hadde rett og slett havnet utfor sporet på rumpeakebrettet og havnet rett ut i ei elv som rant under snøen.

Snartenkte onkel Erik og tante Iri stormet bort, fikk tak i armen hans og dro ham opp. Han var våt fra topp til tå og rimelig i sjokk av møtet med iskaldt vann og mørke. Vi fikk raskt av ham klærne og på med varmt ullundertøy og tante sin dunjakke. Tvillingpulken var plutselig god å ha igjen, og jeg hadde med meg to barn i pulken på vei ned fra fjellet, Leonore på 1,5 år og Lyder på 5. I etterkant innså vi hvor heldige vi var, og hvor galt det kunne gått. Takk og pris for at det gikk som det gikk.

Lørdag morgen pakket vi mengder med klær, mesteparten ubrukt, vasket vegger, vindu og gulv og satte nesen hjemover. Vi hadde kun et spystopp på veien! Første vaskemaskin var satt på 5 minutter etter hjemkomst og etter et døgn sviver den fremdeles kontinuerlig, som vanlig. Hverdagen er i ferd med å innhente oss.

Familien Hagerup Gjesteland har hatt en fantastisk ferieuke med alt som følger med. Vi har sovet, spist, gått på ski og lekt. Lange frokoster, ettermiddagshvil, kveldshvil og tidlig i seng. Perfekt avkobling og etterlengtet samvær med deler av storfamilien, som det skal være.

Jeg gleder meg allerede til neste ferie, men jeg kjenner at jeg gruer meg litt også. Bare litt.

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken, en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.

Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

Lyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!

Mannen i mitt liv

I 2006 traff jeg Rune, mannen i mitt liv, og vi giftet oss 23. juni 2007. Ting skjer fort når jeg først har bestemt meg. Det var en fantastisk dag, solen skinte, gjestene var oppstemte, og begge svarte ja. Bryllupsreisen tok vi til Thailand, livet var bekymringsløst. Vi visste kanskje ikke hvor godt vi hadde det? Vi visste i alle fall ikke hva som var i vente.

Vårt første barn, Eilert, ble født 3. mars 2009. Nummer to, Gregers, kom 18. juli 2010, tett på storebroren. Det ble jammen meg tett på lillebroren også, Lyder, som kom i en fart 22. desember 2011. Lyder ble født akkurat tidsnok til at vi rakk hjem til julemiddagen, og vi hadde selvfølgelig invitert middagsgjester. Det er høyt tempo i hjemmet vårt, det er slik jeg liker det. Rune tenker nok av og til at tempoet er for høyt, men jeg prøver å minne ham på at han har vært sterkt delaktig i denne prosessen. It takes two to tango. Vi har selvfølgelig vært heldige, og fått de mest intelligente og vakre barn på denne kloden. Det er i alle fall det vi tenker i gode stunder. I dårlige stunder er barna heldige dersom vi tenker på dem som små troll, sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg tror verken de er dårligere, eller bedre, utgaver av foreldrene. De er alle særegne, men bærer med seg visse trekk fra opphavet. Slik har det alltid vært, fra generasjon til generasjon. Leonore kom inn som sistemann på laget, 26. juli 2015. Hun brakte lys til livet fra første sekund, og ble raskt et naturlig tilskudd til familien Hagerup Gjesteland.

På grunn av jobb og politikk, har jeg tidvis vært mye borte fra hjemmet. Dette hadde ikke vært mulig uten Rune, og han har tatt en stor del av permisjonene, som vi har delt så nært opp mot 50/50 som mulig. Dette har resultert i at barna våre like gjerne går til pappa, som til mamma, når de trenger hjelp eller kos. Jeg har en heldig mekanisme, som gjør at jeg bekymrer meg lite for ungene når jeg er bortreist, denne mekanismen tror jeg er Rune. Han tar ansvar for middag, lekser og sang, og sørger for at vaskemaskinen går jevnt og trutt. Jeg kommer hjem og legger sammen klær, og sånn går nå dagene. Livet hadde ikke vært det samme uten Rune, vi er et usedvanlig godt team. Han er en flott pappa og en fantastisk ektefelle. Min beste venn.

Det som bandt oss sammen når vi traff hverandre var humoren, og gleden over å være sammen. Denne humoren er limet i forholdet vårt i dag. I dårlige perioder, kan jeg kjefte på de små tingene, som ikke blir gjort. Det kan være en list som har løsnet, en sykkelkjetting som trenger smøring, eller en tom melkekartong som står i kjøleskapet. I gode stunder kan vi le av disse episodene, og være bevisste på de tingene som gjør oss forskjellige. Vi kan se hverandre dypt inn i øynene, og være inderlig enige om at vi har et godt liv, helt til hverdagen innhenter oss, og familielivet blir mer som å drifte en logistikkbedrift.

