Jeg skulle bli forfatter

Ja, jeg skulle bli forfatter. Trodde jeg. Så skjedde livet.

Nå leser jeg heller bøker. Lever meg inn i andres liv. Ler medlidende. Kjenner meg igjen. Sukker av meg selv. Tenker at vi er flere i samme båt.

Så mange levde liv.

Unger som roter, menn som ikke rydder. Lykken som aldri kommer. Lykken som gikk. Lykke som venter. Øyeblikk hvor solen plutselig skinner. Når ungene har laget middag, eller skuffen omsider er fikset.

Akk du vidunderlige hverdagsliv.

Hva skal historien min handle om, tenker jeg? Det er der det ofte stopper. Men jeg har erkjent at det må handle om livet. Om det som faktisk skjer. Eller skjedde.

Sånn har det visst blitt.

Jeg er blitt 40 år?! Fremdeles føler jeg meg som en ungdom. Omtaler meg periodevis som det også. Jeg er enda i læringsfasen, sier jeg. Kjøper meg tid. Det går. For en periode.

Men det er en tid for alt.

Man er visstnok blitt voksen. Ting forandrer seg. Man er plutselig ansvarlig. Man må stå i det man gjør. Heldigvis senker roen seg. Man er trygg på seg selv og livet. Alt man ikke visste den gang.

Så kommer erkjennelsen.

Man er ikke der man trodde man skulle være. Eller visste vi egentlig hvor vi skulle? Vi lo av de som snakket om at alder bare var et tall. Vi visste jo at de var gamle. De hadde bare ikke peiling.

Vi hadde peiling.

Og vi hadde livet foran oss. Vi hadde alle valg og all verdens tid. Det var bare tullprat det de voksne snakket om. De skulle bare visst.

Så ble jeg mor. Jeg var plutselig kone. Plutselig var jeg selv blitt denne klisjeen.

Tiden går for fort. Ungene vokser med stormskritt. De kan ikke lenger sitte på fanget. Eller vil ikke. Plutselig er man blitt cringe.

Grinch trodde jeg det var, første gangen jeg hørte det. Ordet fantes ikke i mitt vokabular. Nå er det der. Sjelden med positivt fortegn. Det skal visst få meg til å slutte. Man kan lese ordet i bøker. Det er blitt dagligtale. På samme måte som Tik Tok.

Jeg bør visst holde meg unna det også.

Jeg har blitt som de godt voksne. De som tilsynelatende prøver å være kule. Men så er vi visst bare cringe. Sannheten er at vi fremdeles bare er oss selv.

Ungene skulle bare visst.

Sånn er livet blitt. Jeg trodde jeg skulle bli forfatter.

Midtlivskris og sommeris

Det har vært en hektisk innspurt frem mot sommeren. Ingenting har vært normalt etter at vi gikk inn i mars måned. Det har vært hektiske møter om krisehåndtering og brannslukking, samtidig som det har vært fine stunder sammen med familien. Det har vært et lykkelig friminutt å kunne tilbringe mer tid sammen. Felles måltider og turer i skog og mark gjør underverker for familielivet.

Men alt har blitt annerledes. På flyet sitter jeg med munnbind. Når jeg jogger rygger folk unna. Det har blitt tabu å hoste i offentligheten. Jeg har kjent på en ny type skam. Smitteskammen. Jeg har vært redd for å gjøre noe feil. Det toppet seg når jeg var på et kjøpesenter i mars og måtte til legen for å sy et par sting i hånden. Hva skulle jeg gjøre ute blant folk, midt under den verste krisen. Også på et kjøpesenter da. En flaske vin, var det usle gjøremålet.

Mye har skjedd siden den tid.

Nå begynner vi å slappe av. Folk stimler seg sammen. Det er rene Sydenstemningen flere steder i Norge. Det er lett å glemme avstanden. Derfor var det bra at helseministeren gikk ut og minnet om metersregelen denne uken. Det er så lett å gå tilbake til gamle takter. Det tar på å holde avstand.

Vi gleder oss over de små tingene.

Et av høydepunktene mine var når Hennig Olsen kom tilbake med sommerisen. Etter mange år uten min favorittis var det et euforisk øyeblikk når jeg endelig fikk tak i. Jeg har faktisk vært hos Hennig Olsen og spurt om den kommer tilbake, flere ganger. Men svarene var alltid tvilende. Tiden for sommerisen var visst forbi.

Men plutselig var den der! For en følelse! Og som jeg ventet på 1. April! De gangene jeg fant den på en bensinstasjon snakket jeg entusiastisk med kassereren. Hadde de smakt den? Hvordan var salget? Når ville de få inn mer?! Jeg følte meg smågal.

På vei hjem fra Shell`en betrodde jeg meg til Rune. Det var nesten som dop. Jeg ble blank i øynene og fikk høyt stemmeleie bare jeg snakket om denne isen. Det toppet seg etter et par glass vin, sammen med venninnegjengen, når jeg begynte å gråte når jeg skulle snakke om smaken av sommeris. Jeg var rett og slett nyforelsket.

