Adrenalin og Otrivin

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen. Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles. Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Når jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRK sine lokaler og faktisk se det med egne øyne. Jeg satt i den legendariske sofaen utenfor studio og hilste på mange kjekke folk. På spørsmål om hva jeg skulle snakke om, svarte jeg som sant var at jeg kun var der oppe for å ta bilder og skrive et blogginnlegg om opplevelsen. Jeg hadde jo enda ikke vært så heldig at jeg var blitt invitert til Dagsnytt 18.

Lurte meg med som linselus på Dagsnytt 18

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer rundt tre om ettermiddagen: «Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?». Om jeg hadde?! Jeg hadde vært småpjusk hele helgen og vurderte egentlig sofaen, men det ble underordnet nå. Jeg tok et dypt drag av nesesprayen, kastet innpå to Paracet og nølte kun brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere, og at tiden frem mot oppmøte kl 18.00 var knapp. Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt, her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Et godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil. Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på turen med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vipset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang. Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbeltsjekke nummeret på taxien.

På Dagsnytt 18 ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Eilert på 8 år var på Facetime. «Hvor er du, mamma?». «Jeg er på NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Trine kan forvente seg at Eilert er på fornavn neste gang han ser henne på Stortinget. Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Mødre på tinget

Kjersti Toppe fra Sp var der og det viste seg at hun hadde 6 unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget. Plutselig kom Line, i Line fikser kroppen, som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette. I samme slengen fikk jeg tatt en selfie med Line også i anledning NRK sin kampanje «Siheiforfaen», som handler om det å si hei til ukjente mennesker og være sosial. Det havnet på Instagram og jeg fikk støttet en kampanje og en jente jeg heier på, i samme slengen.

Godt miljø på Dagsnytt 18

Til slutt dukket Rasmus Hanson i MDG opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben, og jeg har debutert i Dagsnytt 18. En god opplevelse, selv om det også var litt skummelt. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet, og spurte om han ville hente meg på NRK. Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen». Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Full av adrenalin! Takk og pris for Otrivin!

 

 

Kanskje kommer kongen

Nå har jeg lagt bak meg første måned på Stortinget. Tiden har gått unna med statsbudsjett, skriverier, forelesning og kvinneaften med Stavanger Høyre. I anledning kvinneaften ble kronikken min, «Når mamma går på møter», publisert. Det skapte stort engasjement og mange tilbakemeldinger fra fjern og nær. Det begynte med et radiointervju på lokalen, og endte faktisk helt frem til NRK sine 21-nyheter. I tiden etter at kronikken ble publisert fikk jeg mange gode tilbakemeldinger, og også flere eksempler, som gir meg troen på at det jeg publiserte var viktig. Vi har enda en vei å gå. Det er utfordrende og sårt at ens egenskaper som mor blir vurdert, ut fra valget om å være en del av samfunnslivet. Det bør også bekymre fedre, og kanskje også provosere, at en indirekte sier at menn ikke er gode omsorgspersoner, i all den tid de tilbringer tiden på jobb og ikke er hjemme med familien. Det er imidlertid en helt annen diskusjon, og kanskje kommer det en kronikk om det fra en forundret far?

Suvenirer fra besøket hos kongen

Det som er sikkert er at jeg har vært til middag på slottet! Undrenes tid er enda ikke forbi. Som stor fan av serier som Downton Abbey, og med en stor appetitt på historier om tidligere tider, var det en opplevelsesrik reise, inn i en annen tidsalder. Hvor ofte får man invitasjoner per post nå til dags? Det tilhører sjeldenhetene. Dette blir definitivt en invitasjon som vil bli liggende i erindringsesken min og på loftet, og forhåpentligvis bringe meg gode minner i min alderdom. Det var en opplevelse! Selv min bordkavaler, som var en del år eldre enn meg, tok med seg meny og musikkprogram, for å glede sin mor med et glimt av stortingslivet. Det er spennende å bli invitert på middag til kongen.

