Helse & oppvekst Arkiver - Side 11 av 13

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.

Bemanningsbransjen er samfunnsnyttig

Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.

Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.

Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.

For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.

Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.

Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.

En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.

Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.

Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Forbud er ikke et alternativ

Det males i disse dager et bilde om at det seriøse arbeidslivet står i fare, og at en av de store truslene er bemanningsbyråene og arbeidslivskriminalitet. SV har lagt frem et forslag hvor de ønsker å forby bemanningsbyråer, som er med og skaper det de kaller et B-lag. Ap vil forby innleie i byggbransjen. Det er helt feil spor å gå.

Vi er alle enige om at vi trenger et seriøst arbeidsliv, hvor fast ansettelse skal være hovedregelen. Et generelt forbud, om det så er i Oslo, eller Stavanger, er en dårlig ide. Et forbud vil ramme legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner. Man kan heller ikke ta for gitt at forbud vil være den beste løsningen for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres.

Vi er enige om at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, både når det gjelder nivå av innleie og arbeidslivskriminalitet. Denne regjeringen har derfor tatt et krafttak mot de useriøse aktørene. Det offentlige skal gå foran og regelverket for offentlige anskaffelser er endret fra 1.januar 2017, slik at det nå er satt krav om maksimalt to nivå av underleverandører i bygg- og renholdskontrakter, og det er satt krav om andel lærlinger i offentlige anbud. På Høyres vakt er det opprettet sju samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet. Det betyr forsterket innsats og mer samordnede kontroller. Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen roste i sin tid strategien, som vektlegger økt samarbeid mellom politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet.

Jeg kan betrygge dere om at etatenes felles innsats mot arbeidslivskriminalitet gir resultater. I 2016 ble det gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter. Dette var over dobbelt så mange som året før. Etatene regner med at om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse felles kontrollene.

Før sommeren foreslo Høyre ytterligere grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av fast ansettelse, for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill for å ha en form for kvote på antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en hjemmel for midlertidige ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstakere skal leies ut til reelle vikariater.

Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen. Partene skal i løpet av november sette seg ned og diskutere disse innspillene. Da blir det å hoppe bukk over trepartssamarbeidet, at en nå foreslår et forbud mot innleie, og at en vil gå til kamp mot bemanningsbransjen.

Høyre tar utfordringene seriøst. Jobben er godt i gang, og den fortsetter. Det er ingen grunn til å stemple en regjering, som har gjort mer for arbeidslivskriminaliteten enn den forrige gjorde. La nå partene sette seg ned rundt bordet, og sammen diskutere disse utfordringene.

Trontale, bunad og pendlertilværelsen

Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.

Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.

Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.

Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.

Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.

Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!

Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.

Carpe futurum, eller var det Carpe diem?!

Et moderne Norge i omstilling

Norge har de siste fire årene vært gjennom en stor omstilling. Det har lenge vært tydelig at oljefesten er over, og at Norge trenger flere ben å stå på. Høyre snakket om omstilling allerede før vi kom i regjering i 2013, og brukte forrige periode på å ruste Norge for fremtiden, samtidig som man håndterte et oljeprisfall som resulterte i 50 000 færre jobber. Nå ser vi endelig lys i tunnelen, der det skapes nye jobber hver dag og økonomien er i vekst. Men det har kostet for de mange som har vært berørt. For å unngå et lignende fall i den norske velferden når vi nå ser at oljeøkonomien er over, så må vi være i forkant og ikke bare fortsette de reformene regjeringen har satt i gang, men også se på nye. Når oljeindustrien på så kort tid klarer å omstille seg til å bli mer økonomisk bærekraftig, kan vi klare dette i andre sektorer også. Nå må vi være i forkant og modernisere Norge for den fremtiden som møter oss.

God ledelse og stødig kurs er helt nødvendig for å styre Norge godt fremover og samtidig være trygge og fremtidsrettede. Vi trenger politikere som tør å prioritere og tør å stå på disse. Med ny teknologi og smartere organisering er det fullt mulig å få mer og bedre tjenester uten å bruke mer ressurser. Skatteøkninger kan ikke være svaret på utfordringene, dette er etter min mening politisk latskap.

