I forrige ukes trontaledebatt i Stortinget var det stor enighet om at Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det virket også som om det var stor enighet om at dette var verdier som alle var enige om å bevare. For å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i vet vi at et lønnsomt privat næringsliv og arbeid til alle er viktig for velferden vår. Det er også arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er folkehelse, og gir oss frihet og muligheten til å velge.
Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid hvor mange av de som var i arbeidslivet jobbet i industrien. Arbeidslivet er i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger og fremdeles oppfattes som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke fremover dersom vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv, det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.
Vi trenger derfor god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LO sin ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte. Velgerne valgte noe annet. Høyre og FrP er fortsatt i regjering, og vi trenger fortsatt reformer for å endre for å bevare det som gjør Norge til verdens beste land å bo i også i fremtiden.
Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og fremtidens arbeidsliv. Lavere organisasjonsgrad kan ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre. Da er det uheldig av LO sin ledelse å kjøre den taktikken de kjører. Vi trenger alle stemmene, for å finne løsningene, sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemsliste.
Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.
Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.
Stortingssal-selfie
Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.
Storting-selfie
Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.
Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.
Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!
Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.
Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år begynner å gi gode resultater. NAV Time, i Rogaland, hadde i februar et prosjekt på dette, hvorav 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter 8 uker. Ansatte i NAV sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke alltid helt hvordan de skal komme ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og NAV på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.
Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene insentivene til å være med på denne dugnaden. Erfaringer fra NAV viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir best resultater, fordi der er det størst sannsynlighet for en faktisk jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn. En jobb gir oss verdighet. En jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.
Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven, tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en stiller ikke fremst i køen når det lyses ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, hvorav flere har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag. Jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det for at jeg ikke ville gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling, og ha midlertidige behov, da er det også greit å være ærlige med de som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyre sitt mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen. La det ikke være tvil om det.
Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som kan og vil jobbe skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fravær på hele 40 %, i den videregående skolen, forrige skoleår.
Høyre sitt viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at de som kan jobbe, skal få jobb. Vår fremtidige velferd avhenger av dette.
Norge har de siste fire årene vært gjennom en stor omstilling. Det har lenge vært tydelig at oljefesten er over, og at Norge trenger flere ben å stå på. Høyre snakket om omstilling allerede før vi kom i regjering i 2013, og brukte forrige periode på å ruste Norge for fremtiden, samtidig som man håndterte et oljeprisfall som resulterte i 50 000 færre jobber. Nå ser vi endelig lys i tunnelen, der det skapes nye jobber hver dag og økonomien er i vekst. Men det har kostet for de mange som har vært berørt. For å unngå et lignende fall i den norske velferden når vi nå ser at oljeøkonomien er over, så må vi være i forkant og ikke bare fortsette de reformene regjeringen har satt i gang, men også se på nye. Når oljeindustrien på så kort tid klarer å omstille seg til å bli mer økonomisk bærekraftig, kan vi klare dette i andre sektorer også. Nå må vi være i forkant og modernisere Norge for den fremtiden som møter oss.
God ledelse og stødig kurs er helt nødvendig for å styre Norge godt fremover og samtidig være trygge og fremtidsrettede. Vi trenger politikere som tør å prioritere og tør å stå på disse. Med ny teknologi og smartere organisering er det fullt mulig å få mer og bedre tjenester uten å bruke mer ressurser. Skatteøkninger kan ikke være svaret på utfordringene, dette er etter min mening politisk latskap.
I Time kommune har det periodevis vært en debatt om innføring av eiendomsskatt. Kommunen er nå inne i en tøff omstillingsperiode hvor besparelser er i fokus. Eiendomsskatt er en kortsiktig løsning som ofte fort spises opp fordi man ikke gjør de nødvendige endringer for å få mer ut av ressursene og redusere utgiftene. Administrasjonen i Time kommune har, med sin evne til innovasjon og nytenkning, vist at det er mulig å opprettholde et godt velferdstilbud uten å bruke mer penger.
