Margret Hagerup

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati

Kjære alle sammen!

Fantastisk kjekt å kunne være her på M44 sammen med dere. Hjemme på Jæren, hjemme hos familien. Snart klar for helg. Helgene har blitt enda viktigere for meg etter at jeg i oktober startet pendlertilværelsen. Det har blitt min tid, sammen med dem jeg holder kjærest. En tid som jeg søker å verne om.

Men først er jeg innom her i kveld, for å feire kvinnedagen, sammen med dere. For å møtes, oppleve felleskap og ha et kjekt friminutt sammen.

Dette er faktisk det første 8. mars arrangementet jeg har vært på. Mulig jeg burde vært på flere, for det er noe med denne dagen. Noe som ofte blir glemt i det daglige virket.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati. Og det er en plikt. Det er en plikt å delta.

Dersom det kun er hvite, middelaldrende menn som skal få sette dagsordenen i offentligheten, blir det også kun hvite, middelaldrende menn som får styre de politiske prioriteringene.

Jeg kom inn i politikken ved en tilfeldighet ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Lite visste jeg. Takk og pris for åpen barnehage. Det var kampen for den som gjorde at jeg tilfeldigvis ble bedt om å stå på en liste til kommunevalget i 2011. For et hell.

For dette har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke supermennesker som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme og vår mulighet til å påvirke samfunnsdebatten. Gjør vi ikke det må vi også erkjenne at kjønnsbalansen aldri vil bli bedre. Det vil ikke jeg være med på.

I prosessen rundt kommunesammenslåingen var jeg på et arrangement for kvinner som var engasjert i en eventuell Jæren kommune. Få var politisk aktive, men de hadde tatt sjansen og takket ja til å holde innlegg. De hadde nok gruet seg en del før de kom, men det kan jeg innrømme at jeg også hadde. Men sjelden har jeg hørt så mange gode innlegg fra en talerstol i løpet av en kveld. Dette var historier fra virkeligheten. Historier om hvordan man opplevde hverdagen innenfor IT-bransjen, innen barnevern og innen psykiatri. Historier om to venninner som bodde i samme nabolag, men som gikk på forskjellige skoler på grunn av kommunegrenser. De engasjerende historiene var mange.

Flere av talerne unnskyldte seg før de begynte. Jeg er jo ikke politiker, sa de. Men hva er egentlig en politiker, og når blir man egentlig det? Meningene disse kvinnene delte var tankevekkende, og de gav ny kunnskap. Deres refleksjoner har jeg tatt med meg i mange politiske debatter siden. En av deltakerne som jobbet innen IT fremhevet betydningen av fagmiljø. Innen hennes fagfelt ble til og med Stavanger kommune liten i forhold til å kunne tilby et godt fagmiljø og støtte i beslutningene som skulle tas.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Den norske likestillingsloven fyller 40 år i år. Den var et resultat av en bølge av kvinneoppgjør som skyllet over landet på slutten av 70-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene, men allikevel har vi fremdeles en del holdninger som truer disse rettighetene. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Heldigvis har vi flere rollemodeller som går foran, og Norge fikk sågar sin første kvinnelige utenriksminister nylig. Det er fantastisk på en dag som dette å kunne fremheve at landet vårt styres av tre kvinner på topp. Tidene forandrer seg altså til det bedre, men det er alltid rom for forbedring.

I følge SSB er 1 av 3 ledere kvinner, mens under en fjerdedel er toppledere. Ved forrige kommunevalg var det 28,3 % kvinnelige ordførere og 39 % kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Sånn kan vi ikke ha det.

Når man nærmer seg 40 år blir man ansett som godt voksen, og det er også da man ofte innser at man kanskje ikke er kommet så langt som en ønsket. Det kalles på godt norsk for midtlivskrisa. Jeg har heldigvis ikke kommet dit enda, men det nærmer seg.

Men jeg tror likestillingen og samfunnet vårt opplever en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #Metoo.

Når midtlivskrisa kommer anbefales det at en stikker fingeren i jorden og lukter hvor man er. Det er tid for en evaluering av tiden som har vært, men også en tid for å bestemme seg for videre retning.

#Metoo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er nå et før #Metoo, og det er et etter.

I kveld er temaet min tid, og hva det betyr for den enkelte. Men vi må ikke glemme at dette også er vår tid.

Det er 40 år siden den store kvinnefrigjøringen, hvor kvinnene før oss kjempet for å få delta i arbeidslivet. Ja tenk det, kjære medsøstre. De måtte kjempe for å ha en lovlig rett til å jobbe. Noen sier at alt var bedre før, men det er jammen godt at ting forandrer seg.

Jeg velger å bruke deler av min tid på denne kampen. For den er ikke over.

#Metoo har slått over oss som en flodbølge. Verden kommer aldri til å bli den samme. Er vi klare til å stå i etterdønningene og kreve vår rettmessige verdi? Er vi kvinner også klare for å gi fra oss litt av det vi anser som vårt? Kan vi for eksempel anerkjenne far som fullverdig omsorgsperson, og se gjennom fingrene med at han kanskje ikke gjør ting på helt samme måte som oss?