Det er heldigvis slutt nå. Dessverre. Hennig Olsen har ikke mer igjen på fabrikken. De har feilberegnet seg. Så til de grader. Sorgen er total.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble så glad når sommerisen kom tilbake. Jeg har konkludert med at det er et resultat av at jeg har blitt 40 år. Sommerisen minner meg om barndommen. Varme somre, bekymringsfri og fri. Verden for mine føtter. Verdens beste is i hånda. Et lite øyeblikk fikk jeg kontakt med denne tidligere versjonen av meg selv. Helt til jeg landet hardt og brutalt.

Gratulerer så mye med 40-årsdagen! Tenk å se det på et bursdagskort. Det var uvirkelig og absurd. Men dagen måtte jo komme.

Denne uken var jeg i 90-årsdag hos min mormor. Jeg tok ansvar og sørget for at den eldste generasjonen fikk både smørbrød og drikke. «Tenk det Margret, nå har du kommet dit at du må sørge for at de gamle får mat før du spiser selv», fikk jeg høre.

Da gikk det opp for meg at jeg faktisk var blitt voksen. Fanget, midtveis i livet. Barn og gamle omringer meg, og alle skal ha mat og drikke.

Jeg lengter etter sommerisen..

Når du en gang kommer

Neste sommer

Skal jeg atter være her

På gjensyn! Og god sommer 

Er kua løsningen eller problemet?

Høyres politikk skal legge til rette for et lønnsomt og bærekraftig landbruk over hele landet. Denne ambisjonen bør være veiledende når vi tar stilling til Klimakur 2030.

Misforstå oss rett; Landbruket skal gjøre sin del i reduksjon av utslipp, på samme måte som samferdselssektoren. Spørsmålet er hvordan.

Bilen var lenge en klimaversting. Så kom elbilene, og bilen ble en del av det grønne skiftet. Bilen gikk fra å være et problem, til å bli en del av løsningen. Nå er det kua som er under lupen. Noen tar til orde for å redusere kjøttforbruket. Istedenfor å snakke om rødt kjøtt som den store synderen, mener vi at vi bør snakke mer om metangassen, og hvordan utslipp kan kuttes i hele landbruket.

Landbruket har selv offensive planer for å kutte klimagassutslippene, og de var den første næringen som inngikk en forpliktende klimaavtale med regjeringen. Likevel har Klimakur 2030, og kostholdsrådene den fremmer om reduksjon av rødt kjøtt, skapt bekymring i store deler av landbruket.

Vi ønsker å være tydelige på at Klimakur 2030 ikke er regjeringens politikk, men et  kunnskapsgrunnlag, bestilt av regjeringen, som skisserer mulige tiltak for å redusere klimautslippene.

Det har kanskje ikke kommet så godt fram, men Klimakur 2030 er svært tydelig på nedsiden for landbruket med å redusere mengden rødt kjøtt folk spiser. Dette kan medføre at store deler av norsk areal vil gå ut av produksjon da det mange steder ikke er naturgitte forhold for dyrking av korn, frukt og grønt. En nedgang i antall kyr og sau gjør det vanskelig å opprettholde et helhetlig kulturlandskap. Dette vil også føre til at omlag 6300 bondeårsverk legges ned. Dette er dramatisk for norsk landbruk, og det bryter med en politikk som vil legge til rette for et landbruk over hele landet. Høyres klimapolitikk tar utgangspunkt i at vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen. Norge trenger et robust landbruk.

Over tid har vi sett at mattrendene har endret seg og at etterspørselen etter rødt kjøtt er redusert. Det kjøttet vi skal spise, kan vi spise i full forvissning om at den norske bonden frembringer et produkt med lavest mulig klimaavtrykk. Her har vi også klare forventninger til at landbruket fortsetter sin viktige jobb med å sikre mat i verdensklasse og samtidig redusere utslipp.

Kua er ingen miljøversting, men metanutslippene er en utfordring for klima. Vi skal ikke ha «kuskam», men vi må kunne diskutere hvordan vi skal redusere de totale utslippene i landbruket.

Forskningen er på full fart framover for å finne løsninger som gjør kua mer klimavennlig. For det første er en frisk ku en klimavennlig ku. Friske dyr trenger mindre fôr, de vokser raskere og produserer mer melk og kjøtt. Vi har allerede noen av verdens friskeste dyr. Dette gir vesentlig lavere klimautslipp per produsert kilo kjøtt og melk. For det andre jobbes det aktivt med fôr som reduserer metanutslippene. Det viser seg blant annet at dersom graset slåes tidligere, vil metanproduksjonen i kua reduseres markant. For det tredje jobbes det med ventilasjonsanlegg og tildekking av gjødselkummer. Dessuten er Geno i gang med avle fram klimavennlige kyr.

Når kua spiser gress, utnyttes gresset på en gunstig måte. Vi er ikke utstyrt med fire mager, slik som kua. Gitt de forutsetninger vi har mange steder i landet er dette den produksjonen som er mulig. Det er en god ressursbruk av den fornybare ressursen, gress og viktig i et beredskapsperspektiv. Vi kan spise kjøttet, men ikke gresset.

