Bakgrunn Arkiver - Side 2 av 4

Øyeblikk fra en sommer

Denne sommeren har vært full av varme møter, møtende varme og ettertenksomhet. Jeg sto på Stortingets talerstol i landbruksdebatten og snakket om regnet vi hadde i fjor, som vi enda hadde friskt i minne. Uken etter kom tørken.

Sommeren har også vært full av familietid, strevsomme øyeblikk, nære opplevelser og glede over å høre sammen. Ungene fikk være med til Oslo og vi gikk langs Akerselva og så på all grafittien. Diskusjonen gikk interessert på om det kaltes tagging eller kunst. «Det kalles kultur», skjøt Gregers på 8 inn, før vi vandret videre i den varme sommerdagen.

Senere på sommeren snakket vi om opphavet. Hvorfor jeg er meg og du er deg. Jeg fortalte ungene at de ikke hadde vært med meg i bilen, dersom det ikke var for at jeg møtte faren deres og tok meg sommerjobb på ASKO. Advokaten Hagerup hadde fått annet avkom. Da sa Gregers: «Pappa er den beste mannen du kunne ha hatt! Du kunne ikke ha valgt en rik mann, selv om du hadde møtt ham.» Jeg smilte for meg selv over ytringen, vel vitende om at han hadde helt rett.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tilværelse. Stunder med familien minner meg på dette. Øyeblikk av undring, nærhet, nysgjerrighet.

Selvfølgelig ikke uten en god dose frustrasjon, irritasjon og utålmodighet. Sommeren er alle disse tingene. Endelig skal vi ha litt fri sammen. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan vi skal bruke denne tiden. En vil spille fotball, en vil lese bok, en annen vil til Kongeparken, mens andre bare vil være. Sommeren er full av øyeblikk.

Sommeren har også vært full av menneskelige møter. Sammenhenger. Refleksjon. Oppturer og nedturer. Hvorfor deler vi ikke mer av disse opplevelsene? Oftest prøver vi å opprettholde en fasade, en historie, om hvordan vi egentlig vil fremstå. Spørsmålet er, hvordan har du det, egentlig?

Denne sommeren har jeg vært sliten. «Stortingsferien» lurte meg til å tro at jeg hadde så mye tid. Avtaler skulle lages, besøk skulle gjennomføres. Det har til tider vært hektisk, enkelte dager har jeg hatt utfordringer med søvnen. Det var den debatten som gikk så dårlig. Alle opplevelsene som skulle fordøyes.

Men mest av alt har denne sommeren handlet om erkjennelse og undring, stolthet og glede. De små samtalene på veien. På besøk i Smiå i Gjesdal, et sted de som har psykiske utfordringer kan møtes, møtte jeg en tørrlagt alkoholiker med stor arbeidsiver og engasjement. Tidligere hadde han ofte tenkt at det ville være bedre å ligge i sengen. Der kunne han ikke gjøre noe feil. Ingen kunne ta ham for noe.

Jeg fortalte om mine egne opplevelser denne sommeren, og erkjente at livet som politiker også kan innebære at senga kan være det tryggeste stedet. Ja, vi opplever alle dette innimellom, men vi snakker så sjelden om det. Møter som på Smia gir meg håp for fremtiden. De er sterke. De er nødvendige. De viser betydningen av fellesskap og mestring.

Vi må fortelle barna våre dette. For hvordan skal barna gå fremtiden i møte dersom de tror at de omgås med supermennesker. Mennesker som alltid står opp og møter en ny dag, med et smil om munnen. Livet er ikke flatt, det leves nå, og det må oppleves. Med alle farger, smaker og erfaringer dette gir. Vi må støtte hverandre. Være der for hverandre.

Nå trenger jeg å ligge strekk ut en periode. Det har jeg heldigvis planlagt godt. På lørdag skal jeg på en ukes lading til Skiathos, sammen med Rune. Takknemlig og glad for alt denne sommeren gav, at jeg har en mor som tar en uke med ungene, og at ferien enda ikke er helt over for min del. Det blir en uke med nye opplevelser og historier for oss alle. Ungene gleder seg stort til at mormor skal bo hjemme hos oss. Hun har lovet pannekaker hver dag!