Vi må jobbe smartere og bruke ressursene bedre. Da må man først spørre hva oppgaven skal være, og deretter hvordan denne skal kunne leveres. I Danmark har Århus kommune et innovasjonsprosjekt som heter «Kommune forfra», hvor de har tatt utgangspunkt i brukernes behov, og ikke hvilke tjenester kommunen allerede leverer. Diskusjonene handler om hvor stor rolle det offentlige kan – og skal – spille i fremtidens velferdssamfunn og hvordan innbyggerne kan bidra. I Århus har politikerne sagt at velferd ikke er en kommunal oppgave, fordi fremtidens velferd ikke kun kan løftes av det offentlige. Det handler om å dele, og om å spre de gode eksemplene. I det offentlige skal man bruke sine ressurser på å gjøre folks hverdager bedre. Da trenger man bedre samspill internt i kommunen, og mellom kommunen og private.
Denne delingskulturen bør også gå på tvers av kommuner. Digitalisering gir nye måter å organisere ressursene på, og vi trenger hverandre for å komme frem med bedre løsninger. Høyre skal fortsette å modernisere og effektivisere de neste fire årene. Dette gjør vi ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi bruker hver krone effektivt.
Da oljeprisen falt ble problemet med for høye kostnader svært synlig i oljeindustrien. Næringslivet kan ikke finansiere unødvendig høye kostnader i offentlig sektor fordi politikere ikke vil omstille eller prioritere.
Omstilling er kanskje ikke den nye oljen. Men det er en god begynnelse for å legge til rette for hvordan vi skal leve etter oljen.
Lørdag dro jeg med meg to fullpakkede kofferter ut av huset. Turen hjemmefra var emosjonell, og det ble noen tårer idet jeg gikk ut dørene, selv om jeg prøvde å holde masken. Vel fremme på Sola flyplass begynte Leonore på to år å gråte. Jeg så at ansiktet hennes vrengte seg og innså sekundet for sent at hun hadde tenkt å kaste opp. Dermed forlot jeg en gråtende 2-åring, full av spy, sammen med pappaen, som også snart skulle begynne å kjenne på pendlertilværelsen. Jeg var imidlertid helt trygg på at dette kom han til å takle helt fint. Min mann kan.
Taxi nedover Karl Johan
Vel fremme i Oslo bar det rett til Stortinget for å hente nøklene til leiligheten. Derfra bar det av gårde i taxi gjennom Karl Johan, direkte til Vulkan. Taxisjåføren hadde bodd i Rogaland tidligere, og jobbet som språklærer i de fleste kommunene, deriblant Klepp, som er nabokommunen min. Han angret ikke på at han hadde flyttet og var svært fornøyd med å bo i storbyen. «Velkommen til Oslo» sa han til meg, og det begynte å gå opp for meg hva som var i ferd med å skje. Forventningene var stigende.
Jeg brukte i underkant av fem minutter på taxituren, men det skulle vise seg å være hakket verre å finne leiligheten. Jeg gikk opp og ned og frem og tilbake i vel 20 minutter, før jeg endelig fant den magiske porten hvor både nøkkelkortet virket og det var en 6. etasje som et alternativ i heisen. Ali Baba, lukk deg opp! Himmelriket på jord! Svett og sliten kastet jeg koffertene inn i gangen, slang fra meg jakken og spratt ut fra leiligheten.
Snap chat moment!
Jeg var klar for å bli kjent med nabolaget og traff verdens beste slektninger like over gata, ved mathallen i Oslo. De er hakket mer lommekjente enn meg, og vi havnet på «Delikatessen», en super tapasrestaurant like i nærheten. Der hadde vi cava og rikelig med mat. Stemningen var på topp. For en velkomst til ny by. Tårene og klumpen i halsen var borte. Jeg var sammen med familie, og kunne ikke fått en bedre velkomst til ny by.
