Under koronaen har jeg hatt mer hjemmekontor enn vanlig. Det har resultert i et større behov for frisk luft, og at jeg har blitt enda bedre kjent i hjembygda mi. Det har også gitt meg mer tid til tankevirksomhet. Om politikk, retorikk og bekymringer for fremtiden.

Mens jeg gikk nedover Grensevegen funderte jeg over det fjerne og det nære. Gjennom funderingen bevegde jeg meg inn på ukjent terreng. Jeg passerte nabolag jeg ikke kjente igjen. Nye hus og hager dukket opp. Jeg var plutselig i en annen kommune.

Time og Klepp er to relativt like store kommuner, som er vokst sammen i begge ender. Det har ført til to nabolag som er delt på midten. Oss og dem. Bryne og Tu. Kvernaland og Orstad. Kommunene Time og Klepp.

Tilhørighet og hjemsted er en følelse som sitter dypt i oss. Debatten om kommunesammenslåing har vært, og er fremdeles, opprivende. Sårene fra forrige reform, tilbake til 60-tallet, har enda ikke grodd hos flere.

I rikspolitikken snakker Trygve Slagsvold Vedum på inn- og utpust om at regjeringen sentraliserer for mye. Sentralisering har blitt et negativt begrep i samfunnsdebatten. Kommunesammenslåinger skal reverseres, hvis Vedum får det som han vil. Det bekymrer meg, der jeg beveger meg nedover Grensevegen.

Og; «til tross for en aktiv distriktspolitikk har det i de senere årene foregått en sterk sentralisering i Norge. Livet i byene og på landsbygda arter seg forskjellig, og mange unge mennesker føler seg tiltrukket av en urban livsstil.», kunne man lese på SSB i 2007.

Og sentraliseringen har fortsatt, både i Norge og ute i verden. Men er det så galt da?

For kan man forvente at dagens mennesker ønsker å leve på samme måte som for 50 år siden? Det urbane livet får betydelig oppmerksomhet i media og i populærkulturen, og appellerer ofte til ungdom. Og få av oss vil vel tilbake til den gangen vi hadde postkontor?

Samtidig står hyttekulturen sterkt i Norge, noe korona-pandemien har vist oss. Den sterke økningen i hyttebygging i senere år, samtidig med sentralisering, kan antyde at folk sier «ja, takk, begge deler».

Vi vil ha både det nære og det fjerne.

Korona-pandemien har skutt fart på digitaliseringen, og den teknologiske utviklingen gjør at flere nå kan jobbe og bo hvor som helst i landet. Trenden kan være at arbeidsstedet spiller mindre rolle enn før fordi kommunikasjonen i stor grad foregår elektronisk. Allikevel har krisen også vist oss at personlig og daglig kontakt med kolleger og forretningsforbindelser er verdifullt. Det vil antagelig bli behov for en blanding av dette i tiden fremover. Men kanskje gir det større åpning for at flere kan bo utenfor de mest sentrale strøk?

Jeg drømmer fremdeles om flere kommunesammenslåinger, der jeg går. Jeg mener det er et skritt i riktig retning. For vi er inne i kunnskapssamfunnet nå, og kompetanse vil bety mye for fremtiden. Vi trenger flere kompetansemiljøer og vi trenger å støtte oss på hverandre.

I debatten om en eventuell Jæren Kommune husker jeg ei dame som jobbet innen IT. Hun sa i et debattmøte at til og med Stavanger Kommune var for liten til at kompetansemiljøet innen hennes fagfelt var attraktivt nok. Hun var opptatt av kompetanseutvikling.

I kommunesammenslåingsdebatten var mange opptatt av nærhet. Utfordringen var at mye dreide seg om lokalisering, ikke sentralisering. Men det rokket ved følelsene våre, og identiteten vår.

Da NAV Time og NAV Klepp slo seg sammen var det kvaliteten i tjenestene som var utgangspunktet for de to NAV-lederne. Spørsmålet om lokalisering kom til slutt, for kompetansen var viktigst. I sitt alternative statsbudsjett vil Sp bruke 300 millioner på Nav, og de vil at det skal være minst et NAV-kontor i hver kommune.

Men nærhet er ikke det samme som kvalitet.

Vi trenger kommuner som kan gi gode tjenester i fremtiden. Da trenger vi kommuner med attraktive arbeidsmiljøer og muligheter for kompetansepåfyll. Større og mer robuste kommuner kan gi større fagmiljøer som gjør det lettere å tiltrekke og holde på kvalifisert arbeidskraft, samtidig som smådriftsulempene i tjenesteytingen blir redusert. Kanskje kan dette bidra til å bedre tjenestetilbudet og rekrutteringen av arbeidskraft, slik at landsbygda framstår som mer attraktiv?

Det er arbeidsplasser som bygger lokalsamfunn.

Nå har vi beveget oss godt inn i kunnskapssamfunnet, og sentralisering står sentralt i kunnskapsøkonomien. Mens jordbruksøkonomien krevde spredt bosetting og industriøkonomien kunne blomstre med mange små byer, vil kunnskapsøkonomien innebære større samlinger av kompetanse.