Rogaland Høyre klar for middag hos kongen

26. oktober var dagen for den høytidelige middagen. På kalenderen min sto NAV-konferansen, før jeg i all hast hadde fått bestilt tid hos frisør for vask, føn og sminke. Godt å slippe å tenke på slike ting før man skal på middag og tiden er knapp. Kjolen hadde jeg kjøpt, litt på spøk, under en ferie i Tyskland for noen år siden, og plutselig hadde jeg en passende anledning. Den hang på kontoret, klar til bruk. Hår og sminke ble en annen historie. Historien om luksussmellen. Hvem kunne ane at det var dyrere å ordne slikt i Oslo, enn det er å skifte hårfarge og frisyre på Sandnes?! Jeg legger det på kontoen for dyrekjøpte erfaringer, og merker meg at det kan være en fordel å sjekke pris før man kjøper en vare. En kollega kommenterte at det var vel verdt investeringen. «Utrolig hva litt sminke kan gjøre med en person» fikk jeg høre, når jeg som 20-åring ble sminket av en venninne, før vi skulle ut på byen. Jeg holdt maska, begge gangene.

Tiden i ny jobb flyr, og det er nesten som om hver dag fortjener et innlegg. Jeg prøver å dele bruddstykker, og håper dere fortsatt følger med på ferden.

Kongen kom til middag!

 

Finner gullet i hvert menneske

Jeg deltok på Egersundkonferansen 2017 og ble gledelig overrasket over at AKS var invitert inn som foredragsholdere. Konferansen handlet om mulighetsrommet fremover, og hvordan en kunne skape vekst i regionen. Da var det flott å se at en hadde satt utenforskap høyt på agendaen. Jeg har som tidligere HR-leder i ASKO Rogaland hatt et godt samarbeid med AKS opp gjennom årene, og har virkelig fått sett betydningen, den type bedrift har for enkeltmennesker.

AKS fremhevet det å være en del av et fellesskap og deltakelse som viktig. Høyre er opptatt av å senke terskelen inn i arbeidslivet, og vi er også opptatt av å hjelpe dem med huller i CV`en ut i arbeidslivet. Da er det viktig at vi har aktører som AKS, som er med og bidrar til å omsette ord til handling. De sa så korrekt til forsamlingen på konferansen: «Det nytter ikke at vi ser muligheter hos folk, dersom dere ikke gjør det». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er viktig at bedriftsledere og næringslivet spiller på lag , og tar del i dette arbeidet. Bedrifter som AKS gjør at 159 jobbsøkere, daglig, får et arbeidsrettet tilbud, i samarbeid med det lokale næringslivet. I løpet av året har hele 63 personer kommet ut i fast arbeid, i samarbeidet som er mellom AKS, Nav og bedriftene. Dette fordi medarbeiderne i AKS vet at alle mennesker har muligheter og potensiale, og de jobber hver dag for å finne dette.

Regionen har vært inne i en svært krevende periode, preget av høy arbeidsløshet. Da er det kjekt å høre at samspillet mellom AKS, Nav og næringslivet har vært en viktig nøkkel i arbeidet med å inkludere flere. De kartlegger ferdigheter, bygger på mestring og finner det gullet som finnes i hvert menneske. De vet at det finnes, for de har sett dette. Jeg har også sett dette, gjennom mange år i det private næringslivet: personer som har falt ut av arbeidslivet, eller aldri kommet inn, som har blomstret. Blomstret fordi noen trodde på dem og gav dem muligheten. Disse personene blir gode kollegaer, og er ute blant oss, hver dag. De er en viktig del av et bærekraftig velferdssamfunn, hvor arbeid er en viktig bidragsyter til både velferd, trivsel og folkehelse.

AKS viste oss et eksempel med Daniel, en arbeidsledig medflytter, fra England, som hadde blitt arbeidsledig etter en arbeidsulykke i Norge. To år gikk han uten jobb, før AKS kom inn i bildet og klarte å hjelpe ham å finne drømmen. Den skulle det vise seg, var på Dalane VGS. Han beskrev i filmsnutten vi fikk se arbeidsmiljøet som «amazing», og kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen AKS hadde gitt. Noen samtaler, tre måneder i praksis, og så plutselig tilbud om læreplass! Slike eksempler gir håp for fremtiden, og vi kan kjenne gleden, sammen med ham.