Oppdatering, første dag på jobb, mandag 2. oktober
Er på kontoret til Tina Bru, på Stortinget! Sånn har det altså blitt. Etter en hektisk valgkamp er plutselig en ny hverdag her. Jeg gleder meg, grugleder meg om jeg skal være helt ærlig, men dette er svære greier! Har akkurat gjennomført første gruppemøte, sammen med mine nye kolleger for de fire neste årene. Deretter bar det til første møte i stortingssalen. Snap chat moments på en snor. Jeg sitret i fingrene etter å sende live oppdateringer til slekt og venner. Det kriblet ekstra i fingrene etter å ta en selfie når jeg oppdaget at Liv Signe Navarsete satt bak meg, men det får vente.
I dag morges traff Tina bekjente i gangen. Jeg nikket høflig, og oppdaget plutselig at det var selveste Erna Solberg som gikk ved siden av oss. Hun spurte meg hvordan første dag var, og jeg svarte, en smule andektig, at jeg var godt ivaretatt av stifinneren min, Tina. Hun sørget for at jeg fant veien tilbake til Stortinget, og at jeg fikk meg adgangskort og mat. Takk, Tina! Jeg fikk også en ekstra sightseeing innen kollektivtilbudet, da det viser seg at også drevne stortingsrepresentanter kan ta feil av busser og trikker inni mellom. Heldigvis, de er folk de og.
Senere i dag skal jeg i samtale om komitéønskene mine. Ønskelisten er å komme innenfor utdanning, næring, eller arbeid og sosial. Jeg er imidlertid åpen for å havne i andre komiteer, og kjenner ikke på et absolutt når det gjelder dette temaet. Jeg kan gjerne havne i Energi og miljø, og er egentlig opptatt av at jobben skal utføres samme hvilken retning det vil ta.
De neste ukene vil handle om læring og det å strukturere en ny hverdag. Jeg skal prøve å prioritere trening i løpet av dagene, da jeg vet at det kan gi viktig energi og overskudd i en hektisk hverdag. Det vil komme jevnlige statusoppdateringer over livet som stortingsrepresentant her, slik at dere kan få en følelse av hvordan livet egentlig er, på innsiden.
Selfie på toalettet i statsministerboligen
Mandag kveld ble avsluttet med mottakelse for alle de nye stortingsrepresentantene, hjemme i statsministerboligen. For en pangstart! Jeg hilste på mange kjekke folk og hadde en strålende aften. Den var såpass kjekk at jeg glemte helt å ta bilder. Det ble kun en speil-selfie på toalettet. Jeg hilste på Siv Jensen dog. Holdt faktisk nesten på å tenke at vi var gamle kjente og gi henne en klem. Sånn har dagene blitt.
Gleder meg til å dele fortsettelsen, sammen med dere!
Det er 11 dager siden valget. Stortingsvalget. En intens valgkamp er passert. Tilbake sitter jeg med plass som stortingsrepresentant. Det er skremmende, kjekt, utfordrende, fantastisk, ja det er skikkelig stas! Følelsen på valgvaken kan ikke beskrives med ord. Jeg hadde ingen forventninger, kun en tanke om at ferden var kommet til endestasjonen. Når jeg kom inn i lokalene der valgvaken skulle holdes forsvant jeg inn i en boble. Det var spenning, glede, samhold og utlading. Dette hadde vi alle ventet på, nå skulle vi spille de siste minuttene av kampen. En kamp vi var forberedt på at kunne gå begge veier.
Pappa, mann og bror var med og delte den spesielle opplevelsen.
Det var fullt av pressefolk i lokalet, og stemningen ble etter hvert forventningsfull. Kl 21.00 fikk vi resultatene etter forhåndsstemmene. Det var overveldende. De neste timene fikk vi ytterligere bekreftelser på at dette gikk veien. Erna fikk fortsette som statsminister, vi gjorde et strålende valg i Rogaland og jeg hadde fått fast plass som stortingsrepresentant! For en følelse. For en valgkamp. Mamma på tinget. Endelig. Den ultimate bekreftelsen, etter et langt jobbintervju og mange erfaringer rikere.
Valgkampen har vært hektisk, og det å selge seg selv inn til media har blitt en vane. Det som har vært vanskeligst i denne valgkampen har faktisk vært å komme gjennom i Stavanger Aftenblad, og bli presentert som en aktuell kandidat på tinget. Målingene til Stavanger Aftenblad var heller ikke oppløftende når det gjaldt Høyre og min mulige stortingsplass.