Å mestre, eller ikke mestre..

Jeg gikk inn i sommerferien med den tanken at jeg hadde «lang ferie», som det jo ofte også fremstilles i ulike medier. Derfor hadde jeg spart opp en del aktiviteter som jeg hadde tenkt å få unna i løpet av ferieperioden. Det være seg bedriftsbesøk i Rogaland, følge opp bloggen min, skrive innlegg om minst to av temaene som engasjerer meg, i tillegg til at jeg selvfølgelig gledet meg til hjemmetid sammen med familien.

Klok av skade ser jeg at bekymring for å ha for mye fritid kan jeg bare legge vekk.. Sommeren har flydd avgårde i en salig blanding av stekende sol, byferie i Oslo, luking i hagen, maling av garasje, yatzy-spill, bedriftsbesøk og politiske møter land og strand. Det har til tider vært krevende å være sammen som familie, på samme tid som det har vært krevende å være politiker. Alltid noe man skal prestere, alltid nye hindringer man skal forsere. Det er nesten litt sånn som barndommen har jeg funnet ut av. Som barn prøver man også å finne sin plass her i verden, og man er avhengig av støtte og hjelp rundt seg, for å kunne finne den gode retningen i livet. Krangling, mestring og varme øyeblikk går hånd i hånd.

Mestring er noe som har truffet meg flere ganger i løpet av sommermånedene. Jeg har besøkt institusjoner for de som sliter med rus, jeg har hatt sommerpraksis hos Nav og jeg har besøkt et utall bedrifter. Felles for dem alle er at de ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, de ønsker å skape muligheter for folk i lokalmiljøet. La folk kjenne på mestring og kanskje bli en del av et fellesskap, være elev, eller kollega. Mange møter hindringer på denne veien, og mange får seg noen slag på trynet. Det kan være vanskelig å reise seg opp igjen etter disse slagene, men ofte tvingende nødvendig at man raskt setter seg opp på hesten igjen. Følelsen av mestring betyr enormt mye, for alle aldersgrupper.

Leonore ble 3 år 26. juli, og den dagen tok jeg henne med til sportsbutikken og kjøpte sykkel til henne. Hun syklet lenge rundt inne i butikken, uten helt å knekke koden. Jeg prøvde å forklare henne, og jeg dyttet for å få henne i gang. Hun var ivrig og ville ikke gi seg. Hjemme ventet kaker og selskap, før hun satte seg på sykkelen og ville viser familie og venner at hun mestret det å kunne sykle. Og jammen meg gjorde hun ikke det. Hun syklet som om hun aldri hadde syklet før, og smilte fornøyd og vinket når hun passerte publikum. Stolt og rørt var jeg, der jeg satt og kikket på henne. Det slo meg at dette var et øyeblikk av mestring, et av mange øyeblikk i livet vårt hvor vi plutselig klarer å knekke en kode. Som voksen opplever man dette, men det er kanskje ikke så ofte vi dveler ved dette.

Jeg hadde denne følelsen onsdag morgen under Arendalsuka. Jeg hadde hatt en grei start på uken med to debatter som gikk tålig bra dagen før. Det var derfor godt å kunne være i debatter om aldersgrenser i arbeidslivet og mangfoldsledelse. To viktige temaer som engasjerer og motiverer til innsats. Etter debattene besøkte jeg flere av standene og snakket med så mange flinke og engasjerte mennesker at jeg formelig svevde bortover «pollen», som området i sentrum av Arendal kalles. Jeg var virkelig i storform og tenkte at dette var livet. Politiker for life!

