Hvorfor gidde å være politiker?

Den senere tiden har det dukket opp stadig mer politikk på mine sider i sosiale medier. Det er ikke utelukkende positivt. Det kan ofte se ut som om verden består av oss mot dem. Enten det er ledelse mot ansatte, eller politikere mot folket, er det en kamp det ser ut som om eliten vinner. Sjefen har ingen gode intensjoner, eller de klarer i det minste ikke å vise det. Politikere har verken gode hensikter eller erfaring.

«De skulle hatt seg noen år i det virkelige arbeidslivet» blir ofte sagt. Politikerforakt er et uttrykk, og jeg legger oftere merke til det nå, enn jeg gjorde tidligere. Det er mange grunner til at dette skapes, og noe har nok hold i virkeligheten, men et flertall av disse er begrunnet i meningsløs synsing. Det går sport i å kritisere politikere. «De» gjør ikke jobben sin, og vet heller ikke hva en skikkelig jobb er.

Etter at jeg ble folkevalgt har jeg hørt mange ganger; at du gidder.. Da svarer jeg at politikk er gøy, og det gir utrolig mye tilbake. Jeg ser faktisk endringer, og man ser at både individ og gruppe kan være med og påvirke samfunnet. Det kan høres ut som en innøvd strofe, men den har i aller høyeste grad rot i det virkelige liv. Mitt liv, et liv hvor politikk, ledelse og familieliv går hånd i hånd og det ene ikke utelukker det andre.

Noen ganger spør jeg meg selv, hvorfor jeg egentlig gidder. Jeg har fast jobb i en bedrift hvor jeg trives, som tar vare på sine ansatte, en bedrift med godt omdømme. Hvorfor skal jeg inn i «politikken»? Ut av det ærlige arbeidslivet. Inn på tinget og si min mening, forsøke å påvirke i en verden hvor alle kjemper mot alle, parti mot parti, representant mot representant, politikere mot folket. Oss mot dem.

Svaret er at jeg gidder, fordi jeg tror det nytter!

Vi er et demokrati. Din stemme teller. Du kan melde deg inn i et politisk parti, du kan stille til valg, du kan delta i åpne møter. Du er også med og definerer hvilke holdninger vi har i samfunnet vårt. Er jeg en representant for deg og folket, eller er jeg en representant mot deg og folket? Min ambisjon er å være en person som kan snakke med folk, for folk.

På P3 i dag morges hørte jeg sagt «at nå hadde vi fått et bevis for at politikere faktisk gjør noe». Børge Brende har hatt hemmelige samtaler med Kina i 3 år, kun få personer i Norge har visst om dette. Langsiktig arbeid i kulissene har gitt resultater.

Norge snakker med Kina igjen!

Det er håp for fremtiden!

Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

lyder-kongeLyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!

Stortinget, Kongen, Statsministeren og Pokémons

Det var intense måneder etter at jeg ble nominert som aktuell kandidat til stortingslisten. Først skulle parti-lagene i Rogaland sette opp sine forslag til stortingsliste, deretter var det uravstemning blant medlemmene. I tillegg ble det gjennomført intervju med nominasjonskomiteen, som til slutt la frem sin innstilling. Lang historie kort, endte jeg opp på 4. plass! Det absolutt beste jeg kunne håpe på. Jæren Høyre hadde gitt meg tillit, Rogaland Høyre hadde gitt oss tillit, og Jæren kan nå endelig få en representant fra Høyre inn på tinget igjen.

Etter å ha vunnet partiets tillit, sto barna for tur. Det skulle vise seg å være hakket verre, “politikk” på hjemmebane er et minefelt. Snakk om at mamma muligens skulle “flytte fra oss, til Oslo”, brakte ikke akkurat stormende jubel i heimen. Jeg hadde en mann som støttet meg 100 %, men ungene var overhodet ikke i samme modus. Jeg prøvde først innfallsvinkelen moderlig politikk-opplæring, via vår venn, Google, og startet med å vise bilder av Stortinget. Videre viste jeg bilder hvor kongen var i Stortinget, og fortalte om forbindelsen til vår statsminister, Erna Solberg. Dette ble ikke en umiddelbar suksess og jeg innså at her måtte det sterkere krutt til.

