Helse & oppvekst Arkiver - Side 12 av 13

Kunnskapsskolen fra en guttemammas perspektiv

Til høsten starter sønnen min i første klasse, og slår dermed følge i skolesystemet sammen med sine to brødre, som skal opp i 2 og 3 klasse. De vil da alle gå i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter. Det gjør meg som mor bekymret, som politiker gjør det meg engasjert. Vi må gjøre grep.

I tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. Nær 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og jenter gjør det gjennomgående bedre enn gutter på skolen. Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall i den videregående skolen. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og øker dermed sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig, og vi må ha fokus på at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må jevne ut de sosiale forskjellene, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. Da må vi legge til rette for at disse får gjøre det med oppdatert kunnskap og nye læringsmetoder.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte, og vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Våren 2017 kommer det en femårig lærerutdanning på masternivå. Dette vil løfte statusen til læreryrket, og sikre enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå går Høyre til valg på å gjennomføre et systematisk løft for tidlig innsats i skolen. Dette har vært en av mine fanesaker i løpet av mine fem år som politisk aktiv. Konsekvensen av å reparere fremfor å forebygge er at alt for mange henger etter tidlig i skoleløpet, særlig gutter. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut. Vi bør i større grad sette inn ressursene tidlig, slik at vi forebygger og behovet for ekstra hjelp videre i skoleløpet avtar.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at søknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse, noe som har stor betydning for trivsel og læring. I Rogaland viser resultatene at fraværet har gått ned med 22 % siden forrige skoleår. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolevesenet, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen. Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for mine barn, fordi jeg vet at vi gjør de gode grepene nå. Mitt mål for fremtidens skole er at vi må snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt starter i 1. klasse til høsten, fortjener det. De er fremtiden vår!

(Mitt FØRSTE leserinnlegg, publisert i Jærbladet, 19. april 2017)

Foto: Ingeborg Haarr

Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen

Mandag var jeg på landbrukspolitisk konferanse og fikk med meg mange gode innlegg om landbruk, klima og teknologi. Det ble snakket om Paris-avtalen som trådte i kraft 4.november 2016, som et resultat av et arbeid som ble påbegynt allerede i Rio, tilbake i 1992. Rio-avtalen ble signert rundt samme tid som min naturfaglærer predikerte mer ekstremvær i fremtiden, som et resultat av vår miljøpåvirkning. Hvert år hvor vi har opplevd varmere somrer har jeg tenkt tilbake på denne timen i naturfag med en litt vond følelse i magen. Kan vi virkelig bare fortsette som før?

Det særegne med Paris-avtalen er at den omfatter samtlige land, ikke bare de rike, hvor målet er å unngå temperaturøkning over 2 grader, den skal helst være under 1,5. Aldri før har verdens land vært så raske å slutte seg om en avtale. Det har vært høyst nødvendig, for det er ingen tvil om at noe må gjøres. Årstidene viskes ut og vi opplever stadig mer ekstremvær, noe som setter helt andre krav til samfunnet og hvordan vi organiserer oss.

Når jeg var liten sa mammaen min: “Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen.” Lite visste jeg, antagelig ikke hun heller, hvor sanne disse ordene var. Hva er det så gir oss disse dramatiske endringene? Kortversjonen er at det er ubalanse i karbonkretsløpet. Vi forbruker for mye fossil energi, vi fjerner for mye skog, det er for mye som råtner og industrien avgir for mange gasser. Hva gjør vi så med denne situasjonen?

Et tankekors er at det hvert minutt fødes over 300 barn til denne verden. Hvilken verden skal de vokse opp i? Jeg funderer mye over dette, mer etter at jeg selv ble mor. Hva skal vi gjøre for å gi barna våre de beste fremtidsutsiktene? Hvilken verden vil de kommende generasjonene møte?

Vi hører om det grønne skiftet og at vi må omstille oss. Bærekraft er ikke bare et moteord, det forteller noe om hvordan vi må tenke, i alt vi gjør. Fremtiden vår ligger i å bruke det fornybare og biologiske, vi kan ikke bare fylle verden med plast. Matavfallet vårt står for en vesentlig del av utslippene. Bare i Norge kaster vi årlig over 360 000 tonn spiselig mat. Det tilsvarer klimautslippene fra 375 000 biler og verdier for 20 milliarder hvert år. Vi må ta grep.

