Margret Hagerup

«Hagerup i Høyre»

Kontakt med journalister og det å selge saker er en av utfordringene jeg møter på veien mot Stortinget. Det samme gjelder leserinnlegg. Dette innlegget vil omhandle min debut med leserinnlegg, og mitt første møte med den offentlige debatten. Det har virkelig handlet om å komme utenfor komfortsonen. Lang historie kort. Jeg sendte med to ukers mellomrom to leserinnlegg til Stavanger Aftenblad. Det første omhandlet skole, det andre omhandlet nærpolitireformen. Det første kom ikke på trykk, og jeg valgte dermed å sende det videre til Jærbladet. Glad og fornøyd fikk jeg etter to dager denne tilbakemeldingen via mail:

«Takk for lesarbrev. Det kjem på trykk.»

Det varmet et voksent hjerte og gav meg enda mer drivkraft til å fortsette engasjementet mitt. Dagen etterpå kom jammen meg innlegg nummer to på trykk i Stavanger Aftenblad. Terje Hetland i Sandnes og Jæren Unge Høyre kalte meg en gjenganger. Lykken var komplett. Jeg hadde startet min karriere i avisspaltenes debattfelter, jeg var i gang. Glad og lykkelig reiste jeg til Bergen på jobbkurs.

Fredag kom det som jeg ikke helt hadde tatt inn over meg, konsekvensen av å være i det offentlige bilde. «Hagerup i Høyre avslører en total uvitenhet om politiets organisering og arbeidsmetoder» kunne man lese i debattdelen på Stavanger Aftenblad sine nettsider. Skrekk og gru. Jeg kjente at det var kaldt i den nye gullfiskbollen. Var jeg virkelig klar for dette?

Jeg kjente på kulden en times tid, før jeg bestemte meg for at det var på tide å bevege meg for å få opp varmen. Det vil komme mange flere øyeblikk som dette tenkte jeg, med skrekkblandet fryd. Jeg er inne i en bratt læringskurve, og må tåle tilbakemeldinger på det jeg ytrer, både på godt og vondt. Det er en del av politikken.

Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle svare innsender, men valgte å la være. Jeg hadde skrevet mitt poeng om politireformen, han valgte å fokusere på en del av det. I bunn og grunn var vi egentlig ganske enige om det meste. Mitt poeng var å peke på hvordan nærpolitireformen sikrer flere politi i aktiv tjeneste fremfor å bemanne lensmannskontorer. Da sikrer vi forhåpentligvis også større etterforskningskapasitet. Målet er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt nærpoliti, der befolkningen bor og der kriminaliteten skjer. Jeg heier på politiet, for at de gjennomfører denne viktige reformen!

Angsten etter første møte med den offentlige debatten la seg heldigvis raskt og jeg kan føre ytterligere læring til erfaringsgrunnlaget mitt.

Jærbu på tinget! Eg gjer gass 🙂

PS: mine to første leserinnlegg kan leses her på bloggen 😊

Kunnskapsskolen fra en guttemammas perspektiv

Til høsten starter sønnen min i første klasse, og slår dermed følge i skolesystemet sammen med sine to brødre, som skal opp i 2 og 3 klasse. De vil da alle gå i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter. Det gjør meg som mor bekymret, som politiker gjør det meg engasjert. Vi må gjøre grep.

I tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. Nær 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og jenter gjør det gjennomgående bedre enn gutter på skolen. Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall i den videregående skolen. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og øker dermed sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig, og vi må ha fokus på at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må jevne ut de sosiale forskjellene, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. Da må vi legge til rette for at disse får gjøre det med oppdatert kunnskap og nye læringsmetoder.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte, og vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Våren 2017 kommer det en femårig lærerutdanning på masternivå. Dette vil løfte statusen til læreryrket, og sikre enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå går Høyre til valg på å gjennomføre et systematisk løft for tidlig innsats i skolen. Dette har vært en av mine fanesaker i løpet av mine fem år som politisk aktiv. Konsekvensen av å reparere fremfor å forebygge er at alt for mange henger etter tidlig i skoleløpet, særlig gutter. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut. Vi bør i større grad sette inn ressursene tidlig, slik at vi forebygger og behovet for ekstra hjelp videre i skoleløpet avtar.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at søknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse, noe som har stor betydning for trivsel og læring. I Rogaland viser resultatene at fraværet har gått ned med 22 % siden forrige skoleår. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolevesenet, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen. Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for mine barn, fordi jeg vet at vi gjør de gode grepene nå. Mitt mål for fremtidens skole er at vi må snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt starter i 1. klasse til høsten, fortjener det. De er fremtiden vår!

