Valgkampen er i gang, og jeg har begynt å undre meg over identitet. Hvem er jeg, hva vil jeg og hva kan jeg bidra med? Spørsmål som ofte møter meg nå er: «hvorfor skal vi stemme på deg og Høyre?»

Jeg svarer fort at det viktigste er å skape mer og inkludere flere. For alle trenger en jobb å gå til. Hvis de kan og vil jobbe, legger jeg raskt til. For arbeid er ikke det eneste saliggjørende i livet. Men det er fortvilende dersom man ønsker seg inn i arbeidslivet, og ikke får en fot innenfor, må vite.

Man lærer seg raskt at det er mange fallgruver å gå i når man skal uttale seg som politiker. Det er en egen kunst, som jeg enda ikke mestrer. Kommunikasjon var langt enklere den gangen jeg var i arbeidslivet.

Livet som arbeidstaker.

Jeg var så heldig at jeg fikk jobb tidlig i livet. Vikar som avisbud for Stavanger Aftenblad, for senere å få min egen faste rute. Deretter ble jeg både jordbærplukker, lagermedarbeider og fikk mange andre oppgaver. Gjennom mine 40 år har jeg innsett at aktivitet og arbeid betyr mye for hvordan jeg ser på meg selv.

Erfaringer gjennom livet har preget meg, både på godt og på vondt.

Som ung butikksjef på 20 år hadde jeg enda en lang modningsprosess foran meg. Butikksjefen anno 2000 ville neppe ha gjort de samme valgene i dag. Men erfaringen har formet meg på veien, og butikkyrket er enda en jobb jeg ser tilbake på med glede. Kontakten med kundene, kollegaene og køene på lørdagene. Det var når det kokte som verst jeg trivdes best.

Gjennom mine 12 år i ASKO Rogaland fikk jeg prøve meg på alt fra truckkjøring til å jobbe med personal, sykefraværsarbeid og lederutvikling. I løpet av de årene modnet jeg og gikk fra tidlig 20-årene og inn i voksenlivet. Først da jeg var rundt 35 år innså jeg at jeg hadde en kompetanse jeg kunne ta med meg inn i diskusjonene, og at det faktisk var folk som både lyttet til, og også tok til seg det jeg sa.

Så gikk ferden over til politikertilværelsen. Det har påvirket hvem jeg er, eller mer presis, hvordan jeg blir oppfattet.

Som politiker har jeg blitt et splittet menneske. En av dem. Politikerne. Tidligere var jeg en velstudert person med mastergrad. På papiret. Den ble egentlig aldri brukt til så mye, men det var godt med kompetansepåfyll på veien i arbeidslivet. Jeg dro stor nytte av å kunne kombinere teori og praksis.

Som politiker er det blitt mer foretrukket å snakke om at jeg har vært lagermedarbeider og sittet i kassen på Rimi. Jeg kommer fra dem som er på gulvet, må vite.

Det er over 20 år siden jeg overtok som butikksjef på Rimi Kvernaland, fremdeles er det ikke akseptert å sitte i kassa. Mesterbrev er like bra som mastergrad, sier vi politikere. For hele tiden møter vi motsetninger. Vi skal plasseres og plassere, i båsene der vi hører hjemme.

Også i denne valgkampen.

Er du vanlig, slik som meg, kan du være heldig, for det er visst vår tur nå.

Men alle skal vel med?

Jeg vil slå et slag for et samfunn med muligheter for alle. Et samfunn hvor du er viktigere enn systemet, og det ikke betyr noe om du skaper arbeidsplasser eller er arbeidstaker. Vi trenger deg for å kunne opprettholde den velferdsstaten vi har i dag. Fremtiden vår avhenger av oss.

Det nærmer seg slutten av stortingsperioden. Fire år av livet er blåst av gårde. Ungene har blitt ungdommer, minstejenta har snart sin siste dag i barnehagen. Jeg har gått inn i 40-årene.

For et liv! Som løper fra meg!

På bildet som er tatt for over 10 år siden er jeg høygravid, og i ferd med å avslutte mine siste oppdrag før permisjonen. En permisjon Rune og jeg delte broderlig. Og flaks var det, når det skulle følge to gutter til tett i tett. Det valget har gitt oss som familie flere muligheter, og det har senere vært lettere for meg å ukependle bort fra mann og barn.

I disse tider feirer jeg 10 år i Høyre.

En ren tilfeldighet fikk meg inn i politikken. Engasjementet for Høyre har dog bare vokst seg sterkere. Det er viktig med et parti som har tro på den enkelte, hvor vi stiller krav, samtidig som vi bryr oss. Det nærmer seg valgkamp. Verden har vært stengt ned. Vi ser lysglimtene. Men vet at det enda er et stykke igjen.