Det snakkes mye om olje og gass, konsekvensutredning og fremtiden for denne næringen. Sett i et nasjonalt perspektiv er dette næringer som gir utslipp, men i et globalt perspektiv er det elementer som er med på å redusere de totale utslippene, som følge av eksempelvis redusert kullbruk i Europa. Komplisert? Miljøspørsmål er kompliserte og må ses i en sammenheng. Derfor er det positivt at vi nå har fått Paris-avtalen. Oppfølgingen av denne er et av våre tids største prosjekter, og det skjer ved inngangen til det som kalles den 4. industrielle revolusjonen.

Vi må ta grep, for fremtiden er her, nå.

Bruk hodet, vi har bare en klode!

Å vera, eller å være? Første debatt

I min aller første debatt vart eg tvungen til å møta ein av mine store utfordringar i livet, forholdet mitt til nynorsk. Eit heller anstrengt forhold, som har vore meir prega av angst og motstand, enn glede over språket. Eg skalv i armen når eg skulle halda mikrofonen og gje mitt fyrste svar. Det var ikkje av skrekk for nynorsken, men heller av frykt for målfolket og korleis dei ville reagere på det eg sa. Det kan og ha noko å gjera med at det var min første gong i debatt, men det blir ei anna historie.

Eg undrar meg om eg er eit dårlegare menneske fordi eg ikkje nyttar nynorsk som mi målform. Ville det eg sa hatt større tyngde, og ville du trudd meir på det eg skreiv dersom eg skreiv på nynorsk? Ville verda vore vakrare, og tennene mine kvitare dersom eg hadde skreve nynorsk? Eg trur ikkje det.

Mitt vanskelege forhold til nynorsken kjem av personleg erfaring. Eg er oppvaksen på Stangeland i Sandnes kommune. Heilt fram til slutten av 5. klasse gjekk eg i B-klassen i ein av to bokmålsklasser. I 1992 flytta eg med familien min til Kverneland, kor mor mi vaks opp. Eg kom til eit nytt miljø, ein ny klasse og ei ny målform. Det var spanande med ny skule og nye vener, men og mykje som opplevdes framand. Språket var ein av dei tinga, og språkleg glede blei til frustrasjon over manglande mestring.

Eg hadde alltid vore glad i å lesa og skriva, og skreiv mi første «bok» når eg gjekk i 2. klasse. Eg var stolt som ein hane over resultatet. Når eg no nyleg fann denne att såg eg at det ikkje var eit einaste punktum i heile teksten, ein heil del stavefeil var det og. Det som likevel var der var gleda over å fortelja ei historie og formidla den ved hjelp av det skrivne ord.

I mi verd må det vera det viktigaste, sjølve bodskapet. Kva ein ønskjer å seie og korleis ein seier det, men ikkje kva slags mål en seier det på. I vaksen alder har eg fått eit mindre anstrenga forhold til nynorsken. I Time kommune står nynorsk sterkt og som folkevald har eg har lese meir nynorsk dei siste 5 åra enn eg gjorde tidlegare. Eg ser ikkje på det som noko negativt. Eg ser det heller ikkje som negativt at eg nyttar bokmål som mi naturlege målform. Det kjennes naturleg for meg, og eg skjemmest ikkje over dette. Burde eg kanskje gjera det? Eg skjemmest heller ikkje over å bu i ein nynorskkommune, og synes det er flott at dei er så flinke til å ta vare på språket. Burde eg ikkje tykkja det?

Høgre foreslår i nytt program at dei vil redusera norskkarakterane frå tre til to. Ein for norsk skriftleg og ein for norsk munnleg. Det synes eg er eit godt forslag. 190 vidaregåande skuler gjer det allereie som ei forsøksordning ved halvårlege vurderingar, og erfaringane er gode. Lærarane meiner at dei får betre tid til å rettleie og komma med gode, faglege innspel. Elevane tykkjer at dei lærer meir, og at dei får fleire nyttige tilbakemeldingar undervegs. Forsøket syner og at ordninga gjev elevane meir mengdetrening i å skriva, både på hovudmål og sidemål. Øving gjer meister.

