Kategori: Helse & oppvekst

For to uker siden var jeg hos tannlegen og brukte 12.000,- på tenner, eller man kan vel heller si betalte for dårlig vedlikehold av tenner. Det er straffen for at man ikke drakk melk som barn. Som man reder ligger man. Heldigvis var det sykt vondt i tillegg, da nervene lå lagelig til for hogg. Jeg lå i tannlegestolen og besvarte mailer og prøvde å selge inn saker innimellom, så den intense smerten, når selve verket skulle limes var jeg ikke forberedt på. Det føltes som om kjeven vrengte seg, men dobbel Ibux gjorde susen. Smerte er kulturelt betinget som jeg liker å si. Jeg overlevde, smilet er tilbake. Håper etter denne opplevelsen at ungene mine drikker mer melk. De var rimelig forferdet over den råtne tanna som falt ut (provisorisk bro). Nok om tenner, mer om venner.

Når jeg kom hjem skulle jeg videre til Stavanger for å møte unge Stokkebø, som også sitter på Stortinget. Vi skulle planlegge sommerkampanjen vår, som jeg ikke kan si mer om på inneværende tidspunkt. Alt jeg kan si er at det er i Rogaland det skjer, så følg med i en kommune nær deg.

Leonore på 2,5 år begynte å gråte når jeg skulle dra avgårde og var allerede i gang med å ta på seg skoene. Dermed ble det til at jeg fant klær og bleier i en fart, og tok henne med til Stavanger på en liten bytur.

Det er slike øyeblikk som gjør at man stopper opp.

Opplevelsen blir en helt annen.

Leonore ventet spent på perrongen. Hun kikket og pekte, og snakket om dette toget som skulle komme. Når toget kom insisterte hun på å gå inn selv. Store jente må vite. Hun var begeistret over alt som beveget seg raskt utenfor vinduet. Det var store biler, det var hus, det var vann og det var underholdning hele veien. Morskjærligheten boblet inni meg, og jeg var så glad for at jeg fikk dele dette øyeblikket med henne. Hun klemte seg inntil meg og sa «mamma, dette er kjempekjekt», før hun startet å tulle med de andre som satt på toget. Øyeblikket er flyktig.

Fremme i Stavanger tok jeg omveien om Breiavatnet. Et av mine kjæreste barndomsminner er togturene vi hadde til Stavanger for å mate fuglene. For Leonore virket det like kjært. Hun kom ikke lenger enn til begynnelsen av vannet før hun skulle snakke med to duer som satt på kanten. I god øyehøyde sa hun kjekt: Hallo!». Det kom ingen svar, men Leonore fortsatte standhaftig. Jeg fikk henne kun med meg videre fordi det var enda flere fugler lenger fremme. Jeg er ikke alltid like god til å leve i nuet for lenge, vi må videre. Her må det øves! Framme ved paviljongen satte hun seg ned mellom fuglebæsjen. Hvorfor skulle hun ikke gjøre det? Ingen har lært henne enda at det skal man ikke gjøre, og hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?

Vi dro videre på bakeri for å kjøpe bolle og melk, og Leonore fortalte alle på på bakeriet at hun skulle kjøpe bolle. Når hun hadde fått bollen skulle hun også vise den, før hun ropte hadet til de som satt nærmest. Fremme på Høyres hus var hun i ivrig dialog med Terje og Aleksander, det tok i underkant av 10 sekunder før hun var husvarm også der. Magen skulle vises og det meste skulle fortelles. Barnlig iver er ubetalelig, men jeg er nok ikke habil i rolle av å være moren. Stolthet og varme over egne barn er en mammas privilegier.

Gleden var stor når mormor kom og møtte oss i Stavanger. Vi tok toget hjem sammen, og Leonore fikk gå av toget selv. Trøtt og full av inntrykk.

Om kvelden gav hun meg en god klem og sa «Mamma, eg e kjempemasse gla i deg».

Slike øyeblikk skulle vart evig.

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.

Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.

Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.

Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.

For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.

Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.

Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.

En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.

Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.

Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Det males i disse dager et bilde om at det seriøse arbeidslivet står i fare, og at en av de store truslene er bemanningsbyråene og arbeidslivskriminalitet. SV har lagt frem et forslag hvor de ønsker å forby bemanningsbyråer, som er med og skaper det de kaller et B-lag. Ap vil forby innleie i byggbransjen. Det er helt feil spor å gå.

Vi er alle enige om at vi trenger et seriøst arbeidsliv, hvor fast ansettelse skal være hovedregelen. Et generelt forbud, om det så er i Oslo, eller Stavanger, er en dårlig ide. Et forbud vil ramme legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner. Man kan heller ikke ta for gitt at forbud vil være den beste løsningen for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres.