Jeg savner andre mennesker. Energien tappes raskt når jeg ikke får være med andre. Tålegrensen blir lavere. Irritasjonen vokser. Kommentarfelt på facebook har blitt et minefelt.

Et liv som politiker.

Jeg savner tidvis det private næringslivet. Diskusjonene og samtalene om hvordan vi skaper bedre løsninger. Som politiker skal man ha alle svarene, hvis ikke blir man svar skyldig. Debattene blir stadig mer polariserte, og det forventes et ja, eller et nei.

Det er rart hvordan man forsvinner som person når man blir politiker. Man får en merkelapp, med alt det som følger med det. Man kan bli varmere, kaldere, vanlig, eller som folk flest. Kompetansen forsvinner visst et sted på veien. Vi har blitt til politikere. Du vet, de der politikerne..

Og nå skal vi i gang med valgkamp.

Da håper jeg at vi kan snakke mer sammen. Ha de åpne diskusjonene. Snakke om utfordringene og tenke høyt om løsningene. Velgerne er våre viktigste kunder, og jeg håper at vi får snakket  mer sammen i tiden som kommer. For vi trenger hverandre nå. Det er i samspillet med hverandre at de gode løsningene vokser frem, og at et bærekraftig velferdssamfunn skapes.

Vi har gjort mye, men det gjenstår enda mer.

Sist valg gikk vi til valg på tidlig innsats i skolen, en av mine store hjertesaker. Nå tar vi tak i ungdomskolen, som er helt avgjørende på veien mot at flere skal fullføre og bestå videregående skole. Vi må sikre at ungene våre kommer seg gjennom skole og utdannelse, slik at de er best mulig rustet for voksenlivet.

Et inkluderende arbeids- og samfunnsliv starter i mors liv og fortsetter gjennom livsløpet. Vår viktigste oppgave i årene som kommer er å skape mer og inkludere flere. Som firebarnsmamma er jeg overbevist om at Høyre har den beste politikken, som vil sikre de kommende generasjoners fremtid.

Jeg gleder meg til å snakke mer om våre løsninger i månedene som kommer!

Daglig snakker jeg med folk som har fått vaksine, stemningen letter og folk ser fremover. Flere og flere håper nå på lysere tider. Enda flere ser at det nærmer seg.

Vi er mange som drømmer om å kunne sitte tett på restauranter og barer. Kjenne boblene bruse i blodet og ikke tenke på alle restriksjonene vi har blitt så vant til.

Det kommer allikevel til å bli tøffe tak for mange.

Enkelte har knapt sett mennesker det siste året. Hjemmekontor har fått en helt ny betydning. For enkelte har det vært en ekstra frihet, for andre har det vært pålagt tvang. Veien fra soverom til kjøkken og kontorplass har vært kort. Fysiske møter har blitt dramatisk redusert. Savnet av menneskelig kontakt er påtagelig.

I starten av mars i fjor hadde jeg mange medlemsmøter med lokale Høyre-kollegaer. Det gav meg energi og pågangsmot i et viktig arbeid med å utforme Høyres stortingsprogram. Jeg husker jeg gikk hjem etter et av disse møtene, lykkelig og glad over å være i et parti som skulle utvikle enda mer politikk for fremtiden.

Nedstengingen ble brutal.

Denne helgen vedtar vi stortingsprogrammet vårt på Høyres landsmøte. Målet er at vi skal skape mer og inkludere flere. Sjelden har så mange stått utenfor arbeidslivet, og vår viktigste oppgave er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. I tiden fremover må vi imidlertid også snakke mer om hvordan vi ivaretar den enkelte, både i skole, arbeidsliv og i helsevesenet.

Det er rekordmange som nå har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Sannsynligheten for å komme tilbake i jobb reduseres jo lenger man er borte fra jobb. Det kan være tungt for de fleste av oss å komme tilbake til normalen etter en lang ferie. Sjelden har vi hatt en så lang «ferie» som nå.

Det stiller krav til oss som samfunn om å sørge for at vi bygger en så god bro som mulig, tilbake til et samfunn som ligner mer på det vi forlot i mars.

Elever har tapt læring, vært isolerte og mange har opplevd vanskelige ting i hjemmet. I næringslivet har mange mistet jobben, andre har mistet livsverket sitt, og alle kjenner noen som har havnet utenfor. I helsevesenet ser vi at enkelte, gammel som ung, har blitt svært syke. Ettervirkningene vet vi enda for lite om. Men det er grunn til å være bekymret over senvirkningene.