To standpunktkarakterar bør vera tilstrekkeleg i norsk, og eg trur me framleis vil ha to levande skriftspråk i Noreg dersom me fylgjer Høgre sitt forslag. Forandre noko, for å bevara noko. Gjera begge målforma relevante, gjennom måten me lærar dei på. Høgre føreslår og at ein innfører tekstar på begge målforma fra første klasse av. Dette gjer elevane tidligare kjennskap til sidemålet sitt, og ein lærar på ein ny måte. Kven hugsar ikkje dialektlæra i norsktimane? Ikkje noko ein fekk karakter på, men ein situasjon kor ein lærte gjennom interesse og nysgjerrigheit.

Språkleg glede og mangfald. Eg meiner at me har plass til begge målforma i norskundervisninga i tillegg til den munnlege delen, men me treng ikkje tre karakterar for å vektlegga viktigheten av kvar enkelt.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

PS: Avslutningsvis må eg få seie at min første debatt gjekk betre enn forventa. Eg hadde grua meg ein heil del, men fann fort ut at målfolket er ganske like folk flest. Dei hadde ikkje kvitare tenner, men meinte kanskje at verda blei litt vakrare på nynorsk.

Eg vonar og trur at me likevel kan leva lenge og godt saman i landet, for me er alle ein del av det som gjer Noreg identitet.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken, en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.

Arbeidsliv og svangerskap

Selv har jeg vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine svangerskap. Mange sier det er en bragd, andre ser på det som en normal. Jeg er enig med den siste gruppen, for graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at folk tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Omgivelsene gav ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte fosteret ved å velge jobb, og mange gravide kvinner mener faktisk at man er berettiget å avvikle litt fritid, i god tid før fødsel. «Det er ingen som takker deg i etterkant, du må tenke på deg selv nå» er ofte en gjenganger i vanlig dagligtale og kommentarfelter på sosiale grupper. En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring, og det vil skape utfordringer for velferdsstaten, dersom vi ikke snur denne «virkeligheten».

Vi blir gjennom livet møtt med hendelser som gjør at vi skaper et handlingsmønster, ut fra våre erfaringer og holdninger. Noen ting reagerer vi positivt på, andre negativt, mens enkelte ting har vi ingen sterke meninger om. Hvordan reagerer du eksempelvis på uttalelsen: “Graviditet er ingen sykdom”? Jeg reagerer negativt på denne, men det trenger ikke gjelde for alle. Jeg er negativ til setningen fordi jeg mener vi feilsnakker tilstanden, eller graviditeten.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse.. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, det er ofte holdningene som styrer valgene. Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand. Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Da er det et interessant faktum at smerte er kulturelt betinget, og videre at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Svangerskap er ingen sykdom, men det kan medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap. Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum, og sannsynligvis ført til mer sengehygge.

Hva er så et normalt svangerskap? Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefraværet som følger av graviditet. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine 40 måneders gravide tilstand. En mindre sosial partner og energisk mor skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket. Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen. Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”. I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette, for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre. I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

“Går jeg på jobb med det som er friskt, eller blir jeg hjemme med det som er sykt”?

Store forventninger

Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.

Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.

Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.

Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.

Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.

Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.

Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.

Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.

Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.

Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..

Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.

Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.

Nytt år, nye sjanser!

Lek for liten, lek for stor

Familielivet kan være både frustrerende og engasjerende, i de beste stundene spiller vi brettspill hvor Lyder på 5 år entusiastisk utbryter “nå koser vi oss, mamma”. I de verste stundene får jeg høre ting som “du er ikke vennen min lenger, mamma”, og det som verre er.

I min tidlige politiske kontakt med Time kommune ble jeg kjent med Familiesenteret. Der fikk jeg høre om lavterskelkurset “De utrolige årene” (DUÅ), et kurs rettet mot småbarnsforeldre. Dette ble jeg nysgjerrig på, og jeg anså det som nyttig å vite hva kommunen kunne tilby. Rune og jeg meldte oss på dette kurset, og vi har aldri angret på det. I forkant av kurset så jeg på meg selv som en relativt kompetent mor, men erfarte ila kurset at det var mange enkle verktøy jeg med fordel kunne bruke for å utøve morsrollen enda bedre.

