Øyeblikk fra en sommer

Denne sommeren har vært full av varme møter, møtende varme og ettertenksomhet. Jeg sto på Stortingets talerstol i landbruksdebatten og snakket om regnet vi hadde i fjor, som vi enda hadde friskt i minne. Uken etter kom tørken.

Sommeren har også vært full av familietid, strevsomme øyeblikk, nære opplevelser og glede over å høre sammen. Ungene fikk være med til Oslo og vi gikk langs Akerselva og så på all grafittien. Diskusjonen gikk interessert på om det kaltes tagging eller kunst. «Det kalles kultur», skjøt Gregers på 8 inn, før vi vandret videre i den varme sommerdagen.

Senere på sommeren snakket vi om opphavet. Hvorfor jeg er meg og du er deg. Jeg fortalte ungene at de ikke hadde vært med meg i bilen, dersom det ikke var for at jeg møtte faren deres og tok meg sommerjobb på ASKO. Advokaten Hagerup hadde fått annet avkom. Da sa Gregers: «Pappa er den beste mannen du kunne ha hatt! Du kunne ikke ha valgt en rik mann, selv om du hadde møtt ham.» Jeg smilte for meg selv over ytringen, vel vitende om at han hadde helt rett.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tilværelse. Stunder med familien minner meg på dette. Øyeblikk av undring, nærhet, nysgjerrighet.

Selvfølgelig ikke uten en god dose frustrasjon, irritasjon og utålmodighet. Sommeren er alle disse tingene. Endelig skal vi ha litt fri sammen. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan vi skal bruke denne tiden. En vil spille fotball, en vil lese bok, en annen vil til Kongeparken, mens andre bare vil være. Sommeren er full av øyeblikk.

Sommeren har også vært full av menneskelige møter. Sammenhenger. Refleksjon. Oppturer og nedturer. Hvorfor deler vi ikke mer av disse opplevelsene? Oftest prøver vi å opprettholde en fasade, en historie, om hvordan vi egentlig vil fremstå. Spørsmålet er, hvordan har du det, egentlig?

Denne sommeren har jeg vært sliten. «Stortingsferien» lurte meg til å tro at jeg hadde så mye tid. Avtaler skulle lages, besøk skulle gjennomføres. Det har til tider vært hektisk, enkelte dager har jeg hatt utfordringer med søvnen. Det var den debatten som gikk så dårlig. Alle opplevelsene som skulle fordøyes.

Men mest av alt har denne sommeren handlet om erkjennelse og undring, stolthet og glede. De små samtalene på veien. På besøk i Smiå i Gjesdal, et sted de som har psykiske utfordringer kan møtes, møtte jeg en tørrlagt alkoholiker med stor arbeidsiver og engasjement. Tidligere hadde han ofte tenkt at det ville være bedre å ligge i sengen. Der kunne han ikke gjøre noe feil. Ingen kunne ta ham for noe.

Jeg fortalte om mine egne opplevelser denne sommeren, og erkjente at livet som politiker også kan innebære at senga kan være det tryggeste stedet. Ja, vi opplever alle dette innimellom, men vi snakker så sjelden om det. Møter som på Smia gir meg håp for fremtiden. De er sterke. De er nødvendige. De viser betydningen av fellesskap og mestring.

Vi må fortelle barna våre dette. For hvordan skal barna gå fremtiden i møte dersom de tror at de omgås med supermennesker. Mennesker som alltid står opp og møter en ny dag, med et smil om munnen. Livet er ikke flatt, det leves nå, og det må oppleves. Med alle farger, smaker og erfaringer dette gir. Vi må støtte hverandre. Være der for hverandre.

Nå trenger jeg å ligge strekk ut en periode. Det har jeg heldigvis planlagt godt. På lørdag skal jeg på en ukes lading til Skiathos, sammen med Rune. Takknemlig og glad for alt denne sommeren gav, at jeg har en mor som tar en uke med ungene, og at ferien enda ikke er helt over for min del. Det blir en uke med nye opplevelser og historier for oss alle. Ungene gleder seg stort til at mormor skal bo hjemme hos oss. Hun har lovet pannekaker hver dag!

Vi bør alle hedre oljearbeiderne!

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av IEA (det internasjonale energiselskapet). Norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm. ONS i Stavanger satte igjen fokus på en viktig bransje sist uke. En bransje som har vært gjennom en stor omstilling og som stadig fornyer seg for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden.

Denne våren har jeg vært på besøk på en plattform for første gang. Jeg er fra Rogaland og burde antagelig visst mye mer om denne viktige industrien. Jeg har definitivt mye å lære. Det er en fordel at norske politikere har et forhold til sektoren vi diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Oljeplattformen, Statfjord C, møtte oss i Nordsjøen, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

I det daglige kan vi fort glemme hva denne virksomheten faktisk bidrar med til samfunnet. Inntektene fra bransjen overskrider langt annen verdiskaping, og er også en betydelig positiv bidragsyter til det globale klimaregnskapet.