Da må vi sørge for at kompetanse og kvalitet havner i høysetet. Følelsene våre er sterke. Men de skaper ikke fremtidens velferdssamfunn. Det skaper vi sammen, når vi snakker om de tjenestene vi vil ha i fremtiden.

By og land, hand i hand. Sammen mot kunnskapssamfunnet.

Jeg undres over hvor lenge Grensevegen skal representere et skille, der jeg går. Både fysisk og psykisk. Før jeg raskt beveger meg tilbake til Kvernaland. Trygt tilbake til det nære og det kjente. Til bygda i mitt hjerte. 

Endringer kan vel de andre ta seg av? 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var møkk lei av 2020. Det startet faktisk allerede rett etter at året var begynt. Det opplevdes absurd og skremmende i mars/april. Hva var det som hadde truffet oss? Det kom brått, men sakte men sikkert ble vi vant med å være begrenset. Ungene fikk formaninger om å vaske hendene. Vi unngikk hverandre. Skulte på hverandre i butikken. Noterte oss hvem som brukte munnbind og hvem som kom hverandre for nær.

Det var allikevel glimt av morsomme stunder. Frisører som var dypt savnet. Antall centimeter med ettervekst. Aldri har vel frisører vært mer verdsatt enn i 2020. Og mange flere med dem. Men søringene skulle ikke komme nordover. De skulle ha søringkarantene.

Men vi var i dette sammen. I den dugnaden vi alle er så lei av.

Vi har opplevd en ny farsott, og møtes nå på nettmøter, hvor hender henger igjen, eller mikrofoner ikke er mutet. Etter hvert kjente jeg at jeg logget litt av alle disse møtene. Det krever sin oppmerksomhet å følge med. Japp, det skal være snickers og twist. Sjokolade! Det fristet oftere i året som gikk.

Jeg savnet de fysiske møtene. Møtene som dras ut av dem med de unødvendige spørsmålene og av dem som elsker å høre på sin egen stemme. Jeg savner min egen stemme. Jeg vil ut blant folk igjen! For det er i møtene med hver enkelt at ny politikk skapes. Ideer formes, og språket gjør politikken levende.

I begynnelsen av året lovpriset jeg digitale fester. Det var gøy i ganske nøyaktig et par timer. Det var lettere å finne sofaen. Kartongen med vin. Lete etter serier på Netflix. Jeg tok meg i å savne å bli spyttet i øret der jeg lå.. For hvem husker vel ikke de tidene vi kunne sitte tett i en bar, og lene oss over mot sidemannen for å overdøve musikken? Det var tider, det!

For sånn har det blitt. Vi savner hverandre nå. Enkelte savner også klemmene.. Hvilken verden har vi fått?

Jeg har egentlig hatt det ganske godt i den klemmefrie tilværelsen, hvor jeg slipper å finte unna all denne kroppskontakten som stadig kommer vår vei. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært glad for at jeg har stor familie hjemme. De nære ting har blitt nærere.

Juleferien har vært herlig. Og nødvendig. Familien på seks har hatt måltider sammen, vi har lekt mimeleker og gjemsel. Vi har gledet oss til hverdagen og sett frem mot nye tider. Og 2021 kom med lovnader om fint vær. Sjelden har jeg sett så mange folk utenfor som de første dagene av det nye året. Vi sniker til oss hvert glimt av sollys. Jeg kjenner at den friske luften gjør meg godt. Den er nesten livsnødvendig i disse dager.

Men et nytt år truer.

I dag har regjeringen igjen strammet inn på retningslinjene. For smitten øker ut i det nye året. Jeg får litt av den samme følelsen som Bill Murray må ha hatt i Groundhog Day, hvor han hver morgen våkner opp til den samme dagen. Det blir til slutt utmattende. Skal det aldri ta slutt?

Håpet er at vi kommer styrket ut av dette.

Så budskapet i 2021 blir som i 2020. Hold ut. Hold avstand. Vask hender. For det er i de små tingene vi gjør vi kan redde liv og skjerme hverandre. Det blir tidsnok tid for klemming og festival. Og det er faktisk godt mulig at jeg er blitt en klemmer innen den tid. For nå trenger vi hverandre mer enn noen gang.

Det farer en elendighetsberetning over landet. Det er ikke lenger bare by mot land. Det er nå også politikerne som drikker kaffe med folket, mot de som sentraliserer i hovedstaden.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia for å se hva slike tanker kan føre til. «Look to Norway, de klarer seg godt uten EU, ble det sagt. De skulle bare visst.  I dag kan Storbritannia bare drømme om en like god avtale som oss. Allikevel tror Sp fremdeles på et alternativ til EØS-avtalen. Da bliver visst alt så meget bedre..

Retorikken

Vedum har latt det gå sport i å ta med kaffekoppen på Norges-turne og advare mot sentralisering. Blir spørsmålene for vanskelige ler han dem bare bort. For Senterpartiet er det blitt en strategi å bygge motsetninger, gjennom enkel retorikk som frir til følelsene våre.

