Politikk Arkiver - Side 3 av 4

Jeløya-plattformen

I dag var jeg med å skrive et stykke historie. Jeg var med på å godkjenne en ny regjeringsplattform, for en utvidet borgerlig regjering. En ganske så uvanlig søndag, i Moss, og en stor opplevelse for en fersk stortingspolitiker. Dette kommer jeg nok til å fortelle om til mine barnebarn.

Dagen begynte brått, med tre runder styrketrening på stuegulvet i pendlerleiligheten, før jeg tok taxi ned til sentrum og satte meg på en buss. Turen gikk til Moss, hvor vi skulle presenteres for arbeidet som var lagt ned i regjeringsforhandlingene. Håpet var at vi i løpet av dagen skulle få en ny regjering.

Ved ankomst Moss måtte alle levere fra seg mobiltelefoner, PC`er, smartklokker og alt annet som kunne brukes for å kommunisere med omverdenen. Det gikk i underkant av 30 sekunder før jeg kjente savnet. Det skulle gå over fire timer før jeg så telefonen igjen. Det var interessant å sitte på et møterom, sammen med mange andre i samme situasjon. Det er i slike stunder man merker hvor avhengige man er av å være påkoblet. Man skal sjekke en mail, ta et bilde, eller bare bla i nyhetsbildet. I stedet ble det biting av negler, skribling på papir og intens klikking av kulepenner. Vi har blitt et urolig folkeslag når telefonen mangler, men nok om det.

Telefonen er tilbake, endelig mulighet for selfie!

Erna presenterte den nye regjeringsplattformen og meldte raskt om at det nok var saker som ville skuffe enkelte, men også saker som ville glede. Det er et resultat av forhandlinger, man gir noe og man tar noe. Vi fikk deretter utdelt et 84-siders dokument, anledning til å skumlese det, før vi skulle diskutere. Jeg begynte å bla og tenkte at det var mye godt å lese. Rundt meg hørte jeg begeistrede utbrudd og entusiastisk hvisking. Her var det mange gode saker en kunne stille seg bak. Det var noen få tunge sukk innimellom, men de var i mindretall.

Førte kommentar når vi begynte gjennomgangen var: «Her er det gjort et godt stykke arbeid, det ser veldig bra ut». Denne kommentaren var dekkende for de fleste kommentarer som kom i løpet av de neste timene. Gjengen som har forhandlet har gjort en god jobb. De har laget et dokument vi kan stå sammen om. En kvinne i forsamlingen var ikke begeistret for tredelingen av permisjonen, og var glad for at hun var ferdig med den tiden. Jeg, derimot, er glad for at vi får den tredelingen, og mener det er viktig for fremtidig arbeidsliv og likestilling. Enkelte fikk en gledeståre i øyekroken av vedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, jeg var ikke like begeistret. Nettopp dette kjennetegner oss i Høyre. Vi er et parti som består av både liberale og konservative, og vi står dermed for en god strekk i laget. Det er en del kameler som må svelges, ikke alle må svelge de samme. Dette er et resultat av forhandlinger, og det faktum at en kan få en blågrønn regjering. Klart det koster, for alle parter.

Vi diskuterte lenge hva som var den videre retningen, og den praktiske betydningen av dette. Vi visste allikevel at det var «take it or leave it». Det satt to andre partier på andre steder og diskuterte samme plattform, forhandlingene rundt den var avsluttet. Nå skulle vi si ja eller nei til et nytt regjeringssamarbeid.

Siste taler ut sa «Jo mer en leser jo mer begeistret blir man, her er mye god politikk.», før parlamentarisk leder klubbet gjennom et enstemmig vedtak til entusiastisk klapping.

Det var et høytidelig og flott øyeblikk. For det er ingen tvil om at det de siste ukene har blitt utført et enestående arbeid på Jeløya, og et historisk dokument er i dag blitt presentert og godkjent. Det er en bragd at Erna har klart å samle tre partier, sammen i en borgerlig regjering. Da får det heller være at det er noen seire, men også noen tap, også internt i Høyre.

Helheten er allikevel svaret på de utfordringene Norge står ovenfor, og vi går med styrket motivasjon til det videre arbeidet.