Eller skal vi fortsette å fremme et samfunn, hvor menn som er hjemme med barna er tøffelhelter, mens mødre som jobber, eller er i politikken, driver med egoistisk selvrealisering og heller burde hatt gullfisk? De er lettere å mate ble jeg fortalt, via emnefeltet på Facebook.

Så hva gjør vi så i det daglige?

40 år etter likestillingsloven stemmer jeg for å frigjøre mannen fra hans trange kjønnsrollemønster og likestille hans valg med kvinners. Det er jammen på tide. Fedre og mødre er fullverdige omsorgspersoner. Pappepermen har gitt fedrene en mulighet til å vise dette, la oss fortsette å føre samfunnet i denne retningen.

For likestilling handler om frigjøring av begge kjønnene.

Kvinner i deltidsarbeid er en kvinnesak, men også en mannssak. Den frivillige deltiden er en utfordring, og man kan undre seg over hva som hadde blitt sagt dersom flere menn tok dette valget. Noen må kompensere når kvinner jobber mindre, og det er mannen. Når kvinner blir mødre begynner de å jobbe mindre, mens menn begynner å jobbe mer. Barna får ikke mer tid med foreldrene, men med mor. Er det det som er det beste for barna?

Grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten kan være at flest kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Jeg vil oppfordre dere alle her i kveld til å kjempe for at vi får flere kvinner inn i arbeidslivet og samfunnslivet, på alle nivå. Verdien av mangfold er enorm.

Så la oss nå sørge for at flere kvinner står på listene til neste års kommunevalg, og la oss ha et mål om at flest mulig skal stille på topp.

Da kan flere stemmer være med å påvirke hvilke skoler vi skal ha for barna våre, hvilken helsetjeneste de syke og eldre skal møte, og hvilke verdier som skal prege samfunnet vårt. For det er faktisk samfunnet vi lever i som er samtaletemaet i politikken. Dette er vi alle en del av, og det er en viktig debatt.

Lyden av en kvinnes stemme ER lyden av demokrati.

Dette er vår tid.

Gratulerer med dagen!

(Dette innlegget holdt jeg 8. mars på Damenes aften på M44 i Bryne)

Gratulerer med dagen, Eilert!

Denne uken holdt jeg på å hisse meg opp over egen politikk. Det var snakk om at regjeringen skulle sende nybakte mødre hjem etter 6 timer. Dette vekket virkelig mammainstinktet i meg.

For ni år siden ble jeg mor for første gang. Det er en følelse som ikke kan beskrives, og det var med skrekkblandet fryd at Rune og jeg sto på sykehuset med et nytt liv i armene. Fødselen var en enorm påkjenning. Eilert kom 14 dager over tiden, og fødselen varte og rakk. Vi kom inn om morgenen, med beskjed om at her var det nesten full åpning. Jeg innstilte meg på at nå skulle det gjøres, men etter noen timer fant vi ut at det var null åpning. Null!

Det endte opp med igangsetting, epidural og til slutt sugekopp. Rune holdt den nyfødte i armene den første timen, mens jeg måtte sys. Jeg var helt slått ut og ble liggende på føderommet, ute av stand til å bevege meg. Irriterte meg enormt over jordmødrene som ikke ville åpne vinduet. Jeg var så varm, men fikk beskjed om at det var feber. Slik ble jeg liggende i et halvt døgn, før jeg klarte å reise meg fra senga. Rune hadde reist hjem kvelden før, så jeg var alene når jeg ble flyttet til barselavdelingen og havnet ute på gangen, på grunn av at jeg ikke hadde klart å tisse selv. En lege satte kateter på meg, etter flere forsøk på å treffe. Gi meg fred, tenkte jeg. Til slutt klarte jeg å tisse for egen maskin.

Babyen, som fikk navnet Eilert, og jeg ble dermed raskt flyttet på barselhotellet. Det var jeg svært takknemlig for. Jeg trengte virkelig denne tiden, for jeg var fullstendig nedkjørt etter fødsel og overveldet av den nye morsrollen. Rune og jeg ringte stadig vekk etter jordmødre som skulle hjelpe med ammingen. Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer. Etter fire dager reiste vi hjem, stolte og spente på vår nye tilværelse. Vi hadde hatt enestående service på sykehuset.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å sitte før etter en uke, og når jeg endelig klarte dette måtte jeg spenne foten under bordet for å komme meg opp. Det var smertefullt og jeg husker jeg tenkte at verden aldri ville bli den samme. Første trilleturen var Eilert 6 uker, det var den magiske grensen for barseltiden og tiden som var forbeholdt mor. Det ble ikke lange trilleturen, men sakte men sikkert kom formen seg.

