Var alt bedre før?

Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.

På besøk hos verdens beste nabo
På besøk hos verdens beste nabo

Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.

Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.

Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører.  For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.

For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.

Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.

Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.

Ta telefonen, fremtiden ringer!

Kanskje var alt bedre før, eller var det det?

Når mamma går på møter..

Jeg har et håp om at min datter, Leonore, vil vokse opp i et samfunn hvor det ikke problematiseres at mor går på møter. Ei heller at hun skal møte holdninger som at menn er tøffelhelter, dersom ektefellen velger karriere.

Jeg forundres over den manglende bevisstheten rundt denne hesten-drastematikken, og hvor lett en kan bli offer for “sleivete” kommentarer. Vedkommende som kalte min mann en tøffelhelt, i anledning mitt stortingskandidatur, ønsker kanskje at landet skal styres av fortrinnsvis menn og barnløse kvinner? Sannsynligvis ikke, men slike kommentarer kan lett føre til at færre kvinner tør, eller orker å gå inn i politikken. Da får vi en verden som er styrt av middelaldrende, gråhårede menn. I vårt samfunn er den lave kvinneandelen, etter min mening, en utfordring for demokratiet. Vi må derfor framsnakke nytten og verdien, som ligger i å engasjere seg politisk, og søke mangfold.

Eilert, på 7 år, kom for en tid tilbake med kommentaren: “Mamma, du er alltid på møter”. Jeg kunne enkelt ha latt denne fare, men den lå lenge og kvernet i underbevisstheten. Det viste seg etter noen dager at han hadde plukket opp dette i fra flere hold, og da i hovedsak fra den kvinnelige delen av familien. Jeg innså i det øyeblikket at jeg var en fange av mitt kjønn, og at jeg ikke hadde mulighet for seier.  I yrkeslivet er det en forventning om tilgjengelighet, og det samme gjelder som folkevalgt, så hva gjør man da med alle hattene? Mamma, kone, søster, datter, arbeidstaker, folkevalgt, venninne og kvinne. Kjeft når jeg går på møter, kjeft når jeg ikke kommer på møter.

Jeg må velge å stå i det, men ikke uten å ytre min mening, for vi må slutte å snakke ned andre sine valg. De færreste vet hvordan det er innenfor den enkelte familie, men det er enkelt å kommentere på utsiden. I dagens samfunn reagerer de færreste på at en mann har vært mye ute på reis, det anses nærmest som en normal. Når det gjelder kvinnen derimot, endres bildet. Mannen i forholdet blir nærmest opphøyet til en gud, for sin jobb på hjemmebane. Det må være en forferdelig belastning for familielivet tenker man kanskje? Nei, det er ikke en belastning, men det kan være en påkjenning å måtte forholde seg til nedsnakking, fordømmelse og antagelser, fra de som står på utsiden.

I min hverdag er jeg mye sammen med familien, og vi gjør det som folk fotballflest gjør. Vi prøver å ha felles måltider, vi går på turer, spiller brettspill og har stunder i sofaen, hvor vi ser en god film. Lekser og fotballtreninger går hånd i hånd med turneringer og nye pokaler. Livet vårt består også av uendelig mange timer med husvask, klesvask, matlaging, bleieskift og rydding.  Vi foreldre føler oss ofte som hamstere i hjulet. The Neverending Story. Veien vi valgte for livet vårt, storfamilien. Et travelt liv, men ingen av oss ville vært det foruten.

Ja, og så hender det at jeg går på møter, en hel del møter. Jeg kunne gjerne ha sagt at det var forbigående, men vet at det antagelig ville vært løgn. Det var derfor jeg måtte ha en prat med Eilert, hvor jeg prøvde å forklare ham hvorfor mamma går på møter.  Vi snakket også om, at det i den enkelte familie varierer hvem som går på møte. I noen familier er det mor som går, og i noen er det far, mens det i andre kan være begge. Etter en god prat ble Eilert mer positiv til møter, men de står nok fortsatt ikke på favorittlisten hans. For meg er det derfor viktig å verdsette den tiden vi har sammen, kvalitet foran kvantitet. Vi koser oss så ofte som mulig, og legger planer for alt vi skal gjøre i neste friminutt. Det er viktig å tilbringe tid med dine kjære.

