Velferd Arkiver - Side 2 av 2

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken, en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.

Arbeidsliv og svangerskap

Selv har jeg vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine svangerskap. Mange sier det er en bragd, andre ser på det som en normal. Jeg er enig med den siste gruppen, for graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at folk tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Omgivelsene gav ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte fosteret ved å velge jobb, og mange gravide kvinner mener faktisk at man er berettiget å avvikle litt fritid, i god tid før fødsel. «Det er ingen som takker deg i etterkant, du må tenke på deg selv nå» er ofte en gjenganger i vanlig dagligtale og kommentarfelter på sosiale grupper. En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring, og det vil skape utfordringer for velferdsstaten, dersom vi ikke snur denne «virkeligheten».

Vi blir gjennom livet møtt med hendelser som gjør at vi skaper et handlingsmønster, ut fra våre erfaringer og holdninger. Noen ting reagerer vi positivt på, andre negativt, mens enkelte ting har vi ingen sterke meninger om. Hvordan reagerer du eksempelvis på uttalelsen: “Graviditet er ingen sykdom”? Jeg reagerer negativt på denne, men det trenger ikke gjelde for alle. Jeg er negativ til setningen fordi jeg mener vi feilsnakker tilstanden, eller graviditeten.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse.. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, det er ofte holdningene som styrer valgene. Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand. Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Da er det et interessant faktum at smerte er kulturelt betinget, og videre at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Svangerskap er ingen sykdom, men det kan medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap. Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum, og sannsynligvis ført til mer sengehygge.

Hva er så et normalt svangerskap? Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefraværet som følger av graviditet. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine 40 måneders gravide tilstand. En mindre sosial partner og energisk mor skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket. Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen. Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”. I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette, for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre. I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

“Går jeg på jobb med det som er friskt, eller blir jeg hjemme med det som er sykt”?

Store forventninger

Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.

Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.

Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.

Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.

Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.

Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.

Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.

Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.

Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.

Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..

Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.

Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.

Nytt år, nye sjanser!

Var alt bedre før?

Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.

Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.

Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.

Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører. For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.

For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.

Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.

Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.

Ta telefonen, fremtiden ringer!

Kanskje var alt bedre før, eller var det det?