Jeg lovte barna muligheten for flere Oslo-turer, og kanskje også anledning til å være med på noen møter. Det kunne hende at det vanket både softis og popcorn på noen av disse. Eldstemann syntes etter hvert at det hørtes spennende ut, og hadde mer enn middels lyst til å oppleve noe av dette. Softis og popcorn er en sikker vinner i alle aldersgrupper, men for å toppe dette og få hele gjengen med på laget, slengte jeg på egen telefon og mulighet for Pokémon-jakt i Tigerstaden.

pokemonAkk, Pokémon! En evig jakt som aldri slutter, ei heller skulle ha vært påbegynt. Et forbud mot Pokémon ble fort til en normal, og en avtale om at når mamma er i Oslo, da jakter hun nye Pokémons til oss. Barneoppdragelse og politikk har mye til felles, her må man virkelig både gi og ta for å komme i mål.

I tiden etter nominasjonen har jeg fått både gratulasjoner og lovnader om en stemme når den tid kommer. Det er imidlertid mange som lurer på hvordan de kan stemme meg inn på tinget. Her er svaret enkelt: din stemme til Høyre er din stemme til meg.

Mulig stortingsplass bringer med seg mange fasetter, og det er ikke alt vi vet, eller kan forstå. Dette illustrerte Gregers fint for noen uker siden, da han spurte: “Mamma, hvorfor skal du bli statsminister?” Mange spørsmål, store forventninger, få svar. Vil Jæren Høyre få en kandidat på Stortinget i 2017? 11. september neste år får vi svaret.

Husk; det er det DIN stemme som teller. Bruk den!

Var alt bedre før?

Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.

På besøk hos verdens beste nabo
På besøk hos verdens beste nabo

Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.

Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.

Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører.  For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.

For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.

Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.

Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.

Ta telefonen, fremtiden ringer!

Kanskje var alt bedre før, eller var det det?

Invester i fremtiden, ta inn lærlinger!

I dagens kommunestyremøte stemte samtlige politikere for å øke antall lærlinger i Time kommune, for perioden 2017-2020. Høyre har fokus på dette, og vil heve yrkesfagenes status og trappe opp innsatsen for flere læreplasser. Vi trenger flere fagarbeidere, og må derfor gi rom for dette. I mange situasjoner merker jeg en viss frykt for dette med lærlinger, en følge av at dette er uprøvd, og at nødvendig kunnskap mangler. Jeg synes dette er feil tankegang, og sier som Nike: Just do it!

Det er mye læring ved å starte noe nytt, og en får god støtte fra opplæringskontoret underveis. Gevinsten kan være enorm, både for lærlingen, for bedriften og samfunnet ellers. Jeg mener vi trenger et arbeidsliv som fremsnakker lærlingeordningen, kun på den måten får vi flere fagarbeidere.

I ASKO Rogaland har vi jobbet langsiktig med lærlingeordningen, og dersom vi hadde evaluert etter første forsøk, ville konklusjonen blitt mye arbeid, for lite. Det kostet rett og slett mer enn det smakte. Utfordringene var at det var få søkere, og dertil dårlig kvalitet. Vi jobbet imidlertid målrettet sammen med opplæringskontoret, for at lærlingene skulle lykkes, og omsider kom de seg gjennom læreperioden og fikk fagbrev. Med på veien fikk de nyttig kunnskap om arbeidslivet og relevant arbeidserfaring.

I dag ser vi på lærlinger som et nyttig og nødvendig tilskudd til vår bedrift. De drar med seg nye impulser, og gir synergieffekter i form av at andre “unge” kollegaer velger å ta fagbrevet. Mange får også fast ansettelse i etterkant av læreperioden, et godt tilskudd til bedriftens humankapital. 

For å lykkes med lærlinger er det viktig at man selger bedriften sin som et laerling-500x500attraktivt arbeidssted. Omdømme betyr mye i dette arbeidet, og det skapes i kontakt med omgivelsene. Vi har sett en direkte sammenheng mellom antall bedriftsbesøk/utplasseringer, og antall søkere, med tilhørende kvalitet. Vi prioriterer dette, og sier sjelden nei til de som ønsker å være utplassert hos oss. Praksisperioden, eller Prosjekt til fordypning som det heter, er et viktig grunnlag for utprøving, kjennskap og vennskap mellom læreinstitusjoner og bedriftene.