Pandemien har hatt mange konsekvenser. Vi vil rammes ulikt. Det vil også ramme oss i lang tid fremover.

Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene, andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet, og er bekymret for fremtiden.

Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline.

Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå. Rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til, eller ikke. Eller om en har et miljø rundt seg, i skole, eller på jobb. Også hvordan helsetilstanden er har rammet ulikt. Noen har hatt korona uten å merke det, andre har blitt veldig syke og sliter enda med ettervirkninger.

Noen vil stå igjen med konsekvenser lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I tiden fremover må vi sørge for flere tiltak som bedrer situasjonen til sårbare barn og unge. Vi må jobbe for å sikre de som har mistet opplæring nødvendig støtte. Vi må også gjennomføre tiltak mot fra fall og forsinkelser hos studentene.

Det vil være behov for mer kunnskap om langtidseffektene av den pågående pandemien. Da trenger vi mer forskning. Det vil også være behov for å se på ekspertgruppens anbefalinger for å adressere hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Målet er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Da vi må sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små som mulig.  Både på skolen, i arbeidslivet og i helsevesenet.

Vi er mange som skal lære oss å mestre livet igjen.

Denne uken tok jeg til orde for at jeg kanskje ville røre ved kommunegrensen din. Noen oppfattet det som at jeg skulle tegne opp kartet på nytt. Det vekker følelser. Noen av dere satte kanskje kaffen i halsen når dere leste det. Andre ble opprømte. Andre igjen har sikkert ikke fått det med seg.

Historien begynte egentlig for over fem år siden, da debatten om kommunestruktur raste som verst, og jeg gikk til stemmeurnene og stemte for en Jæren kommune. Den gang stemte jeg som Time-bu og lokalpolitiker i Time kommune. Jeg var rimelig fersk som politiker, og vegret meg, både for å snakke med presse og debattere med andre politikere i den offentlige debatten. Men jeg syntes tanken om å snakke med naboene var fornuftig. Jeg var en av dem som ivret for at vi skulle få til færre kommuner i Rogaland.

I kulissene prøvde jeg å bidra, og var fortvilet over mange av argumentene som ble fremsatt. Det ble truet med sykehjemsplasser på Sirevåg, og at barna våre skulle måtte bytte både barnehage og skole. I dag håper jeg at jeg skal kunne sitte i Sirevåg og stirre ut over havet på mine eldre dager. Og det er fremdeles ikke snakk om at verken sykehjem, skoler, eller barnehager skal forsvinne fra nabolaget selv om en diskuterer kommunegrenser.

Men det rokker ved følelsene våre. Identiteten vår. Bostedet vårt.

Siden den gang har jeg gått fra å være Time-bu til å bli jærbu, og er så heldig å få representere Jæren på Stortinget. Hjertet mitt vil dog alltid tilhøre Kvernaland. Selv om en del av det ligger på Stangeland, på Ganddal, og i Bergen. Utrolig nok har også Oslo fått et varmere sted i hjertet mitt. Steder jeg har bodd i livet. En del av det nære. Hvem vi er og hvem vi har vært. Jeg er først og fremst jærbu, men også stolt rogalending, fra Energi- og matfylket Rogaland.

I Høyres programarbeid har jeg sittet i programkomiteen og vært med å utforme programmet vi skal gå til valg på. Der har jeg ment at vi som folkevalgte må ta ansvar og sørge for at flere kommuner slås sammen for å sikre gode tjenester. Det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner på landsbasis. Et flertall i Rogaland Høyre støtter meg i dette. Det tilsier at noen også er uenige. Nå skal landsmøtet til Høyre ta en avgjørelse i midten av mai. Uenigheten vil gjelde både tempoet og virkemidlene i den videre gjennomføringen av kommunereformen.

Gjennom utallige besøk de siste årene har jeg sett gjentatte eksempler på kommunegrenser som begrenser, og resulterer i dårlige tjenester til folk og løsninger som ikke er de beste. Det handler om tjenester nær folk. Det handler om kommuner som ikke har råd til å ha en hel stilling i viktige funksjoner. Det handler om tjenester som barnevernet, pedagogisk-psykologisk-tjeneste, rus og psykiatri. Det handler om folk som trenger hjelp og kommuner som ikke er i stand til å gi det.

Når en barnevernsleder i et interkommunalt samarbeid, problematiserer hvor mye arbeid det er, og hvor krevende det er å styre ulike kulturer, må vi lytte. Ekstra nøye må vi lytte når vedkommende mener at det går ut over barnevernets primære oppgaver. Det er vårt ansvar som folkevalgte å sikre sårbare barn og familier gode tjenester.