Rett før valget holdt jeg foredrag hos Rotary Sør, og avslutningsvis viste jeg til min egen Facebook-side og bloggen min. En av herrene rakte opp hånden og spurte hvorfor jeg kun brukte sosiale medier. Det var et sted han ikke var, og han ville heller lese om meg i avisene, ikke på Facebook. Jeg svarte da at jeg hadde vært i kontakt med Stavanger Aftenblad ved flere anledninger og prøvd å komme på. Jeg hadde sågar vært så ublu at jeg spurte rett ut hvorfor de prioriterte unge lovende 20-åringer, fremfor oss mødre som nærmet seg 40. Desperate 40-åringer i fri flørt med pressen. Sånn har livet blitt.
En av friermailene lød slik:
«Som kandidat har jeg ikke nådd gjennom for en presentasjon i Aftenbladet. Jeg ser at en småbarnsmor som nærmer seg 40 antagelig ikke er så spennende, men det kan vi vri på. Jeg synes det er viktig at min aldersgruppe bidrar, og vi trenger kanskje flere av min type i politikken? Jeg har bred erfaring fra næringslivet og lever livet som travel firebarnsmamma. I går startet guttene mine på skolen igjen i 1, 2 og 3.klasse, en liten sensasjon i seg selv. Jeg håper dere kan finne spalteplass til en kandidat med mange jern i ilden, slik at rogalendingene kan bli kjent med en mulig tillitsvalgt for fylket.»
Noen få dager før valget tok Aftenbladet endelig kontakt. De ville skrive om meg i forbindelse med siste lokale måling, som også viste at jeg var inne på Stortinget! Endelig!
Fotografering ved Stavanger Aftenblad hjemme på kjøkkenet, kun timer etter avsluttet valgvake.
Det tok sin tid. Derfor har mye av min valgkamp foregått på sosiale medier, som et resultat av at en firebarnsmamma på nesten 40 år ikke har kommet gjennom lydmuren i Stavanger Aftenblad.
Men, jeg kom inn på tinget. Måling er måling, valg er valg. Nå er det bare å brette opp ermene og gi avisene en grunn til å skrive om meg. Det er vinn eller forsvinn for min del, og jeg har tenkt å klore meg fast. Desperate housewife? Muligens.
Stortinget neste!
PS: Det hører med til saken at Stavanger Aftenblad har presentert meg godt i etterkant av valget 😉
(En spesiell takk til Daniel og Harald som er med på forsidebildet. Det har vært en fryd å samarbeide med dere, enten dere har fungert som korrekturlesere, sjåfører eller bare moralsk støtte gjennom en hektisk valgkamp! Gleder meg til fortsettelsen!)
Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.
Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.
I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.
Eilert i 1. klasse. Han går nå i 3!
Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging. Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.
Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.
På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.
Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.
Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.
Høyre-Hagerup hjemme fra fest
Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.
Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.
I helgen var det full rulle med hyttetur på Stord, i pøsregn, sammen med storfamilien. Det resulterte i en hel haug med skitne, våte klær og rimelig utslitte foreldre som hadde vært for mye innendørs sammen med ungene. Det begynner å merkes at sommerferien er lang, og jeg har flere ganger irritert meg over manglende framsynthet når vi valgte å ikke melde ungene inn i SFO.
Mandag morgen bar det rett til Oslo for gruppekonferanse, med mulig kommende kolleger til høsten. Jeg ankom hovedstaden i strålende solskinn og var spent på dagen. Først fikk jeg omvisning i en av leilighetene som hører til Stortinget. Jeg følte meg litt som en vordende student, som går i spenning for å høre om en får skoleplass eller ikke. Merkelig nok begynner jeg å bli langt over snittet interessert i å ha en hybel i Oslo. Det ville jeg aldri ha svart bekreftende til dersom jeg hadde blitt spurt for noen år siden. Jeg skulle aldri til Oslo. Tidene forandrer seg.
