Som mine helger er

I dag fikk jeg med meg Norges første gullmedalje live, via NRK radio!

Jeg ble først vekket av minstejenta som ikke ville sove lenger. Jeg hadde prøvd med ipad, men forsto til slutt at badet ble snudd på hodet hvis jeg ikke sto opp. Da var det frem med vaskebøtta og på med radioen. Vanligvis er det podcast, politisk kvarter eller Dax18 jeg lytter til under husvask, for å lette på dårlig samvittighet, men i dag hadde Facebook gjort meg oppmerksom på at det var medaljelukt i Sør-Korea. Jeg fikk frysninger når Klæbo tok stafettlaget inn til gull, og tenkte at jeg antagelig burde engasjere meg mer i idrett.

Norge har gjort en solid innsats i de Olympiske leker dette året, det har sosiale medier oppdatert meg på. Det er typisk norsk å være god. Kanskje jeg skal engasjere meg mer i idretten? Vokser nok til etter hvert har jeg alltid tenkt. Per nå husker jeg enda tilbake på slike ting som VM og OL som usedvanlig kjedelig og langtekkelig. Mamma og pappa satt klistret til tv-skjermen i flere uker, men det føltes som flere år.

Mitt engasjement under OL har hittil vært forbeholdt å like ekstatiske oppdateringer på sosiale medier. Det er kjekt å se så mye idrettsglede, og man blir stolt over å være norsk.

Siden jeg ikke bruker tiden på OL blir det desto mer tid til å jobbe i ukedagene og pleie kjærligheten til familien når helgene kommer. En følelse som kan sammenlignes med å høre Norge ta gull, er den følelsen man får når man er hjemme etter en lang arbeidsuke og får klem fra ungene. Det har blitt et av de kjæreste øyeblikkene i løpet av en uke. Gjensynsglede!

Fredagslunsj på Jordbærpikene

Fredagen begynner ofte med et besøk til Jordbærpikene. Da tar vi med verdens beste nabo på 87 år, min bestemor og barnas oldemor. Denne uken har det vært vinterferie hjemme, så guttene fikk være med på denne seansen. Lillesøster var i barnehagen og eldstemann var med slekt på tur til Sirdalen hele uken. Jeg startet fredags morgen med ansiktsbehandling og fikk tidenes liggesveis. Den gikk jeg rundt med resten av dagen, og fikk dermed en sjelden anledning til å fore Jærbladet med bilder. Man har blitt leder av Stortingets ølklubb, og slikt må jo dokumenteres. De hadde lite bilder av meg i arkivet, så når først sjansen bød seg, benyttet de denne. Selvsagt!

Guttene var med på Mellombels ølstove for å snakke med Jærbladet, men de syntes det var svært kjedelig. At jeg i tillegg måtte innom Kverneland, for å ringe til en journalist, før vi reiste videre til Klepp, var nesten mer enn de kunne bære. De ville helst ha reist direkte og sluppet å hente faren som var hjemme.

På vei hjem fra Bryne snakket vi derfor om jobben min og hva den egentlig går ut på. Det ble en morsom samtale, og det er tydelig at enkelte ting har festet seg mer enn andre. Kort oppsummert jobber jeg en del med papirer og pc, jeg står ofte ved siden av Bent Høie som holder en blomsterbukett, og jeg snakker på tv. Guttene var enige om at det var en viktig jobb jeg hadde, men at det definitivt var kjekkest når jeg hadde fri.

Fyr i peisen og sofakos

Og fri, det har vi virkelig hatt denne helgen. Ingen planer, fyr i peisen og boller med krem. Jeg har knapt løftet hodet fra sofaen, uten om de få gangene vi har spilt på pianoet, for vi fikk nytt piano forrige uke, fra 1870!

Å for en glede det har vært! Mine gamle pianobøker av Salve Kallevig fungerer fremdeles, og «Bjørnen sover», «Kråkevisa» og andre sangskatter har gått for full guffe. Spille mer, som Leonore sier, og vi fortsetter med perlene:

Hvem kan seile foruten vind
Hvem kan ro uten årer
Hvem kan skilles fra vennen sin
uten å felle tårer?