Fallhøyden var enorm, og debatten om kvelden gikk skikkelig dårlig. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg innså at dette temaet er så stort og omfattende, at jeg klarer ikke å gå inn i det nå. Temaet var egentlig elektroniske ID-kort som de fleste er enige om at vi trenger. På slutten av debatten ble det imidlertid satt fokus på politireformen, ressursbruk og hvor feil denne ressursbruken var i følge representanten fra Ap. Da kjente jeg det skarpe lyset i øynene, jeg hørte stillheten, og jeg innså at dette klarer jeg ikke å vri meg ut av på stående fot. «Jeg er definitivt uenig, men har dessverre ikke lest meg opp på temaet», var vel det eneste noenlunde fornuftige som kom ut av munnen min.

Slukøret gikk jeg hjemover etter debatten. Kjente tårene presse på. Det hadde vært en hektisk uke, jeg savnet familien min, jeg angret på valg av ord, jeg analyserte debatten i løpet av natten. Fikk selvfølgelig ikke sove, der jeg lå på Skoleskipet Gand.

Jeg hadde tre debatter dagen etterpå. Disse hadde jeg gruet for hele natten. Kjente at formen definitivt ikke var tilstede. Hvordan skulle det gå?

Det gikk heldigvis bra!

Det kunne egentlig bare gå en vei etter forrige fadese. Trett, inspirert, belært og utmattet satte jeg meg i bilen og satte kursen for Kverneland. Det var tre uker siden jeg hadde sett ungene. Gleden ved å komme hjem var stor. Ungene hadde vokst, de hadde mestret, og de var klare for høsten. Det samme var jeg.

Å være politiker kan være fryktelig ensomt og tomt i perioder, men heldigvis er man omringet av utrolig mange gode kollegaer og personer som gir motivasjon til å fortsette. De fleste av oss kjenner på følelsen av mestring, men vi kjenner også godt følelsen av ikke alltid å lykkes. Livet er så absolutt ikke bestandig 100 %. Noen av mine beste dager er de hvor jeg kjenner på ytterpunktene, og i etterkant kan lære av disse. Det gjør at jeg føler at jeg lever, og at til syvende og sist så er jeg bare et menneske. Med alt det bringer med seg av følelser, og oppturer og nedturer.

Nå er jeg klar for å møte høsten. Har noen gode dager sammen med familien før det virkelig braker løs. Mange viktige debatter som skal komme i tiden fremover. Jeg har definitivt ikke tenkt å slutte å engasjere meg i disse. Selv om jeg til tider viser en total mangel på kunnskap..

Heldigvis har Teddy lang ferie!

Før jeg fikk barn i skolealder hadde jeg et kjært og godt forhold til begrepet Teddy. Det var noe jeg forbant med myke, gode bamser, det var sågar kallenavnet til en kamerat av min onkel. Jeg husker alltid jeg syntes det var et veldig rart navn, for man kunne vel ikke hete Teddy og være voksen mann? Etter hvert som jeg ble eldre og klokere forsto jeg at det var et kallenavn, noe som også var veldig vanlig.

Men Teddy var noe kjært og godt i hele oppveksten og som mor har jeg kjøpt mitt antall teddybjørner til ungene. Det var ikke før den eldste begynte i første klasse at synet mitt på Teddy endret seg. Gutten kom løpende inn i huset fredag ettermiddag og kunne glad utbasunere at han hadde fått Teddy med seg hjem! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut. Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med barnet i løpet av helgen. Jeg så også til min forskrekkelse at det var flere som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir!

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøver å ha litt fri sammen. Søndag kveld måtte jeg sette meg ned sammen med gutten og prøve å skrive en oppsummering av helgen. Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen. Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken. Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Det blir fort til en bok som viser alle sider ved en familie. Hvem som har fotoprinter, hvem som er i Kongeparken i helgene og hvem som kan kunsten å skrive, både godt og riktig. Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne Teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene. Jeg husker enda når jeg selv gikk i første klasse, da hadde læreren vår strikket to dukker som hun kalte Fiffi og Foffo. De var med oss i tykt og tynt i skolehverdagen og vi var alle glade i disse to figurene. Men de ble heldigvis aldri med oss hjem, og det tror jeg mine foreldre kan være glade for. Sånn sett var det noe som var bedre før.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette. En far sa til meg: «Tenk på alle som har tatt på den bamsen og alt den har vært borte i. Jeg får helt angst når jeg ser ungene kose med denne bamsen.» Før han avsluttet med, «men så er kanskje jeg også over gjennomsnittet opptatt av renslighet og vasking av hender.» Renslighet eller ei, han har et poeng, jeg får også angst av Teddy, på min egen måte.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna. Det er der læringen skal skje.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav, prestasjonsangst og bakteriebomber.