Statsministeren holdt pressekonferanse om pasientenes helsetjeneste og brakte gode nyheter om enda større satsning på pakkeforløp og utvidelse til flere diagnoser. Flere har fått behandling, og langt flere skal få i neste periode. Ved forrige valg sto det 250 000 i helsekø. 70 000 av disse er borte og ventetiden er redusert med hele 14 dager. Det betyr mye for alle de som står i helsekø og venter på behandling, og det gir meg motivasjon til å fortsatt drive valgkamp. Vi er de beste til å styre Norge videre.
Valgkamp, også i hovedstaden!
Etter pressekonferansen hadde vi kampanje i Oslos gater hvor vi delte ut krone-is. Solen hadde forsvunnet og det var pøsende regn, men hva gjorde vel det? Jeg hadde en strålende dag i Oslo, og ble kjent med enda flere kjekke Høyrefolk. Jeg våknet tirsdag morgen med tykk hals og antydninger til en forkjølelse. Formen var mildt sagt synkende utover dagen. Det resulterte i at jeg onsdag holdt sengen hele dagen. Normalt tar jeg noen febernedsettende tabletter, dusjer, og kommer meg på jobb med det som er friskt. Denne metoden har nok dessverre resultert i en del forkjølelser den senere tid, og lange perioder hvor jeg går og hangler. Det har jeg ikke tid til, så da måtte jeg bli hjemme med det som var sykt.
I dagens samfunn tror jeg flere burde vært bevisst dette valget, valget om hva vi gjør dersom vi våkner og ikke føler oss helt i form? Velger vi å være hjemme med det som er sykt, eller velger vi å gå på jobb med det som er friskt? Jeg tror mange av oss ofte kan gjøre feil valg. Jobben er ofte friskliv i seg selv, i form av gode kolleger. Noen av oss burde være flinkere å bruke bremsen, før det er for sent. Er man full i feber er det kroppen som prøver å komme med en beskjed. Denne gangen tok jeg budskapet, og kan med glede si at formen er betraktelig bedre i dag. I morgen er jeg sikkert helt 100 % igjen.
Story of my life
I går hadde jeg heldigvis en god farmor som passet ungene mens jeg sov av meg det verste. I dag hadde jeg igjen 4 unger hjemme, med alt det bringer med seg av aktiviteter. Dermed var jeg på vaskerommet for første gang siden før helgen, og for et syn. Det illustrerer godt konsekvensene ved fravær. Normalt vasker vi 2-3 maskiner med klesvask hver dag. De neste dagene blir det nok betydelig mer. Det er hardt med fravær både i yrkeslivet og i privatlivet, og det er alltid konsekvenser ved våre handlinger. Derfor er det viktig at alle bidrar med det de kan, når de kan.
I dag serverte jeg frokost, mens jeg ringte Jærbladet for å selge inn en hjertesak. Under frokosten fant jeg lus på en av ungene. Da forsto jeg at forkjølelsen min var over. Noen lusekurer senere og med nytt sengetøy på alle sengene, tar jeg en pust i bakken for å skrive blogg. Gregers har hjulpet meg med å vaske alle soverommene, og Leonore har bæsjet på do for andre dag på rad!
Det er øyeblikk av solskinn stadig vekk.
Livet som travel småbarnsmor fortsetter, med politikk og jobb innimellom, men først, klesvask!
I dag sto jeg opp kl 05.30 for å reise til jobb og trene før jeg startet arbeidsdagen kl 07.00. De siste ukene har jeg hatt kombinert ferie og valgkampsturne i hele Rogaland, så det ble en travel dag på kontoret med mange saker som skulle behandles. Når klokken nærmet seg 15 måtte jeg komme meg hjem, til en avtale om å lage film om familien og politikken. Jeg hastet hjemover til ferdig taco-middag og barn som var i ekstase over å se moren. De var såpass viltre at et glass gikk i tusen knas like før film-teamet ankom det Hagerupske/Gjestelandske-hjem. Casa del kaos, eller en småbarnfamilies drømmetilværelse, som våre dager er. Når filming og mat var overstått fikk jeg lest meg opp på landsbrukspolitikk, mens jeg lå i badekaret. Etterpå var det klesvask, mathandel og legging som sto på gjøremålslisten.