I Time kommune har det periodevis vært en debatt om innføring av eiendomsskatt. Kommunen er nå inne i en tøff omstillingsperiode hvor besparelser er i fokus. Eiendomsskatt er en kortsiktig løsning som ofte fort spises opp fordi man ikke gjør de nødvendige endringer for å få mer ut av ressursene og redusere utgiftene. Administrasjonen i Time kommune har, med sin evne til innovasjon og nytenkning, vist at det er mulig å opprettholde et godt velferdstilbud uten å bruke mer penger.

Vi må jobbe smartere og bruke ressursene bedre. Da må man først spørre hva oppgaven skal være, og deretter hvordan denne skal kunne leveres. I Danmark har Århus kommune et innovasjonsprosjekt som heter «Kommune forfra», hvor de har tatt utgangspunkt i brukernes behov, og ikke hvilke tjenester kommunen allerede leverer. Diskusjonene handler om hvor stor rolle det offentlige kan – og skal – spille i fremtidens velferdssamfunn og hvordan innbyggerne kan bidra. I Århus har politikerne sagt at velferd ikke er en kommunal oppgave, fordi fremtidens velferd ikke kun kan løftes av det offentlige. Det handler om å dele, og om å spre de gode eksemplene. I det offentlige skal man bruke sine ressurser på å gjøre folks hverdager bedre. Da trenger man bedre samspill internt i kommunen, og mellom kommunen og private.

Denne delingskulturen bør også gå på tvers av kommuner. Digitalisering gir nye måter å organisere ressursene på, og vi trenger hverandre for å komme frem med bedre løsninger. Høyre skal fortsette å modernisere og effektivisere de neste fire årene. Dette gjør vi ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi bruker hver krone effektivt.

Da oljeprisen falt ble problemet med for høye kostnader svært synlig i oljeindustrien. Næringslivet kan ikke finansiere unødvendig høye kostnader i offentlig sektor fordi politikere ikke vil omstille eller prioritere.

Omstilling er kanskje ikke den nye oljen. Men det er en god begynnelse for å legge til rette for hvordan vi skal leve etter oljen.

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging. Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.

Syk nok til å være hjemme..

I helgen var det full rulle med hyttetur på Stord, i pøsregn, sammen med storfamilien. Det resulterte i en hel haug med skitne, våte klær og rimelig utslitte foreldre som hadde vært for mye innendørs sammen med ungene. Det begynner å merkes at sommerferien er lang, og jeg har flere ganger irritert meg over manglende framsynthet når vi valgte å ikke melde ungene inn i SFO.

Mandag morgen bar det rett til Oslo for gruppekonferanse, med mulig kommende kolleger til høsten. Jeg ankom hovedstaden i strålende solskinn og var spent på dagen. Først fikk jeg omvisning i en av leilighetene som hører til Stortinget. Jeg følte meg litt som en vordende student, som går i spenning for å høre om en får skoleplass eller ikke. Merkelig nok begynner jeg å bli langt over snittet interessert i å ha en hybel i Oslo. Det ville jeg aldri ha svart bekreftende til dersom jeg hadde blitt spurt for noen år siden. Jeg skulle aldri til Oslo. Tidene forandrer seg.

Statsministeren holdt pressekonferanse om pasientenes helsetjeneste og brakte gode nyheter om enda større satsning på pakkeforløp og utvidelse til flere diagnoser. Flere har fått behandling, og langt flere skal få i neste periode. Ved forrige valg sto det 250 000 i helsekø. 70 000 av disse er borte og ventetiden er redusert med hele 14 dager. Det betyr mye for alle de som står i helsekø og venter på behandling, og det gir meg motivasjon til å fortsatt drive valgkamp. Vi er de beste til å styre Norge videre.

Etter pressekonferansen hadde vi kampanje i Oslos gater hvor vi delte ut krone-is. Solen hadde forsvunnet og det var pøsende regn, men hva gjorde vel det? Jeg hadde en strålende dag i Oslo, og ble kjent med enda flere kjekke Høyrefolk. Jeg våknet tirsdag morgen med tykk hals og antydninger til en forkjølelse. Formen var mildt sagt synkende utover dagen. Det resulterte i at jeg onsdag holdt sengen hele dagen. Normalt tar jeg noen febernedsettende tabletter, dusjer, og kommer meg på jobb med det som er friskt. Denne metoden har nok dessverre resultert i en del forkjølelser den senere tid, og lange perioder hvor jeg går og hangler. Det har jeg ikke tid til, så da måtte jeg bli hjemme med det som var sykt.