Når jeg etter hvert fikk Gregers, Lyder og Leonore var formen betraktelig bedre. Gregers hadde jeg med meg på kontoret når han var kun seks dager. Formen var strålende! Med sistemann opplevde jeg imidlertid ammeproblemer, og hadde den verste melkesprengen noen gang. Det endte opp med at vi måtte innom helsestasjonen minst en gang til dagen, og jordmødrene så med bekymret mine på fjellet av pupp som møtte dem. Til slutt endte det opp med at jeg låste meg inn hjemme og prioriterte amming. Morgen, middag, kveld, natt. Full pupp, døgnet rundt. Det ordnet seg. Heldigvis.

Torsdag var jeg i radiodebatt rundt temaet om liggetid på sykehuset etter fødsel. Det eksisterer en antagelse om at vi har foreslått at det skal være en ny standard. Det stemmer ikke, og det fører til unødig frykt blant mange der ute. Faktum er at det er få steder i verden det er så trygt å føde som i Norge, og vi har et godt barseltilbud. Det skal vi også ha i fremtiden.

Regjeringen har satset på å styrke jordmortjenesten ut i kommunene, og det er øremerkede midler til dette i 2018. Norge er et av de beste landene å bli mor i, og det har skjedd parallelt med at liggedøgn har gått ned. Det er ikke nødvendigvis kvantitet det står på, men kvalitet, og det er individuelt hvilken grad av støtte og hjelp man trenger. Ut av debatten som går nå høres det ut som om alle er førstegangsfødende og at alle har de samme behovene. Det er ikke virkeligheten. Jeg kjenner flere førstegangsfødende som har reist hjem kort tid etter fødsel, for meg var det ikke aktuelt. Det er også forskjell på å være førstegangsfødende og flergangsfødende. Alle fødselsopplevelser er ulike, barselopphold likeså. Det har variert hvor lenge jeg har ligget inne etter de ulike fødslene.

For meg er det viktig med faglig støtte, både på og utenfor sykehuset.

Jeg er ikke så sint lenger, for jeg fikk heldigvis nyansert «nyheten». Det er ikke satt fram noen nye forslag om å sende barselkvinner hjem, og det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden. Da må vi styrke barselomsorgen ute i kommunene, slik at vi i fremtiden vil ha et bedre tilbud i alle kommunene. Dette vil gjøre det enklere å ta valget om å dra hjem, dersom noen ønsker det.

Hjemreise skal alltid skje etter en faglig vurdering, i dialog med foreldrene. Det er ikke noe vi politikere skal bestemme. Heller ikke vi supermammaer, som jeg ble kalt av produsenten i NRK før debatten, siden jeg hadde fire barn og satt på Stortinget. Da kan det tilsynelatende være lett å sende alle mødre hjem med kaldt hjerte. Funker det for meg så funker det for deg!

Det er rart med alle disse rollene. De brukes ulikt, avhengig av sak, men de stemmer sjelden. Vi er alle en blanding av alt, og jeg er langt fra en supermamma. Jeg har opplevd oppturer, jeg har opplevd nedturer, og verden er sjelden sort hvitt, men vi velger hvilke sider vi viser.

I dag er jeg stolt mor til en av de flotteste guttene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen, kjære Eilert!

Takknemlig for at du kom inn i livet vårt for ni år siden 🙂

Det er ingen selvfølge at alle får delta

I mandagens leder i DA kunne man lese at å få flere ut i jobb er viktig, men at det ikke gjøres ved å skape et mindre trygt arbeidsliv. Lederen skriver: «Andelen midlertidig ansatte i Norge fikk en brå oppgang fra 2015-2016, etter at regjeringen ga generell adgang til å ansette folk midlertidig i ett år». Lederen omtaler det videre som et farlig arbeidslivsforsøk.

I den pågående debatten skulle man tro at midlertidighet var den nye normalen, og at det har skjedd en radikal endring i andelen. Det har det altså ikke. Tall fra SSB viser at andel midlertidige ansettelser var 8,3 % i 4.kvartal 2013, mens den var 8,1 % i 4.kvartal 2017. I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese følgende: «Sett i et lengre tidsspenn er andelen midlertidig ansatte per 2016 lavere enn i perioden før 2008 men høyere enn i 2014 og 2015. Endringene i andel midlertidig ansatte er størst blant de deltidsansatte som ikke regner seg som hovedsakelig yrkesaktive (studenter, skoleelever mm) og blant yngre arbeidstakere. Vi ser ingen økning i andel midlertidig ansatte blant heltidsansatte arbeidstakere.»

Det er virkeligheten.

Mandag var det høring på Stortinget om forslag fra Ap om å skrote den generelle adgangen til å ansette midlertidig. Det er delte meninger om dette er et gode, eller et onde.

NHO fremhevet i sine høringsinnspill at den generelle adgangen gir bedriftene nødvendig fleksibilitet. De erfarer at bedriftene lettere tør å ta ansettelsesrisiko når de kan tilsette i midlertidig stilling i et usikkert marked. Og er det noe Norge virkelig trenger, så er det bedrifter som tør å ta sjansen, for da skapes det arbeidsplasser.