(Mitt FØRSTE leserinnlegg, publisert i Jærbladet, 19. april 2017)

Foto: Ingeborg Haarr

Mer politi på hjul

I disse dager er det mange innen politiet som må bytte arbeidssted, og flere som må ta i bruk ny teknologi for å kunne henge med i svingene. Vi kjenner det som nærpolitireformen. I arbeidslivet sies det at noe av det vanskeligste en kan gjøre er å skifte kontor, det sier noe om betydningen av endring og behovet for stabilitet. Reformen som pågår er belastende for dem det angår, men de går gjennom dette for et viktig, felles mål. Målet er et godt politi for fremtiden, hvor politiet skal være mer tilstede i lokalsamfunnet og mer ute på hjul.

For mange er den største frykten at lensmannskontoret skal forsvinne fra nærmiljøet. Dersom trusselen faktisk er tilstede hjelper det likevel neppe at en har et tomt lensmannskontor som nærmeste nabo. Det er ikke et tomt kontor som skal ta den kriminelle, eller stoppe kriminaliteten. Det er polititjenestemenn vi trenger. Vi trenger dem på hjul. Vi trenger dem ute i nærmiljøet, i aktiv tjeneste ute i felten der kriminaliteten faktisk foregår.

Som et resultat av reformen har alle politibetjenter fått egen iPhone som skal brukes som effektivt verktøy, ute i felten. Der en tidligere kunne se politimenn stå på torget i Stavanger kl. 02.30 om natten og noterte vitneforklaringer i ei blokk, gjør en nå alt på stedet. Vitneforklaringer kan tas opp på lydbånd, bildebevis kan sikres, og alt er online og delbart, der og da. Dette sikrer viktig bevismateriale som er forutsetningen for at den mistenkte blir tatt og får sin straff, og er et viktig skritt for rettssikkerheten. Det sparer også mye tid i form av anmeldelser og avhør på stedet, som en tidligere i stor grad gjorde i etterkant.

Verktøyet utgjør også en ekstra beredskap for samfunnet i den forstand at nesten alle tjenestemenn, både i og av tjeneste, har med seg sin Iphone til enhver tid. Det gir oss som borgere en trygghet vi ikke har i dag. Politi tilgjengelig døgnet rundt, med beredskap på innerlommen dersom krisen skulle inntreffe.

Vi ønsker flere politi på hjul, og færre på kontoret. Av totalt 340 lensmanns- og politikontorer i landet vårt har nærmere en tredjedel ikke åpent i alle ukedagene engang, enkelte helt ned til 4 timer per uke. Kriminalitet foregår ikke i kontortiden, det foregår hele døgnet, på alle flater.

Vi må heie på politiet for at de gjennomfører denne viktige reformen. De gir oss reell trygghet, hver dag, 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Påskefeiring gjennom generasjoner

En av våre nærmeste naboer er mormoren min, eller Oma som jeg alltid har kalt henne. Hun ble født i Tyskland i 1930 og flyttet til Norge i 1956, hvor hun siden ble værende. Mange av mine tradisjoner har jeg fått fra henne, videreformidlet direkte eller indirekte via min mor. Påsken har alltid vært en flott tid, og Oma er i god dialog med påskeharen. I dag morges var ungene ute av huset 07.30, jeg hadde ikke stått opp selv, men hørte døren slo. De lette etter spor fra påskeharen, aller helst små sjokolade-egg. Når jeg så ut vinduet kunne jeg se Lyder i pyjamasen, det er travelt med påske.