Etterhvert som vi har hatt flere lærlinger inne, har vi blitt flinkere til å sette krav og forventninger på et tidlig stadium. Vi er tydelige på at vi forventer 100 % tilstedeværelse fra dag en, og at arbeidsreglementet gjelder for alle. Det er for mange en brå overgang, at man faktisk må komme på jobb, hver dag. Jeg heier dermed på den nye fraværsgrensen som er satt i videregående, og tror den er viktig for våre fremtidige arbeidstakeres overgang til arbeidslivet. Bevissthet rundt forventninger.

Erfaringer har vist meg at det som anses som dårlig kvalitet ved noen søkere, ikke alltid er det. Resultater kan endres, dersom forutsetningene og omgivelsene endres. I mitt arbeid har jeg sett elever som har blitt dømt nedenom og hjem, blomstre opp og bli særdeles gode arbeidstakere. Dette gir meg tro på at det vi holder på med er riktig. 

Med ønsker om flere lærlinger for det nye året!

Når mamma går på møter..

Jeg har et håp om at min datter, Leonore, vil vokse opp i et samfunn hvor det ikke problematiseres at mor går på møter. Ei heller at hun skal møte holdninger som at menn er tøffelhelter, dersom ektefellen velger karriere.

Jeg forundres over den manglende bevisstheten rundt denne hesten-drastematikken, og hvor lett en kan bli offer for “sleivete” kommentarer. Vedkommende som kalte min mann en tøffelhelt, i anledning mitt stortingskandidatur, ønsker kanskje at landet skal styres av fortrinnsvis menn og barnløse kvinner? Sannsynligvis ikke, men slike kommentarer kan lett føre til at færre kvinner tør, eller orker å gå inn i politikken. Da får vi en verden som er styrt av middelaldrende, gråhårede menn. I vårt samfunn er den lave kvinneandelen, etter min mening, en utfordring for demokratiet. Vi må derfor framsnakke nytten og verdien, som ligger i å engasjere seg politisk, og søke mangfold.

Eilert, på 7 år, kom for en tid tilbake med kommentaren: “Mamma, du er alltid på møter”. Jeg kunne enkelt ha latt denne fare, men den lå lenge og kvernet i underbevisstheten. Det viste seg etter noen dager at han hadde plukket opp dette i fra flere hold, og da i hovedsak fra den kvinnelige delen av familien. Jeg innså i det øyeblikket at jeg var en fange av mitt kjønn, og at jeg ikke hadde mulighet for seier.  I yrkeslivet er det en forventning om tilgjengelighet, og det samme gjelder som folkevalgt, så hva gjør man da med alle hattene? Mamma, kone, søster, datter, arbeidstaker, folkevalgt, venninne og kvinne. Kjeft når jeg går på møter, kjeft når jeg ikke kommer på møter.

Jeg må velge å stå i det, men ikke uten å ytre min mening, for vi må slutte å snakke ned andre sine valg. De færreste vet hvordan det er innenfor den enkelte familie, men det er enkelt å kommentere på utsiden. I dagens samfunn reagerer de færreste på at en mann har vært mye ute på reis, det anses nærmest som en normal. Når det gjelder kvinnen derimot, endres bildet. Mannen i forholdet blir nærmest opphøyet til en gud, for sin jobb på hjemmebane. Det må være en forferdelig belastning for familielivet tenker man kanskje? Nei, det er ikke en belastning, men det kan være en påkjenning å måtte forholde seg til nedsnakking, fordømmelse og antagelser, fra de som står på utsiden.

I min hverdag er jeg mye sammen med familien, og vi gjør det som folk fotballflest gjør. Vi prøver å ha felles måltider, vi går på turer, spiller brettspill og har stunder i sofaen, hvor vi ser en god film. Lekser og fotballtreninger går hånd i hånd med turneringer og nye pokaler. Livet vårt består også av uendelig mange timer med husvask, klesvask, matlaging, bleieskift og rydding.  Vi foreldre føler oss ofte som hamstere i hjulet. The Neverending Story. Veien vi valgte for livet vårt, storfamilien. Et travelt liv, men ingen av oss ville vært det foruten.