Muligheten til å ansette midlertidig gir flere en mulighet til å få seg en jobb. Ønsker vi virkelig å stenge denne viktige døren inn i arbeidslivet? Arbeid i ordinære virksomheter, helst private, er det som gir størst sannsynlighet for en fast jobb i den andre enden. Det er derfor viktig at vi har prosjekter som NHO sine Ringer i vannet og Eddie Eidsvåg sitt pøbelprosjekt. I høringen spurte jeg både LO, Fagforbundet og Parat hvordan de ville senke terskelen inn i arbeidslivet, og blant annet sørge for at de med hull i CV-en kom seg ut i jobb. De hadde ingen gode svar på dette, men Fagforbundet var tydelige på at arbeidslivet ikke var et pøbelprosjekt. De med hull i CV-en får ikke jobb uansett, var konklusjonen deres.

Det er et dårlig utgangspunkt for den inkluderingsdugnaden som nå er satt i gang. Jeg har selv ansatt flere, og vet at midlertidige stillinger er en inngangsport for mange. Har man hatt utfordringer trenger man noen som strekker ut en hånd. For mange av disse er ikke Nav den riktige armen, de trenger bare en sjanse til å komme seg inn et sted og vise hva de er gode for. Jeg har sett personer som er dømt nedenom og hjem blomstre når de endelig fikk muligheten. De har kommet i et miljø og fått et arbeid som gir dem mestring, verdighet og fellesskap.

Vi har mange virkemidler for å få flere ut i arbeid, og målet må være fast ansettelse. For noen går veien til fast jobb gjennom en midlertidig stilling. Vi har dessuten tiltaksplasser gjennom Nav og andre arbeidsmarkedsbedrifter, vi har rådgivere på skolen, vi har læreplasser og vi har vikariater – for å nevne noen eksempler. La oss anerkjenne at vi har et mangfoldig arbeidsliv, der den samme løsningen ikke nødvendigvis er den beste for alle.

En av våre største utfordringer er at alt for mange står utenfor. De er ikke del av arbeidslivet, de får ikke delta i fellesskapet, mange er ikke organiserte. En forutsetning for å bli en del av dette fellesskapet, er nettopp å få en fot innenfor arbeidslivet.

La oss ikke gi opp de med hull i CV-en, og si at de ikke får jobb uansett. La oss heller samarbeide om et inkluderende arbeidsliv, hvor faste ansettelser er hovedregelen og midlertidighet kan være med på å gi muligheter.

For til syvende og sist, så trenger vi også pøblene inn i norsk arbeidsliv.

Fleksibilitet virker godt i arbeidslivet

Alle er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen, men det fordrer at man har en fot innenfor. Er man i jobb er det også enklere for fagforeninger å kunne rekruttere.

Kaia Storvik i Tenketanken Agenda skriver 13. februar at det er vanskelig å opprettholde et organisert arbeidsliv hvis man legger til rette for at flere skal jobbe midlertidig, slik regjeringen gjør.

Jeg savner debatten om hvordan vi kan inkludere flere. Vi snakker mye om utenforskap, og vi snakker om fallende organisasjonsgrad. Men det anerkjennes i liten grad at det finnes ulike virkemidler for å nå dette målet, og det omtales dessverre som en rasering, heller enn en mulighet.

Midlertidige ansettelser styrker arbeidslivet
Ap har foreslått å reversere den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. LO foreslår i stedet å forlenge prøvetiden slik at bedriftene kan prøve ut om personen passer i jobben. Kan vi kalle det et sikrere arbeidsliv? Gleden er ofte stor når man har kommet gjennom prøvetiden og er fast ansatt. Om denne perioden forlenges, for å gi bedriftene fleksibilitet, vil ikke det da gå ut over arbeidstakerens forutsigbarhet og økonomiske trygghet? Prøvetiden skal ikke være bedriftens mulighet til å vurdere behovet for arbeidskraft. For dette formålet kan bedriftene bruke midlertidige ansettelser. Da vet begge parter hva en skal forholde seg til.

Hva skal være døråpneren til arbeidslivet for dem med hull i CV-en? Eller for dem som har gått arbeidsledige lenge? Jeg fikk nylig en melding fra en person, som selv kom inn i arbeidslivet via arbeidsmarkedstiltak og deretter midlertidig stilling, som skrev følgende: «Helsegevinsten ved å bli regnet inn i en gjeng er stor. Jeg har vokst på dette.» Han hadde vært ute av arbeidslivet i flere år før han fikk en sjanse. Nå har han fått en fot innenfor.

Verdien av arbeid er uvurderlig
Altfor mange står utenfor arbeidslivet, og vår jobb er å sørge for at langt flere inkluderes. Gleden ved å kunne gi tilbud om fast ansettelse etter en periode på arbeidsmarkedstiltak eller midlertidig ansettelse, er ofte større enn å gi noen direkte tilbud om fast ansettelse. Dette er i mange tilfeller personer som er dømt nedenom og hjem. Skolen har gitt dem opp, tidligere arbeidsgivere har gitt dem opp. Kanskje har de også gitt opp seg selv? Da er det ekstra viktig å strekke ut en hånd og hjelpe dem inn i arbeidslivet. Personen selv blir sterkere av dette, arbeidslivet blir sterkere og den norske modellen styrkes.