Jeg kan seile foruten vind
Jeg kan ro uten årer
men ei skilles fra vennen min
uten å felle tårer!

En helg uten planer er gull verdt!

Fraksjonsleder Hagerup

Denne uken har virkelig gått unna. Jeg dro tidlig inn til flyplassen på mandag og satt på en kafe og gikk gjennom planen for uken. Jeg visste at Heidi, som er leder for Høyre sin fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen, skulle til Brussel. Det ville dermed være mitt ansvar å styre skuta i uken som kom. Jeg fant raskt ut at dette skulle bli travelt, og langt travlere enn jeg hadde sett for meg når jeg fikk den fullstendig oversikten over kalenderen. Jeg dro dermed til Oslo med litt tyngre bagasje enn forventet. Her følger en status over uken:

Mandag: Brukte dagen på kontoret til å forberede to saker som skulle opp til debatt på tirsdagen. Jeg jobbet på med dette og prøvde innimellom å se på merknader til en annen viktig sak. (Merknader er kommentarer fra partiet eller regjeringspartiene på de ulike sakene vi behandler. Det er her vi skriver historien vår og får inn politikken.) Kl 15.00 kom Daniel, en rådgiver, forbi og lurte på om jeg kunne stille i Dagsnytt 18. Jeg svarte kjapt ja, har man egentlig noe valg? Dermed hadde jeg rimelig mange baller i luften, og kjente at nå var det bare å lande en etter en. Pust med magen. Kl 17.00 bar det av gårde til møte i prinsippkomiteen, hvor vi diskuterte eggdonasjon og forskning på befruktede egg. Jeg måtte avbryte kl 18 for å dra til NRK. Hoppet av på radiobyggget og måtte løpe småstresset til TV-studioet, jeg hadde visst havnet feil. Rakk akkurat frem i tide og fikk min andre opptreden på Dax18.

Tirsdag: Eli og Mats kom inn som vararepresentanter i komiteen vår. De skulle begge debutere på talerstolen, og hoppet rett inn på dagen hvor vi hadde to saker som skulle opp i salen. Jeg forsikret dem om at vi alle var i godt selskap. Jeg anser meg selv enda som rimelig fersk, selv om man plutselig opplever seg selv gjøre ting man ikke trodde man kunne. Dagen gikk i et bankende kjør. Eli og jeg nådde så vidt debatten vår i salen, da vi kom løpende fra et komitemøte. Stakkars Eli småløp opp til talerstolen og fikk en hektisk debut. Det gikk allikevel helt strålende. Vi fikk begge hatt flere innlegg til debatten, og jeg hadde til og med mitt første freestyler-innlegg. Man kan ikke la Ap kjefte oss huden full uten å ta til motsvar. Om kvelden kom pappa på besøk, og vi feiret min første dag som fraksjonsleder med thaimat og et glass vin. Kjekt å ha noen å opplevelser med på de mest hektiske dagene.

Når katten er borte.. Eli, Mats og jeg er klar for innsats!

Onsdag: Den store dagen for debatt rundt ny regjeringserklæring. Jeg hadde min første replikk, mot Bjørnar Moxnes i Rødt. Klarte meg greit, men mistet litt tråden i tredje spørsmålsrunde, da jeg var mer opptatt av om jeg fikk ordet eller ikke enn å være fokusert på spørsmålet. Hadde et svakt øyeblikk av at nå går det i svart, men fant papiret mitt og tankene tilbake. Heldigvis. Både Eli og Mats hadde gode innlegg i salen, og jeg var godt fornøyd med fraksjonens innsats. Debatten begynte kl 10.00 og var avsluttet en gang over midnatt. Jeg tok taxi hjem og var i seng rett før 01.00. For en dag, for et maraton!

Torsdag: Fly til Bergen kl 08.00. Dro trøtt i fjeset til flyplassen, bare for å bli sittende over en time inne i flyet. For mye snø på rullebanen. Jeg ankom Bergen i strålende solskinn. Kunne nesten ikke huske sist jeg hadde sett sola, så det føltes enormt deilig. Jeg hadde noen timer på Solstrand, sammen med ledere for vekstbedrifter i NHO Arbeid og inkludering, hvor jeg fikk holde foredrag om inkludering. Stiftet mange nye bekjentskaper, fikk mange gode innspill og har med meg flere avtaler om bedriftsbesøk. Dro hjem til Stavanger med ettermiddagsflyet og nådde akkurat frem til lysfest i barnehagen. Alltid en fest å komme hjem til familien.