Nå sitter jeg i stuen for å komme med siste status i en småbarnsmammas og aspirerende stortingspolitikers liv. En hverdag som består av alt mellom himmel og jord, hvor ingen dager er like. Jeg har nettopp kommet hjem fra Kiwien, hvor jeg spankulerte ned i slippers, shorts og kledelige sminke, som hadde forsvunnet delvis nedover ansiktet under badekarseansen. I pøsende regn. Noen ganger gidder man ikke å tenke på utseendet.
Dagen i dag står i kontrast til gårsdagen hvor jeg var så heldig å være med arbeidsminister, Anniken Hauglie, på besøk rundt omkring på Jæren. Fokus var viktigheten av lærlingplasser og hvordan vi kan redusere arbeidsledigheten ytterligere, særlig ledigheten og utenforskapet blant ungdom. For meg har dette lenge vært en hjertesak i arbeidssammenheng, og også et tema som engasjerer politisk.
Sammen med Anniken Hauglie på Hå gamle prestegård
Derfor var det kjekt å møte engasjerte NAV-medarbeidere i Time og Hå, som fortalte om sine erfaringer og hva de trodde var viktig i dette arbeidet. På begge stedene fremhevet de viktigheten av å få privat næringsliv til å tilby praksisplasser. Erfaringen viste dem at sannsynligheten for jobb i etterkant var større i det private næringslivet. Det sammenfaller med mine tanker de siste årene, om at en må ha en bedre dialog mellom tiltaksbedriftene og det private næringslivet, for å lykkes i dette viktige arbeidet. Det var gledelig å se at flere hadde kommet seg ut i aktivitet, som et resultat av dette samarbeidet, og at en hadde gode virkemidler, som eksempelvis aktivitetsplikt og ordninger med lønnstilskudd for å klare dette.
Mandag var jeg så heldig å få være med Erna Solberg og hennes team på deler av Vestlandsturneen. Vi møtte på Orrestranden, hele familien, for å kunne ta bilder og møte Stjerna. Ungene vekslet mellom iver og surmuling over å måtte være med på dette, og det var tendenser til krangling og slåssing i perioder før hun kom. Når bussen med Erna kom til stranden roet det seg en smule, og følget gikk ned til stranden. Der var det et kobbel av journalister som skulle forevige alle bevegelsene og smilene som ble delt, og det var ikke få. Jeg var rimelig stresset med tanke på tre gutter som lekte i bølgene, sammen med unge surfere i våtdrakt. Våre unger var kledelig antrukket i langbukse og genser, hvor buksene gled stadig lenger opp på bena samtidig som vannstanden krøp stadig høyere.
I mitt stille sinn håpet jeg inderlig at ingen av ungene dukket under og at jeg måtte hoppe etter. Da hadde det ikke vært en utfordring å bli kjent i media! Det gikk heldigvis fint, det gjør som regel det, selv om jeg må innrømme at pulsen til tider kan være relativ høy.
Strike a pose!
Når jeg kom hjem, sent om kvelden, var ungene fremdeles våkne. Lyder på 5 var godt fornøyd og kunne stolt fortelle at han hadde stått ved siden av «henne». De to andre var også rimelig fornøyde med møtet, men også overrasket over mengden kamera, smarttelefoner og andre duppeditter som skulle forevige øyeblikkene. Jeg la ikke merke til dette, da jeg var travelt opptatt med å samle unger, holde hårsveisen i riktig retning og beskytte minstejenta mot vinden, som heldigvis var mild. Eilert hadde imidlertid fått dette med seg, og sa oppglødd når jeg kom hjem: Mamma, vi er jo kjendiser!
Glad og privilegert over å kunne være med på denne reisen. Småbarnslivet og politikken inspirerer, og utfyller hverandre, jeg ville aldri vært noen av dem foruten.
Nå starter valgkampen for fullt! Grugleder meg og vet at det vil bli travelt!