Fe som beiter i utmark bidrar også til å holde landskapet åpent, og det i seg selv kan ha gunstige klimaeffekter. Dersom kyr og småfe forsvinner får vi en gjengroing som gir mer opptak av solstråling og tidligere snøsmelting.

Mindre kjøtt på menyen gir ikke automatisk klimagevinst. Klimakostnaden til det du bytter ut kjøttet med er like viktig. Det blir kompliserte regnestykker. Dette er komplekst og vi ser nå fram til en debatt om klimakur 2030 som rommer denne kompleksiteten. Dette er egentlig ikke en debatt om rødt kjøtt, men om hvordan vi kan få et mer klimavennlig landbruk.

Når direkte dialog ikke teller

Det er sjelden man lar seg irritere, men for egen del har det skjedd flere ganger den siste uken. Mulig jeg snart må vurdere egen rolle i alt dette. Kanskje er det jeg som er problemet.

Det begynte i spørretimen sist uke, hvor både Slagsvold Vedum og Støre trakk ut elementer av en historie de ville bruke. Det første ble et blogg-innlegg som kan leses her: https://www.margrethagerup.no/2020/05/15/nok-cheesy-facebookstatuser-fra-pollestad/

Så lenge ingen kjenner hele historien kommer poenget godt frem. Da er visst alt innenfor på sosiale medier. Støre får vente til en annen anledning. Mulig det blir et tredje irritasjonsinnlegg..

Men i dag er det Bondelaget i Rogaland som har skapt irritasjon. I et innlegg på Facebook skriver nestleder i Bondelaget at Rogaland Høyre sin stortingsbenk er fraværende i debatten om landbruket. Vi står visst bare opp for alle andre næringer.

Hadde det nå bare vært så vel.

Jeg har stadig dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over. Men som politiker kan man dessverre ikke favne alt. Det handler om kapasitet, og det er helt menneskelig. Jeg tror aldri jeg har holdt en innledning om politiske tema, uten å få kommentarer om alt jeg har utelatt. Og sånn må det være. Vi er ikke maskiner.

Men matpolitikk har jeg prioritert iherdig de siste årene. Det er stadig en bratt læringskurve, men for en reise. Man har stadig blitt imponert over alt som foregår i og rundt norsk matproduksjon. Og hvor lett bøndene deler raust av sine glade historier. Det er viktig for å lære opp oss som står utenfor norsk matproduksjon. Vi må forstå hva det handler om.

Nå er det imidlertid unntakstilstand.

De siste ukene har Høyres landbruksnettverk derfor vært travelt opptatt i møter med bondelag, bønder og produsenter rundt omkring i hele landet. Vi har snakket med kokker, restaurantereiere og bekymrede bønder og produsenter. Tiltakspakke etter tiltakspakke er rullet ut. Vi er heldige som har en velferdsstat som Norge.

Vi jobbet lenge med å få på plass arbeidskraft til landbruket, både gjennom endringer i dagpengeregelverket og innreisereglene. Det jobbes fremdeles på flere hold for at flest mulig skal holde hodet over vannet i disse tider. Det er få som ikke har utfordringer nå. Da må vi snakke sammen.

For dialog er viktig

Førstkommende mandag har landbruksnettverket, som består av 17 Høyre-damer fra ulike deler av landet og i ulike fagkomiteer på Stortinget, møte med Rogaland Bondelag. Tema er korona-krise, norsk landbruk og veien videre. Viktige tema.

Vi har allerede hatt møter med bondelagene i Agder, Nordland, Vestland, Telemark med flere.

Sist uke var Høyres landbrukspolitiske talsperson, Guro Angell Gimse, sammen med Rogaland Høyre i et møte med Norsvin. Viktige samtaler, viktige innspill, politikk som drives videre. Alt avhengig av en dialog.

For dialog betyr noe.

Jeg har nå snart vært stortingsrepresentant i tre år. I den tiden har jeg jobbet hardt for å løfte norsk landbruk og stå i bresjen for den formidable jobben bøndene gjør. Det være seg å måtte debattere kylling og dyrevelferd mot MDG, eller å trekke frem hvor god dyrehelse og lite bruk av antibiotika og sprøytemidler det faktisk er i norsk mat.

Samtidig er jeg tydelig på at vi trenger internasjonalt samarbeid. Skal vi leve av ressursene våre må vi snakke om alt, fra jord og fjord til bord. Matpolitikk liker vi i Rogaland Høyre å kalle det. Det handler om verdiskaping i et stort perspektiv. Det handler om Norges største fastlandsindustri. En bransje Høyre og jeg heier på og fremsnakker. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Briter var overrasket når jeg viste dem oversikten over bruk av antibiotika i norsk matproduksjon. De trodde ikke det var mulig. I fjor traff jeg en annen brite, som jobber i oljebransjen, under en konferanse i Stavanger. Han var overrasket over at jeg satt i Arbeids- og sosialkomiteen, for jeg snakket jo kun om mat. Han var helt sikker på at jeg satt i næringskomiteen..