Lysfest i Kverneland barnehage med Leonore

Fredag: Startet dagen med å besøke Rygr Brygghus. De skal fremme lokal mat og drikke og skulle ha åpning samme kveld. Imponerende å høre om deres reise frem til åpning, og jeg følger spent med på det videre arbeidet. Etter besøket var det ut til Jordbærpikene med Oma (mormor fra Tyskland). Kjekt å ha en rolig fredag med henne. Vi fikk handlet litt klær, og jeg fikk meg noen nye kjoler. Ikke alle jeg prøvde var like fine på, og jeg sa til ekspeditrisen og Oma at det nok skyldtes at jeg ikke hadde så mye midje. «Ikke mye? du har ikke midje!» repliserte Oma. Ingen tvil om hvor jeg har fått min klare tale fra.

Lørdag: Innebandyturnering med alle tre guttene. Full rulle og god gang i den lokale idrettshallen. Jeg var med på dugnaden og ryddet. Kjekt å møte andre i bygda og gjøre noe sammen. Guttene hadde en topp dag med innebandy og is. Hadde store ambisjoner om lammecarre til middag, og godt drikke dertil. Det ble Date Night, med svenske kjøttboller og potetstappe, og soving på sofaen i stedet. Neste helg, Rune!

Julemiddag i 87. Tiden flyr!

Søndag: Bursdagsmiddag for mamma som blir 61! Tiden flyr i godt selskap, men den flyr så alt for fort. Utrolig at jeg nærmer meg 40 år. Hvor blir tiden av?! En kjekk helg nærmer seg slutten.

Ny uke, nye sjanser, snart helg!

 

PS: Fredag klarte jeg endelig å se meg selv ha replikk på Bjørnar Moxnes i opptak. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle la være, og la det bli med den dårlige følelsen. Erfarte under seansen at det alltid kjennes verre ut enn det er.

Det går helste godt, som vi sier på Jæren 😉

Selvstendig stortingsrepresentant og mamma

Denne uken har det vært møtefri på Stortinget, og i den anledning laget jeg en video hvor jeg inviterte bedrifter til å invitere meg på bedriftsbesøk. Det var definitivt en suksess, og det var mange som var raskt ute og tok initiativ til dialog. Jeg var innom revisjon, bemanningsbransjen, attføringsbransjen, frivillig arbeid og digitalisering. Det ble mange gode samtaler, og jeg fikk med meg mye læring og inspirasjon.

Det er flott å kjenne på så mye yrkesstolthet og se hvordan verdien av arbeid fungerer i praksis. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig for den enkelte, og at det gir mening, selvtillit, verdighet, mestring og glede for den enkelte. Flere ganger i løpet av uken kjente jeg meg berørt av den gode energien som omgav meg.

Gregers og meg er klar for Billy Elliot

Etter bedriftsbesøk på dagtid var det foredrag hos Rotary på Bryne og fylkesstyremøte med Høyre på kveldstid, men jeg klarte å snike inn premieren på Billy Elliot, på Sandnes kulturhus. Det var magisk! Jeg storkoste meg, og hadde gledet meg til å ta med meg Gregers på 7,5 år. Han ble imidlertid smålig rystet på grunn av den grove språkbruken. Et par ganger ropte han opp mot scenen at de måtte slutte å banne. Noen damer som satt foran oss spurte ham etter forestillingen om han hadde kost seg. Han svarte kontant: «Nei, det var for mye banning. Dette kaller jeg et bannespill, ikke et skuespill.» Før han avsluttet: «Det var til og med en mann som viste bannefingeren». Moren var nok mer engasjert enn sjokkert, hun tåler hakket mer. Når vi kom hjem sa Eilert, på snart 9 år, at «Jeg burde nok heller vært med, for jeg hadde ikke brydd meg om banning. Jeg har vært med på krolfturneringen* så mange ganger.» Man tåler visst mer røff språkbruk med alderen.