Kaia Storvik og jeg er enige om at norske fagforeninger har en jobb å gjøre slik at enda flere til å føle seg velkomne. Men vi politikere må legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser og inkludere flere. Da må vi gi bedriftene mulighet til selv å vurdere sine ansettelsesbehov. Det gjøres ved å gi dem lov til å tilby midlertidige ansettelser. Når noen tør å ta sjansen skapes det arbeidsplasser. Det kan gi andre en fot innenfor.

Dette er ikke en rasering av arbeidslivet, det er å skape et inkluderende arbeidsliv for fremtiden.

Som mine helger er

I dag fikk jeg med meg Norges første gullmedalje live, via NRK radio!

Jeg ble først vekket av minstejenta som ikke ville sove lenger. Jeg hadde prøvd med ipad, men forsto til slutt at badet ble snudd på hodet hvis jeg ikke sto opp. Da var det frem med vaskebøtta og på med radioen. Vanligvis er det podcast, politisk kvarter eller Dax18 jeg lytter til under husvask, for å lette på dårlig samvittighet, men i dag hadde Facebook gjort meg oppmerksom på at det var medaljelukt i Sør-Korea. Jeg fikk frysninger når Klæbo tok stafettlaget inn til gull, og tenkte at jeg antagelig burde engasjere meg mer i idrett.

Norge har gjort en solid innsats i de Olympiske leker dette året, det har sosiale medier oppdatert meg på. Det er typisk norsk å være god. Kanskje jeg skal engasjere meg mer i idretten? Vokser nok til etter hvert har jeg alltid tenkt. Per nå husker jeg enda tilbake på slike ting som VM og OL som usedvanlig kjedelig og langtekkelig. Mamma og pappa satt klistret til tv-skjermen i flere uker, men det føltes som flere år.

Mitt engasjement under OL har hittil vært forbeholdt å like ekstatiske oppdateringer på sosiale medier. Det er kjekt å se så mye idrettsglede, og man blir stolt over å være norsk.

Siden jeg ikke bruker tiden på OL blir det desto mer tid til å jobbe i ukedagene og pleie kjærligheten til familien når helgene kommer. En følelse som kan sammenlignes med å høre Norge ta gull, er den følelsen man får når man er hjemme etter en lang arbeidsuke og får klem fra ungene. Det har blitt et av de kjæreste øyeblikkene i løpet av en uke. Gjensynsglede!

Fredagen begynner ofte med et besøk til Jordbærpikene. Da tar vi med verdens beste nabo på 87 år, min bestemor og barnas oldemor. Denne uken har det vært vinterferie hjemme, så guttene fikk være med på denne seansen. Lillesøster var i barnehagen og eldstemann var med slekt på tur til Sirdalen hele uken. Jeg startet fredags morgen med ansiktsbehandling og fikk tidenes liggesveis. Den gikk jeg rundt med resten av dagen, og fikk dermed en sjelden anledning til å fore Jærbladet med bilder. Man har blitt leder av Stortingets ølklubb, og slikt må jo dokumenteres. De hadde lite bilder av meg i arkivet, så når først sjansen bød seg, benyttet de denne. Selvsagt!

Guttene var med på Mellombels ølstove for å snakke med Jærbladet, men de syntes det var svært kjedelig. At jeg i tillegg måtte innom Kverneland, for å ringe til en journalist, før vi reiste videre til Klepp, var nesten mer enn de kunne bære. De ville helst ha reist direkte og sluppet å hente faren som var hjemme.

På vei hjem fra Bryne snakket vi derfor om jobben min og hva den egentlig går ut på. Det ble en morsom samtale, og det er tydelig at enkelte ting har festet seg mer enn andre. Kort oppsummert jobber jeg en del med papirer og pc, jeg står ofte ved siden av Bent Høie som holder en blomsterbukett, og jeg snakker på tv. Guttene var enige om at det var en viktig jobb jeg hadde, men at det definitivt var kjekkest når jeg hadde fri.

Og fri, det har vi virkelig hatt denne helgen. Ingen planer, fyr i peisen og boller med krem. Jeg har knapt løftet hodet fra sofaen, uten om de få gangene vi har spilt på pianoet, for vi fikk nytt piano forrige uke, fra 1870!

Å for en glede det har vært! Mine gamle pianobøker av Salve Kallevig fungerer fremdeles, og «Bjørnen sover», «Kråkevisa» og andre sangskatter har gått for full guffe. Spille mer, som Leonore sier, og vi fortsetter med perlene:

Hvem kan seile foruten vind
Hvem kan ro uten årer
Hvem kan skilles fra vennen sin
uten å felle tårer?

Jeg kan seile foruten vind
Jeg kan ro uten årer
men ei skilles fra vennen min
uten å felle tårer!

En helg uten planer er gull verdt!