Når Bondelaget postet innlegg på Facebook i dag fikk jeg melding i Messenger: skjønner ikke spørsmålet, du snakker jo om mat og Rogaland hele tiden.

Matfylket Rogaland tenker jeg automatisk. Og energihovedstaden. Jærbuer som gir gass.

Sånn er livet på sosiale medier. Budskap og kommunikasjon. Etterlatt inntrykk er ofte helt ulikt, avhengig av hvem som leser og hva som deles.

Derfor setter jeg pris på direkte dialog. Som politikere er vi helt avhengige av en god dialog med aktørene som skaper verdiene der ute. Uavhengig av hvilken yrkestittel man har. Det er de verdiene som gjør Norge til den velferdsstaten andre land bare kan misunne oss, som nå løfter oss gjennom krisen.

Å fremføre budskap via Facebook kan være vel og bra for å formidle et poeng. Men det betinger at man kommer med et nyansert bilde, og ikke velger elementer av et budskap. Når vi jobber for å fremme egne saker liker jeg best direkte dialog. Det trenger ikke å være så vanskelig.

Jeg kan nås på: Margret.hagerup@stortinget.no, eller på telefon 47 611 670.

Og jeg leser tidvis statuser på sosiale medier. Men det hender de irriterer mer enn de opplyser.

Nok cheesy facebookstatuser fra Pollestad

Norge er en del av verden. Det virker som om Sp ikke klarer å akseptere det.

 

Under onsdagens spørretime oppfordret Vedum statsministeren til å fortelle nordmenn at de skulle velge norskproduserte sofaer og oster fremfor utenlandske alternativer. Statsminister Solberg svarte at det er en god idé, og at det er flott at de som kan og vil støtter opp om lokalt næringsliv. Hun presiserte også at hun ikke ønsket å fortelle nordmenn hva de skulle bruke pengene sine på, særlig i en tid hvor mange familier sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

 

Dette fikk begeret til å renne over for Pollestad. «Erna Solberg ville i dag ikke oppfordre folk til å kjøpe norsk ost», skriver han på Facebook. Dette er jo en oppkonstruert konflikt, i kjent Sp-stil.

 

Dessverre er det få som får med seg debattene i Stortinget. Langt flere leser korte budskap, med fargerike bilder på Facebook. Ord og vendinger, tatt ut av sammenheng. Konstruert for å få likerklikk. Oppkonstruerte problemstillinger. Lemfeldige forhold til fakta. 

 

Sp unnlater også å snakke om konsekvensene av egen symbolpolitikk. De vil kun snakke om at vi skal kjøpe norsk mat. Misforstå meg rett; det er bra å kjøpe norsk mat. Og jeg håper mange støtter opp om lokalt næringsliv som nå sliter.

 

Men vi må også selge norsk mat. Til Europa. Med handelsavtaler. Handelsavtaler og internasjonale fellesskap som Sp mener gjør Norge svakere.

 

Sannheten er at vi hadde vært et mye fattigere land dersom Sp fikk oppfylt sin våte drøm om å isolere Norge fra forpliktende internasjonalt samarbeid.  

Pollestads innlegg vitner om et parti som helst vil leke i egen andedam. Det er helt OK å mene at vi bør lukke oss inne i vår egen hule, med Tiedemand og Gude og Jarlsberg og norsksnekrede sofaer. Ingen hindrer Sp i å ønske seg en lukket nasjonalstat. Men da må de også stå inne for de dramatiske effektene dette vil ha for velferdssamfunnet vårt. Det er her Sp stadig skygger banen.  

 

La det være klart: Norsk velferd avhenger av handel med omverdenen. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Medregnet olje og gass går omtrent 80 prosent av all norsk eksport til EØS-området. Det tilsvarer om lag 300 milliarder kroner i året. Aller størst er eksporten fra typiske distriktsfylker. Å være EØS-fiendtlig, som Sp er, er å være distriktsfiendtlig. Avtalen sikrer norske bedrifter tollfri adgang til det europeiske markedet, som igjen sikrer arbeidsplasser i Norge. Arbeidsplasser skaper verdier og verdiene sikrer norsk velferd. 

 

Når vi skal få norsk økonomi på bena igjen etter koronakrisen, vil distriktsarbeidsplasser og eksport være helt avgjørende. EØS-avtalen er og forblir vårt abonnement på velferd.

 

Sp nører opp under en farlig tankegang; ideen om at en liten og åpen økonomi, som er avhengig av handel med andre land, klarer seg så mye bedre bare vi lukker oss inne.

 

Norge er et sterkt land på grunn av internasjonalt samarbeid, ikke på tross av det.