Høyre vil fortsette å føre en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked avgjørende. Da er det viktig at en fortsatt satser på arbeidsmarkedstiltak, slik at AKS kan fortsette det gode arbeidet, på lag med det lokale næringslivet.

Som man sier i Eigersund kommune: sammen for alle!

 

For et konstruktivt arbeidsliv

I forrige ukes trontaledebatt i Stortinget var det stor enighet om at Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det virket også som om det var stor enighet om at dette var verdier som alle var enige om å bevare. For å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i vet vi at et lønnsomt privat næringsliv og arbeid til alle er viktig for velferden vår. Det er også arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er folkehelse, og gir oss frihet og muligheten til å velge.

Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid hvor mange av de som var i arbeidslivet jobbet i industrien. Arbeidslivet er i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger og fremdeles oppfattes som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke fremover dersom vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv, det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.

Vi trenger derfor god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LO sin ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte. Velgerne valgte noe annet. Høyre og FrP er fortsatt i regjering, og vi trenger fortsatt reformer for å endre for å bevare det som gjør Norge til verdens beste land å bo i også i fremtiden.

Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og fremtidens arbeidsliv. Lavere organisasjonsgrad kan ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre. Da er det uheldig av LO sin ledelse å kjøre den taktikken de kjører. Vi trenger alle stemmene, for å finne løsningene, sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemsliste.

Trontale, bunad og pendlertilværelsen

Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.

Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.

Stortingssal-selfie

Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.

Storting-selfie

Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.

Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.

Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!

Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.

Carpe futurum, eller var det Carpe diem?!

 

Et bærekraftig velferdssamfunn

Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år begynner å gi gode resultater. NAV Time, i Rogaland, hadde i februar et prosjekt på dette, hvorav 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter 8 uker. Ansatte i NAV sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke alltid helt hvordan de skal komme ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og NAV på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.

Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene insentivene til å være med på denne dugnaden.  Erfaringer fra NAV viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir best resultater, fordi der er det størst sannsynlighet for en faktisk jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn. En jobb gir oss verdighet. En jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.

Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven, tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en stiller ikke fremst i køen når det lyses ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, hvorav flere har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag. Jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det for at jeg ikke ville gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling, og ha midlertidige behov, da er det også greit å være ærlige med de som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyre sitt mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen. La det ikke være tvil om det.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som kan og vil jobbe skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fravær på hele 40 %, i den videregående skolen, forrige skoleår.

Høyre sitt viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at de som kan jobbe, skal få jobb. Vår fremtidige velferd avhenger av dette.

 

Et moderne Norge i omstilling

Norge har de siste fire årene vært gjennom en stor omstilling. Det har lenge vært tydelig at oljefesten er over, og at Norge trenger flere ben å stå på. Høyre snakket om omstilling allerede før vi kom i regjering i 2013, og brukte forrige periode på å ruste Norge for fremtiden, samtidig som man håndterte et oljeprisfall som resulterte i 50 000 færre jobber. Nå ser vi endelig lys i tunnelen, der det skapes nye jobber hver dag og økonomien er i vekst. Men det har kostet for de mange som har vært berørt. For å unngå et lignende fall i den norske velferden når vi nå ser at oljeøkonomien er over, så må vi være i forkant og ikke bare fortsette de reformene regjeringen har satt i gang, men også se på nye. Når oljeindustrien på så kort tid klarer å omstille seg til å bli mer økonomisk bærekraftig, kan vi klare dette i andre sektorer også. Nå må vi være i forkant og modernisere Norge for den fremtiden som møter oss.