Når uken gikk mot slutten fikk jeg være med fylkessekretær Harald til okka by, eller Egersund, for de som ikke er lommekjent. Der hadde Egersund Høyre invitert til årsfest hjemme hos et medlem, hvor de hadde disket opp med herlig treretters middag og gode historier rundt bordet. Huset var nesten 200 år gammelt, og fullt av gamle skatter og sjel. Jeg storkoste meg. Dette var et flott avbrekk, hvor jeg også ble kjent med enda flere kjekke personer som engasjerer seg i lokalpolitikken. Dette er nesten samme type folk som de som engasjerer seg i idrettslagene. Personer med iver og glede, som alltid har tid til en ekstra oppgave, eller to.

Lørdag var det håndballturnering på Kverneland, med kamper og dugnad i skjønn forening. Rune bakte en kake, som enda var varm i det jeg ankom Frøyhallen. I det jeg hadde levert den i kiosken, kom guttene mine og ville ha penger for å kjøpe nettopp den kaken jeg akkurat hadde levert. Når de kom tilbake viste det seg at de hadde kjøpt snop, og jeg tenkte det var nå enda godt at pengene gikk til noe annet enn min egen kake. Min bror som er i arrangementskomiteen kommenterte kjapt: «Vi tjener bedre på at de kjøper hjemmelagde kaker enn at de kjøper snop». Så jeg skal herved slutte å tenke over ironien ved at jeg kjøper min egen kake.

Kaken går til idrettslaget

Pengene går til en særdeles god sak, og all ære til alle de som arrangerer og sørger for at ungene våre kan være med på fritidsaktiviteter. En av fedrene som var på dugnaden hadde laget seks liter lapperøre kvelden før. Han hadde brukt ganske lang tid, til ergrelse for kona som måtte høre på bråket fra miksmasteren. Men det forklarte seg ganske raskt når jeg selv fikk høre historien fra mannens side. Han kunne fortelle at den første overraskelsen, eller ergrelsen, var at det tok rimelig lang tid å lage eggedosis av så mange egg. Den siste, av mange overraskelser, var at det ble rimelig fullt i miksmasteren, når melet til slutt kom oppi. Jeg kjente hjertepumpa dunke bare av å tenke på det. Der har jeg selv vært utallige ganger, og kommer helt sikkert til å være der igjen. Småbarnlivets gleder.

Gratulerer, godt jobbet!

Alltid en kake å bake, en klesvask å ta, eller en turnering å dra på. Lyder på 6 år var heldigvis med som god hjelper under premieutdelingen. «Gratulerer, godt jobbet!»

Kjekt med familielørdag i idrettshallen 🙂

 

 

*har vært arrangert av tvillingbrødrene mine siden 18-årsdagen deres, og avholdes alltid på Kverneland. Krolf er en blanding av krokett og golf. Det er åpent for alle, så det er bare å melde seg på når juli nærmer seg. Følg med på Facebook, men husk at dere må tåle røff tale. Sportslige kvalifikasjoner er ingen krav.

Jeløya-plattformen

 

I dag var jeg med å skrive et stykke historie. Jeg var med på å godkjenne en ny regjeringsplattform, for en utvidet borgerlig regjering. En ganske så uvanlig søndag, i Moss, og en stor opplevelse for en fersk stortingspolitiker. Dette kommer jeg nok til å fortelle om til mine barnebarn.

Dagen begynte brått, med tre runder styrketrening på stuegulvet i pendlerleiligheten, før jeg tok taxi ned til sentrum og satte meg på en buss. Turen gikk til Moss, hvor vi skulle presenteres for arbeidet som var lagt ned i regjeringsforhandlingene. Håpet var at vi i løpet av dagen skulle få en ny regjering.