I dag er vi alle grønne og blå.

Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

Store forventninger

Sist helg hadde jeg besøk av Rune og vi hadde vår første voksenhelg på det jeg kan huske. Forventningsfulle skålte vi med prosecco og koste oss i pendlerleiligheten, mens vi småfniste til «Truls â la Hellstrøm». Vi strammet oss opp for en kort middag i Mathallen, for så å entre sofaen igjen for å se håndballkamp. Et stykke ut i andre omgang våknet vi plutselig, vi trengte visst en hvil. Småbarnslivet er hardt, så helgen var et etterlengtet friminutt. Vi var sammen med slekt og hadde en fantastisk middag på lørdagen, og avsluttet helgen med seremoni i Oslo rådhus på søndagen. Det var en fin opplevelse, og vi følte oss ganske voksne der vi satt. På veien måtte vi innom Stortinget for å høre om de i vaktbua kunne hjelpe med slipset. Det er ikke den ting de ikke kan hjelpe med.

Etter utdelingen fulgte jeg Rune til toget. Avskjeder i Oslo er det verste, det er lettere å reise hjemmefra. Jeg sto alene på perrongen med klump i halsen, og følte meg ensom og tom etter at han hadde reist. Ambisjonen må være at vi må bli flinkere til å finne alenetid i 2018. Da skal vi også komme i gang med treningen igjen, og ungene skal aldri gå med hullete bukser. Leve tiltakslysten, leve kjærligheten!

Onsdag var det julebord med Høyregruppen. Stadig litt surrealistisk å være en del av dette fantastiske laget. Alltid god stemning og alltid kjekt å kunne snakkes utenfor kontorfløyene. Blir stadig forundret over hvor heldig jeg er. Hadde en full make over, takket være Marianne, fra Finnmark Høyre, som gav meg permanent. Det gav nostalgiske minner til den gang da, til en tid hvor permanent var utrolig hot. For en fest!

For en fest det er å være kollega med disse!

Å være Høyrepolitiker har sine fordeler, men også sine ulemper. Man er plutselig eksponert på en helt annen måte. Da er det ikke alltid så greit når man som menneske tar dårlige valg og glemmer sine medmennesker i en hektisk hverdag. Lørdag var en av disse. Jeg dro med meg de to minste til Bryne for å få juleklippen i havn. Hadde lite strøm på bilen og kjørte kontant inn og parkerte der det sto El-bil. For en service tenkte jeg. Når jeg skulle koble til strømmen så jeg at det ikke var mulig med min ladekabel, da det var vanlig stikkontakt. Lettere oppgitt tok jeg ungene på armen og tilbrakte 1,5 time på et stappfullt kjøpesenter. Varm i toppen kom vi oss omsider ut, og jeg kjørte hjemover. Da så jeg at det hang en lapp på frontruten og tenkte, søren, nå har jeg fått bot.

Det var imidlertid en relativt hyggelig tilbakemelding, til en Høyrepolitiker, i kraft av de valgene jeg hadde tatt. Jeg fikk først velfortjent skryt for å kjøre EL-bil, og deretter velfortjent korreks for å ha stått på ladeplass uten å lade. Det er større forventninger når man stikker seg frem, men noen ganger er jeg dessverre bare et vanlig menneske, som går med skylappene på.

Til vedkommende som tok seg bryet verdt med å skrive en hilsen til meg; ja, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være mer hensynsfull, med håp om bedring for 2018. Så sant jeg ikke er stresset, ubetenksom eller glemmer å ta hensyn. Det er dog ingen unnskyldning.

De gode intensjonene lenge leve.

Med ønsker om et strålende og elektrisk 2018!

God jul 🙂

Hvorfor er som regel stortingssalen nesten tom?

I utgangspunktet er det møter tirsdager, onsdager og torsdager kl 10.00. De har aldri et fast sluttidspunkt, men vi som er i Høyre får hver uke en mail med forventet votering. Eksempelvis fikk vi beskjed om at finansdebatten, som var på mandag, skulle ha votering rundt midnatt. Fasiten viste 23.15, som må sies å være innenfor feilmarginene, når møtet begynte 10.00.