Fraksjonsleder Hagerup

Denne uken har virkelig gått unna. Jeg dro tidlig inn til flyplassen på mandag og satt på en kafe og gikk gjennom planen for uken. Jeg visste at Heidi, som er leder for Høyre sin fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen, skulle til Brussel. Det ville dermed være mitt ansvar å styre skuta i uken som kom. Jeg fant raskt ut at dette skulle bli travelt, og langt travlere enn jeg hadde sett for meg når jeg fikk den fullstendig oversikten over kalenderen. Jeg dro dermed til Oslo med litt tyngre bagasje enn forventet. Her følger en status over uken:

Mandag: Brukte dagen på kontoret til å forberede to saker som skulle opp til debatt på tirsdagen. Jeg jobbet på med dette og prøvde innimellom å se på merknader til en annen viktig sak. (Merknader er kommentarer fra partiet eller regjeringspartiene på de ulike sakene vi behandler. Det er her vi skriver historien vår og får inn politikken.) Kl 15.00 kom Daniel, en rådgiver, forbi og lurte på om jeg kunne stille i Dagsnytt 18. Jeg svarte kjapt ja, har man egentlig noe valg? Dermed hadde jeg rimelig mange baller i luften, og kjente at nå var det bare å lande en etter en. Pust med magen. Kl 17.00 bar det av gårde til møte i prinsippkomiteen, hvor vi diskuterte eggdonasjon og forskning på befruktede egg. Jeg måtte avbryte kl 18 for å dra til NRK. Hoppet av på radiobyggget og måtte løpe småstresset til TV-studioet, jeg hadde visst havnet feil. Rakk akkurat frem i tide og fikk min andre opptreden på Dax18.

Tirsdag: Eli og Mats kom inn som vararepresentanter i komiteen vår. De skulle begge debutere på talerstolen, og hoppet rett inn på dagen hvor vi hadde to saker som skulle opp i salen. Jeg forsikret dem om at vi alle var i godt selskap. Jeg anser meg selv enda som rimelig fersk, selv om man plutselig opplever seg selv gjøre ting man ikke trodde man kunne. Dagen gikk i et bankende kjør. Eli og jeg nådde så vidt debatten vår i salen, da vi kom løpende fra et komitemøte. Stakkars Eli småløp opp til talerstolen og fikk en hektisk debut. Det gikk allikevel helt strålende. Vi fikk begge hatt flere innlegg til debatten, og jeg hadde til og med mitt første freestyler-innlegg. Man kan ikke la Ap kjefte oss huden full uten å ta til motsvar. Om kvelden kom pappa på besøk, og vi feiret min første dag som fraksjonsleder med thaimat og et glass vin. Kjekt å ha noen å opplevelser med på de mest hektiske dagene.

Når katten er borte.. Eli, Mats og jeg er klar for innsats!

Onsdag: Den store dagen for debatt rundt ny regjeringserklæring. Jeg hadde min første replikk, mot Bjørnar Moxnes i Rødt. Klarte meg greit, men mistet litt tråden i tredje spørsmålsrunde, da jeg var mer opptatt av om jeg fikk ordet eller ikke enn å være fokusert på spørsmålet. Hadde et svakt øyeblikk av at nå går det i svart, men fant papiret mitt og tankene tilbake. Heldigvis. Både Eli og Mats hadde gode innlegg i salen, og jeg var godt fornøyd med fraksjonens innsats. Debatten begynte kl 10.00 og var avsluttet en gang over midnatt. Jeg tok taxi hjem og var i seng rett før 01.00. For en dag, for et maraton!

Torsdag: Fly til Bergen kl 08.00. Dro trøtt i fjeset til flyplassen, bare for å bli sittende over en time inne i flyet. For mye snø på rullebanen. Jeg ankom Bergen i strålende solskinn. Kunne nesten ikke huske sist jeg hadde sett sola, så det føltes enormt deilig. Jeg hadde noen timer på Solstrand, sammen med ledere for vekstbedrifter i NHO Arbeid og inkludering, hvor jeg fikk holde foredrag om inkludering. Stiftet mange nye bekjentskaper, fikk mange gode innspill og har med meg flere avtaler om bedriftsbesøk. Dro hjem til Stavanger med ettermiddagsflyet og nådde akkurat frem til lysfest i barnehagen. Alltid en fest å komme hjem til familien.

Lysfest i Kverneland barnehage med Leonore

Fredag: Startet dagen med å besøke Rygr Brygghus. De skal fremme lokal mat og drikke og skulle ha åpning samme kveld. Imponerende å høre om deres reise frem til åpning, og jeg følger spent med på det videre arbeidet. Etter besøket var det ut til Jordbærpikene med Oma (mormor fra Tyskland). Kjekt å ha en rolig fredag med henne. Vi fikk handlet litt klær, og jeg fikk meg noen nye kjoler. Ikke alle jeg prøvde var like fine på, og jeg sa til ekspeditrisen og Oma at det nok skyldtes at jeg ikke hadde så mye midje. «Ikke mye? du har ikke midje!» repliserte Oma. Ingen tvil om hvor jeg har fått min klare tale fra.