Senterpartiet ser ut til å ha glemt at den globale urbaniseringstrenden også pågikk under deres vakt. De unnlater helt å nevne at det i perioden 2005-2013 forsvant 9000 gårdsbruk, ble 336 færre skoler i distriktene, færre sykehus med akuttfunksjon og en kraftig reduksjon i jordbruksareal. Det passer ikke inn i historiefortellingen. Senterpartiet vil nødig forflate en god debatt med fakta.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. Nå ser vi at nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %.

Senterpartiet kalte Nye Veier for et luftslott. I dag ser vi at det har spart staten for 59 milliarder, og det bygges mer vei og bane enn noen gang. Lukten av asfalt er godt nytt for distriktene. Og, ja, det går godt i distriktene.

Skremsler

Allikevel fortsetter Senterpartiet å komme med halvsannheter og skremsler. For Senterpartiet skal stoppe den globale sentraliseringen. Da er det mindre viktig at budskapet ikke er sannferdig. Så lenge det fremføres på norsk. For når følelser skal vekkes, må alle kaffekopper tas i bruk.

Det er verdt å merke seg at Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. En avtale som sikrer norske bedrifter tilgang til sitt viktigste marked. Det setter jobber i fare. I det scenarioet vil sentralisering være vår minste utfordring.

Jobb skaper bygdeliv

Vi politikere kan ikke bestemme hvor folk skal bo. Men vi kan legge til rette for vekst, attraktivitet og økt bolyst i distriktene. Det har vi gjort gjennom å sørge for gode rammevilkår for bedriftene og en historisk satsing på vei og bane. For det er jobber som skaper liv i bygdene, og videre grunnlag for velferdstjenester og kulturtilbud. Distriktene trenger ikke flere kaffepauser og enkelt retorikk fra Senterpartiet, de trenger en aktiv politikk som skaper vekst og flere jobber.

Først publisert i Vårt Land, 3. desember 2020.

 

Det var den rene kraften vår som startet industrieventyret på Frøyland, for over 100 år siden, og gjorde Kvernaland til det stedet det er i dag. Snart går startskuddet for etablering av kraftintensiv industri i regionen. Vi har den rene kraften, spørsmålet er om vi fortsatt har tro på industrien.

Kvernaland ble bygget rundt industri og jordbruk, takket være vannkraft som gjorde dette mulig. Interesse for smedeyrket skulle føre til at bondesønn, Ole Gabriel Kverneland, i 1879 etablerte en smie på Kvernaland. Hans sønner ble tidlig involvert, og flere av dem reiste til Tyskland og utdannet seg.  Med seg på hjemturen hadde de tyske smeder. Den ypperste kompetanse innen smedeyrket ble dermed hentet til ei lita bygd på Jæren. Driftige jærbuer, i kombinasjon med kompetanse fra den store verden, ble til landbruksredskaper i verdensklasse. Det skulle vise seg å bli et industrieventyr og det vi i dag kjenner som Kverneland fabrikk. En institusjon for mange som bor i bygda.

I fabrikkens tidlige fase fikk fabrikkarbeiderne kjøpe billige boligtomter vi i dag bare kan drømme om. Størrelsen var i begynnelsen opp mot ti mål, men ble redusert til to, da store tomter førte til mye skoft i onnetider og ledelsen så at tomtene ikke ville rekke til mange. Derfor begynte de å selge tomåls tomter, som var tilstrekkelig til litt grønnsaker, bærbusker, frukt-trær og blomster.

I dag snakker vi i kommuneplaner om fortetting for å verne matjord.

Den gang var det ikke bare enkelt å bygge industri i ei lita bygd. Ole Gabriel Jr skrev på 60-tallet noen betraktninger rundt fordeler og ulemper ved å drive industri. Han skrev om en bedrift som kunne vokse, takket være strøm fra de lokale kraftverkene i regionen. Boligtomter, produksjonsvennlig klima og driftige medarbeidere var andre momenter som ble trukket frem. På den utfordrende siden trakk han frem skattenivået, som var høyere i forhold til sammenlignende land, og en svakt utbygd yrkesopplæring. Stadig mer komplisert produksjonsutstyr krevde mer og mer av kunnskaper. Til slutt trakk han frem liten industriell tradisjon og erfaring som en minusfaktor.

Nesten to generasjoner senere er vi i den samme debatten. Det handler om kraft, strøm og kompetanse for fremtiden, mens digitaliseringen foregår for fullt, og vi forbruker stadig mer data.

På Kverneland fabrikk er det fortsatt full aktivitet. Tyske smeder er byttet ut med maskiner og teknikk fra alle verdens hjørner. For dagens ungdom vil ikke sveise, slik man gjorde i gamle dager. De vil betjene styrekonsoller og drive med automasjon. Gamle tegninger av jordbruksredskaper er i ferd med å forvitre, og Kverneland fabrikk er i full gang med en omfattende digitalisering og automatisering.

Vi er mer enn noen gang avhengige av kraften vår. Den må vi bruke til å lagre data. Det kan skape nye industrieventyr for jærbuen. For fremtiden vår kan ligge i en sky.

Dette innlegget sto først på trykk i Jærbladet, 2.desember 2020

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.