I desember og juni er det møter i Stortinget alle dager. Utenom dette har vi også møtefrie uker, som er av stor nødvendighet for å kunne holde kontakten med grasrota, både lokalt og nasjonalt. Foruten stortingsmøtene er det også komitemøter, fraksjonsmøter og diverse andre møter. En hel haug for å være presis. Det får jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Møter i Stortinget først.

Da må jeg begynne med å fortelle om utbytting. Utbytting er en praksis som gjør at vi stortingspolitikere kan delta på andre ting, selv om det er møter i Stortinget. Kort fortalt er det slik at alle partiene er enige om hvor mange representanter som skal være tilstede i salen, for at vedtakene i salen skal gjenspeile meningen på Stortinget. Media prioriteres høyest, deretter representantoppdrag, partioppdrag, eksterne debatter osv. Det tas også hensyn til private forhold som syke barn, religiøse høytider eller andre avtaler av privat karakter. Utbytting er imidlertid alltid med forbehold.

De som ikke er utbyttet må være tilstede ved møtestart og ved avstemminger. En klokke ringer til stadighet for å kalle inn til salen. Det er egen tone for bytte av sak, og egne for innkallinger, eller innringing som det kalles. 09.53 starter klokken, og den ringer frem til 10.00. Det holder akkurat til å komme seg gjennom undergangen fra Tollbugata, der jeg sitter, til Stortinget. I det tidsrommet er heisene forbeholdt representanter og referenter. Referentene skriver ordrette referater fra hvert møte og sender oss i etterkant. Dere kan se disse sitte foran stortingspresidenten. For en service, man kan nødig klage.

Når man ankommer stortingssalen setter man seg raskt, mens partienes innpisker (person som er ansvarlig for opptelling av partiets representanter) jobber hektisk for å sikre seg at en har det antallet representanter som kreves for at stemmetallet skal stemme. Det skjer ofte at en representant reiser seg og forlater salen, etter et vennlig nikk fra innpisker. Det er viktig at stemmetallet stemmer. Når dette er ok starter møtet.

Man sitter sjelden i salen dersom det ikke er saker man er spesielt engasjert i, eller skal ta ordet i. Da går man heller til kontoret og følger med via videooverføring, eller man gjør helt andre ting. Jeg kjenner enda på følelsen av at man er uhøflig når jeg reiser meg og forlater salen, men det hjelper at jeg ikke er alene. Det verste tidspunktet å få ordet på er gjerne rett etter statsministeren, eller en statsråd. Da er salen nesten helt full, for så å tømmes, idet ministeren forlater talerstolen. Jeg har hørt at det har forekommet at en stortingsrepresentant har holdt innlegg for tom sal. Så er det selvfølgelig en del som følger med via videooverføringen. Når jeg holdt trontaleinnlegget mitt fikk jeg en hyggelig tilbakemelding fra en seer i Vestfold. Det var en kjekk opplevelse og en god debut til stortingslivet. Alltid godt å vite at noen følger med via videooverføringen.

Min far hadde også sett dette, og trodde at jeg langt overskred min taletid. Det er imidlertid slik at når det gjenstår 30 sekunder av taletiden, så tennes det røde lyset. Taletiden kan være 10, 5 eller 3 minutter, hvorav de to første er forhåndsfordelt mellom partiene. Treminutters innlegg står vi fritt til å melde oss til. Første mann til møllen gjelder. Jeg tegnet meg tidlig i finansdebatten og fikk holde innlegget rett rundt 19.00. Ting tar tid. Tålmodighet er en dyd. Slik er politikken.

Den største utfordringen under lange debatter er at man ikke kan ta med mat og drikke inn i salen. Det er kun tillatt med vann, i egne plastglass, som er plassert i salen. Fordelen er vel kanskje at man drikker mindre kaffe, og dermed får mindre behov for toalettbesøk.

Live møte og arbeid på kontoret, før hjemreise

I dag har jeg utbytting. Turen går snart hjem til Rogaland for siste styremøte i Jæren friluftsråd. Jeg gleder meg til hjemmelagde julekaker og mengder av kaffe.