Røde hummere og grå mus

Det har vært en hektisk innspurt på Stortinget og mye som skulle ferdigstilles før debattslutt. Denne uken hadde komiteen vår debattdag med de siste sakene og det endte opp med at vi satt nesten syv timer i salen. Da har man virkelig medfølelse med statsråden, som må sitte i salen under hele debatten. Hun nådde ut på en kjapp luftetur, men var tilbake før taleren på talerstolen hadde avsluttet sitt treminutters innlegg. Det er disiplin.

Sommertid innebærer også sommeravslutninger. En hel haug av dem, har jeg oppdaget. Her må man avslå med høflig tone, for det gjelder å spare på den siste energien som er igjen. Det har vært et hektisk halvår i Stortinget, også de mer garvede representantene sier det. Det gleder en ferskings hjerte. Alt er bedre når man ikke er alene.

Det har vært mye snakk om kroppspress i det siste. Spesielt rettet mot ungdommen, for det er de som nok kjenner på det mest. Jeg legger stadig ut klagende «snapper» hvor jeg lettere oppgitt viser at jeg er rammet av såkalte voksenkviser. Ingen fortalte meg at det fantes, når jeg sloss mot dette i ungdomstiden. Hver alder har sin sjarm og sine kvaler, alltid, viser det seg.

Jeg har heldigvis fått et avslappet forhold til meg selv med årene, men må innrømme at det ikke alltid er enkelt. Når jeg deler bilder på Facebook og Instagram vil jeg gjerne fremstå slik jeg til tider føler meg, altså, strålende. Det er imidlertid ikke alltid mitt indre bilde stemmer overens med det som møter meg på papiret. Men akkurat det har jeg begynt å ta med et smil, og jeg legger det gjerne ut på sosiale medier selv om jeg skulle ha sett at nesen var litt mindre, eller at dobbelhaka ikke dukket opp. Trodde faktisk ikke at jeg hadde det, men bilder lyver ikke. Eller gjør de det?

Jeg tror kanskje de gjør det. De lurer oss i alle fall. For det er alt som skjer mellom disse kodak-moments som gjør oss til den vi er. Det er gjerne øyeblikkene hvor vi ler uhemmet av noe vi synes er gøy, eller bryter ut i full jubel over at laget vårt har scoret mål. Personene vi elsker og setter pris på er de vi deler disse sorgene og gledene med. Disse øyeblikkene blir sjelden Insta-moments. Men det er i disse øyeblikkene at andre ser oss som den vi er. Det er ikke hva som møter oss i speilet, eller på et oppstilt bilde som viser hvem vi er. Det viser vi hverandre når vi er sammen.

«Du trenger filter», fikk jeg beskjed om en gang jeg hadde tatt et bilde sammen med en venninne.

Jeg liker å se på livet uten filter.

Også liker jeg farger. Det gir mangfold og liv i hverdagen.

Jeg har begynt å kle meg mer i farger. For når jeg går på konferanser ser jeg at vi ofte er en gråsvart masse med mennesker, som gjerne snakker om inkludering og mangfold. Konferanseutsatt sektor, som enkelte liker å kalle det. Jeg har derfor kjøpt meg en rød buksedress. Den hadde jeg aldri gått med som 16- åring. Det tror jeg ikke jeg hadde turt.