Vi er enige om at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, både når det gjelder nivå av innleie og arbeidslivskriminalitet. Denne regjeringen har derfor tatt et krafttak mot de useriøse aktørene. Det offentlige skal gå foran og regelverket for offentlige anskaffelser er endret fra 1.januar 2017, slik at det nå er satt krav om maksimalt to nivå av underleverandører i bygg- og renholdskontrakter, og det er satt krav om andel lærlinger i offentlige anbud. På Høyres vakt er det opprettet sju samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet. Det betyr forsterket innsats og mer samordnede kontroller. Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen roste i sin tid strategien, som vektlegger økt samarbeid mellom politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet.

Jeg kan betrygge dere om at etatenes felles innsats mot arbeidslivskriminalitet gir resultater. I 2016 ble det gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter. Dette var over dobbelt så mange som året før. Etatene regner med at om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse felles kontrollene.

Før sommeren foreslo Høyre ytterligere grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av fast ansettelse, for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill for å ha en form for kvote på antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en hjemmel for midlertidige ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstakere skal leies ut til reelle vikariater.

Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen. Partene skal i løpet av november sette seg ned og diskutere disse innspillene. Da blir det å hoppe bukk over trepartssamarbeidet, at en nå foreslår et forbud mot innleie, og at en vil gå til kamp mot bemanningsbransjen.

Høyre tar utfordringene seriøst. Jobben er godt i gang, og den fortsetter. Det er ingen grunn til å stemple en regjering, som har gjort mer for arbeidslivskriminaliteten enn den forrige gjorde. La nå partene sette seg ned rundt bordet, og sammen diskutere disse utfordringene.

Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.

Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.

Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.

Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.

Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.

Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!

Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.

Carpe futurum, eller var det Carpe diem?!

Norge har de siste fire årene vært gjennom en stor omstilling. Det har lenge vært tydelig at oljefesten er over, og at Norge trenger flere ben å stå på. Høyre snakket om omstilling allerede før vi kom i regjering i 2013, og brukte forrige periode på å ruste Norge for fremtiden, samtidig som man håndterte et oljeprisfall som resulterte i 50 000 færre jobber. Nå ser vi endelig lys i tunnelen, der det skapes nye jobber hver dag og økonomien er i vekst. Men det har kostet for de mange som har vært berørt. For å unngå et lignende fall i den norske velferden når vi nå ser at oljeøkonomien er over, så må vi være i forkant og ikke bare fortsette de reformene regjeringen har satt i gang, men også se på nye. Når oljeindustrien på så kort tid klarer å omstille seg til å bli mer økonomisk bærekraftig, kan vi klare dette i andre sektorer også. Nå må vi være i forkant og modernisere Norge for den fremtiden som møter oss.

God ledelse og stødig kurs er helt nødvendig for å styre Norge godt fremover og samtidig være trygge og fremtidsrettede. Vi trenger politikere som tør å prioritere og tør å stå på disse. Med ny teknologi og smartere organisering er det fullt mulig å få mer og bedre tjenester uten å bruke mer ressurser. Skatteøkninger kan ikke være svaret på utfordringene, dette er etter min mening politisk latskap.

I Time kommune har det periodevis vært en debatt om innføring av eiendomsskatt. Kommunen er nå inne i en tøff omstillingsperiode hvor besparelser er i fokus. Eiendomsskatt er en kortsiktig løsning som ofte fort spises opp fordi man ikke gjør de nødvendige endringer for å få mer ut av ressursene og redusere utgiftene. Administrasjonen i Time kommune har, med sin evne til innovasjon og nytenkning, vist at det er mulig å opprettholde et godt velferdstilbud uten å bruke mer penger.

Vi må jobbe smartere og bruke ressursene bedre. Da må man først spørre hva oppgaven skal være, og deretter hvordan denne skal kunne leveres. I Danmark har Århus kommune et innovasjonsprosjekt som heter «Kommune forfra», hvor de har tatt utgangspunkt i brukernes behov, og ikke hvilke tjenester kommunen allerede leverer. Diskusjonene handler om hvor stor rolle det offentlige kan – og skal – spille i fremtidens velferdssamfunn og hvordan innbyggerne kan bidra. I Århus har politikerne sagt at velferd ikke er en kommunal oppgave, fordi fremtidens velferd ikke kun kan løftes av det offentlige. Det handler om å dele, og om å spre de gode eksemplene. I det offentlige skal man bruke sine ressurser på å gjøre folks hverdager bedre. Da trenger man bedre samspill internt i kommunen, og mellom kommunen og private.

Denne delingskulturen bør også gå på tvers av kommuner. Digitalisering gir nye måter å organisere ressursene på, og vi trenger hverandre for å komme frem med bedre løsninger. Høyre skal fortsette å modernisere og effektivisere de neste fire årene. Dette gjør vi ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi bruker hver krone effektivt.

Da oljeprisen falt ble problemet med for høye kostnader svært synlig i oljeindustrien. Næringslivet kan ikke finansiere unødvendig høye kostnader i offentlig sektor fordi politikere ikke vil omstille eller prioritere.

Omstilling er kanskje ikke den nye oljen. Men det er en god begynnelse for å legge til rette for hvordan vi skal leve etter oljen.