En rapport fra NORCE har pekt på at kommuner rundt byområder i Norge konkurrerer om både innbyggere og bedrifter. Konsekvensen er byspredning, overforbruk av arealressurser og planleggingsressurser. Noe de mener vil øke fremover. Det planlegges for mer utbygging enn det som er behovet i hver kommune.

Alt dette gjør at jeg mener vi må snakke mer om kommunestrukturene og antall kommuner i Norge. Jeg stiller spørsmål ved om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt godt nok om vi lar være, og om vi da sørger for å levere samfunnet videre til den neste generasjonen, i best mulige stand.

La det ikke være tvil. Det finnes veldig mange kommuner i Norge som leverer gode tjenester i dag. Og større er ikke nødvendigvis bedre. Men det kan ikke hindre debatten. Jeg ønsker en bred og grundig debatt om dette, heller enn pisk og tvang. Mitt poeng er at vi folkevalgte må ta ansvar, og slutte å skylde på andre. For dette gjelder vårt felles ønske, om gode tjenester nær oss. Noe alle partier er opptatt av, uavhengig av partifarge.

Rapporten fra NORCE viser at interkommunalt samarbeid (IKS) ikke er den beste løsningen for å få til en god og effektiv samfunnsutvikling i sammenvokste byområder. Den sier videre at det mangler en demokratisk instans med nok legitimitet til å fatte beslutninger for hele byområdet. Jeg har sagt at antall IKS`er bør være en god syretest på hvorvidt kommunene bør se på muligheten til å inngå partnerskap med andre. Ved å ha mange interkommunale samarbeid fjernes makten fra kommunestyrene. Man kan diskutere hva som er demokratisk ved det.

Dersom vi hadde begynt med blanke ark hadde neppe kartet sett ut som i dag. Nå mener jeg at vi må snakke med våre innbyggere, og sammen bygge kommunene forfra. Gjennom innovasjon og samhandling kan vi snakke med innbyggerne om hvilke tjenester de forventer å få i fremtiden. Så må de folkevalgte se om egen kommune er rustet til å kunne gi dette, eller om en bør slå seg sammen med naboen. Dersom dette arbeidet går i stå, eller tar for lang tid, mener jeg at vi som sitter på Stortinget må ta vårt ansvar. For det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner i Norge. Da må politikere slutte å skylde på andre, ta ansvar, og se fremover.

 

 

Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når og hvordan. Det hadde ligget i bakodet. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli. Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovene for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet. Sammen med de gamle pinsene fra OL på Lillehammer og markeringer av at hun hadde gått i korpset.

Mens diktbøkene støvet ned på loftet beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. Det ble fjerne minner og tanker om fortiden. Hun kunne enda kjenne på øyeblikk av fordums tider. Når solen varmet henne i ansiktet, og hun tenkte tilbake.

Hun ble ofte sentimental når hun husket det som en gang var. Hun drømte seg tilbake, samtidig som hun holdt stø kurs fremover. Alltid var det noe som skulle gjøres, mål som skulle fullføres. Drømmen ble stadig skjøvet til siden. Det ble viktigere å sørge for det praktiske. Det ene tok det andre. Det var behovet for et hus. Det var å skape en familie. Så måtte hun ta ansvar for det hun hadde skapt.

Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.

Hun fikk et annet syn på livet etter hvert som årene gikk. Hun erkjente at bak alle disse rollene er vi bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive bøker. De voksne hadde også vært som henne. Mennesker med egne drømmer, mål og tanker. Hun undret seg over hva de andre drømte om, og hva de tenkte på der de hastet forbi.

Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun satte pris på ærligheten hos andre. Hun fryktet det som skulle komme, og det som skulle være tilbake. Hun lurte på hva som ville skje når hun nådde endestasjonen. Hva som ville fortsette.

Mest av alt ville hun leve. Hun fryktet å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var her og nå. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Mye som skulle ha vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.

Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet gjennom barndommens urskive. Den gangen somrene opplevdes som år. Hun hadde all verdens tid den gangen, og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.

Hun undret seg over lydene i huset. Plutselig var det helt stille. I det fjerne hørte hun barna som lekte. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som skulle møtes. Det var håp om varmere årstider utenfor døra. Sola tittet lystig frem og gav håp om bedre tider.

Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt hvordan livet var før pandemien. Selv om det knapt hadde gått et år. For henne føltes det som om det var i går. Hun hadde fått de voksnes tidsramme nå.