Sist helg hadde jeg denne på meg på sommeravslutningen til Rogaland Høyre. En kollega kalte meg en rød hummer og sa videre at han fikk lyst på tørr hvitvin når han så meg. Jeg svarte ham umiddelbart at dette må jeg skrive blogg om. For hvorfor er det slik at vi snakker om mangfold, men så fort noe skiller seg ut så kommenterer vi det? Det er sjelden vi sier til noen i grå dress at du ser ut som en grå mus, eller at jeg tenker på betong når jeg ser deg.

Nei, fri oss fra betongen og slipp regnbuen løs.

Mine svarte dressjakker skal i alle fall henge i skapet resten av sommeren.

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂

Kjære sambygdinger, kjære unger, kjære alle sammen

Ja, så var det endelig 17. mai igjen. Vi har alle kommet oss ut av huset og inn i finstasen. I utallige timer har vi stått på for at denne dagen skal bli helt perfekt. Alle foreninger, fra idrettslaget til korpset, er med og organiserer dugnaden. Speiderne sørger for at flagget heises. 17 mai-komiteen planlegger det hele, og vi er alle spente. Blir det sol? Trenger jeg paraply? Rekker vi barnetoget? Og blir vi egentlig kvitt de siste skrukkene på bunadsskjorta?

Et av mine sterkeste minner som barn, er fra den tiden jeg var i Stangeland skolekorps og gikk i mitt første 17. mai- tog, som aspirant. Som aspiranter hadde vi ikke fått egne instrumenter enda, men vi gikk bakerst, og jeg fikk holde hanskene til den kjekkeste gutten i korpset, solen skinte og verden lå for våre føtter.

Korpsmusikk gjør enda at jeg får denne gode følelsen, og jeg husker med barnslig glede tilbake på alle årene vi sto opp tidlig, for å marsjere i nabolaget, før vi spiste frokost på skolen og gjorde oss klare for barnetoget. Det er kult å spille i korpset, står det i 17. mai programmet. Ingen tvil om det, og det blir ikke 17. mai uten korps!

I dag er jeg også i kategorien stolt småbarnsforelder. Det er noe rørende med å se barns glede, og mimre om egen barndom. Vi hadde forventninger om flagg, 17-mai-tog, is, pølser og fisking i fiskedammen. Som barn er 17. mai definitivt en festdag.

I dag er dagen hvor vi tar bilde av ungene i finstasen og legger ut på Facebook. Mange har allerede tatt en selfie, og gjerne hashtagget den med 17. mai. Sosiale medier har blitt en del av hverdagen. Tidligere gikk vi på besøk til hverandre og hadde felles middager. Nå viser vi hva vi spiser på Instagram, og tagger hvor vi er på Facebook. Vi liker og deler det meste og er riktig så sosiale. På sosiale medier.

Kanskje vi kan bli flinkere til å gi tommel opp i det virkelige livet? Jeg vil benytte anledningen og gi tommel opp til alle dere foreldre og omsorgspersoner som er her. Jeg vet at dere har stått på for denne dagen. Det går ikke av seg selv at hele familien skal komme seg ut noenlunde samtidig, i noenlunde fine klær. Gled dere over denne dagen, dere står her, vi har gått i barnetog, vi har gått i folketog. Om noen timer kan dere strekke dere ut på sofaen, og smile for dere selv, mens dere blar dere gjennom alle bildene på Facebook, og fordeler hjerter og likes. Jammen gikk det ikke godt, også dette året. Og kjekt var det og.

I dag feirer vi grunnloven. Og det var litt av en grunnlov. Den norske grunnloven fra 1814 var på den tiden den mest radikale i Europa. Den gav stemmerett til mange og mer frihet til enda flere.

17. mai har vært en viktig merkedag i Norge i tiden etter 1814. Kong Carl Johan likte ikke denne feiringen, og i 1828 forbød han feiring av 17. Mai. Stortinget satte en stopper for dette året etterpå, og siden den gang har vi feiret 17. mai hvert år, kun med unntak av årene mellom 1940 og 1944. Da var landet i krig og flaggstengene sto nakne. Helt frem til frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

Faster Åse, som vokste opp i huset der jeg bor i dag, har fortalt meg om frigjøringsdagen her på Kverneland. Det var tidlig vårdag, og hun satt og sydde lommetørklær av gamle dynetrekk, ute i hagen. Hun hadde fått en stygg forbrenning på foten, etter et uheldig møte med en gryte kokende vann og hadde fått streng beskjed om å holde seg i ro.