I dagens samfunn tror jeg flere burde vært bevisst dette valget, valget om hva vi gjør dersom vi våkner og ikke føler oss helt i form? Velger vi å være hjemme med det som er sykt, eller velger vi å gå på jobb med det som er friskt? Jeg tror mange av oss ofte kan gjøre feil valg. Jobben er ofte friskliv i seg selv, i form av gode kolleger. Noen av oss burde være flinkere å bruke bremsen, før det er for sent. Er man full i feber er det kroppen som prøver å komme med en beskjed. Denne gangen tok jeg budskapet, og kan med glede si at formen er betraktelig bedre i dag. I morgen er jeg sikkert helt 100 % igjen.

I går hadde jeg heldigvis en god farmor som passet ungene mens jeg sov av meg det verste. I dag hadde jeg igjen 4 unger hjemme, med alt det bringer med seg av aktiviteter. Dermed var jeg på vaskerommet for første gang siden før helgen, og for et syn. Det illustrerer godt konsekvensene ved fravær. Normalt vasker vi 2-3 maskiner med klesvask hver dag. De neste dagene blir det nok betydelig mer. Det er hardt med fravær både i yrkeslivet og i privatlivet, og det er alltid konsekvenser ved våre handlinger. Derfor er det viktig at alle bidrar med det de kan, når de kan.

I dag serverte jeg frokost, mens jeg ringte Jærbladet for å selge inn en hjertesak. Under frokosten fant jeg lus på en av ungene. Da forsto jeg at forkjølelsen min var over. Noen lusekurer senere og med nytt sengetøy på alle sengene, tar jeg en pust i bakken for å skrive blogg. Gregers har hjulpet meg med å vaske alle soverommene, og Leonore har bæsjet på do for andre dag på rad!

Det er øyeblikk av solskinn stadig vekk.

Livet som travel småbarnsmor fortsetter, med politikk og jobb innimellom, men først, klesvask!

Å leve kjendislivet

I dag sto jeg opp kl 05.30 for å reise til jobb og trene før jeg startet arbeidsdagen kl 07.00. De siste ukene har jeg hatt kombinert ferie og valgkampsturne i hele Rogaland, så det ble en travel dag på kontoret med mange saker som skulle behandles. Når klokken nærmet seg 15 måtte jeg komme meg hjem, til en avtale om å lage film om familien og politikken. Jeg hastet hjemover til ferdig taco-middag og barn som var i ekstase over å se moren. De var såpass viltre at et glass gikk i tusen knas like før film-teamet ankom det Hagerupske/Gjestelandske-hjem. Casa del kaos, eller en småbarnfamilies drømmetilværelse, som våre dager er. Når filming og mat var overstått fikk jeg lest meg opp på landsbrukspolitikk, mens jeg lå i badekaret. Etterpå var det klesvask, mathandel og legging som sto på gjøremålslisten.

Nå sitter jeg i stuen for å komme med siste status i en småbarnsmammas og aspirerende stortingspolitikers liv. En hverdag som består av alt mellom himmel og jord, hvor ingen dager er like. Jeg har nettopp kommet hjem fra Kiwien, hvor jeg spankulerte ned i slippers, shorts og kledelige sminke, som hadde forsvunnet delvis nedover ansiktet under badekarseansen. I pøsende regn. Noen ganger gidder man ikke å tenke på utseendet.

Dagen i dag står i kontrast til gårsdagen hvor jeg var så heldig å være med arbeidsminister, Anniken Hauglie, på besøk rundt omkring på Jæren. Fokus var viktigheten av lærlingplasser og hvordan vi kan redusere arbeidsledigheten ytterligere, særlig ledigheten og utenforskapet blant ungdom. For meg har dette lenge vært en hjertesak i arbeidssammenheng, og også et tema som engasjerer politisk.