Når digitaliseringen blir en pest og en plage

Det har ikke vært en god uke for min digitale selvfølelse. Det hadde antagelig vært mer produktivt å jobbe i hagen, eller lest sakspapirer. Mulig det faktisk hadde vært bedre bare å ligge på sofaen også. Det hadde definitivt vært mindre stress.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage små videoklipp og dele disse for å få ut budskap jeg brenner inne med. Dette tenkte jeg på lenge før korona-krisen traff oss, men det har ikke blitt til at jeg har kommet i gang. Tusen ideer i hodet, men alltid vanskelig å sette dem ned på papiret. Enda vanskeligere er det visst å feste det på film.

Jeg kjøpte meg allikevel en selfie-stick, som regelrett kan stå på egne bein. Dette skulle bli greier! Det eneste jeg da måtte tenke på var lysforhold, format, høyde og lyd. Enkelt nok, tenker du kanskje. Ikke så enkelt skal jeg si deg..

Full av energi tok jeg på t-skjorten med Erna på brystet og den Krf-gule jakken, og gikk opp i huset til min bestemor, som var tomt for anledningen. Jeg brukte vel godt 30 minutter med testing og plassering av utstyr før jeg ble fornøyd og var klar for tagning. Jeg måtte også vente noen minutter på at klesrullen skulle bli varm, da Erna trengte en strekk. I huset til Oma kan man ikke slurve med slike ting. Jeg bodde en periode hos henne i ungdommen, og da var det ikke snakk om skrukkete klær. I den tiden gikk jeg på Rimi med press i buksene og nystrøkne truser. Det var tider!

Men, tilbake til filmen. Nyrullet og klar stilte jeg meg opp i kamerasiktet.
Etter å ha snakket til meg selv og mobilen i vel 15 minutter gikk persiennene ned foran vinduet jeg så mot. Det kom sol må vite. I løpet av minutter ble jeg totalt blendet, og så kun nyanser av blått og hvitt. Markisene har striper i disse fargene. Jeg får enda verk i øynene av å tenke på det. For jeg valgte å fortsette, og prøvde å late som om dette ikke hadde skjedd. Jeg hadde jo tross alt kommet ganske langt.

Antagelig var det alt for langt.. For jeg merket til min forskrekkelse at filmingen plutselig hadde stoppet midt i en setning, når jeg skulle bivåne resultatet på vei hjemover. Analysene mine trakk slutningen at telefonen var en smule overopphetet av sola. Jeg la den derfor i kjøleskapet en stund, slik at den kunne kjøle seg ned litt.

Dagen etter gikk jeg igjen opp i min bestemors hus. Det hadde vært en heller søvnløs natt, etter for store mengder kaffe, men pågangsmotet var på plass. Nå skulle jeg fikse opp. Dag to, tagning to, gikk strålende, om jeg må få si det selv. Ingen sol i sikte, og avslutningen min var så perfekt som den kunne bli.

Bare så synd at den blir mellom meg og telefonen min. Filmingen hadde igjen skrudd seg av, etter rundt 20 minutter, fant jeg ut på vei hjem.
Frustrasjon gikk over til irritasjon. Jeg raste hjem og satte meg ved kjøkkenbordet for å filme siste delen. Lang historie kort, det samme skjedde to ganger til. På tross av at disse videoene kun varte i et par minutter.. Kanskje var det ikke lengden som var problemet? Det mest frustrerende er at jeg har hatt følelsen av å være ferdig så mange ganger i løpet av de siste dagene, men hver gang har jeg rykket tilbake til start. Dei kallar meg N00binnen på sosiale medier. Det er visst en grunn for det.

Min siste teori går nå på at det er lagringen på telefonen som er problemet, og det kan jo ordnes! Så moralen er, øvelse gjør mester. Og etter dette så kan det vel kun gå en vei? Men videoene mine blir definitivt kortere for fremtiden. Men det har de antageligvis godt av.

Men jeg legger ikke kameraet på hylla, enda..

Skole og hår gjør lykkelig

Hvem hadde trodd at frisørbilder skulle overstrømme sosiale medier, og at oppmøtene i barnehagene og skolene skulle være fylt med så mange følelser? Mye har skjedd siden Norge brått ble stengt, av i begynnelsen av mars.

Plutselig har de nære tingene blitt viktigere. Familietid har blitt fylt av noe annet. Vi er på en måte kommet nærmere hverandre. Måltidene har blitt kjærere og samtalene flere. Det er tiden for de store spørsmålene og de få svarene. En enorm omstilling for Norge og verden, men også en enorm omstilling for den enkelte og familiene.

4-åringen forstår plutselig at mye er annerledes. Det meste blir forklart med korona. Sist uke ville hun til mormors hytte på Lutsi, men hun var tydelig på at vi ikke kunne gå inn dit, for der luktet det mormor. For de små har verden blitt et rarere sted. Derfor var det godt at barnehagene åpnet sist uke. Det var et rørende øyeblikk når fireåringen gikk inn porten, spent, men også litt sjenert. Det var nesten som første barnehagedag igjen.  Da var klemmen fra en av de kjæreste voksne ekstra god. De daglige samtalene mellom de to har vært et savn. Det er tross alt de to som store deler av dagen snakker om livets små og store mysterier. Jeg har alltid vært imponert over det ungene får med seg i barnehagen, og barnehagen har alltid vært en trygg havn for mine fire barn. Når jeg hentet henne ville hun knapt gå. En god klem fra bestevennen, med lovnader om en ny dag, gjorde susen. Fellesskapene er viktige for oss, uavhengig av alder.