Åse fikk med seg at forbruksbestyrer Espeland delte ut gratis flagg til ungene. Disse hadde han hatt gjemt i kjelleren på Buå, eller Coopen, som vi kaller den i dag. Åse på nesten 12 år, snek seg dermed ned bakken og fikk seg et flagg, som hun lykkelig kunne bære med seg hjem og stolt feire at landet endelig var fritt igjen.

I dag feirer vi også grunnloven og friheten den gav oss – en frihet vi ikke kan ta for gitt:

Frihet til å vokse opp i et trygt og fritt land.

Frihet til å si, tro og mene det vi vil.

Frihet til å være den vi vil, bli den vi vil og elske den vi vil.

Og hva er det beste med friheten vi har?

En ting er i alle fall sikkert. Det er mye som er bra med Norge og vi har mye å ta vare på.

I dag feirer vi friheten sammen i verdens beste og lykkeligste land.

Gratulerer med dagen!

En kioskmammas erkjennelser

Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.

Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.

Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.

Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.

Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.

Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.

Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.

Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.

Solbriller og cap gjør susen ved lite søvn

Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.

På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.

Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?

Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.

Det er på tide å begynne å pante igjen.

Heia Frøyland!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

Som mine helger er

I dag fikk jeg med meg Norges første gullmedalje live, via NRK radio!

Jeg ble først vekket av minstejenta som ikke ville sove lenger. Jeg hadde prøvd med ipad, men forsto til slutt at badet ble snudd på hodet hvis jeg ikke sto opp. Da var det frem med vaskebøtta og på med radioen. Vanligvis er det podcast, politisk kvarter eller Dax18 jeg lytter til under husvask, for å lette på dårlig samvittighet, men i dag hadde Facebook gjort meg oppmerksom på at det var medaljelukt i Sør-Korea. Jeg fikk frysninger når Klæbo tok stafettlaget inn til gull, og tenkte at jeg antagelig burde engasjere meg mer i idrett.

Norge har gjort en solid innsats i de Olympiske leker dette året, det har sosiale medier oppdatert meg på. Det er typisk norsk å være god. Kanskje jeg skal engasjere meg mer i idretten? Vokser nok til etter hvert har jeg alltid tenkt. Per nå husker jeg enda tilbake på slike ting som VM og OL som usedvanlig kjedelig og langtekkelig. Mamma og pappa satt klistret til tv-skjermen i flere uker, men det føltes som flere år.

Mitt engasjement under OL har hittil vært forbeholdt å like ekstatiske oppdateringer på sosiale medier. Det er kjekt å se så mye idrettsglede, og man blir stolt over å være norsk.

Siden jeg ikke bruker tiden på OL blir det desto mer tid til å jobbe i ukedagene og pleie kjærligheten til familien når helgene kommer. En følelse som kan sammenlignes med å høre Norge ta gull, er den følelsen man får når man er hjemme etter en lang arbeidsuke og får klem fra ungene. Det har blitt et av de kjæreste øyeblikkene i løpet av en uke. Gjensynsglede!

Fredagen begynner ofte med et besøk til Jordbærpikene. Da tar vi med verdens beste nabo på 87 år, min bestemor og barnas oldemor. Denne uken har det vært vinterferie hjemme, så guttene fikk være med på denne seansen. Lillesøster var i barnehagen og eldstemann var med slekt på tur til Sirdalen hele uken. Jeg startet fredags morgen med ansiktsbehandling og fikk tidenes liggesveis. Den gikk jeg rundt med resten av dagen, og fikk dermed en sjelden anledning til å fore Jærbladet med bilder. Man har blitt leder av Stortingets ølklubb, og slikt må jo dokumenteres. De hadde lite bilder av meg i arkivet, så når først sjansen bød seg, benyttet de denne. Selvsagt!