Når Kverneland sentrum vokste frem som tettsted var det i stor grad Kverneland Fabrikk som fordelte store, romslige tomter til sine arbeidere. Dette er årsaken til at deler av Kverneland ofte blir omtalt som Hagebyen, og at man enda finner en del store eiendommer i sentrumkjernen. Årsaken den gang var enkel, Kverneland Fabrikk kunne ikke holde arbeiderne i arbeid gjennom hele året, og de måtte da ha andre kilder å leve av. Dette gjorde at arbeiderne i stor grad var selvforsynte i form av egne grønnsaksåkrer og noen få husdyr.
Fabrikken anno 1912 – Fotograf Hakon Johannesen for Stavanger kommune
I dag snakker vi om fortetting i politikken, hvordan få mest mulig ut av det arealet vi har tilgjengelig. Vi må verne om den matjorden vi har, bygge i høyden og utnytte arealene bedre. Maten får vi i stor grad fra den lokale butikken, hvor vi ofte går etter pris. Det er faktisk ikke alle som vet at maten må produseres før den kommer i butikken, derfor er det viktig å lære opp den oppvoksende generasjonen. De tror ofte at alt kan kjøpes for penger, og at dette er en utømmelig kilde. Daglig får vi brosjyrer i postkassen med en rekke tilbud, tre for prisen av to er blitt den nye normalen. Mat kommer fra butikken.
Landbruket har alltid vært og vil alltid være viktig for et samfunn. Det skjer mye bra i landbruket for tiden og jærske bønder skiller seg ut som mer fornøyde enn bøndene i resten av landet. Investeringsviljen er stor, omstillingsevnen likeså. Jeg vil være med og forme landbrukspolitikken for de kommende generasjonene. Vi må verne om norskprodusert mat, sikre god matsikkerhet og sørge for god tilgang. Fremtidens bønder trenger forutsigbarhet og gode rammebetingelser som stimulerer til økt produksjon og kvalitet i produktene. Da er politikken viktig.
I landbruket gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig. Jordvern, teknologi, etterspørsel og svinn er alle elementer som må være med i det totale regnestykket. Et regnestykke som i stor grad påvirkes av et ustabilt klima, og gjør at rammevilkårene og avlingene endres, sakte men sikkert. Bonden er selvstendig næringsdrivende, og må ha mulighet til å investere og vokse. Høyre vil bidra til et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk i hele landet, gjennom å redusere avhengigheten av offentlig støtte. Vi tror på bonden og den rivende utviklingen som er i landbruket.
På landbrukspolitisk konferanse ble det snakket om nye måter å luke ugress på. Der jeg trodde arbeidsfolkene satt på huk og lukte, var det nå maskiner hvor de lå på bånd og kun beveget armene for å fjerne ugresset. Det siste nye er droner, roboter og objektgjenkjennelse, hvor en med ny teknologi kan se hva som er ugress, og sprøyte presist der ugresset er.
Thorvald – Bondens agent ute i felten
Der Kverneland Fabrikk tidligere var en profesjonell og sosial aktør, er de i dag i mye større grad en profesjonell aktør, som er med og finner morgendagens løsninger for landbruket. Visjonen deres er passende nok: THE FUTURE OF FARMING. De skal være en global, ledende leverandør av landbruksredskaper for bruk over hele verden. Det gjelder å henge med i svingene.
Nå skal Kverneland sentrum fortettes ytterligere, og Kverneland fabrikk skal legge den gamle fabrikken ut for salg. Hele 300 nye boliger kan komme i sentrumkjernen av Kverneland, et prosjekt som har blitt omtalt som Jærens svar på Aker Brygge. Det betyr at vi på Kverneland vil se et helt annet sentrum enn det vi så for 100 år siden. Andre hensyn har vokst frem, samfunnet tilpasses tiden. Fortetting og jordvern er viktig for fremtiden, disse to går hånd i hånd.
Utsikt mot Frøylandsvatnet. Her har mang en fabrikkarbeider skimtet ut i løpet av årene
Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe. En av innlederne på landbrukspolitisk konferanse trodde at fremtidens bonde var kvinne, som et resultat av teknologien. Kanskje har hun rett, og kanskje får Jæren en ny landbrukspolitisk talskvinne på tinget i september?