Skoleguttene har tilsynelatende hatt det ganske greit hjemme. I begynnelsen var det spennende med hjemmeskole, men også frustrerende. For mamma og pappa har vel aldri vært lærere, og det heter ikke hjemmearbeid, det heter lekser. De første dagene var utfordrende, men vi kom raskt inn i en rytme. Det har vært en opplevelse å komme tilbake til skoledagene. Jeg har måttet Google og krype til korset på flere spørsmål. Jeg har prøvd å puste med magen og talt til 10 flere ganger. Rettvinklede trekanter, hundredeler, substantiver og verb i både entall og ubestemt form skal sorteres. Det har vært utegymnastikk, kunst og håndverk og KRLE. Små og store opplevelser, som har brakt oss nærmere hverandre. Men også vært kilde til frustrasjon. I dag skulle hjemmeskole avsluttes for to av tre gutter her i huset. Endelig skulle de få treffe klassekameratene igjen!

For første gang på flere uker spratt Gregers og Lyder opp av sengen i dag morges. Det var spenning i luften og mye som skulle gjøres klar. Spissede blyanter, rene sekker og tomme vannflasker. Jeg nådde en kjapp tur til butikken for å kjøpe inn ekstra frukt og smoothie til guttene. Skolemelken kommer ikke i gang før på torsdag, og jeg tenkte at det var kjekt å ha med noe ekstra første skoledag. For det har nesten blitt litt sånn at alt starter opp på nytt.

Forrige uke var jeg igjen tilbake i Oslo. Det gikk bedre enn fryktet. Jeg var redd for at sentimentaliteten skulle ta meg, og at savnet av familien ville bli for stort. Heldigvis viser det seg at verden sakte men sikkert beveger seg fremover.  Det var godt å se kollegaer igjen. Jeg kjente på en ny type glede. Fellesskapene vi er en del av betyr mye. Å jobbe har alltid gitt meg energi.

I dag undres jeg over hvem som har gledet seg mest til denne mandagen. De voksne som skal til frisøren, eller ungene som skal på skolen. Det er mange glade folk som har fått trimmet sveisen og lagt ut bilde på sosiale medier. Stemningen står nok i taket de fleste steder! Jeg skulle ha vært hos frisøren i morgen, men må heller belage meg på votering i Stortinget. For meg haster det faktisk ikke. Jeg synes det er fascinerende å se at hårsveisen forandrer seg, uke for uke. De neste ukene regner jeg med at frisørene har hendene fulle av de som har større behov enn meg.

Men det kommer nok en oppdatering på sosiale medier når jeg endelig kommer meg til frisøren. Det er en herlig følelse å kunne sette seg i frisørstolen, lese i et ukeblad, ha alenetid og kjenne på følelsen av å bli ny. Vi trenger litt adspredelse i disse dager, og mange av oss trenger kontakt.

Barnehage, skole, frisør! Små, store, hver sine gleder.

Det er godt å være i gang med en ny uke!

Mitt liv uten frisør

Er det egentlig mulig å klare seg uten frisør? Tydeligvis. Jeg har lenge tenkt at jeg burde spart ut til min egen hårfarge, for å slippe å gå til frisøren så ofte. Det har blitt med tanken. I disse tider priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke lenger er blond. Tenk dere den etterveksten. Antagelig sitter det flere og tenker på akkurat dette. Den etterveksten. Skrekk og gru. Hvem hadde trodd at hår skulle bety så mye, plutselig. Kriser bringer med seg mange perspektiver. Håret er en kilde til frustrasjon, men også et fellesskap, hvor vi kan være med hverandre, med humor og humør om de uviktige tingene i livet. Man akk, så viktige allikevel. Ettervekst har blitt et hett tema. Både i tale og på sosiale medier.

Fornøyd, enten jeg er blond eller mørk

I dag morges hørte jeg på radioen at enkelte frisører åpner for salg av ulike hårprodukter. Det finnes visst spray for å behandle ettervekst. Utviklingen innen hårbransjen har vært rivende de siste årene. Mye har skjedd siden permanentruller var det hotteste på hårmarkedet. Når jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den skarpe lukten av ny permanent. Det var en fantastisk følelse. Man følte seg fin som få.

I voksen alder har jeg begynt å legge hårets skjebne i frisørens hender. De har mer kompetanse innen området enn meg. «Hvordan skal klippen være?», spør frisøren. «Du er eksperten, så kjør på», har alltid vært svaret mitt. Jeg elsker forandring, og skulle gjerne ha skiftet hårsveis daglig. Utfordringen er at det koster både tid og penger. Penger vokser ikke på trær og hår vokser dessverre ikke så fort som jeg skulle ønske.