Hun undret seg over hvordan det måtte oppleves for barna. De som hadde hele livet foran seg. Hun var også bekymret for hvordan det skulle gå. Hvordan de ville klare seg i livet. Hvilke retninger de ville ta. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd. Men det var den enkelte som måtte ta valgene.

Hun hadde enda ikke valgt retningen. Samtidig var hun midtveis i selve livet. Hun drømte fremdeles om å bli forfatter. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer. For først var det flere rom som skulle males og biler som burde vaskes. Og hun hadde enda ikke begynt på middagen.  Hun drømte om det som skulle komme, samtidig som timene løp av gårde.

Hun løp hastig etter og prøvde å fange øyeblikket.

 

Det har vært flere saker om politikere som har tråkket i salaten i det siste, på begge sider. Nervene er tynnslitte nå. Jeg orker knapt bevege meg inn på sosiale medier. Jeg er så lei! Den eneste trøsten er at ungene ikke sitter like klistret til sosiale medier, nyhetsbildet og samfunnsdebatten som det jeg gjør. De slipper moralpolitiet.

Ungene er opptatt med gaming, av å kunne besøke venner og kunne gjøre det de pleier å gjøre. Det har til tider vært vanskelig å forklare dem alle reglene, og om alle forbudene og påbudene. Det har vært et krevende år. Bare det å være redd for hvor ungene beveger seg, og om de overholder reglene, har gjort oss mer på tuppa. Vi har diskutert kohorter, definisjoner og kommunegrenser. Det har ikke vært enkelt. For hvor mange kan vi egentlig være sammen nå?

Som rollemodell har man et ekstra ansvar. Jeg merker det spesielt som politiker. Og sånn skal det også være. Vi er valgt til å representere folket, og da skal vi også representere på den beste måten. Det enkle har vært å begrense det mest mulig. Men gudene skal vite at jeg nok har feilet.

Statsministeren vår har også feilet. En feil hun aldri kommer til å glemme. Det som kanskje der og da virket riktig, var ikke riktig. Man burde begrenset seg mer. Mye er annerledes i etterpåklokskapens lys. Mye skulle vært ugjort. Mye kunne vært annerledes. Men det går en grense.

Sosiale medier har flommet over av kritikk, støttemeldinger og syrlige kommentarer om politikere som har tråkket feil de siste ukene. Jeg har også kjent på oppgittheten. Tenkt at politikere burde vite bedre. Sukket høylytt over nyhetsbildet. Det er menneskelige reaksjoner. Men det går en grense.

Det toppet seg virkelig for meg da jeg leste Stavanger Aftenblads leder, hvor jeg kunne lese; «Erna, det er utilgivelig.»

Det er sterke ord. Hva betyr utilgivelig, egentlig?

Og hvilke rollemodeller er vi for barna våre, når vi bruker så sterke virkemidler gjennom språket? Mange av dem er fremtidens politikere. De skal en gang frem på det samme podiet. Rundt middagsbordet spurte jeg ungene hva de mente om ordet utilgivelig, og hva det betydde for dem. Det var sterke følelser rundt det ordet. Da jeg fortalte at det var brukt i sammenheng med at Erna hadde vært i et selskap med 14 personer, var det unison enighet rundt bordet om at ordet ikke passet. Noen av dem hadde fått med seg saken, men som den ene sa: «Jeg regner med at de overholdt meteren».

Det må være rom for å feile i samfunnet. Også for politikere, fra topp, til bunn. Stupid is what stupid does, sier Forrest Gump. Det er mange som gjør dumme ting nå. Vi balanserer på kanten av det vi orker. Vi har allerede hatt ettårsdagen for noe vi trodde skulle være en kort unntakstilstand. Vi ser enda ikke lyset i enden av tunnelen. VI er så usigelig trette.

Vi har vasket hender, holdt meteren og begrenset oss. Jeg er en av mange som nok har tråkket feil i løpet av det siste året. Glemt munnbind i brøkdelen av et sekund. Vært for tett på andre mennesker. Men jeg har ikke gjort dette med vilje og overlegg. Det har heller ikke statsministeren.

Evnen til å kunne si unnskyld er en viktig egenskap vi lærer barna våre. Det samme er evnen til å tilgi. Det er begge viktige aspekter av det å være et menneske. Vi trenger et samfunn hvor det er rom for å feile, og hvor det også finnes tilgivelse.

Jeg er politiker, men også kone, mor, søster, datter, venn og så mye mer. En viktig rollemodell på de ulike arenaene. Det er menneskelig å feile. Og dersom det er utilgivelig å være menneskelig når man er politiker, vet jeg faktisk ikke om jeg er rollen verdig. Det er heller ingen fremtid jeg vil anbefale for mine barn.