Jeg skriver på en historie om Oma sitt liv, og vi har vært innom mange temaer hittil. Jeg velger å vise dere en liten del av denne historien her, slik at dere kan få et innblikk i hvordan påsken var for to små barn som vokste opp i Tyskland i 1930-årene. Disse minnene fører meg tilbake til egen oppvekst, og jeg kjenner igjen den barnlige gleden Oma skildrer. Jeg ser det også igjen hos mine egne barn, og er glad for at Oma viderefører denne tradisjonen også til mine unger.

Her følger et lite utdrag fra historien:

“Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom til gards. Det var i hagen på gården Hallerhof, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og lille Margret (Oma) og Friederich hadde lange diskusjoner før de ble enige og kunne være trygge på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien Haller besøk av kusinene fra Hannover. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.

Det var fast tradisjon at det ble servert påskelam på påskeaften, servert som tradisjonen tro med brekkbønner og poteter. Den hjemmelagde fløtesausen var det viktigste tilbehøret, en saus som smakte ekstra godt sammen med den hjemmelagede eplemosen. Kirkebesøk var også en tradisjon i påskehøytiden, men det var alltid en person igjen på gården som hadde ansvaret for å tilberede middagen. En kan si at familien Haller ikke var praktiserende kristne i ordets rette forstand, men heller at de var dypt forankret i den kristne kulturarven og det den brakte med seg. Om kvelden hadde Oma Grete kokt mengder med egg og farget disse ved hjelp av fargepapir. Disse ble spist sammen med potetsalat og Rapunselsalat, en spesiell salattype bestående av små blader, som smakte ekstra godt i lys av påskefeiringen.”

Minner fra en svunnen tid, kjekke minner som vi tar vare på og også viderefører i kommende generasjoner. Skjærtorsdag skal vi ha lammelår hos mamma, tradisjonen tro servert med brekkbønner. Jeg ser frem til en rolig påskefeiring, hjemme, sammen med familien. Vi skal spise egg, male egg og lete etter egg. Vi har som dere ser allerede begynt. Påsken er definitivt en av favoritthøytidene våre!

Leonore skal tidlig krøkes — Leonore byr på et sjokolade-egg

Det er fascinerende å tenke på at påskeharen har funnet veien helt til Kverneland, tiår etter tiår. Det stemmer nok som Gregers på 7 år forklarte her en dag: “Påskeharen har så raske ben, han kan løpe sinnsykt fort”.

God påske 🙂

Kvalitetstid i Bergen

Denne helgen har jeg vært i Bergen med eldstemann, Eilert. Han fikk endelig kvalitetstid med mamma og jeg fikk en anledning til å bli kjent med en ny side av sønnen min. Det har vært en opplevelse. Han er virkelig blitt voksen og har fått sin egen særegne personlighet, full av sosiale antenner. Jeg har mye å lære av ham og han gikk meg en høy gang i å gjøre nye bekjentskap denne helgen.

Fredag reiste vi inn til sentrum og møtte onkel Frode som var på bordhockey-turnering. Vi var innom fisketorget og nøt et bedre måltid, i godt selskap med levende hummer og gigantiske torsker. Tilbake på hotellrommet var vi klissvåte. Det hadde visst regnet mer enn normalt i Bergen denne dagen. Det regner vel egentlig alltid i Bergen, men fin by på tross, man klager ikke. Norske talenter og is ala strawberry cheesecake var en fin avslutning på første kvelden sammen.

Lørdag morgen var det frokost og mingling, med mange kjekke høyrefolk fra hele Vestlandet. Eilert var ikke sjenert og brukte tiden godt. I samtale med en partikollega fra Klepp kom det frem at han trente jevnlig, både armhevinger og burpees. Det hendte også ofte at han klemte på et Høyre-hjerte i skumgummi, kunne han fortelle. Det gjorde at man ble sterk i fingrene og bedre på å skrive. Partikollegaen kommenterte at det var vel også bra for klatreegenskapene, men da kom det kontant fra Eilert: høyrefolk klatrer ikke, de skriver.