Akkurat nå sparer jeg til kort bob. Med tanker om en permanent med tid og stunder. Hvis frisøren anbefaler det, så klart. Marerittet over ørene har allerede pågått over flere måneder. Millimeter for millimeter kryper håret nedover. Min time hos frisøren var uken etter korona-shut down. Timen flyttes stadig fremover i tid. Samtidig kryper håret stadig lenger ned over ørene. Sjelden har håret fått mindre pleie. Jeg kjenner at jeg savner frisørtimene. Et friminutt i den normale hverdagen. En anledning til å drikke kaffe og lese ukeblader. Et lykkelig friminutt.

Det blir travle tider for frisørbransjen når disse tider er forbi.

Mange sveiser har vokst ut, både av farge og ut av fasong. Hva kan vel da være bedre enn å gi frisøren fritt spillerom? Det kan fort gi en ny sveis! Det er de små gleder i livet som betyr noe nå. Jeg gleder meg over min voksende bob, og kan formelig se den når jeg myser inn i speilet. Fordelen med mysingen er at de grå hårene også forsvinner.

Kanskje ender jeg opp med å være tilbake til start, etter denne perioden. Er det kanskje korona som skal gjøre at jeg får tilbake min naturlige hårfarge?

I så fall, kommuneblondt hår. Here I come!

Eller var det kommunegrått?

Nei, det blir nok heller frisøren neste. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.

Corona blir aldri det samme

I går ble det innført hjemmekontor for mange av de ansatte på Stortinget. Hadde noen fortalt oss dette når vi debatterte bompenger og vindkraft under valgkampen i 2019, tror jeg neppe noen hadde trodd på det. Verden kan plutselig endre seg drastisk. Og den endres time for time, minutt for minutt. Alvoret har gradvis sunket inn hos de fleste av oss, og de færreste tar hverandre i hånden nå. Antibac har blitt den nye normalen. Bevisstheten har økt drastisk. Dette er ikke tiden for klemmer.

Og det er faktisk bra.

For en uke siden spøkte vi fortsatt om Corona, og næringslivet var urolige, men trengte ingen krisepakker. En uke senere er pakken på bordet. Vi er inne i en alvorlig situasjon. Flere tiltak vil komme, etter hvert som situasjonen utvikler seg. Men de må komme til sin tid. Og de må være et resultat av en faglig vurdering.

Nå må alle ta del i en dugnad, og være seg sitt ansvar bevisst, samtidig som man holder hodet kaldt. Det blir den vanskeligste øvelsen vi nå skal gjennom. For vi tror enda ikke at dette rammer oss. Det føles for mange uvirkelig. Jeg handlet fire doble pakker med knekkebrød i dag og to bokser nugatti. Egentlig har jeg lyst å fylle opp kjelleren med boksemat og dopapir. Enn så lenge holder jeg på impulsene.

Men det er vanskelig å unngå paniske tilstander. Man leser mye på nettet, og det deles flittig informasjon fra inn- og utland. Mer eller mindre ukritisk deles budskapet videre. Facebook er konstruert for å leve på følelser. Saker som vekker sterke reaksjoner deles raskere. Panikken brer seg. Det er vanskelig å holde seg rolig i den situasjonen vi er i nå.
Samtidig har det aldri vært viktigere at vi klarer nettopp det.

Nå er tiden inne for å være kildekritisk, puste med magen og vurdere hva man debatterer på sosiale medier. Det innføres stadig nye tiltak, etter faglige råd og kunnskap om situasjonen. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fortløpende med oppdaterte råd, og lokale myndigheter vurderer fortløpende situasjonen, ut fra lokale forhold. Det som ikke var nødvendig i går, er plutselig nødvendig i dag. Og sånn vil det være i tiden fremover.

På Facebook deles mange innlegg om stenging av skoler. En mor skrev følgende i går kveld: «Litt vanskelig å la barna være hjemme alene når en selv har viktig jobb og er uunværlig på jobb og sykehus i disse tider.» Svar hun får er av typen «Så jobben din er viktigere enn ungene dine??» og «Snakk om prioritering, ditt eget kjøtt og blod». Det er skammelig. Hun står i en svært vanskelig situasjon. Sammen med mange andre. Det vil komme til et punkt hvor vi må vurdere hvordan vi kan hjelpe andre som er i hennes situasjon. Men alt til sin tid. Nå er vi avhengige av et samfunn som viser samhold, og ikke skyver hverandre bort.

Arrangementer avlyses, bedrifter rammes og det er mange som er bekymret. Det beste vi kan gjøre i denne situasjonen er å følge rådene som gis. Det vil bli tøffe tider. Det vil påvirke mennesker i stor grad. Det vil være vanskelig å vurdere selv, innenfor rammene som gis. Men det har aldri vært viktigere å holde hodet kaldt og humøret oppe. Det er vanskelig, men vi må klare det.

Nå er tiden inne for å vaske hendene og begrense kontakten med andre via håndtrykk og klemmer. Det anbefales at man har hjemmekontor om mulig, og vi må hjelpe dem som ikke har den muligheten.