De ansatte i Jæren friluftsråd lager verdens beste julekaker, og der har man ikke utbytting! Heldiggris 🙂

Kompetanse Norge (underlagt Kunnskapsdepartementet) har siden 2006 gitt midler til bedrifter, som i samarbeid med opplæringsinstitusjoner gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning, muntlig, IKT, norsk og samisk, gjennom ordningen Kompetansepluss. Målet er å stimulere til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Gode ordninger for læring gjennom hele livet er en betingelse for et inkluderende arbeids- og samfunnsliv. Det legger grunnlaget for et produktivt arbeidsliv og for velferdsstaten. Kompetanse Norge er opprettet for å samordne, styrke og videreutvikle kompetansepolitikken slik at dette oppnås. For å få til dette, samarbeider Kompetanse Norge med partene i arbeidslivet, flere departementer, regionale og kommunale aktører, frivilligheten og alle opplærings- og undervisningsinstitusjoner.

400.000 voksne skårer på nivå 1 eller lavere i lesing. Det tilsvarer nivået til en fjerdeklassing i norsk skole. 500.000 skårer like dårlig i regning. Av alle disse er fire av ti innvandrere, og seks av ti norskfødte nordmenn. Det betyr at vi har en stor utfordring med tanke på nødvendig kompetanse, for å unngå at flere hundre tusen mennesker ikke klarer å delta i fremtidig arbeidsliv. Konsekvensene av dette drøftes denne uken på en konferanse i regi av Nordisk råd, der tema er opplæring og inkludering for voksne. Et av studiebesøkene gikk til Folkeuniversitetet, som kunne fortelle om sitt samarbeid med Kompetanse Norge, og hvordan de bruker Kompetansepluss aktivt, for å heve kompetansen hos ansatte i bedrifter.

Vestkanten Storsenter i Bergen har sammen med Folkeuniversitetet satset på å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani har tre personer på opplæring, og også butikksjefen går gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sier at kompetanse pluss har bidratt til at voksne kan følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun har vært leder i 17 år, men verdsetter en videre opplæring i lederskap. Hun ser også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebærer at en må klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i fremtiden, og entusiasmen og læringen smitter over på de andre som er på jobb. En medarbeider, som har jobbet i skobransjen siden 1979, har opplevd mange endringer. Hun forteller engasjert og spennende om opplæring, i et felt som er i stadig endring. Hun og to kolleger gleder seg nå til å ta fagbrevet. Det gir inspirasjon og viktig kunnskap for fremtiden.

Tillitsvalgt fra Bakerhuset Martens hadde også innlegg, og fortalte om prosessen hvor 12 medarbeidere tok fagbrevet innen industriell matproduksjon. Hun ble inspirert gjennom en tillitsvalgtkonferanse, hvor tema var at flere burde få tilbud om å ta fagbrev. Gjennom et stort engasjement og dialog, både med ledelse og kolleger klarte hun å få et kull på 12 personer til å starte opp med å ta fagbrevet. Da denne gjengen jobbet natt ble de enige om å gjennomføre opplæringen på lørdagene. De møtte opp hver lørdag i 10 måneder, før 10 av 12 sto med fagbrevet i hånden. Det er imponerende. På ferden lærte de mye, fant igjen gleden ved å lære og være på skolen. Bedriften får igjen motiverte medarbeidere, med viktig basiskunnskap, og er styrket til å møte fremtiden. Høyre vil jobbe for å finne de gode løsningene, slik at flere kan beholde sine jobber ved kompetanseheving gjennom hele arbeidslivet. Dersom din bedrift er opptatt av å møte fremtiden godt rustet, gjerne få ned svinn, sykefravær, eller bedre kvaliteten, er det kanskje på tide å tilby kompetanseheving til dine ansatte? For mange kan det være en ide å sjekke Kompetanse Norges nettsider, og se hvordan nettopp din bedrift kan bygge videre kompetanse.

Fremtidens arbeidsliv trenger at du bygger kompetanse i bedriften, og dine ansatte vil nyte godt av dette. Start samtalene i din bedrift i dag. Kompetanse Pluss kan gi dere en verdifull reise.