Eilert lånte min gamle telefon og fikk sitt eget telefonnummer, for å kunne være tilgjengelig i løpet av helgen. Med på kjøpet fikk han over 3000 bilder som jeg ikke hadde fått slettet, dette har virkelig gjort helgen minnerik. Han har fungert som min egen paparazzi, samtidig som han gledelig har delt av minner fra arkivet, som eksempelvis da lillesøster kom inn i familien.

Leonore ble født i juli 2015 — Leonore ble født 26 juli 2015

Når jeg hilste på partikolleger og fortalte at sønnen min var med fikk jeg spørsmålet; er det Eilert som er sønnen din? Han har jeg jo allerede hilst på, det var en trivelig liten fyr. Små øyeblikk som varmer et mammahjerte og gjør meg stolt langt inn til hjerteroten. Ungene mine gir meg mye glede og inspirasjon som jeg tar med inn i politikken. Det handler om små betraktninger og perspektiver de har, og hvordan de formidler disse videre.

Nå har vi akkurat kommet hjem etter en innholdsrik helg. Vi har bodd på et splitter nytt hotell og ble oppvartet som konger hele helgen. Eilert har snakket med de fleste som jobber der, og smilende resepsjonister har fulgt ham opp på rommet for å hente penger, så vel som trent sammen med ham på trimrommet. Eilert lovte hotelldirektøren ved avreise at han skulle komme tilbake, med eller uten familie.

Scandic har fått en ny kunde og Unge Høyre kan muligens håpe på et nytt medlem i 2024.

Takk til alle dere som var i Bergen for en strålende helg, og spesielt takk til Eilert for at du gjorde den ekstraordinær.

Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen

Mandag var jeg på landbrukspolitisk konferanse og fikk med meg mange gode innlegg om landbruk, klima og teknologi. Det ble snakket om Paris-avtalen som trådte i kraft 4.november 2016, som et resultat av et arbeid som ble påbegynt allerede i Rio, tilbake i 1992. Rio-avtalen ble signert rundt samme tid som min naturfaglærer predikerte mer ekstremvær i fremtiden, som et resultat av vår miljøpåvirkning. Hvert år hvor vi har opplevd varmere somrer har jeg tenkt tilbake på denne timen i naturfag med en litt vond følelse i magen. Kan vi virkelig bare fortsette som før?

Det særegne med Paris-avtalen er at den omfatter samtlige land, ikke bare de rike, hvor målet er å unngå temperaturøkning over 2 grader, den skal helst være under 1,5. Aldri før har verdens land vært så raske å slutte seg om en avtale. Det har vært høyst nødvendig, for det er ingen tvil om at noe må gjøres. Årstidene viskes ut og vi opplever stadig mer ekstremvær, noe som setter helt andre krav til samfunnet og hvordan vi organiserer oss.

Når jeg var liten sa mammaen min: “Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen.” Lite visste jeg, antagelig ikke hun heller, hvor sanne disse ordene var. Hva er det så gir oss disse dramatiske endringene? Kortversjonen er at det er ubalanse i karbonkretsløpet. Vi forbruker for mye fossil energi, vi fjerner for mye skog, det er for mye som råtner og industrien avgir for mange gasser. Hva gjør vi så med denne situasjonen?

Et tankekors er at det hvert minutt fødes over 300 barn til denne verden. Hvilken verden skal de vokse opp i? Jeg funderer mye over dette, mer etter at jeg selv ble mor. Hva skal vi gjøre for å gi barna våre de beste fremtidsutsiktene? Hvilken verden vil de kommende generasjonene møte?

Vi hører om det grønne skiftet og at vi må omstille oss. Bærekraft er ikke bare et moteord, det forteller noe om hvordan vi må tenke, i alt vi gjør. Fremtiden vår ligger i å bruke det fornybare og biologiske, vi kan ikke bare fylle verden med plast. Matavfallet vårt står for en vesentlig del av utslippene. Bare i Norge kaster vi årlig over 360 000 tonn spiselig mat. Det tilsvarer klimautslippene fra 375 000 biler og verdier for 20 milliarder hvert år. Vi må ta grep.