Denne helgen har derfor Rune og jeg hatt en etterlengtet alenetur til Berlin ❤ Balsam for sjelen, og en hurtiglading av forholdet. Kjærlighet til folket, rett og slett, og det er viktig i en hektisk hverdag. Jeg trenger vel neppe å si at det var en suksess?

Ich Liebe dich, Rune!

Folkevalgt i 2011 -Tidlig innsats

I sommerferien kom telefonen med de gode nyhetene om resultatet i kommunevalget 2011. Jeg var blitt valgt inn som kandidat for Time Høyre og skulle sitte i kommunestyret! Min kunnskap om det politiske liv, var som nevnt ganske begrenset, så når spørsmålet om formannskapet dukket opp, måtte jeg stole på magefølelsen. Følgende beskrivelse ble gitt: Det er mye arbeid, men det er engasjerende, og man er med der beslutningene blir tatt. Det gikk ikke lang tid før jeg bestemte meg for at dette ville jeg være med på. Skulle jeg først engasjere meg politisk, så måtte jeg gå all in.

Fra valget om å være med i formannskapet ble tatt i 2011, har det vært et sterkt politisk engasjement fra min side. Tidlig innsats var et begrep som interesserte, og betydningen av at barn lærer det nødvendige i barnehage og skole, slik at de får en utdannelse. Derfor har jeg vært opptatt av PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste), som et viktig virkemiddel for tidlig innsats. I Time kommune var det 6 måneders ventetid innenfor denne tjenesten i 2011. Det er for lenge. Tidlig innsats kan ikke stå på venteliste, og samtidig være et forebyggende tiltak. Det blir reparasjon, ikke forebygging. I praksis betyr det at et barn som ikke lærer seg å lese, kanskje må vente opptil 6 måneder før en får nødvendig hjelp. Høyre har tidlig innsats som et av sine satsingsområder inn mot Stortingsvalget i 2017. Det er både viktig og nødvendig. Høyre vil at Norge skal ha verdens beste skole. En skole som gir elever noe å strekke seg etter, og forebygger sosiale forskjeller. Det skal være et fokus på lese- og regneferdigheter, gjennom hele skoleløpet, og tidlig innsats skal være nøkkelen til mestring og økt læring. Jeg heier på dette!

Foreldre, foresatte, besteforeldre og andre omsorgspersoner kan gjøre mye for å hjelpe barna gjennom skolegang, og høytlesing er et av de enkleste tiltakene. I en hektisk hverdag prøver jeg selv alltid å prioritere denne kosestunden sammen med barna. Jeg husker enda eventyrstundene fra barndommen, disse stundene trekkes også frem av min mor, som et kjært minne fra hennes barndom. Gode minner fra en svunnen tid, en tid vi hadde sammen. Brødrene Grimms eventyr var levende, og beretningen om Rapunsel med det lange håret står enda igjen som en fasinasjon. Bøker betyr mye for meg, og dette kjærlighetsforholdet ønsker jeg å videreformidle til barna mine.

Nostalgien er med på å vekke gode minner, den er også med på å peke fremover. Den gir rot til tradisjoner som er kjente, og ofte kjære. Forholdet vårt til tradisjoner kan endre seg fra tid til annen. Selv har jeg fått en sterkere forankring til den kristne kulturarven etter at jeg selv fikk barn. Jeg ser verdien av at mine egne barn får ta del i denne. De går dermed i gudstjenester i regi av skolen. Hvilke valg de tar senere i livet skal jeg prøve å ikke påvirke, men det blir nok vanskelig. Man vil ofte det beste i livet, men treffer ikke alltid i de valgene man tar. Jeg har foretatt en rekke veivalg så langt i livet, noen gode, andre mindre gode. I etterkant kan jeg nok si at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes, men det ville samtidig ha endret historien min. Hadde jeg vært den jeg er i dag? Hadde barna mine vært her? Jeg er selv et resultat av mange personers veivalg gjennom flere generasjoner. Man kan si at mine forfedres veivalg har vært essensielle for min eksistens. Historien min er derfor viktig for meg, og jeg bruker den ofte i relasjon til politikken. Ved å dele erfaringer og kunnskap med andre, kan man skape nye diskusjoner og ny innsikt.

Jeg brenner for kommunikasjon og det å dele kunnskap. Det er viktig å se fremover, sammen. Samtaler åpner oss mentalt, og bringer inn nye perspektiver. Jeg ønsker å skape en arena for disse samtalene, og håper at du etterhvert vil delta.

“De kan lite på mitt råd, for jeg har sanket erfaringer i livets skole”.

Henrik Ibsen

Så ta del i samtalene rundt deg, og vit at veien er målet!