Adrenalin og Otrivin

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen. Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles. Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Når jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRK sine lokaler og faktisk se det med egne øyne. Jeg satt i den legendariske sofaen utenfor studio og hilste på mange kjekke folk. På spørsmål om hva jeg skulle snakke om, svarte jeg som sant var at jeg kun var der oppe for å ta bilder og skrive et blogginnlegg om opplevelsen. Jeg hadde jo enda ikke vært så heldig at jeg var blitt invitert til Dagsnytt 18.

Lurte meg med som linselus på Dagsnytt 18

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer rundt tre om ettermiddagen: «Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?». Om jeg hadde?! Jeg hadde vært småpjusk hele helgen og vurderte egentlig sofaen, men det ble underordnet nå. Jeg tok et dypt drag av nesesprayen, kastet innpå to Paracet og nølte kun brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere, og at tiden frem mot oppmøte kl 18.00 var knapp. Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt, her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Et godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil. Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på turen med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vipset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang. Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbeltsjekke nummeret på taxien.

På Dagsnytt 18 ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Eilert på 8 år var på Facetime. «Hvor er du, mamma?». «Jeg er på NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Trine kan forvente seg at Eilert er på fornavn neste gang han ser henne på Stortinget. Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe fra Sp var der og det viste seg at hun hadde 6 unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget. Plutselig kom Line, i Line fikser kroppen, som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette. I samme slengen fikk jeg tatt en selfie med Line også i anledning NRK sin kampanje «Siheiforfaen», som handler om det å si hei til ukjente mennesker og være sosial. Det havnet på Instagram og jeg fikk støttet en kampanje og en jente jeg heier på, i samme slengen.

Til slutt dukket Rasmus Hanson i MDG opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben, og jeg har debutert i Dagsnytt 18. En god opplevelse, selv om det også var litt skummelt. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet, og spurte om han ville hente meg på NRK. Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen». Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Full av adrenalin! Takk og pris for Otrivin!

For et konstruktivt arbeidsliv

I forrige ukes trontaledebatt i Stortinget var det stor enighet om at Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det virket også som om det var stor enighet om at dette var verdier som alle var enige om å bevare. For å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i vet vi at et lønnsomt privat næringsliv og arbeid til alle er viktig for velferden vår. Det er også arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er folkehelse, og gir oss frihet og muligheten til å velge.

Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid hvor mange av de som var i arbeidslivet jobbet i industrien. Arbeidslivet er i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger og fremdeles oppfattes som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke fremover dersom vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv, det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.

Vi trenger derfor god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LO sin ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte. Velgerne valgte noe annet. Høyre og FrP er fortsatt i regjering, og vi trenger fortsatt reformer for å endre for å bevare det som gjør Norge til verdens beste land å bo i også i fremtiden.

Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og fremtidens arbeidsliv. Lavere organisasjonsgrad kan ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre. Da er det uheldig av LO sin ledelse å kjøre den taktikken de kjører. Vi trenger alle stemmene, for å finne løsningene, sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemsliste.

Et bærekraftig velferdssamfunn

Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år begynner å gi gode resultater. NAV Time, i Rogaland, hadde i februar et prosjekt på dette, hvorav 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter 8 uker. Ansatte i NAV sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke alltid helt hvordan de skal komme ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og NAV på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.

Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene insentivene til å være med på denne dugnaden. Erfaringer fra NAV viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir best resultater, fordi der er det størst sannsynlighet for en faktisk jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn. En jobb gir oss verdighet. En jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.

Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven, tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en stiller ikke fremst i køen når det lyses ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, hvorav flere har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag. Jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det for at jeg ikke ville gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling, og ha midlertidige behov, da er det også greit å være ærlige med de som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyre sitt mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen. La det ikke være tvil om det.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som kan og vil jobbe skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fravær på hele 40 %, i den videregående skolen, forrige skoleår.

Høyre sitt viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at de som kan jobbe, skal få jobb. Vår fremtidige velferd avhenger av dette.

Hun rykket rett inn på Stortinget!