Det snakkes mye om olje og gass, konsekvensutredning og fremtiden for denne næringen. Sett i et nasjonalt perspektiv er dette næringer som gir utslipp, men i et globalt perspektiv er det elementer som er med på å redusere de totale utslippene, som følge av eksempelvis redusert kullbruk i Europa. Komplisert? Miljøspørsmål er kompliserte og må ses i en sammenheng. Derfor er det positivt at vi nå har fått Paris-avtalen. Oppfølgingen av denne er et av våre tids største prosjekter, og det skjer ved inngangen til det som kalles den 4. industrielle revolusjonen.

Vi må ta grep, for fremtiden er her, nå.

Bruk hodet, vi har bare en klode!

Jærbu på tinget?

Det er jammen meg travelt å være politisk engasjert. Spesielt når det skal kombineres med familieliv og en 100 % jobb i privat sektor. Å bli stortingskandidat innebar plutselig en hel haug med oppgaver som skulle gjennomføres innenfor normaldøgnet. En vanskelig oppgave når man normalt finner sengen før 22.00. Min far ringte meg en dag og lurte på om jeg satt og jobbet ved kjøkkenbenken. Han trodde jeg som stortingskandidat var frikjøpt for å drive valgkamp. For de som måtte leve i den villfarelsen kan jeg bare avkrefte med en gang, at sånn fungerer det ikke.

Det eneste som har forandret seg for min del er at jeg må jobbe enda hardere med å “selge meg selv”, i form av å bli en kjent person som du skal ha lyst å se på stortinget. Dette innebærer at jeg har fått med meg et eget team som skal hjelpe meg på veien, basert på dugnadsånd og et ønske om å hjelpe meg. Det er fantastisk at det finnes slike mennesker i verden, de som jobber for det de tror på, uten å spørre hva det innebærer for egen del.

Disse menneskene finner vi overalt, i politikken, i idretten og i det frivillige organisasjonslivet. De gjør en innsats for at du og jeg skal få en bedre hverdag, for at ungene våre skal gå på en god skole, kunne gå på fotballtrening og være sammen i gode nærmiljøer. Takk og pris for disse menneskene! Sammen med denne gjengen arrangerer jeg medlemsmøte, på Mellombels på Bryne, 18. april. Sett av datoen, så vil mer informasjon følge. Jeg garanterer en kjekk kveld i flotte omgivelser og godt selskap.

I dag har jeg vært på landbrukspolitisk konferanse i Stavanger. Tema var «Klimabasert landbruk – Parisavtalen ned på jorda». Masser av inspirasjon og tankevekkende innlegg som fikk meg til å tenke tilbake på min lærer i naturfag på Frøyland ungdomsskole. Han lærte oss om drivhuseffekten og sa at vi ville oppleve varmere klima dersom vi ikke klarte å redusere forbruket vårt. 20 år senere sitter jeg på konferanse og ser bevisene på det han snakket om.

Mer om det krever et helt nytt blogginnlegg!

To be continued..

Vinterferie

Vinterferien begynte med overambisiøs pakking de to siste kveldene før avreise. Jeg angret allerede halvveis i pakkingen og tenkte på hvor mye lettere det hadde vært å blitt hjemme. Vi ventet på de to eldste som skulle komme hjem fra skolen og var klare til avreise. Jeg hørte hyling utenfor og tenkte i mitt stille sinn at kranglingen var i gang allerede. Det var imidlertid Eilert som hadde snublet på vei hjem fra skolen og kom med blødende munn og løse tenner. Dermed ble første etappe Bryne tannklinikk med fullpakket bil, fire unger, en au pair og to foreldre med høye skuldre. Det var heldigvis ingen skade skjedd, de løse tennene skulle ut og nye friske ventet ivrig for å få komme frem.