Ved ankomst Moss måtte alle levere fra seg mobiltelefoner, PC`er, smartklokker og alt annet som kunne brukes for å kommunisere med omverdenen. Det gikk i underkant av 30 sekunder før jeg kjente savnet. Det skulle gå over fire timer før jeg så telefonen igjen. Det var interessant å sitte på et møterom, sammen med mange andre i samme situasjon. Det er i slike stunder man merker hvor avhengige man er av å være påkoblet. Man skal sjekke en mail, ta et bilde, eller bare bla i nyhetsbildet. I stedet ble det biting av negler, skribling på papir og intens klikking av kulepenner. Vi har blitt et urolig folkeslag når telefonen mangler, men nok om det.

Telefonen er tilbake, endelig mulighet for selfie!

Erna presenterte den nye regjeringsplattformen og meldte raskt om at det nok var saker som ville skuffe enkelte, men også saker som ville glede. Det er et resultat av forhandlinger, man gir noe og man tar noe. Vi fikk deretter utdelt et 84-siders dokument, anledning til å skumlese det, før vi skulle diskutere. Jeg begynte å bla og tenkte at det var mye godt å lese. Rundt meg hørte jeg begeistrede utbrudd og entusiastisk hvisking. Her var det mange gode saker en kunne stille seg bak. Det var noen få tunge sukk innimellom, men de var i mindretall.

Førte kommentar når vi begynte gjennomgangen var: «Her er det gjort et godt stykke arbeid, det ser veldig bra ut». Denne kommentaren var dekkende for de fleste kommentarer som kom i løpet av de neste timene. Gjengen som har forhandlet har gjort en god jobb. De har laget et dokument vi kan stå sammen om. En kvinne i forsamlingen var ikke begeistret for tredelingen av permisjonen, og var glad for at hun var ferdig med den tiden. Jeg, derimot, er glad for at vi får den tredelingen, og mener det er viktig for fremtidig arbeidsliv og likestilling. Enkelte fikk en gledeståre i øyekroken av vedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, jeg var ikke like begeistret.  Nettopp dette kjennetegner oss i Høyre. Vi er et parti som består av både liberale og konservative, og vi står dermed for en god strekk i laget. Det er en del kameler som må svelges, ikke alle må svelge de samme. Dette er et resultat av forhandlinger, og det faktum at en kan få en blågrønn regjering. Klart det koster, for alle parter.

Vi diskuterte lenge hva som var den videre retningen, og den praktiske betydningen av dette. Vi visste allikevel at det var «take it or leave it». Det satt to andre partier på andre steder og diskuterte samme plattform, forhandlingene rundt den var avsluttet. Nå skulle vi si ja eller nei til et nytt regjeringssamarbeid.

Siste taler ut sa «Jo mer en leser jo mer begeistret blir man, her er mye god politikk.», før parlamentarisk leder klubbet gjennom et enstemmig vedtak til entusiastisk klapping.

Det var et høytidelig og flott øyeblikk. For det er ingen tvil om at det de siste ukene har blitt utført et enestående arbeid på Jeløya, og et historisk dokument er i dag blitt presentert og godkjent. Det er en bragd at Erna har klart å samle tre partier, sammen i en borgerlig regjering. Da får det heller være at det er noen seire, men også noen tap, også internt i Høyre.

Helheten er allikevel svaret på de utfordringene Norge står ovenfor, og vi går med styrket motivasjon til det videre arbeidet.

I dag er vi alle grønne og blå.

 

Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

 

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

Lyder er endelig 6 år

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Takk til renovasjonen!

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

No filter

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Stolt søskenbarn får holde Vincent

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.

 

Store forventninger

Skjorten måtte Rune fikse selv

Sist helg hadde jeg besøk av Rune og vi hadde vår første voksenhelg på det jeg kan huske. Forventningsfulle skålte vi med prosecco og koste oss i pendlerleiligheten, mens vi småfniste til «Truls â la Hellstrøm». Vi strammet oss opp for en kort middag i Mathallen, for så å entre sofaen igjen for å se håndballkamp. Et stykke ut i andre omgang våknet vi plutselig, vi trengte visst en hvil. Småbarnslivet er hardt, så helgen var et etterlengtet friminutt. Vi var sammen med slekt og hadde en fantastisk middag på lørdagen, og avsluttet helgen med seremoni i Oslo rådhus på søndagen. Det var en fin opplevelse, og vi følte oss ganske voksne der vi satt. På veien måtte vi innom Stortinget for å høre om de i vaktbua kunne hjelpe med slipset. Det er ikke den ting de ikke kan hjelpe med.