God ledelse og stødig kurs er helt nødvendig for å styre Norge godt fremover og samtidig være trygge og fremtidsrettede. Vi trenger politikere som tør å prioritere og tør å stå på disse. Med ny teknologi og smartere organisering er det fullt mulig å få mer og bedre tjenester uten å bruke mer ressurser. Skatteøkninger kan ikke være svaret på utfordringene, dette er etter min mening politisk latskap.

I Time kommune har det periodevis vært en debatt om innføring av eiendomsskatt. Kommunen er nå inne i en tøff omstillingsperiode hvor besparelser er i fokus. Eiendomsskatt er en kortsiktig løsning som ofte fort spises opp fordi man ikke gjør de nødvendige endringer for å få mer ut av ressursene og redusere utgiftene. Administrasjonen i Time kommune har, med sin evne til innovasjon og nytenkning, vist at det er mulig å opprettholde et godt velferdstilbud uten å bruke mer penger.

Vi må jobbe smartere og bruke ressursene bedre. Da må man først spørre hva oppgaven skal være, og deretter hvordan denne skal kunne leveres. I Danmark har Århus kommune et innovasjonsprosjekt som heter «Kommune forfra», hvor de har tatt utgangspunkt i brukernes behov, og ikke hvilke tjenester kommunen allerede leverer. Diskusjonene handler om hvor stor rolle det offentlige kan – og skal – spille i fremtidens velferdssamfunn og hvordan innbyggerne kan bidra. I Århus har politikerne sagt at velferd ikke er en kommunal oppgave, fordi fremtidens velferd ikke kun kan løftes av det offentlige. Det handler om å dele, og om å spre de gode eksemplene. I det offentlige skal man bruke sine ressurser på å gjøre folks hverdager bedre. Da trenger man bedre samspill internt i kommunen, og mellom kommunen og private.

Denne delingskulturen bør også gå på tvers av kommuner. Digitalisering gir nye måter å organisere ressursene på, og vi trenger hverandre for å komme frem med bedre løsninger. Høyre skal fortsette å modernisere og effektivisere de neste fire årene. Dette gjør vi ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi bruker hver krone effektivt.

Da oljeprisen falt ble problemet med for høye kostnader svært synlig i oljeindustrien. Næringslivet kan ikke finansiere unødvendig høye kostnader i offentlig sektor fordi politikere ikke vil omstille eller prioritere.

Omstilling er kanskje ikke den nye oljen. Men det er en god begynnelse for å legge til rette for hvordan vi skal leve etter oljen.

Velkommen til Oslo!

Lørdag dro jeg med meg to fullpakkede kofferter ut av huset. Turen hjemmefra var emosjonell, og det ble noen tårer idet jeg gikk ut dørene, selv om jeg prøvde å holde masken. Vel fremme på Sola flyplass begynte Leonore på to år å gråte. Jeg så at ansiktet hennes vrengte seg og innså sekundet for sent at hun hadde tenkt å kaste opp. Dermed forlot jeg en gråtende 2-åring, full av spy, sammen med pappaen, som også snart skulle begynne å kjenne på pendlertilværelsen. Jeg var imidlertid helt trygg på at dette kom han til å takle helt fint. Min mann kan.

Taxi nedover Karl Johan

Vel fremme i Oslo bar det rett til Stortinget for å hente nøklene til leiligheten. Derfra bar det av gårde i taxi gjennom Karl Johan, direkte til Vulkan. Taxisjåføren hadde bodd i Rogaland tidligere, og jobbet som språklærer i de fleste kommunene, deriblant Klepp, som er nabokommunen min. Han angret ikke på at han hadde flyttet og var svært fornøyd med å bo i storbyen. «Velkommen til Oslo» sa han til meg, og det begynte å gå opp for meg hva som var i ferd med å skje. Forventningene var stigende.

Jeg brukte i underkant av fem minutter på taxituren, men det skulle vise seg å være hakket verre å finne leiligheten. Jeg gikk opp og ned og frem og tilbake i vel 20 minutter, før jeg endelig fant den magiske porten hvor både nøkkelkortet virket og det var en 6. etasje som et alternativ i heisen. Ali Baba, lukk deg opp! Himmelriket på jord! Svett og sliten kastet jeg koffertene inn i gangen, slang fra meg jakken og spratt ut fra leiligheten.