Ja, og så hender det at jeg går på møter, en hel del møter. Jeg kunne gjerne ha sagt at det var forbigående, men vet at det antagelig ville vært løgn. Det var derfor jeg måtte ha en prat med Eilert, hvor jeg prøvde å forklare ham hvorfor mamma går på møter.  Vi snakket også om, at det i den enkelte familie varierer hvem som går på møte. I noen familier er det mor som går, og i noen er det far, mens det i andre kan være begge. Etter en god prat ble Eilert mer positiv til møter, men de står nok fortsatt ikke på favorittlisten hans. For meg er det derfor viktig å verdsette den tiden vi har sammen, kvalitet foran kvantitet. Vi koser oss så ofte som mulig, og legger planer for alt vi skal gjøre i neste friminutt. Det er viktig å tilbringe tid med dine kjære.

De er den viktigste heiagjengen du har!

 

Mannen i mitt liv

brudebilde
Bryllup i København

I 2006 traff jeg Rune, mannen i mitt liv, og vi giftet oss 23. juni 2007. Ting skjer fort når jeg først har bestemt meg. Det var en fantastisk dag, solen skinte, gjestene var oppstemte, og begge svarte ja. Bryllupsreisen tok vi til Thailand, livet var bekymringsløst. Vi visste kanskje ikke hvor godt vi hadde det? Vi visste i alle fall ikke hva som var i vente.

Vårt første barn, Eilert, ble født 3. mars 2009. Nummer to, Gregers, kom 18. juli 2010, tett på storebroren. Det ble jammen meg tett på lillebroren også, Lyder, som kom i en fart 22. desember 2011. Lyder ble født akkurat tidsnok til at vi rakk hjem til julemiddagen, og vi hadde selvfølgelig invitert middagsgjester. Det er høyt tempo i hjemmet vårt, det er slik jeg liker det. Rune tenker nok av og til at tempoet er for høyt, men jeg prøver å minne ham på at han har vært sterkt delaktig i denne prosessen. It takes two to tango. Vi har selvfølgelig vært heldige, og fått de mest intelligente og vakre barn på denne kloden. Det er i alle fall det vi tenker i gode stunder. I dårlige stunder er barna heldige dersom vi tenker på dem som små troll, sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg tror verken de er dårligere, eller bedre, utgaver av foreldrene. De er alle særegne, men bærer med seg visse trekk fra opphavet. Slik har det alltid vært, fra generasjon til generasjon. Leonore kom inn som sistemann på laget, 26. juli 2015. Hun brakte lys til livet fra første sekund, og ble raskt et naturlig tilskudd til familien Hagerup Gjesteland.

julekort-familie

På grunn av jobb og politikk, har jeg tidvis vært mye borte fra hjemmet. Dette hadde ikke vært mulig uten Rune, og han har tatt en stor del av permisjonene, som vi har delt så nært opp mot 50/50 som mulig. Dette har resultert i at barna våre like gjerne går til pappa, som til mamma, når de trenger hjelp eller kos. Jeg har en heldig mekanisme, som gjør at jeg bekymrer meg lite for ungene når jeg er bortreist, denne mekanismen tror jeg er Rune. Han tar ansvar for middag, lekser og sang, og sørger for at vaskemaskinen går jevnt og trutt. Jeg kommer hjem og legger sammen klær, og sånn går nå dagene. Livet hadde ikke vært det samme uten Rune, vi er et usedvanlig godt team. Han er en flott pappa og en fantastisk ektefelle. Min beste venn.

15215670_10157720562505456_327795602_oDet som bandt oss sammen når vi traff hverandre var humoren, og gleden over å være sammen. Denne humoren er limet i forholdet vårt i dag. I dårlige perioder, kan jeg kjefte på de små tingene, som ikke blir gjort. Det kan være en list som har løsnet, en sykkelkjetting som trenger smøring, eller en tom melkekartong som står i kjøleskapet. I gode stunder kan vi le av disse episodene, og være bevisste på de tingene som gjør oss forskjellige. Vi kan se hverandre dypt inn i øynene, og være inderlig enige om at vi har et godt liv, helt til hverdagen innhenter oss, og familielivet blir mer som å drifte en logistikkbedrift.