Det er 11 dager siden valget. Stortingsvalget. En intens valgkamp er passert. Tilbake sitter jeg med plass som stortingsrepresentant. Det er skremmende, kjekt, utfordrende, fantastisk, ja det er skikkelig stas! Følelsen på valgvaken kan ikke beskrives med ord. Jeg hadde ingen forventninger, kun en tanke om at ferden var kommet til endestasjonen. Når jeg kom inn i lokalene der valgvaken skulle holdes forsvant jeg inn i en boble. Det var spenning, glede, samhold og utlading. Dette hadde vi alle ventet på, nå skulle vi spille de siste minuttene av kampen. En kamp vi var forberedt på at kunne gå begge veier.

Pappa, mann og bror var med og delte den spesielle opplevelsen.

Det var fullt av pressefolk i lokalet, og stemningen ble etter hvert forventningsfull. Kl 21.00 fikk vi resultatene etter forhåndsstemmene. Det var overveldende. De neste timene fikk vi ytterligere bekreftelser på at dette gikk veien. Erna fikk fortsette som statsminister, vi gjorde et strålende valg i Rogaland og jeg hadde fått fast plass som stortingsrepresentant! For en følelse. For en valgkamp. Mamma på tinget. Endelig. Den ultimate bekreftelsen, etter et langt jobbintervju og mange erfaringer rikere.

Valgkampen har vært hektisk, og det å selge seg selv inn til media har blitt en vane. Det som har vært vanskeligst i denne valgkampen har faktisk vært å komme gjennom i Stavanger Aftenblad, og bli presentert som en aktuell kandidat på tinget. Målingene til Stavanger Aftenblad var heller ikke oppløftende når det gjaldt Høyre og min mulige stortingsplass.

Rett før valget holdt jeg foredrag hos Rotary Sør, og avslutningsvis viste jeg til min egen Facebook-side og bloggen min. En av herrene rakte opp hånden og spurte hvorfor jeg kun brukte sosiale medier. Det var et sted han ikke var, og han ville heller lese om meg i avisene, ikke på Facebook. Jeg svarte da at jeg hadde vært i kontakt med Stavanger Aftenblad ved flere anledninger og prøvd å komme på. Jeg hadde sågar vært så ublu at jeg spurte rett ut hvorfor de prioriterte unge lovende 20-åringer, fremfor oss mødre som nærmet seg 40. Desperate 40-åringer i fri flørt med pressen. Sånn har livet blitt.

En av friermailene lød slik:

«Som kandidat har jeg ikke nådd gjennom for en presentasjon i Aftenbladet. Jeg ser at en småbarnsmor som nærmer seg 40 antagelig ikke er så spennende, men det kan vi vri på. 

Jeg synes det er viktig at min aldersgruppe bidrar, og vi trenger kanskje flere av min type i politikken? Jeg har bred erfaring fra næringslivet og lever livet som travel firebarnsmamma. I går startet guttene mine på skolen igjen i 1, 2 og 3.klasse, en liten sensasjon i seg selv. 

Jeg håper dere kan finne spalteplass til en kandidat med mange jern i ilden, slik at rogalendingene kan bli kjent med en mulig tillitsvalgt for fylket.»

Noen få dager før valget tok Aftenbladet endelig kontakt. De ville skrive om meg i forbindelse med siste lokale måling, som også viste at jeg var inne på Stortinget! Endelig!

Fotografering ved Stavanger Aftenblad hjemme på kjøkkenet, kun timer etter avsluttet valgvake.

Det tok sin tid. Derfor har mye av min valgkamp foregått på sosiale medier, som et resultat av at en firebarnsmamma på nesten 40 år ikke har kommet gjennom lydmuren i Stavanger Aftenblad.

Men, jeg kom inn på tinget. Måling er måling, valg er valg. Nå er det bare å brette opp ermene og gi avisene en grunn til å skrive om meg. Det er vinn eller forsvinn for min del, og jeg har tenkt å klore meg fast. Desperate housewife? Muligens.

Stortinget neste!

PS: Det hører med til saken at Stavanger Aftenblad har presentert meg godt i etterkant av valget 😉

(En spesiell takk til Daniel og Harald som er med på forsidebildet. Det har vært en fryd å samarbeide med dere, enten dere har fungert som korrekturlesere, sjåfører eller bare moralsk støtte gjennom en hektisk valgkamp! Gleder meg til fortsettelsen!)

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging. Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.