Snap chat moment!

Jeg var klar for å bli kjent med nabolaget og traff verdens beste slektninger like over gata, ved mathallen i Oslo. De er hakket mer lommekjente enn meg, og vi havnet på «Delikatessen», en super tapasrestaurant like i nærheten. Der hadde vi cava og rikelig med mat. Stemningen var på topp. For en velkomst til ny by. Tårene og klumpen i halsen var borte. Jeg var sammen med familie, og kunne ikke fått en bedre velkomst til ny by.

 

Oppdatering, første dag på jobb, mandag 2. oktober

Er på kontoret til Tina Bru, på Stortinget! Sånn har det altså blitt. Etter en hektisk valgkamp er plutselig en ny hverdag her. Jeg gleder meg, grugleder meg om jeg skal være helt ærlig, men dette er svære greier! Har akkurat gjennomført første gruppemøte, sammen med mine nye kolleger for de fire neste årene. Deretter bar det til første møte i stortingssalen. Snap chat moments på en snor. Jeg sitret i fingrene etter å sende live oppdateringer til slekt og venner. Det kriblet ekstra i fingrene etter å ta en selfie når jeg oppdaget at Liv Signe Navarsete satt bak meg, men det får vente.

I dag morges traff Tina bekjente i gangen. Jeg nikket høflig, og oppdaget plutselig at det var selveste Erna Solberg som gikk ved siden av oss. Hun spurte meg hvordan første dag var, og jeg svarte, en smule andektig, at jeg var godt ivaretatt av stifinneren min, Tina. Hun sørget for at jeg fant veien tilbake til Stortinget, og at jeg fikk meg adgangskort og mat. Takk, Tina! Jeg fikk også en ekstra sightseeing innen kollektivtilbudet, da det viser seg at også drevne stortingsrepresentanter kan ta feil av busser og trikker inni mellom. Heldigvis, de er folk de og.

Senere i dag skal jeg i samtale om komitéønskene mine. Ønskelisten er å komme innenfor utdanning, næring, eller arbeid og sosial. Jeg er imidlertid åpen for å havne i andre komiteer, og kjenner ikke på et absolutt når det gjelder dette temaet. Jeg kan gjerne havne i Energi og miljø, og er egentlig opptatt av at jobben skal utføres samme hvilken retning det vil ta.

De neste ukene vil handle om læring og det å strukturere en ny hverdag. Jeg skal prøve å prioritere trening i løpet av dagene, da jeg vet at det kan gi viktig energi og overskudd i en hektisk hverdag. Det vil komme jevnlige statusoppdateringer over livet som stortingsrepresentant her, slik at dere kan få en følelse av hvordan livet egentlig er, på innsiden.

Selfie på toalettet i statsministerboligen

Mandag kveld ble avsluttet med mottakelse for alle de nye stortingsrepresentantene, hjemme i statsministerboligen. For en pangstart! Jeg hilste på mange kjekke folk og hadde en strålende aften. Den var såpass kjekk at jeg glemte helt å ta bilder. Det ble kun en speil-selfie på toalettet. Jeg hilste på Siv Jensen dog. Holdt faktisk nesten på å tenke at vi var gamle kjente og gi henne en klem. Sånn har dagene blitt.

Gleder meg til å dele fortsettelsen, sammen med dere!

Hun rykket rett inn på Stortinget!

Det er 11 dager siden valget. Stortingsvalget. En intens valgkamp er passert. Tilbake sitter jeg med plass som stortingsrepresentant. Det er skremmende, kjekt, utfordrende, fantastisk, ja det er skikkelig stas! Følelsen på valgvaken kan ikke beskrives med ord. Jeg hadde ingen forventninger, kun en tanke om at ferden var kommet til endestasjonen. Når jeg kom inn i lokalene der valgvaken skulle holdes forsvant jeg inn i en boble. Det var spenning, glede, samhold og utlading. Dette hadde vi alle ventet på, nå skulle vi spille de siste minuttene av kampen. En kamp vi var forberedt på at kunne gå begge veier.