Denne helgen har derfor Rune og jeg hatt en etterlengtet alenetur til Berlin ❤ Balsam for sjelen, og en hurtiglading av forholdet. Kjærlighet til folket, rett og slett, og det er viktig i en hektisk hverdag. Jeg trenger vel neppe å si at det var en suksess?

Ich Liebe dich, Rune!

Folkevalgt i 2011 -Tidlig innsats

I sommerferien kom telefonen med de gode nyhetene om resultatet i kommunevalget 2011. Jeg var blitt valgt inn som kandidat for Time Høyre og skulle sitte i kommunestyret! Min kunnskap om det politiske liv, var som nevnt ganske begrenset, så når spørsmålet om formannskapet dukket opp, måtte jeg stole på magefølelsen. Følgende beskrivelse ble gitt: Det er mye arbeid, men det er engasjerende, og man er med der beslutningene blir tatt. Det gikk ikke lang tid før jeg bestemte meg for at dette ville jeg være med på. Skulle jeg først engasjere meg politisk, så måtte jeg gå all in.

Fra valget om å være med i formannskapet ble tatt i 2011, har det vært et sterkt politisk engasjement fra min side. Tidlig innsats var et begrep som interesserte, og betydningen av at barn lærer det nødvendige i barnehage og skole, slik at de får en utdannelse. Derfor har jeg  vært opptatt av PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste), som et viktig virkemiddel for tidlig innsats. I Time kommune var det 6 måneders ventetid innenfor denne tjenesten i 2011. Det er for lenge. Tidlig innsats kan ikke stå på venteliste, og samtidig være et forebyggende tiltak. Det blir reparasjon, ikke forebygging. I praksis betyr det at et barn som ikke lærer seg å lese, kanskje må vente opptil 6 måneder før en får nødvendig hjelp. Høyre har tidlig innsats som et av sine satsingsområder inn mot Stortingsvalget i 2017. Det er både viktig og nødvendig. Høyre vil at Norge skal ha verdens beste skole. En skole som gir elever noe å strekke seg etter, og forebygger sosiale forskjeller. Det skal være et fokus på lese- og regneferdigheter, gjennom hele skoleløpet, og tidlig innsats skal være nøkkelen til mestring og økt læring. Jeg heier på dette!

bokForeldre, foresatte, besteforeldre og andre omsorgspersoner kan gjøre mye for å hjelpe barna gjennom skolegang, og høytlesing er et av de enkleste tiltakene. I en hektisk hverdag prøver jeg selv alltid å prioritere denne kosestunden sammen med barna. Jeg husker enda eventyrstundene fra barndommen, disse stundene trekkes også frem av min mor, som et kjært minne fra hennes barndom. Gode minner fra en svunnen tid, en tid vi hadde sammen. Brødrene Grimms eventyr var levende, og beretningen om Rapunsel med det lange håret står enda igjen som en fasinasjon. Bøker betyr mye for meg, og dette kjærlighetsforholdet ønsker jeg å videreformidle til barna mine.

Nostalgien er med på å vekke gode minner, den er også med på å peke fremover. Den gir rot til tradisjoner som er kjente, og ofte kjære. Forholdet vårt til tradisjoner kan endre seg fra tid til annen. Selv har jeg fått en sterkere forankring til den kristne kulturarven etter at jeg selv fikk barn. Jeg ser verdien av at mine egne barn får ta del i denne. De går dermed i gudstjenester i regi av skolen. Hvilke valg de tar senere i livet skal jeg prøve å ikke påvirke, men det blir nok vanskelig. Man vil ofte det beste i livet, men treffer ikke alltid i de valgene man tar. Jeg har foretatt en rekke veivalg så langt i livet, noen gode, andre mindre gode. I etterkant kan jeg nok si at enkelte ting kunne ha vært gjort annerledes, men det ville samtidig ha endret historien min. Hadde jeg vært den jeg er i dag? Hadde barna mine vært her? Jeg er selv et resultat av mange personers veivalg gjennom flere generasjoner. Man kan si at mine forfedres veivalg har vært essensielle for min eksistens. Historien min er derfor viktig for meg, og jeg bruker den ofte i relasjon til politikken. Ved å dele erfaringer og kunnskap med andre, kan man skape nye diskusjoner og ny innsikt.