Kaldt og godt i Oslo

Etter utdelingen fulgte jeg Rune til toget. Avskjeder i Oslo er det verste, det er lettere å reise hjemmefra. Jeg sto alene på perrongen med klump i halsen, og følte meg ensom og tom etter at han hadde reist. Ambisjonen må være at vi må bli flinkere til å finne alenetid i 2018. Da skal vi også komme i gang med treningen igjen, og ungene skal aldri gå med hullete bukser. Leve tiltakslysten, leve kjærligheten!

Onsdag var det julebord med Høyregruppen. Stadig litt surrealistisk å være en del av dette fantastiske laget. Alltid god stemning og alltid kjekt å kunne snakkes utenfor kontorfløyene. Blir stadig forundret over hvor heldig jeg er. Hadde en full make over, takket være Marianne, fra Finnmark Høyre, som gav meg permanent. Det gav nostalgiske minner til den gang da, til en tid hvor permanent var utrolig hot. For en fest!

For en fest det er å være kollega med disse!

Å være Høyrepolitiker har sine fordeler, men også sine ulemper. Man er plutselig eksponert på en helt annen måte. Da er det ikke alltid så greit når man som menneske tar dårlige valg og glemmer sine medmennesker i en hektisk hverdag. Lørdag var en av disse. Jeg dro med meg de to minste til Bryne for å få juleklippen i havn. Hadde lite strøm på bilen og kjørte kontant inn og parkerte der det sto El-bil. For en service tenkte jeg. Når jeg skulle koble til strømmen så jeg at det ikke var mulig med min ladekabel, da det var vanlig stikkontakt. Lettere oppgitt tok jeg ungene på armen og tilbrakte 1,5 time på et stappfullt kjøpesenter. Varm i toppen kom vi oss omsider ut, og jeg kjørte hjemover. Da så jeg at det hang en lapp på frontruten og tenkte, søren, nå har jeg fått bot.

Det var imidlertid en relativt hyggelig tilbakemelding, til en Høyrepolitiker, i kraft av de valgene jeg hadde tatt. Jeg fikk først velfortjent skryt for å kjøre EL-bil, og deretter velfortjent korreks for å ha stått på ladeplass uten å lade. Det er større forventninger når man stikker seg frem, men noen ganger er jeg dessverre bare et vanlig menneske, som går med skylappene på.

Til vedkommende som tok seg bryet verdt med å skrive en hilsen til meg; ja, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være mer hensynsfull, med håp om bedring for 2018. Så sant jeg ikke er stresset, ubetenksom eller glemmer å ta hensyn. Det er dog ingen unnskyldning.

De gode intensjonene lenge leve.

Med ønsker om et strålende og elektrisk 2018!

God jul 🙂

Hvorfor er som regel stortingssalen nesten tom?

I utgangspunktet er det møter tirsdager, onsdager og torsdager kl 10.00. De har aldri et fast sluttidspunkt, men vi som er i Høyre får hver uke en mail med forventet votering. Eksempelvis fikk vi beskjed om at finansdebatten, som var på mandag, skulle ha votering rundt midnatt. Fasiten viste 23.15, som må sies å være innenfor feilmarginene, når møtet begynte 10.00.

I desember og juni er det møter i Stortinget alle dager. Utenom dette har vi også møtefrie uker, som er av stor nødvendighet for å kunne holde kontakten med grasrota, både lokalt og nasjonalt. Foruten stortingsmøtene er det også komitemøter, fraksjonsmøter og diverse andre møter. En hel haug for å være presis. Det får jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Møter i Stortinget først.

Da må jeg begynne med å fortelle om utbytting. Utbytting er en praksis som gjør at vi stortingspolitikere kan delta på andre ting, selv om det er møter i Stortinget. Kort fortalt er det slik at alle partiene er enige om hvor mange representanter som skal være tilstede i salen, for at vedtakene i salen skal gjenspeile meningen på Stortinget. Media prioriteres høyest, deretter representantoppdrag, partioppdrag, eksterne debatter osv. Det tas også hensyn til private forhold som syke barn, religiøse høytider eller andre avtaler av privat karakter. Utbytting er imidlertid alltid med forbehold.