Guttene var med på Mellombels ølstove for å snakke med Jærbladet, men de syntes det var svært kjedelig. At jeg i tillegg måtte innom Kverneland, for å ringe til en journalist, før vi reiste videre til Klepp, var nesten mer enn de kunne bære. De ville helst ha reist direkte og sluppet å hente faren som var hjemme.

På vei hjem fra Bryne snakket vi derfor om jobben min og hva den egentlig går ut på. Det ble en morsom samtale, og det er tydelig at enkelte ting har festet seg mer enn andre. Kort oppsummert jobber jeg en del med papirer og pc, jeg står ofte ved siden av Bent Høie som holder en blomsterbukett, og jeg snakker på tv. Guttene var enige om at det var en viktig jobb jeg hadde, men at det definitivt var kjekkest når jeg hadde fri.

Og fri, det har vi virkelig hatt denne helgen. Ingen planer, fyr i peisen og boller med krem. Jeg har knapt løftet hodet fra sofaen, uten om de få gangene vi har spilt på pianoet, for vi fikk nytt piano forrige uke, fra 1870!

Å for en glede det har vært! Mine gamle pianobøker av Salve Kallevig fungerer fremdeles, og «Bjørnen sover», «Kråkevisa» og andre sangskatter har gått for full guffe. Spille mer, som Leonore sier, og vi fortsetter med perlene:

Hvem kan seile foruten vind
Hvem kan ro uten årer
Hvem kan skilles fra vennen sin
uten å felle tårer?

Jeg kan seile foruten vind
Jeg kan ro uten årer
men ei skilles fra vennen min
uten å felle tårer!

En helg uten planer er gull verdt!

Fraksjonsleder Hagerup

Denne uken har virkelig gått unna. Jeg dro tidlig inn til flyplassen på mandag og satt på en kafe og gikk gjennom planen for uken. Jeg visste at Heidi, som er leder for Høyre sin fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen, skulle til Brussel. Det ville dermed være mitt ansvar å styre skuta i uken som kom. Jeg fant raskt ut at dette skulle bli travelt, og langt travlere enn jeg hadde sett for meg når jeg fikk den fullstendig oversikten over kalenderen. Jeg dro dermed til Oslo med litt tyngre bagasje enn forventet. Her følger en status over uken:

Mandag: Brukte dagen på kontoret til å forberede to saker som skulle opp til debatt på tirsdagen. Jeg jobbet på med dette og prøvde innimellom å se på merknader til en annen viktig sak. (Merknader er kommentarer fra partiet eller regjeringspartiene på de ulike sakene vi behandler. Det er her vi skriver historien vår og får inn politikken.) Kl 15.00 kom Daniel, en rådgiver, forbi og lurte på om jeg kunne stille i Dagsnytt 18. Jeg svarte kjapt ja, har man egentlig noe valg? Dermed hadde jeg rimelig mange baller i luften, og kjente at nå var det bare å lande en etter en. Pust med magen. Kl 17.00 bar det av gårde til møte i prinsippkomiteen, hvor vi diskuterte eggdonasjon og forskning på befruktede egg. Jeg måtte avbryte kl 18 for å dra til NRK. Hoppet av på radiobyggget og måtte løpe småstresset til TV-studioet, jeg hadde visst havnet feil. Rakk akkurat frem i tide og fikk min andre opptreden på Dax18.