De er den viktigste heiagjengen du har!

 

Folkevalgt i 2011 -Tidlig innsats

I sommerferien kom telefonen med de gode nyhetene om resultatet i kommunevalget 2011. Jeg var blitt valgt inn som kandidat for Time Høyre og skulle sitte i kommunestyret! Min kunnskap om det politiske liv, var som nevnt ganske begrenset, så når spørsmålet om formannskapet dukket opp, måtte jeg stole på magefølelsen. Følgende beskrivelse ble gitt: Det er mye arbeid, men det er engasjerende, og man er med der beslutningene blir tatt. Det gikk ikke lang tid før jeg bestemte meg for at dette ville jeg være med på. Skulle jeg først engasjere meg politisk, så måtte jeg gå all in.

Fra valget om å være med i formannskapet ble tatt i 2011, har det vært et sterkt politisk engasjement fra min side. Tidlig innsats var et begrep som interesserte, og betydningen av at barn lærer det nødvendige i barnehage og skole, slik at de får en utdannelse. Derfor har jeg  vært opptatt av PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste), som et viktig virkemiddel for tidlig innsats. I Time kommune var det 6 måneders ventetid innenfor denne tjenesten i 2011. Det er for lenge. Tidlig innsats kan ikke stå på venteliste, og samtidig være et forebyggende tiltak. Det blir reparasjon, ikke forebygging. I praksis betyr det at et barn som ikke lærer seg å lese, kanskje må vente opptil 6 måneder før en får nødvendig hjelp. Høyre har tidlig innsats som et av sine satsingsområder inn mot Stortingsvalget i 2017. Det er både viktig og nødvendig. Høyre vil at Norge skal ha verdens beste skole. En skole som gir elever noe å strekke seg etter, og forebygger sosiale forskjeller. Det skal være et fokus på lese- og regneferdigheter, gjennom hele skoleløpet, og tidlig innsats skal være nøkkelen til mestring og økt læring. Jeg heier på dette!

bokForeldre, foresatte, besteforeldre og andre omsorgspersoner kan gjøre mye for å hjelpe barna gjennom skolegang, og høytlesing er et av de enkleste tiltakene. I en hektisk hverdag prøver jeg selv alltid å prioritere denne kosestunden sammen med barna. Jeg husker enda eventyrstundene fra barndommen, disse stundene trekkes også frem av min mor, som et kjært minne fra hennes barndom. Gode minner fra en svunnen tid, en tid vi hadde sammen. Brødrene Grimms eventyr var levende, og beretningen om Rapunsel med det lange håret står enda igjen som en fasinasjon. Bøker betyr mye for meg, og dette kjærlighetsforholdet ønsker jeg å videreformidle til barna mine.

Nostalgien er med på å vekke gode minner, den er også med på å peke fremover. Den gir rot til tradisjoner som er kjente, og ofte kjære. Forholdet vårt til tradisjoner kan endre seg fra tid til annen. Selv har jeg fått en sterkere forankring til den kristne kulturarven etter at jeg selv fikk barn. Jeg ser verdien av at mine egne barn får ta del i denne. De går dermed i gudstjenester i regi av skolen. Hvilke valg de tar senere i livet skal jeg prøve å ikke påvirke, men det blir nok vanskelig. Man vil ofte det beste i livet, men treffer ikke alltid i de valgene man tar. Jeg har foretatt en rekke veivalg så langt i livet, noen gode, andre mindre gode. I etterkant kan jeg nok si at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes, men det ville samtidig ha endret historien min. Hadde jeg vært den jeg er i dag? Hadde barna mine vært her? Jeg er selv et resultat av mange personers veivalg gjennom flere generasjoner. Man kan si at mine forfedres veivalg har vært essensielle for min eksistens. Historien min er derfor viktig for meg, og jeg bruker den ofte i relasjon til politikken. Ved å dele erfaringer og kunnskap med andre, kan man skape nye diskusjoner og ny innsikt.