Lørdag: Innebandyturnering med alle tre guttene. Full rulle og god gang i den lokale idrettshallen. Jeg var med på dugnaden og ryddet. Kjekt å møte andre i bygda og gjøre noe sammen. Guttene hadde en topp dag med innebandy og is. Hadde store ambisjoner om lammecarre til middag, og godt drikke dertil. Det ble Date Night, med svenske kjøttboller og potetstappe, og soving på sofaen i stedet. Neste helg, Rune!

Søndag: Bursdagsmiddag for mamma som blir 61! Tiden flyr i godt selskap, men den flyr så alt for fort. Utrolig at jeg nærmer meg 40 år. Hvor blir tiden av?! En kjekk helg nærmer seg slutten.

Ny uke, nye sjanser, snart helg!

PS: Fredag klarte jeg endelig å se meg selv ha replikk på Bjørnar Moxnes i opptak. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle la være, og la det bli med den dårlige følelsen. Erfarte under seansen at det alltid kjennes verre ut enn det er.

Det går helste godt, som vi sier på Jæren 😉

Selvstendig stortingsrepresentant og mamma

Denne uken har det vært møtefri på Stortinget, og i den anledning laget jeg en video hvor jeg inviterte bedrifter til å invitere meg på bedriftsbesøk. Det var definitivt en suksess, og det var mange som var raskt ute og tok initiativ til dialog. Jeg var innom revisjon, bemanningsbransjen, attføringsbransjen, frivillig arbeid og digitalisering. Det ble mange gode samtaler, og jeg fikk med meg mye læring og inspirasjon.

Det er flott å kjenne på så mye yrkesstolthet og se hvordan verdien av arbeid fungerer i praksis. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig for den enkelte, og at det gir mening, selvtillit, verdighet, mestring og glede for den enkelte. Flere ganger i løpet av uken kjente jeg meg berørt av den gode energien som omgav meg.

Etter bedriftsbesøk på dagtid var det foredrag hos Rotary på Bryne og fylkesstyremøte med Høyre på kveldstid, men jeg klarte å snike inn premieren på Billy Elliot, på Sandnes kulturhus. Det var magisk! Jeg storkoste meg, og hadde gledet meg til å ta med meg Gregers på 7,5 år. Han ble imidlertid smålig rystet på grunn av den grove språkbruken. Et par ganger ropte han opp mot scenen at de måtte slutte å banne. Noen damer som satt foran oss spurte ham etter forestillingen om han hadde kost seg. Han svarte kontant: «Nei, det var for mye banning. Dette kaller jeg et bannespill, ikke et skuespill.» Før han avsluttet: «Det var til og med en mann som viste bannefingeren». Moren var nok mer engasjert enn sjokkert, hun tåler hakket mer. Når vi kom hjem sa Eilert, på snart 9 år, at «Jeg burde nok heller vært med, for jeg hadde ikke brydd meg om banning. Jeg har vært med på krolfturneringen* så mange ganger.» Man tåler visst mer røff språkbruk med alderen.

Når uken gikk mot slutten fikk jeg være med fylkessekretær Harald til okka by, eller Egersund, for de som ikke er lommekjent. Der hadde Egersund Høyre invitert til årsfest hjemme hos et medlem, hvor de hadde disket opp med herlig treretters middag og gode historier rundt bordet. Huset var nesten 200 år gammelt, og fullt av gamle skatter og sjel. Jeg storkoste meg. Dette var et flott avbrekk, hvor jeg også ble kjent med enda flere kjekke personer som engasjerer seg i lokalpolitikken. Dette er nesten samme type folk som de som engasjerer seg i idrettslagene. Personer med iver og glede, som alltid har tid til en ekstra oppgave, eller to.

Lørdag var det håndballturnering på Kverneland, med kamper og dugnad i skjønn forening. Rune bakte en kake, som enda var varm i det jeg ankom Frøyhallen. I det jeg hadde levert den i kiosken, kom guttene mine og ville ha penger for å kjøpe nettopp den kaken jeg akkurat hadde levert. Når de kom tilbake viste det seg at de hadde kjøpt snop, og jeg tenkte det var nå enda godt at pengene gikk til noe annet enn min egen kake. Min bror som er i arrangementskomiteen kommenterte kjapt: «Vi tjener bedre på at de kjøper hjemmelagde kaker enn at de kjøper snop». Så jeg skal herved slutte å tenke over ironien ved at jeg kjøper min egen kake.

Pengene går til en særdeles god sak, og all ære til alle de som arrangerer og sørger for at ungene våre kan være med på fritidsaktiviteter. En av fedrene som var på dugnaden hadde laget seks liter lapperøre kvelden før. Han hadde brukt ganske lang tid, til ergrelse for kona som måtte høre på bråket fra miksmasteren. Men det forklarte seg ganske raskt når jeg selv fikk høre historien fra mannens side. Han kunne fortelle at den første overraskelsen, eller ergrelsen, var at det tok rimelig lang tid å lage eggedosis av så mange egg. Den siste, av mange overraskelser, var at det ble rimelig fullt i miksmasteren, når melet til slutt kom oppi. Jeg kjente hjertepumpa dunke bare av å tenke på det. Der har jeg selv vært utallige ganger, og kommer helt sikkert til å være der igjen. Småbarnlivets gleder.