Sammen med Anniken Hauglie på Hå gamle prestegård

Derfor var det kjekt å møte engasjerte NAV-medarbeidere i Time og Hå, som fortalte om sine erfaringer og hva de trodde var viktig i dette arbeidet. På begge stedene fremhevet de viktigheten av å få privat næringsliv til å tilby praksisplasser. Erfaringen viste dem at sannsynligheten for jobb i etterkant var større i det private næringslivet. Det sammenfaller med mine tanker de siste årene, om at en må ha en bedre dialog mellom tiltaksbedriftene og det private næringslivet, for å lykkes i dette viktige arbeidet. Det var gledelig å se at flere hadde kommet seg ut i aktivitet, som et resultat av dette samarbeidet, og at en hadde gode virkemidler, som eksempelvis aktivitetsplikt og ordninger med lønnstilskudd for å klare dette.

Mandag var jeg så heldig å få være med Erna Solberg og hennes team på deler av Vestlandsturneen. Vi møtte på Orrestranden, hele familien, for å kunne ta bilder og møte Stjerna. Ungene vekslet mellom iver og surmuling over å måtte være med på dette, og det var tendenser til krangling og slåssing i perioder før hun kom. Når bussen med Erna kom til stranden roet det seg en smule, og følget gikk ned til stranden. Der var det et kobbel av journalister som skulle forevige alle bevegelsene og smilene som ble delt, og det var ikke få. Jeg var rimelig stresset med tanke på tre gutter som lekte i bølgene, sammen med unge surfere i våtdrakt. Våre unger var kledelig antrukket i langbukse og genser, hvor buksene gled stadig lenger opp på bena samtidig som vannstanden krøp stadig høyere.

I mitt stille sinn håpet jeg inderlig at ingen av ungene dukket under og at jeg måtte hoppe etter. Da hadde det ikke vært en utfordring å bli kjent i media! Det gikk heldigvis fint, det gjør som regel det, selv om jeg må innrømme at pulsen til tider kan være relativ høy.

Når jeg kom hjem, sent om kvelden, var ungene fremdeles våkne. Lyder på 5 var godt fornøyd og kunne stolt fortelle at han hadde stått ved siden av «henne». De to andre var også rimelig fornøyde med møtet, men også overrasket over mengden kamera, smarttelefoner og andre duppeditter som skulle forevige øyeblikkene. Jeg la ikke merke til dette, da jeg var travelt opptatt med å samle unger, holde hårsveisen i riktig retning og beskytte minstejenta mot vinden, som heldigvis var mild. Eilert hadde imidlertid fått dette med seg, og sa oppglødd når jeg kom hjem: Mamma, vi er jo kjendiser!

Glad og privilegert over å kunne være med på denne reisen. Småbarnslivet og politikken inspirerer, og utfyller hverandre, jeg ville aldri vært noen av dem foruten.

Nå starter valgkampen for fullt! Grugleder meg og vet at det vil bli travelt!

Akkurat som jeg liker det!

Da vet man virkelig at man lever 🙂

Kjære deg som ikke har bestemt deg ennå

Vet du ikke helt hva du skal tenke nå som Stortingsvalget står for døren i september. Jeg kan godt forstå deg. Jeg var i samme situasjon selv, før jeg tok valget om å melde meg inn i Høyre i 2011. Grunnen til at jeg valgte Høyre tenkte jeg derfor å dele med deg her.

Jeg tror på enkeltindividet og at muligheter for alle skaper motivasjon og vekst. Jeg tror også på at minst mulig forskjeller i et samfunn er viktig, og at det er viktig for selvbildet å kunne være i arbeid, eller en eller annen form for aktivitet. Da er det viktig at en fullfører utdanningsløpet sitt, og Høyres satsing på skole er dermed viktig for meg.

Jeg tror på et samfunn hvor barna våre vokser opp i trygge omgivelser, med voksne rundt seg, som vil den enkelte det beste. Et samfunn der mulighetene dine ikke skal være avhengig av hvor en kommer fra, eller hva en tar med seg, men at en blir sett, og hjulpet ut fra eget ståsted. Høyre ønsker å bruke ressursene på læreren, det faglige innholdet og tidlig innsats. Vi vil at alle skal lære seg å lese og skrive, slik at de ikke faller fra. På den måten sikrer vi en bedre inngang til arbeidslivet. Vi vil innføre en plikt for kommunene til å gi intensivopplæring til de som står i fare for å falle utenfor. Gjennom redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid skal barn fra lavinntektsfamilier få en reell mulighet til å gå i barnehage. Vi vil også prioritere flere fagtimer med faglærte lærere fremfor utvidet SFO og leksehjelp.