Pappa, mann og bror var med og delte den spesielle opplevelsen.

Det var fullt av pressefolk i lokalet, og stemningen ble etter hvert forventningsfull. Kl 21.00 fikk vi resultatene etter forhåndsstemmene. Det var overveldende. De neste timene fikk vi ytterligere bekreftelser på at dette gikk veien. Erna fikk fortsette som statsminister, vi gjorde et strålende valg i Rogaland og jeg hadde fått fast plass som stortingsrepresentant! For en følelse. For en valgkamp. Mamma på tinget. Endelig. Den ultimate bekreftelsen, etter et langt jobbintervju og mange erfaringer rikere.

Valgkampen har vært hektisk, og det å selge seg selv inn til media har blitt en vane. Det som har vært vanskeligst i denne valgkampen har faktisk vært å komme gjennom i Stavanger Aftenblad, og bli presentert som en aktuell kandidat på tinget. Målingene til Stavanger Aftenblad var heller ikke oppløftende når det gjaldt Høyre og min mulige stortingsplass.

Rett før valget holdt jeg foredrag hos Rotary Sør, og avslutningsvis viste jeg til min egen Facebook-side og bloggen min. En av herrene rakte opp hånden og spurte hvorfor jeg kun brukte sosiale medier. Det var et sted han ikke var, og han ville heller lese om meg i avisene, ikke på Facebook. Jeg svarte da at jeg hadde vært i kontakt med Stavanger Aftenblad ved flere anledninger og prøvd å komme på. Jeg hadde sågar vært så ublu at jeg spurte rett ut hvorfor de prioriterte unge lovende 20-åringer, fremfor oss mødre som nærmet seg 40. Desperate 40-åringer i fri flørt med pressen. Sånn har livet blitt.

En av friermailene lød slik:

«Som kandidat har jeg ikke nådd gjennom for en presentasjon i Aftenbladet. Jeg ser at en småbarnsmor som nærmer seg 40 antagelig ikke er så spennende, men det kan vi vri på. 

Jeg synes det er viktig at min aldersgruppe bidrar, og vi trenger kanskje flere av min type i politikken? Jeg har bred erfaring fra næringslivet og lever livet som travel firebarnsmamma. I går startet guttene mine på skolen igjen i 1, 2 og 3.klasse, en liten sensasjon i seg selv. 

Jeg håper dere kan finne spalteplass til en kandidat med mange jern i ilden, slik at rogalendingene kan bli kjent med en mulig tillitsvalgt for fylket.»

Noen få dager før valget tok Aftenbladet endelig kontakt.  De ville skrive om meg i forbindelse med siste lokale måling, som også viste at jeg var inne på Stortinget! Endelig!

Fotografering ved Stavanger Aftenblad hjemme på kjøkkenet, kun timer etter avsluttet valgvake.

Det tok sin tid. Derfor har mye av min valgkamp foregått på sosiale medier, som et resultat av at en firebarnsmamma på nesten 40 år ikke har kommet gjennom lydmuren i Stavanger Aftenblad.

Men, jeg kom inn på tinget. Måling er måling, valg er valg. Nå er det bare å brette opp ermene og gi avisene en grunn til å skrive om meg. Det er vinn eller forsvinn for min del, og jeg har tenkt å klore meg fast. Desperate housewife? Muligens.

Stortinget neste!

PS: Det hører med til saken at Stavanger Aftenblad har presentert meg godt i etterkant av valget 😉

(En spesiell takk til Daniel og Harald som er med på forsidebildet. Det har vært en fryd å samarbeide med dere, enten dere har fungert som korrekturlesere, sjåfører eller bare moralsk støtte gjennom en hektisk valgkamp! Gleder meg til fortsettelsen!)

 

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Eilert i 1. klasse. Han går nå i 3!

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging.  Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Høyre-Hagerup hjemme fra fest

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.