Alltid en kake å bake, en klesvask å ta, eller en turnering å dra på. Lyder på 6 år var heldigvis med som god hjelper under premieutdelingen. «Gratulerer, godt jobbet!»

Kjekt med familielørdag i idrettshallen 🙂

*har vært arrangert av tvillingbrødrene mine siden 18-årsdagen deres, og avholdes alltid på Kverneland. Krolf er en blanding av krokett og golf. Det er åpent for alle, så det er bare å melde seg på når juli nærmer seg. Følg med på Facebook, men husk at dere må tåle røff tale. Sportslige kvalifikasjoner er ingen krav.

Jeløya-plattformen

I dag var jeg med å skrive et stykke historie. Jeg var med på å godkjenne en ny regjeringsplattform, for en utvidet borgerlig regjering. En ganske så uvanlig søndag, i Moss, og en stor opplevelse for en fersk stortingspolitiker. Dette kommer jeg nok til å fortelle om til mine barnebarn.

Dagen begynte brått, med tre runder styrketrening på stuegulvet i pendlerleiligheten, før jeg tok taxi ned til sentrum og satte meg på en buss. Turen gikk til Moss, hvor vi skulle presenteres for arbeidet som var lagt ned i regjeringsforhandlingene. Håpet var at vi i løpet av dagen skulle få en ny regjering.

Ved ankomst Moss måtte alle levere fra seg mobiltelefoner, PC`er, smartklokker og alt annet som kunne brukes for å kommunisere med omverdenen. Det gikk i underkant av 30 sekunder før jeg kjente savnet. Det skulle gå over fire timer før jeg så telefonen igjen. Det var interessant å sitte på et møterom, sammen med mange andre i samme situasjon. Det er i slike stunder man merker hvor avhengige man er av å være påkoblet. Man skal sjekke en mail, ta et bilde, eller bare bla i nyhetsbildet. I stedet ble det biting av negler, skribling på papir og intens klikking av kulepenner. Vi har blitt et urolig folkeslag når telefonen mangler, men nok om det.

Telefonen er tilbake, endelig mulighet for selfie!

Erna presenterte den nye regjeringsplattformen og meldte raskt om at det nok var saker som ville skuffe enkelte, men også saker som ville glede. Det er et resultat av forhandlinger, man gir noe og man tar noe. Vi fikk deretter utdelt et 84-siders dokument, anledning til å skumlese det, før vi skulle diskutere. Jeg begynte å bla og tenkte at det var mye godt å lese. Rundt meg hørte jeg begeistrede utbrudd og entusiastisk hvisking. Her var det mange gode saker en kunne stille seg bak. Det var noen få tunge sukk innimellom, men de var i mindretall.

Førte kommentar når vi begynte gjennomgangen var: «Her er det gjort et godt stykke arbeid, det ser veldig bra ut». Denne kommentaren var dekkende for de fleste kommentarer som kom i løpet av de neste timene. Gjengen som har forhandlet har gjort en god jobb. De har laget et dokument vi kan stå sammen om. En kvinne i forsamlingen var ikke begeistret for tredelingen av permisjonen, og var glad for at hun var ferdig med den tiden. Jeg, derimot, er glad for at vi får den tredelingen, og mener det er viktig for fremtidig arbeidsliv og likestilling. Enkelte fikk en gledeståre i øyekroken av vedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, jeg var ikke like begeistret. Nettopp dette kjennetegner oss i Høyre. Vi er et parti som består av både liberale og konservative, og vi står dermed for en god strekk i laget. Det er en del kameler som må svelges, ikke alle må svelge de samme. Dette er et resultat av forhandlinger, og det faktum at en kan få en blågrønn regjering. Klart det koster, for alle parter.

Vi diskuterte lenge hva som var den videre retningen, og den praktiske betydningen av dette. Vi visste allikevel at det var «take it or leave it». Det satt to andre partier på andre steder og diskuterte samme plattform, forhandlingene rundt den var avsluttet. Nå skulle vi si ja eller nei til et nytt regjeringssamarbeid.

Siste taler ut sa «Jo mer en leser jo mer begeistret blir man, her er mye god politikk.», før parlamentarisk leder klubbet gjennom et enstemmig vedtak til entusiastisk klapping.

Det var et høytidelig og flott øyeblikk. For det er ingen tvil om at det de siste ukene har blitt utført et enestående arbeid på Jeløya, og et historisk dokument er i dag blitt presentert og godkjent. Det er en bragd at Erna har klart å samle tre partier, sammen i en borgerlig regjering. Da får det heller være at det er noen seire, men også noen tap, også internt i Høyre.

Helheten er allikevel svaret på de utfordringene Norge står ovenfor, og vi går med styrket motivasjon til det videre arbeidet.

I dag er vi alle grønne og blå.

Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.