Øvelsen jeg husker best var et rollespill hvor jeg skulle være barnet og leke sammen med faren min. Jeg valgte puslespill, og min “pappa” skulle veilede meg i leken. Jeg var som barnet mest opptatt av farger, mens pappaen min var mer opptatt av at jeg først skulle finne hjørnene og begynne med rammen. Her møtte jeg meg selv i døren, for er det noe som er viktig for meg når det gjelder puslespill, så er det at rammen skal bygges først!

Lærdommen i denne øvelsen var at vi skulle fokusere på barnestyrt lek, en lek hvor foreldre deltar, men på barns premisser. I stedet for å fokusere på egne «regler», skulle vi heller kommentere former, farger og aktiviteter barna utførte og følge dem i deres lek. Kanskje noe å tenke på for alle? Lar man barnet styre leken, eller tar man barnet med seg i sin egen lek? Jeg har erfart at vi fort havner i situasjoner hvor vi nærmest overtar prosjektene til ungene, spesielt i forhold til lego-bygging. Pappa bygger, ungene ser på. Samtaler om dette hadde vi ofte i etterkant av disse samlingene, så kurset satte virkelig i gang gode prosesser.

Lyder 5 år - 5 iskuler — Lyder 5 år – 5 iskuler

I går feiret vi 5-årsdagen til Lyder på Jordbærpikene, sammen med mormor. Da Lyder har en onkel som driver stedet, var han så heldig å få hele 5 iskuler servert til sine sedvanlige pannekaker. Jeg spurte om å få smake, fikk bekreftelse på det, men vi var tydeligvis ikke helt enige om størrelsen på skjeen. En kosestund ble raskt snudd, trøtt unge, ubetenksom mor, is i fokus. Jeg hadde ikke annet valg enn å være i situasjonen, «stolt» mor, sint barn, stjålet is. Det vil alltid være utfordringer i foreldrerollen, foreldrekurs eller ikke.

Jeg kan berolige alle med at situasjonen løste seg rimelig raskt, det gjør heldigvis som regel det. Etter hvert fikk jeg tilbud om både en og to iskuler, skulle nok bare vært litt mer tålmodig..

Tålmodighet og tid er to av mine største mangler, det skal jeg finne nå i juleferien. Bygge opp tidskontoen for samvær, og leke på barnas premisser, julens utfordring og glede.

Ønsker alle en fin og fredelig julefeiring, med ønske om mye barnestyrt lek.

God jul!

Hvorfor gidde å være politiker?

Den senere tiden har det dukket opp stadig mer politikk på mine sider i sosiale medier. Det er ikke utelukkende positivt. Det kan ofte se ut som om verden består av oss mot dem. Enten det er ledelse mot ansatte, eller politikere mot folket, er det en kamp det ser ut som om eliten vinner. Sjefen har ingen gode intensjoner, eller de klarer i det minste ikke å vise det. Politikere har verken gode hensikter eller erfaring.

«De skulle hatt seg noen år i det virkelige arbeidslivet» blir ofte sagt. Politikerforakt er et uttrykk, og jeg legger oftere merke til det nå, enn jeg gjorde tidligere. Det er mange grunner til at dette skapes, og noe har nok hold i virkeligheten, men et flertall av disse er begrunnet i meningsløs synsing. Det går sport i å kritisere politikere. «De» gjør ikke jobben sin, og vet heller ikke hva en skikkelig jobb er.

Etter at jeg ble folkevalgt har jeg hørt mange ganger; at du gidder.. Da svarer jeg at politikk er gøy, og det gir utrolig mye tilbake. Jeg ser faktisk endringer, og man ser at både individ og gruppe kan være med og påvirke samfunnet. Det kan høres ut som en innøvd strofe, men den har i aller høyeste grad rot i det virkelige liv. Mitt liv, et liv hvor politikk, ledelse og familieliv går hånd i hånd og det ene ikke utelukker det andre.