Corona er for alvorlig til at vi kan la sosiale medier styre hvordan vi håndterer dette. Jeg anbefaler derfor at en holder seg oppdatert via: Helsenorge.no og Fhi.no, selv om jeg forstår at også det kan være frustrerende. Når det uforutsette rammer oss ligger ikke fasiten klar. Vi må ta skrittene sammen. Da må vi være tålmodige, gjøre enkelte vurderinger selv og søke støtte i hverandre. Også må vi søke informasjon i de rette kanalene.

Senere i dag varsler regjeringen de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Det er alvorlige tider. Nå må vi holde sammen.

Mitt veivalg i politikken

Snart tre år er gått siden jeg begynte å snuse på livet som stortingspolitiker. Jeg var da i gang med HR-analyser, og søkte ytterligere fart og spenning i en ellers forutsigbar og god hverdag. Jeg husker enda hjemmeeksamen, som ble utført en helg oppe på ASKO Rogaland. Da tenkte jeg at det skulle være siste gang jeg hadde en eksamen noen gang. Jeg følte meg rådløs og håpløs. Men det gikk greit og jeg kom inn på Stortinget. Hverdagen ble plutselig fylt med betydelig mer spenning enn jeg hadde søkt. Mestringskurven var bratt.

Godt halvveis inn i perioden har jeg gjort meg noen refleksjoner. Når jeg ble med i lokalpolitikken i 2011 fant jeg ut at politikk handler om selve livet. Det handler om veiene vi kjører på, skolen vi går på og omsorgen vi får. Nå har jeg også funnet ut at politikk handler om så mye mer enn politikk. Det handler om hva avisene skriver om, det handler om hvilke historier som får gjennomslag og det handler mye om personer. En ny tilsynelatende krise avløser den andre, mens vi som er på Stortinget prøver å ha en hverdag så godt som vi kan. Akkurat nå venter vi på Frp sitt veivalg. Tidligere har det vært Krf sitt veivalg.

Selv tenker jeg på egne veivalg. Det nærmer seg tid for nominasjon til neste periode. En periode hvor barna mine vil vokse, og eldstemann faktisk vil være 16 år når perioden er slutt. Tiden flyr. Det er litt skremmende. Hva man bruker tiden på er viktig.

Det snakkes om netthets og nettroll, noe jeg heldigvis har sett lite av. Selv om det hender at jeg kan lese i kommentarfeltene at jeg er en ubrukelig politiker og at jeg burde fått meg arbeidserfaring. En smak av det virkelige liv kunne visst gjort susen, både for meg og mine kollegaer. Til tider savner jeg det som kalles det virkelige livet. Det var et bekymringsløst liv. Ingen spøkte med reiseregningene mine. Det var faktisk ingen som snakket om disse. Og jeg var bare Margret Hagerup.

Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er ikke lenger bare bare. Når man i tillegg tilføyer at jeg er Høyre-politiker kan man anta at jeg er et kaldt menneske som antagelig ikke vil det beste for andre. Man får nesten inntrykk av at jeg prøver å gjøre det verst mulig for folk. Det skapes avstander mellom oss og dem. En avstand som skapes i debatten. En avstand som fremmedgjør og karikerer.

Jeg lurer på hvem velgerne egentlig vil at skal representere dem? Jeg ønsker å representere, men det finnes stunder hvor jeg spør meg selv om hvorfor jeg skal gjøre det. Det er til tider fristende å bryte ut av båsen.

Samtidig er jeg overbevist om at politikken trenger et større mangfold. Jeg har nå erfart at familieliv enkelt lar seg kombinere med livet som heltidspolitiker, selv om pendling er en del av hverdagen. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere enn å jobbe kveldsvakter på et sykehus, eller jobbe offshore. Jeg er også overbevist om at vi trenger flere som engasjerer seg i politikk. Det skaper kunnskap og forståelse. Livet er ikke svart/hvitt. Ei heller politikken. Jeg har bestemt meg for å prøve å få en periode til på Stortinget. Fordelene overskygger bakdelene. Man har plutselig fått en unik plattform, for å dele meningene sine og være med å påvirke beslutninger som tas.

Dersom jeg ikke engasjerer meg må jeg bare godta at verden er som den er. Det er ikke et alternativ. Til det er fremtiden til mine barn for viktig. Vi har store oppgaver foran oss. Sareptas krukke er ikke utømmelig. Vi har alle en formidabel jobb foran oss. Vi skal forvalte det vi har fått til beste for de neste generasjonene. Da må vi ta en del tøffe valg i årene som kommer. Den debatten vil jeg engasjere meg i, og jeg håper enda flere vil ta del i den frem mot stortingsvalget. Vi trenger åpne debatter med ulike meninger. Det vi ikke trenger er karikering og mistenkeliggjøring av motiver. Det skaper kun forakt.

Så mange retningsvalg. Hva vil 2020 bringe? Jeg klorer meg fast og holder min plass på karusellen. Så lenge det varer er jeg klar for litt fart og spenning!