Jeg brenner for kommunikasjon og det å dele kunnskap.  Det er viktig å se fremover, sammen. Samtaler åpner oss mentalt, og bringer inn nye perspektiver. Jeg ønsker å skape en arena for disse samtalene, og håper at du etterhvert vil delta.

“De kan lite på mitt råd, for jeg har sanket erfaringer i livets skole”.

Henrik Ibsen

Så ta del i samtalene rundt deg, og vit at veien er målet!

Veien inn i politikken..

«Firebarnsmora Margret frå Kvernaland kan koma på Stortinget»

Hvem hadde sett for seg dette som overskrift i Jærbladet? Ordene er fjernt fra det jeg så for meg når jeg gikk på ungdomsskolen og hadde valgets kvaler om videre retning. Drømmen den gang var å bli forfatter, advokat eller psykolog. Politikk var rimelig langt borte fra mine interesseområder.

Det som en gang var utenkelig, ble plutselig ikke så fjernt når jeg etter hvert fikk unger og ble mamma. Kampen for å beholde tilbudet om åpen barnehage på Kverneland var det som indirekte gjorde at jeg gikk inn i politikken. Jeg sier ofte at de dagene der jeg har hatt fri fra jobb alltid har gitt meg merarbeid. Nettopp denne ene dagen i åpen barnehage var en av disse. Det var ny budsjettperiode i Time Kommune og det var lagt inn forslag om å legge ned tilbudene om åpen barnehage på Lye og på Kverneland. Jeg ble rekruttert som brevskriver til kommunen, da jeg ble oppfattet som skrivekyndig. Videre ble det snakk om å stille på et gruppemøte. Jeg hadde tidligere jobbet i grupper og var vant med å gå på møter, og regnet med at dette ville gå greit. Hva et gruppemøte faktisk var hadde jeg ingen anelse om. Lang historie kort, møtte vi opp på gruppemøtene til de ulike politiske partiene i Time kommune. Der talte vi vår sak og fremhevet den betydningen åpen barnehage hadde, både for barn og voksne, i form av sosial kontakt og erfaringsutveksling. Tilbudet hadde vært kjærkomment for meg i min mammapermisjon, og man fikk i en hektisk tid av livet viktig voksenkontakt. Vi klarte å redde den åpne barnehagen etter denne lobbyvirksomheten, og erfaringen gav mersmak. Jeg svarte dermed ja til å stå på Time Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Jeg hadde ingen ide om hva det innebar å stå til valg, men jeg var åpen for endring.

Hva skjedde egentlig på veien, og hvordan havnet politikk inn som et interessefelt? Først og fremst har jeg blitt eldre, giftet meg og fått barn. Jeg har hatt en unik mulighet til å kunne kombinere jobb med studier. Senere jobb med politikk. Bleieskift, politikk og arbeidsliv har gått hånd i hånd. Jeg har fått et forhold til ord som tidlig innsats, folkehelse, friluftsliv og inkludering. Elementer som har vært aktuelle både for jobb, hjem og det politiske liv. Jeg må være så ærlig å si at politikk har vært overraskende engasjerende og inspirerende. Samspillet mellom politikere og administrasjon, dialogen med innbyggerne og dynamikken internt i vår egen Høyre-gruppe har vært spennende og lærerik. Politikk handler om å være med og vise retning, språksette endringer man ønsker. En politiker skal påvirke kulturen, men samtidig være en del av den. I løpet av mine fem år som folkevalgt i Time kommune har jeg sett politikk og endring i praksis. Omsorgsenter på Kverneland, nytt ungdomssenter på Bryne, eksemplene er mange. Det er engasjerende temaer i det politiske liv, og de er svært ofte høyst relevante for deg og meg. 

Å engasjere seg politisk anbefales på det sterkeste, og man er relevant, uavhengig av bakgrunn og utdannelse. Det er erfaringen man tar med seg inn i samtalene som skaper politikk og retning. Politikken har lært meg betydningen av engasjement, og hvilke muligheter vi har til å påvirke det samfunnet vi lever i. Det er bare å kaste seg ut i det. Ingen er eksperter. Politikere er overraskende like folk flest. Det var min første viktige lærdom som folkevalgt.

Carpe politicus!