På vei opp til Bortelid hadde vi kun tre spystopp. Ved siste spykule endte jeg opp med å handle på tidenes dyreste matbutikk mens faren skiftet klær og vasket bilstol. Hvor dyrt kan det være tenkte jeg, det ble dyrt. Kjekt å kunne sponse utkantstrøkene slik at vi har tilgjengelige butikker også der tenkte jeg, så det gikk til en god sak.

Vel fremme kom vi til hvit vinter og rene julestemningen. Det kom mye snø i løpet av uken, ispedd med sol og blå himmel i perioder. Dagene gikk stort sett med til å ta av og på skitøy, pakke sekk og pulk, og holde humøret oppe. I slike stunder priser jeg mine foreldre og deres pågangsmot for å få oss opp til fjells hver helg i oppveksten. Det er hardt arbeid både mentalt og fysisk, men belønningen er verdt det. Gleden over å kunne trå nypreparerte løyper og se at barna forsvinner i horisonten, langt foran sin gamle mor, gjør det verdt alt strevet. Ungene har knekket koden, føler mestring, og har skiglede. Kan man ønske mer?

Charlene på 22 hadde sin første opplevelse på ski. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin, studert skiteknikk på Youtube og imponerte dermed stort i løypene. «Et eventyr» var første kommentar fra Charlene når hun kom opp i hvitkledd vinterlandskap. Ingen tvil om det, det er et eventyr med snø og frisk fjelluft.

Siste dagen hadde vi pølsepause mens ungene rant på ski og akebrett i sporet. Det var en kort og slak bakke, plankekjøring tenkte jeg. Plutselig hørte vi en intens men fjern skriking og oppdaget at Lyder var ute av syne. Han hadde rett og slett havnet utfor sporet på rumpeakebrettet og havnet rett ut i ei elv som rant under snøen.

Snartenkte onkel Erik og tante Iri stormet bort, fikk tak i armen hans og dro ham opp. Han var våt fra topp til tå og rimelig i sjokk av møtet med iskaldt vann og mørke. Vi fikk raskt av ham klærne og på med varmt ullundertøy og tante sin dunjakke. Tvillingpulken var plutselig god å ha igjen, og jeg hadde med meg to barn i pulken på vei ned fra fjellet, Leonore på 1,5 år og Lyder på 5. I etterkant innså vi hvor heldige vi var, og hvor galt det kunne gått. Takk og pris for at det gikk som det gikk.

Lørdag morgen pakket vi mengder med klær, mesteparten ubrukt, vasket vegger, vindu og gulv og satte nesen hjemover. Vi hadde kun et spystopp på veien! Første vaskemaskin var satt på 5 minutter etter hjemkomst og etter et døgn sviver den fremdeles kontinuerlig, som vanlig. Hverdagen er i ferd med å innhente oss.

Familien Hagerup Gjesteland har hatt en fantastisk ferieuke med alt som følger med. Vi har sovet, spist, gått på ski og lekt. Lange frokoster, ettermiddagshvil, kveldshvil og tidlig i seng. Perfekt avkobling og etterlengtet samvær med deler av storfamilien, som det skal være.

Jeg gleder meg allerede til neste ferie, men jeg kjenner at jeg gruer meg litt også. Bare litt.

Å vera, eller å være? Første debatt

I min aller første debatt vart eg tvungen til å møta ein av mine store utfordringar i livet, forholdet mitt til nynorsk. Eit heller anstrengt forhold, som har vore meir prega av angst og motstand, enn glede over språket. Eg skalv i armen når eg skulle halda mikrofonen og gje mitt fyrste svar. Det var ikkje av skrekk for nynorsken, men heller av frykt for målfolket og korleis dei ville reagere på det eg sa. Det kan og ha noko å gjera med at det var min første gong i debatt, men det blir ei anna historie.