De som ikke er utbyttet må være tilstede ved møtestart og ved avstemminger. En klokke ringer til stadighet for å kalle inn til salen. Det er egen tone for bytte av sak, og egne for innkallinger, eller innringing som det kalles. 09.53 starter klokken, og den ringer frem til 10.00. Det holder akkurat til å komme seg gjennom undergangen fra Tollbugata, der jeg sitter, til Stortinget. I det tidsrommet er heisene forbeholdt representanter og referenter. Referentene skriver ordrette referater fra hvert møte og sender oss i etterkant. Dere kan se disse sitte foran stortingspresidenten. For en service, man kan nødig klage.

Innpiskere i arbeid

Når man ankommer stortingssalen setter man seg raskt, mens partienes innpisker (person som er ansvarlig for opptelling av partiets representanter) jobber hektisk for å sikre seg at en har det antallet representanter som kreves for at stemmetallet skal stemme. Det skjer ofte at en representant reiser seg og forlater salen, etter et vennlig nikk fra innpisker. Det er viktig at stemmetallet stemmer. Når dette er ok starter møtet.

Man sitter sjelden i salen dersom det ikke er saker man er spesielt engasjert i, eller skal ta ordet i. Da går man heller til kontoret og følger med via videooverføring, eller man gjør helt andre ting. Jeg kjenner enda på følelsen av at man er uhøflig når jeg reiser meg og forlater salen, men det hjelper at jeg ikke er alene. Det verste tidspunktet å få ordet på er gjerne rett etter statsministeren, eller en statsråd. Da er salen nesten helt full, for så å tømmes, idet ministeren forlater talerstolen. Jeg har hørt at det har forekommet at en stortingsrepresentant har holdt innlegg for tom sal. Så er det selvfølgelig en del som følger med via videooverføringen. Når jeg holdt trontaleinnlegget mitt fikk jeg en hyggelig tilbakemelding fra en seer i Vestfold. Det var en kjekk opplevelse og en god debut til stortingslivet. Alltid godt å vite at noen følger med via videooverføringen.

Min far hadde også sett dette, og trodde at jeg langt overskred min taletid. Det er imidlertid slik at når det gjenstår 30 sekunder av taletiden, så tennes det røde lyset. Taletiden kan være 10, 5 eller 3 minutter, hvorav de to første er forhåndsfordelt mellom partiene. Treminutters innlegg står vi fritt til å melde oss til. Første mann til møllen gjelder. Jeg tegnet meg tidlig i finansdebatten og fikk holde innlegget rett rundt 19.00. Ting tar tid. Tålmodighet er en dyd. Slik er politikken.

Den største utfordringen under lange debatter er at man ikke kan ta med mat og drikke inn i salen. Det er kun tillatt med vann, i egne plastglass, som er plassert i salen. Fordelen er vel kanskje at man drikker mindre kaffe, og dermed får mindre behov for toalettbesøk.

Live møte og arbeid på kontoret, før hjemreise

I dag har jeg utbytting. Turen går snart hjem til Rogaland for siste styremøte i Jæren friluftsråd. Jeg gleder meg til hjemmelagde julekaker og mengder av kaffe.

De ansatte i Jæren friluftsråd lager verdens beste julekaker, og der har man ikke utbytting! Heldiggris 🙂

 

Bemanningsbransjen er samfunnsnyttig

Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.

Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.

Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.

For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.

Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.

Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.

En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.

Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.

Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Endelig helg!

Ukedagene flyr avgårde, om mulig, enda raskere enn før. I helgene setter jeg meg på flyet hjemover, klar for kvalitetstid med familien. I realiteten blir det ofte klesvask, gulvvask, rydding og matlaging. Det er mye som skal svive rundt, for å holde unna alt som produseres av arbeid når man er en familie på seks.