Jeg brenner for kommunikasjon og det å dele kunnskap.  Det er viktig å se fremover, sammen. Samtaler åpner oss mentalt, og bringer inn nye perspektiver. Jeg ønsker å skape en arena for disse samtalene, og håper at du etterhvert vil delta.

“De kan lite på mitt råd, for jeg har sanket erfaringer i livets skole”.

Henrik Ibsen

Så ta del i samtalene rundt deg, og vit at veien er målet!

Veien inn i politikken..

«Firebarnsmora Margret frå Kvernaland kan koma på Stortinget»

Hvem hadde sett for seg dette som overskrift i Jærbladet? Ordene er fjernt fra det jeg så for meg når jeg gikk på ungdomsskolen og hadde valgets kvaler om videre retning. Drømmen den gang var å bli forfatter, advokat eller psykolog. Politikk var rimelig langt borte fra mine interesseområder.

Det som en gang var utenkelig, ble plutselig ikke så fjernt når jeg etter hvert fikk unger og ble mamma. Kampen for å beholde tilbudet om åpen barnehage på Kverneland var det som indirekte gjorde at jeg gikk inn i politikken. Jeg sier ofte at de dagene der jeg har hatt fri fra jobb alltid har gitt meg merarbeid. Nettopp denne ene dagen i åpen barnehage var en av disse. Det var ny budsjettperiode i Time Kommune og det var lagt inn forslag om å legge ned tilbudene om åpen barnehage på Lye og på Kverneland. Jeg ble rekruttert som brevskriver til kommunen, da jeg ble oppfattet som skrivekyndig. Videre ble det snakk om å stille på et gruppemøte. Jeg hadde tidligere jobbet i grupper og var vant med å gå på møter, og regnet med at dette ville gå greit. Hva et gruppemøte faktisk var hadde jeg ingen anelse om. Lang historie kort, møtte vi opp på gruppemøtene til de ulike politiske partiene i Time kommune. Der talte vi vår sak og fremhevet den betydningen åpen barnehage hadde, både for barn og voksne, i form av sosial kontakt og erfaringsutveksling. Tilbudet hadde vært kjærkomment for meg i min mammapermisjon, og man fikk i en hektisk tid av livet viktig voksenkontakt. Vi klarte å redde den åpne barnehagen etter denne lobbyvirksomheten, og erfaringen gav mersmak. Jeg svarte dermed ja til å stå på Time Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Jeg hadde ingen ide om hva det innebar å stå til valg, men jeg var åpen for endring.

Hva skjedde egentlig på veien, og hvordan havnet politikk inn som et interessefelt? Først og fremst har jeg blitt eldre, giftet meg og fått barn. Jeg har hatt en unik mulighet til å kunne kombinere jobb med studier. Senere jobb med politikk. Bleieskift, politikk og arbeidsliv har gått hånd i hånd. Jeg har fått et forhold til ord som tidlig innsats, folkehelse, friluftsliv og inkludering. Elementer som har vært aktuelle både for jobb, hjem og det politiske liv. Jeg må være så ærlig å si at politikk har vært overraskende engasjerende og inspirerende. Samspillet mellom politikere og administrasjon, dialogen med innbyggerne og dynamikken internt i vår egen Høyre-gruppe har vært spennende og lærerik. Politikk handler om å være med og vise retning, språksette endringer man ønsker. En politiker skal påvirke kulturen, men samtidig være en del av den. I løpet av mine fem år som folkevalgt i Time kommune har jeg sett politikk og endring i praksis. Omsorgsenter på Kverneland, nytt ungdomssenter på Bryne, eksemplene er mange. Det er engasjerende temaer i det politiske liv, og de er svært ofte høyst relevante for deg og meg. 

Å engasjere seg politisk anbefales på det sterkeste, og man er relevant, uavhengig av bakgrunn og utdannelse. Det er erfaringen man tar med seg inn i samtalene som skaper politikk og retning. Politikken har lært meg betydningen av engasjement, og hvilke muligheter vi har til å påvirke det samfunnet vi lever i. Det er bare å kaste seg ut i det. Ingen er eksperter. Politikere er overraskende like folk flest. Det var min første viktige lærdom som folkevalgt.

Carpe politicus!