Eg undrar meg om eg er eit dårlegare menneske fordi eg ikkje nyttar nynorsk som mi målform. Ville det eg sa hatt større tyngde, og ville du trudd meir på det eg skreiv dersom eg skreiv på nynorsk? Ville verda vore vakrare, og tennene mine kvitare dersom eg hadde skreve nynorsk? Eg trur ikkje det.

Mitt vanskelege forhold til nynorsken kjem av personleg erfaring. Eg er oppvaksen på Stangeland i Sandnes kommune. Heilt fram til slutten av 5. klasse gjekk eg i B-klassen i ein av to bokmålsklasser. I 1992 flytta eg med familien min til Kverneland, kor mor mi vaks opp. Eg kom til eit nytt miljø, ein ny klasse og ei ny målform. Det var spanande med ny skule og nye vener, men og mykje som opplevdes framand. Språket var ein av dei tinga, og språkleg glede blei til frustrasjon over manglande mestring.

Eg hadde alltid vore glad i å lesa og skriva, og skreiv mi første «bok» når eg gjekk i 2. klasse. Eg var stolt som ein hane over resultatet. Når eg no nyleg fann denne att såg eg at det ikkje var eit einaste punktum i heile teksten, ein heil del stavefeil var det og. Det som likevel var der var gleda over å fortelja ei historie og formidla den ved hjelp av det skrivne ord.

I mi verd må det vera det viktigaste, sjølve bodskapet. Kva ein ønskjer å seie og korleis ein seier det, men ikkje kva slags mål en seier det på. I vaksen alder har eg fått eit mindre anstrenga forhold til nynorsken. I Time kommune står nynorsk sterkt og som folkevald har eg har lese meir nynorsk dei siste 5 åra enn eg gjorde tidlegare. Eg ser ikkje på det som noko negativt. Eg ser det heller ikkje som negativt at eg nyttar bokmål som mi naturlege målform. Det kjennes naturleg for meg, og eg skjemmest ikkje over dette. Burde eg kanskje gjera det? Eg skjemmest heller ikkje over å bu i ein nynorskkommune, og synes det er flott at dei er så flinke til å ta vare på språket. Burde eg ikkje tykkja det?

Høgre foreslår i nytt program at dei vil redusera norskkarakterane frå tre til to. Ein for norsk skriftleg og ein for norsk munnleg. Det synes eg er eit godt forslag. 190 vidaregåande skuler gjer det allereie som ei forsøksordning ved halvårlege vurderingar, og erfaringane er gode. Lærarane meiner at dei får betre tid til å rettleie og komma med gode, faglege innspel. Elevane tykkjer at dei lærer meir, og at dei får fleire nyttige tilbakemeldingar undervegs. Forsøket syner og at ordninga gjev elevane meir mengdetrening i å skriva, både på hovudmål og sidemål. Øving gjer meister.

To standpunktkarakterar bør vera tilstrekkeleg i norsk, og eg trur me framleis vil ha to levande skriftspråk i Noreg dersom me fylgjer Høgre sitt forslag. Forandre noko, for å bevara noko. Gjera begge målforma relevante, gjennom måten me lærar dei på. Høgre føreslår og at ein innfører tekstar på begge målforma fra første klasse av. Dette gjer elevane tidligare kjennskap til sidemålet sitt, og ein lærar på ein ny måte. Kven hugsar ikkje dialektlæra i norsktimane? Ikkje noko ein fekk karakter på, men ein situasjon kor ein lærte gjennom interesse og nysgjerrigheit.

Språkleg glede og mangfald. Eg meiner at me har plass til begge målforma i norskundervisninga i tillegg til den munnlege delen, men me treng ikkje tre karakterar for å vektlegga viktigheten av kvar enkelt.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

PS: Avslutningsvis må eg få seie at min første debatt gjekk betre enn forventa. Eg hadde grua meg ein heil del, men fann fort ut at målfolket er ganske like folk flest. Dei hadde ikkje kvitare tenner, men meinte kanskje at verda blei litt vakrare på nynorsk.

Eg vonar og trur at me likevel kan leva lenge og godt saman i landet, for me er alle ein del av det som gjer Noreg identitet.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken, en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.