Noen ganger spør jeg meg selv, hvorfor jeg egentlig gidder. Jeg har fast jobb i en bedrift hvor jeg trives, som tar vare på sine ansatte, en bedrift med godt omdømme. Hvorfor skal jeg inn i «politikken»? Ut av det ærlige arbeidslivet. Inn på tinget og si min mening, forsøke å påvirke i en verden hvor alle kjemper mot alle, parti mot parti, representant mot representant, politikere mot folket. Oss mot dem.

Svaret er at jeg gidder, fordi jeg tror det nytter!

Vi er et demokrati. Din stemme teller. Du kan melde deg inn i et politisk parti, du kan stille til valg, du kan delta i åpne møter. Du er også med og definerer hvilke holdninger vi har i samfunnet vårt. Er jeg en representant for deg og folket, eller er jeg en representant mot deg og folket? Min ambisjon er å være en person som kan snakke med folk, for folk.

På P3 i dag morges hørte jeg sagt «at nå hadde vi fått et bevis for at politikere faktisk gjør noe». Børge Brende har hatt hemmelige samtaler med Kina i 3 år, kun få personer i Norge har visst om dette. Langsiktig arbeid i kulissene har gitt resultater.

Norge snakker med Kina igjen!

Det er håp for fremtiden!

Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

Lyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!

Stortinget, Kongen, Statsministeren og Pokémons

Det var intense måneder etter at jeg ble nominert som aktuell kandidat til stortingslisten. Først skulle parti-lagene i Rogaland sette opp sine forslag til stortingsliste, deretter var det uravstemning blant medlemmene. I tillegg ble det gjennomført intervju med nominasjonskomiteen, som til slutt la frem sin innstilling. Lang historie kort, endte jeg opp på 4. plass! Det absolutt beste jeg kunne håpe på. Jæren Høyre hadde gitt meg tillit, Rogaland Høyre hadde gitt oss tillit, og Jæren kan nå endelig få en representant fra Høyre inn på tinget igjen.

Etter å ha vunnet partiets tillit, sto barna for tur. Det skulle vise seg å være hakket verre, “politikk” på hjemmebane er et minefelt. Snakk om at mamma muligens skulle “flytte fra oss, til Oslo”, brakte ikke akkurat stormende jubel i heimen. Jeg hadde en mann som støttet meg 100 %, men ungene var overhodet ikke i samme modus. Jeg prøvde først innfallsvinkelen moderlig politikk-opplæring, via vår venn, Google, og startet med å vise bilder av Stortinget. Videre viste jeg bilder hvor kongen var i Stortinget, og fortalte om forbindelsen til vår statsminister, Erna Solberg. Dette ble ikke en umiddelbar suksess og jeg innså at her måtte det sterkere krutt til.

Jeg lovte barna muligheten for flere Oslo-turer, og kanskje også anledning til å være med på noen møter. Det kunne hende at det vanket både softis og popcorn på noen av disse. Eldstemann syntes etter hvert at det hørtes spennende ut, og hadde mer enn middels lyst til å oppleve noe av dette. Softis og popcorn er en sikker vinner i alle aldersgrupper, men for å toppe dette og få hele gjengen med på laget, slengte jeg på egen telefon og mulighet for Pokémon-jakt i Tigerstaden.

Akk, Pokémon! En evig jakt som aldri slutter, ei heller skulle ha vært påbegynt. Et forbud mot Pokémon ble fort til en normal, og en avtale om at når mamma er i Oslo, da jakter hun nye Pokémons til oss. Barneoppdragelse og politikk har mye til felles, her må man virkelig både gi og ta for å komme i mål.

I tiden etter nominasjonen har jeg fått både gratulasjoner og lovnader om en stemme når den tid kommer. Det er imidlertid mange som lurer på hvordan de kan stemme meg inn på tinget. Her er svaret enkelt: din stemme til Høyre er din stemme til meg.

Mulig stortingsplass bringer med seg mange fasetter, og det er ikke alt vi vet, eller kan forstå. Dette illustrerte Gregers fint for noen uker siden, da han spurte: “Mamma, hvorfor skal du bli statsminister?” Mange spørsmål, store forventninger, få svar. Vil Jæren Høyre få en kandidat på Stortinget i 2017? 11. september neste år får vi svaret.

Husk; det er det DIN stemme som teller. Bruk den!