Jeg har et håp om at min datter, Leonore, vil vokse opp i et samfunn hvor det ikke problematiseres at mor går på møter. Ei heller at hun skal møte holdninger som at menn er tøffelhelter, dersom ektefellen velger karriere.

Jeg forundres over den manglende bevisstheten rundt denne tematikken, og hvor lett en kan bli offer for “sleivete” kommentarer. Vedkommende som kalte min mann en tøffelhelt, i anledning mitt stortingskandidatur, ønsker kanskje at landet skal styres av fortrinnsvis menn og barnløse kvinner? Sannsynligvis ikke, men slike kommentarer kan lett føre til at færre kvinner tør, eller orker å gå inn i politikken. Da får vi en verden som er styrt av middelaldrende, gråhårede menn. I vårt samfunn er den lave kvinneandelen, etter min mening, en utfordring for demokratiet. Vi må derfor framsnakke nytten og verdien, som ligger i å engasjere seg politisk, og søke mangfold.

Eilert, på 7 år, kom for en tid tilbake med kommentaren: “Mamma, du er alltid på møter”. Jeg kunne enkelt ha latt denne fare, men den lå lenge og kvernet i underbevisstheten. Det viste seg etter noen dager at han hadde plukket opp dette i fra flere hold, og da i hovedsak fra den kvinnelige delen av familien. Jeg innså i det øyeblikket at jeg var en fange av mitt kjønn, og at jeg ikke hadde mulighet for seier.  I yrkeslivet er det en forventning om tilgjengelighet, og det samme gjelder som folkevalgt, så hva gjør man da med alle hattene? Mamma, kone, søster, datter, arbeidstaker, folkevalgt, venninne og kvinne. Kjeft når jeg går på møter, kjeft når jeg ikke kommer på møter.

Jeg må velge å stå i det, men ikke uten å ytre min mening, for vi må slutte å snakke ned andre sine valg. De færreste vet hvordan det er innenfor den enkelte familie, men det er enkelt å kommentere på utsiden. I dagens samfunn reagerer de færreste på at en mann har vært mye ute på reis, det anses nærmest som en normal. Når det gjelder kvinnen derimot, endres bildet. Mannen i forholdet blir nærmest opphøyet til en gud, for sin jobb på hjemmebane. Det må være en forferdelig belastning for familielivet tenker man kanskje? Nei, det er ikke en belastning, men det kan være en påkjenning å måtte forholde seg til nedsnakking, fordømmelse og antagelser, fra de som står på utsiden.

I min hverdag er jeg mye sammen med familien, og vi gjør det som folk flest gjør. Vi prøver å ha felles måltider, vi går på turer, spiller brettspill og har stunder i sofaen, hvor vi ser en god film. Lekser og fotballtreninger går hånd i hånd med turneringer og nye pokaler. Livet vårt består også av uendelig mange timer med husvask, klesvask, matlaging, bleieskift og rydding.  Vi foreldre føler oss ofte som hamstere i hjulet. The Neverending Story. Veien vi valgte for livet vårt, storfamilien. Et travelt liv, men ingen av oss ville vært det foruten.

Ja, og så hender det at jeg går på møter, en hel del møter. Jeg kunne gjerne ha sagt at det var forbigående, men vet at det antagelig ville vært løgn. Det var derfor jeg måtte ha en prat med Eilert, hvor jeg prøvde å forklare ham hvorfor mamma går på møter.  Vi snakket også om, at det i den enkelte familie varierer hvem som går på møte. I noen familier er det mor som går, og i noen er det far, mens det i andre kan være begge. Etter en god prat ble Eilert mer positiv til møter, men de står nok fortsatt ikke på favorittlisten hans. For meg er det derfor viktig å verdsette den tiden vi har sammen, kvalitet foran kvantitet. Vi koser oss så ofte som mulig, og legger planer for alt vi skal gjøre i neste friminutt. Det er viktig å tilbringe tid med dine kjære.

De er den viktigste heiagjengen du har!

 

«Firebarnsmora Margret frå Kvernaland kan koma på Stortinget»

Hvem hadde sett for seg dette som overskrift i Jærbladet? Ordene er fjernt fra det jeg så for meg når jeg gikk på ungdomsskolen og hadde valgets kvaler om videre retning. Drømmen den gang var å bli forfatter, advokat eller psykolog. Politikk var rimelig langt borte fra mine interesseområder.

Det som en gang var utenkelig, ble plutselig ikke så fjernt når jeg etter hvert fikk unger og ble mamma. Kampen for å beholde tilbudet om åpen barnehage på Kverneland var det som indirekte gjorde at jeg gikk inn i politikken. Jeg sier ofte at de dagene der jeg har hatt fri fra jobb alltid har gitt meg merarbeid. Nettopp denne ene dagen i åpen barnehage var en av disse. Det var ny budsjettperiode i Time Kommune og det var lagt inn forslag om å legge ned tilbudene om åpen barnehage på Lye og på Kverneland. Jeg ble rekruttert som brevskriver til kommunen, da jeg ble oppfattet som skrivekyndig. Videre ble det snakk om å stille på et gruppemøte. Jeg hadde tidligere jobbet i grupper og var vant med å gå på møter, og regnet med at dette ville gå greit. Hva et gruppemøte faktisk var hadde jeg ingen anelse om. Lang historie kort, møtte vi opp på gruppemøtene til de ulike politiske partiene i Time kommune. Der talte vi vår sak og fremhevet den betydningen åpen barnehage hadde, både for barn og voksne, i form av sosial kontakt og erfaringsutveksling. Tilbudet hadde vært kjærkomment for meg i min mammapermisjon, og man fikk i en hektisk tid av livet viktig voksenkontakt. Vi klarte å redde den åpne barnehagen etter denne lobbyvirksomheten, og erfaringen gav mersmak. Jeg svarte dermed ja til å stå på Time Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Jeg hadde ingen ide om hva det innebar å stå til valg, men jeg var åpen for endring.

Hva skjedde egentlig på veien, og hvordan havnet politikk inn som et interessefelt? Først og fremst har jeg blitt eldre, giftet meg og fått barn. Jeg har hatt en unik mulighet til å kunne kombinere jobb med studier. Senere jobb med politikk. Bleieskift, politikk og arbeidsliv har gått hånd i hånd. Jeg har fått et forhold til ord som tidlig innsats, folkehelse, friluftsliv og inkludering. Elementer som har vært aktuelle både for jobb, hjem og det politiske liv. Jeg må være så ærlig å si at politikk har vært overraskende engasjerende og inspirerende. Samspillet mellom politikere og administrasjon, dialogen med innbyggerne og dynamikken internt i vår egen Høyre-gruppe har vært spennende og lærerik. Politikk handler om å være med og vise retning, språksette endringer man ønsker. En politiker skal påvirke kulturen, men samtidig være en del av den. I løpet av mine fem år som folkevalgt i Time kommune har jeg sett politikk og endring i praksis. Omsorgsenter på Kverneland, nytt ungdomssenter på Bryne, eksemplene er mange. Det er engasjerende temaer i det politiske liv, og de er svært ofte høyst relevante for deg og meg. 

Å engasjere seg politisk anbefales på det sterkeste, og man er relevant, uavhengig av bakgrunn og utdannelse. Det er erfaringen man tar med seg inn i samtalene som skaper politikk og retning. Politikken har lært meg betydningen av engasjement, og hvilke muligheter vi har til å påvirke det samfunnet vi lever i. Det er bare å kaste seg ut i det. Ingen er eksperter. Politikere er overraskende like folk flest. Det var min første viktige lærdom som folkevalgt.

Carpe politicus!