Jeg tror på en eldreomsorg hvor en skal få leve hele livet, med alt det innebærer. Vi skal gi rom for at de som vil jobbe lenger skal få stå i jobb, samtidig som vi skal sikre gode tilbud for de som går ut av arbeidslivet. Middagen på sykehjemmet skal ikke styres av systemet, men etter behovet og det som gir best mulig velferd for den enkelte. Det er her jeg finner mitt Høyre, som gir svar på utfordringene.

Jeg ser de private pleie- og omsorgstilbudene som et verdifullt supplement til de offentlige tjenestene. For meg er det verdifullt at en kan velge mellom ulike tilbud, i et mangfold hvor kvalitet og leveranse står i sentrum. Det løftet vi trenger i eldreomsorgen vil kreve et løft som langt overgår barnehageløftet. Å stenge ute tilbydere er neppe et klokt valg, for også i barnehagesektoren så vi at private aktører var nødvendige for å oppnå full barnehagedekning. I dag er de private barnehagene en naturlig del av tilbudet i hele Norge. For meg er det viktig med god velferd i alle stadier av livet, som følge av mine roller som mor, datter og barnebarn. Samspillet mellom private og offentlige aktører skaper mangfold, og løfter velferdstjenestene gjennom innovasjon og nytenkning.

De rødgrønne er tydelige på at de ønsker velferdsprofitørene til livs, og har gjort det til en sak å begrense og redusere private tilbydere. Dette setter private aktører i fare og truer store deler av tilbudet vi har i dag. Bare det, er en god grunn til å stemme Høyre.

Høyre tror på Norge fordi vi tror på deg. Vi ønsker et samfunn med muligheter for alle. Dette får vi ved å legge til rette for en skole som løfter de svake, gi hjelp til de som trenger det når de trenger det og ved å gi deg frihet til å foreta de viktige valgene i livet selv.

Hvis du ikke har bestemt deg enda, kan jeg anbefale deg å stemme Høyre!

Kunnskapsskolen fra en guttemammas perspektiv

Til høsten starter sønnen min i første klasse, og slår dermed følge i skolesystemet sammen med sine to brødre, som skal opp i 2 og 3 klasse. De vil da alle gå i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter. Det gjør meg som mor bekymret, som politiker gjør det meg engasjert. Vi må gjøre grep.

I tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. Nær 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og jenter gjør det gjennomgående bedre enn gutter på skolen. Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall i den videregående skolen. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og øker dermed sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig, og vi må ha fokus på at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må jevne ut de sosiale forskjellene, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. Da må vi legge til rette for at disse får gjøre det med oppdatert kunnskap og nye læringsmetoder.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte, og vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Våren 2017 kommer det en femårig lærerutdanning på masternivå. Dette vil løfte statusen til læreryrket, og sikre enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå går Høyre til valg på å gjennomføre et systematisk løft for tidlig innsats i skolen. Dette har vært en av mine fanesaker i løpet av mine fem år som politisk aktiv. Konsekvensen av å reparere fremfor å forebygge er at alt for mange henger etter tidlig i skoleløpet, særlig gutter. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut. Vi bør i større grad sette inn ressursene tidlig, slik at vi forebygger og behovet for ekstra hjelp videre i skoleløpet avtar.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at søknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse, noe som har stor betydning for trivsel og læring. I Rogaland viser resultatene at fraværet har gått ned med 22 % siden forrige skoleår. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolevesenet, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen. Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for mine barn, fordi jeg vet at vi gjør de gode grepene nå. Mitt mål for fremtidens skole er at vi må snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt starter i 1. klasse til høsten, fortjener det. De er fremtiden vår!

(Mitt FØRSTE leserinnlegg, publisert i Jærbladet, 19. april 2017)

Foto: Ingeborg Haarr