Sist helg tok jeg derfor med meg guttene på mini-ferie til Oslo, der er det lite husarbeid som venter. Jeg dro forventningsfull til Sola og plukket opp tre spente gutter som virkelig gledet seg til å være med meg. Jeg gledet meg også. Flyturen gikk strålende, og vi ankom Oslo i godt humør og fulle av pågangsmot. Jeg hadde lært meg litt om kollektivtransporten i hovedstaden, så vil slapp å gå for mye. Det hjelper på motivasjonen.

Julepyntet i hele Oslo – også på flyplassen

Helgen ble brukt på tacofredag i leiligheten, «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret og julemarked. Vi hadde også flere timer på teknisk museum, som var en stor opplevelse, kanskje aller mest for meg. Der fikk jeg se min første walkman, mine første mobiltelefoner og jeg kunne mimre tilbake til gyllende tider. Det er utrolig hvor fort utviklingen går! Lyder prøvde å skaffe seg venner gjennom hele helgen. Han er usedvanlig sosial av seg, og liker godt å bli kjent med nye jenter. På bussen så jeg at han smilte godt til ei jente som satt ved siden av oss. Når de gikk av bussen spurte jeg ham hvem han smilte til, alle fem svarte han. Selvfølgelig. Å være med ungene gir konstant gode hverdagsopplevelser, som varmer et mammahjerte. På godtebutikken spurte Gregers hvorfor de hadde egen godtebutikk. Kassereren svarte: «Spørsmålet er vel heller hvorfor ikke alle butikker er godtebutikker». En del av meg er helt enig.

Denne helgen har jeg vært hjemme på Kverneland. Vi har sett «Frida med hjertet i hånden», hvorpå Eilert er forundret over hvordan ting var i gamle dager. Jeg er forundret over hans syn på min ungdomstid. Gamledager som han kaller det. Sånn kan det gå. Heldigvis er Frida sine utfordringer universelle, og guttene har vært like engasjert som jeg en gang var, i Frida sine hverdagslige opplevelser. Barndommen og ungdomstiden er en fin tid. Så mange utfordringer, så mange bekymringer. Så lite man vet, også om hvor lite det egentlig betyr.

Men, akk kvisekrise, det tuller man ikke med.

I den senere tid har jeg slitt med uren hud, noe som har gitt seg uttrykk i store betente kviser. De har heldigvis alltid kommet rett før jeg skal på TV, som ikke har vært så ofte, men betimelig, slik at man føler seg på topp. Jeg var til ansiktsbehandling på fredag og spurte hudpleieren hva jeg kunne gjøre de gangene dette skjedde, og ikke minst hvorfor jeg fikk dette. Det første hun påpekte var at det kunne være en overgang, i forhold til alderen min, men nå visste jo ikke hun hvor gammel jeg var?! Det kunne også være stress, og en fordel om jeg prøvde å slappe litt av når jeg hadde muligheten. Jeg er 37 år, svarte jeg, og tenkte at da må man vel konstatere at overgangsalderen ikke er i umiddelbart sikte. Hun var enig. Heldigvis! Jeg sa videre at det ikke var mulig å slappe mer av enn det jeg gjorde, det er det strengt tatt ikke rom for. Etterpå fikk jeg en herlig dyprens, og kjøpte en haug med kremer, som var på tilbud grunnet Black Friday. Satser på at det vil lønne seg. Kvisekrisetiden burde strengt tatt være forbi. Man er jo tross alt voksen.

Mormor og de 10 barnebarnene

I dag har vi vært på familielunsj på Ølbergstranden. Oma, mamma, fire søsken med følge og 10 unger i alderen 2,5-8 år. Slike stunder varmer i den mørke førjulstiden. Fredag hadde vi festkveld hjemme med ungene, hvor de fikk snop og film, mens jeg fikk sovne på sofaen. Å sovne på sofaen en fredagskveld. Den følelsen. Det er tid som gir meg verdifull ro og ladning. Fyr i peisen, skinnet fra levende lys og familie rundt meg.

Litt puslespill har vi også fått tid til. Innimellom all klesvasken og vask av gulv og vegger. Blir ikke ferdig med julevasken dette året heller. Sånn får det bli. I morgen er det avgårde til Oslo med 06.45 flyet.

Snart helg! Får fortsette med julevasken da. Slappe av skal jeg gjøre når jeg blir gammel. På skikkelig.