Tirsdag: Eli og Mats kom inn som vararepresentanter i komiteen vår. De skulle begge debutere på talerstolen, og hoppet rett inn på dagen hvor vi hadde to saker som skulle opp i salen. Jeg forsikret dem om at vi alle var i godt selskap. Jeg anser meg selv enda som rimelig fersk, selv om man plutselig opplever seg selv gjøre ting man ikke trodde man kunne. Dagen gikk i et bankende kjør. Eli og jeg nådde så vidt debatten vår i salen, da vi kom løpende fra et komitemøte. Stakkars Eli småløp opp til talerstolen og fikk en hektisk debut. Det gikk allikevel helt strålende. Vi fikk begge hatt flere innlegg til debatten, og jeg hadde til og med mitt første freestyler-innlegg. Man kan ikke la Ap kjefte oss huden full uten å ta til motsvar. Om kvelden kom pappa på besøk, og vi feiret min første dag som fraksjonsleder med thaimat og et glass vin. Kjekt å ha noen å opplevelser med på de mest hektiske dagene.

Når katten er borte.. Eli, Mats og jeg er klar for innsats!

Onsdag: Den store dagen for debatt rundt ny regjeringserklæring. Jeg hadde min første replikk, mot Bjørnar Moxnes i Rødt. Klarte meg greit, men mistet litt tråden i tredje spørsmålsrunde, da jeg var mer opptatt av om jeg fikk ordet eller ikke enn å være fokusert på spørsmålet. Hadde et svakt øyeblikk av at nå går det i svart, men fant papiret mitt og tankene tilbake. Heldigvis. Både Eli og Mats hadde gode innlegg i salen, og jeg var godt fornøyd med fraksjonens innsats. Debatten begynte kl 10.00 og var avsluttet en gang over midnatt. Jeg tok taxi hjem og var i seng rett før 01.00. For en dag, for et maraton!

Torsdag: Fly til Bergen kl 08.00. Dro trøtt i fjeset til flyplassen, bare for å bli sittende over en time inne i flyet. For mye snø på rullebanen. Jeg ankom Bergen i strålende solskinn. Kunne nesten ikke huske sist jeg hadde sett sola, så det føltes enormt deilig. Jeg hadde noen timer på Solstrand, sammen med ledere for vekstbedrifter i NHO Arbeid og inkludering, hvor jeg fikk holde foredrag om inkludering. Stiftet mange nye bekjentskaper, fikk mange gode innspill og har med meg flere avtaler om bedriftsbesøk. Dro hjem til Stavanger med ettermiddagsflyet og nådde akkurat frem til lysfest i barnehagen. Alltid en fest å komme hjem til familien.

Lysfest i Kverneland barnehage med Leonore

Fredag: Startet dagen med å besøke Rygr Brygghus. De skal fremme lokal mat og drikke og skulle ha åpning samme kveld. Imponerende å høre om deres reise frem til åpning, og jeg følger spent med på det videre arbeidet. Etter besøket var det ut til Jordbærpikene med Oma (mormor fra Tyskland). Kjekt å ha en rolig fredag med henne. Vi fikk handlet litt klær, og jeg fikk meg noen nye kjoler. Ikke alle jeg prøvde var like fine på, og jeg sa til ekspeditrisen og Oma at det nok skyldtes at jeg ikke hadde så mye midje. «Ikke mye? du har ikke midje!» repliserte Oma. Ingen tvil om hvor jeg har fått min klare tale fra.

Lørdag: Innebandyturnering med alle tre guttene. Full rulle og god gang i den lokale idrettshallen. Jeg var med på dugnaden og ryddet. Kjekt å møte andre i bygda og gjøre noe sammen. Guttene hadde en topp dag med innebandy og is. Hadde store ambisjoner om lammecarre til middag, og godt drikke dertil. Det ble Date Night, med svenske kjøttboller og potetstappe, og soving på sofaen i stedet. Neste helg, Rune!

Søndag: Bursdagsmiddag for mamma som blir 61! Tiden flyr i godt selskap, men den flyr så alt for fort. Utrolig at jeg nærmer meg 40 år. Hvor blir tiden av?! En kjekk helg nærmer seg slutten.

Ny uke, nye sjanser, snart helg!

PS: Fredag klarte jeg endelig å se meg selv ha replikk på Bjørnar Moxnes i opptak. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle la være, og la det bli med den dårlige følelsen. Erfarte under seansen at det alltid kjennes verre ut enn det er.

Det går helste godt, som vi sier på Jæren 😉