Statfjord C produserte i 2016 oljefat nummer fem milliard. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter, noe som tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eller nesten 20 % av oljefondet. Hovedverneombudet på Stafjord C innledet til oss politikere på følgende måte: «Kirkenes-Tana, Alta- Brønnøysund, Kristiansund-Molde, Bergen-Askøy, Bømlo-Stord, Stavanger-Sandnes, Kristiansand-Arendal. Selbu-Aure og slik kunne jeg fortsatt. Nei, jeg snakker ikke om kommunesammenslåinger som noen av dere har tatt til orde for. Jeg snakker om direkte skatteinntekter fra Statfjord C. Fordi akkurat nå har vi folk ombord fra disse kommunene. Og slik kunne jeg fortsatt. På lik linje med alle de andre plattformene som vi ser. Små hjørnesteinsbedrifter hver for seg.»

Verdiskaping ute i distriktene, tenker jeg som politiker, og det utvider horisonten min for hva denne bransjen egentlig betyr. De som jobber i bransjen, uansett om en er kontraktør eller operatør, skaper verdier for selskapet og nasjonen Norge hver eneste dag. Og de er stolte av jobben de gjør. Vi bør være takknemlige for bidraget de gir oss. De gjør en viktig jobb for Norge og for verden.

De som jobber i bransjen vet dette.

Men jeg er usikker på om alle andre er klar over dette, når man nå diskuterer bransjen og dens rammevilkår og videre rett til eksistens.

Vi må se vår rolle i verden.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har en enorm betydning i et globalt perspektiv, både i forhold til klima, men også verdiskaping. Norske energiselskaper sin skatt til land utenfor Norge bidrar til verdiskaping, og bistand til land som ikke har kommet i nærheten av så langt som Norge er kommet i bruken av energi.

Selve grunnfjellet i norsk gassproduksjon, Troll-feltet, skal nå utvides. Dette er et olje- og gassfelt i særklasse i verden. «Det at vi i dag leverer plan for utbygging og drift for neste fase i Troll-utviklingen, er svært viktig både for fremtidig verdiskaping til det norske samfunnet, men også for å sikre fremtidige gassleveranser til Europa», sa Margareth Øvrum i Equinor i juli dette året.

Vi bør alle hedre oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort og ikke minst gjør for oss. Norsk olje og gassindustri står for kun 2 % av den totale produksjonen i verden, internasjonalt er vi allikevel en betydelig aktør. Vi går foran og viser vei.

Som politikere må vi være tydelige og gi næringen langsiktige og forutsigbare rammevilkår, noe tildelingen av 24. konsesjonsrunde er et godt eksempel på. Vi trenger at ungdommen utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Da må vi være tydelige på at olje-og gassindustriens har en plass i samfunnet.

For norsk petroleumsvirksomhet skal fortsatt være verdensledende innen HMS, samtidig som den bidrar til det grønne skiftet, for en bærekraftig fremtid. For som Dr Fatih Birol så fint sa det på ONS: Norge må produsere all den gassen og oljen vi kan, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten for våre gode venner i Europa.

 

 

 

 

 

 

 

Å mestre, eller ikke mestre..

Jeg gikk inn i sommerferien med den tanken at jeg hadde «lang ferie», som det jo ofte også fremstilles i ulike medier. Derfor hadde jeg spart opp en del aktiviteter som jeg hadde tenkt å få unna i løpet av ferieperioden. Det være seg bedriftsbesøk i Rogaland, følge opp bloggen min, skrive innlegg om minst to av temaene som engasjerer meg, i tillegg til at jeg selvfølgelig gledet meg til hjemmetid sammen med familien.

Klok av skade ser jeg at bekymring for å ha for mye fritid kan jeg bare legge vekk.. Sommeren har flydd avgårde i en salig blanding av stekende sol, byferie i Oslo, luking i hagen, maling av garasje, yatzy-spill, bedriftsbesøk og politiske møter land og strand. Det har til tider vært krevende å være sammen som familie, på samme tid som det har vært krevende å være politiker. Alltid noe man skal prestere, alltid nye hindringer man skal forsere. Det er nesten litt sånn som barndommen har jeg funnet ut av. Som barn prøver man også å finne sin plass her i verden, og man er avhengig av støtte og hjelp rundt seg, for å kunne finne den gode retningen i livet. Krangling, mestring og varme øyeblikk går hånd i hånd.

Mestring er noe som har truffet meg flere ganger i løpet av sommermånedene. Jeg har besøkt institusjoner for de som sliter med rus, jeg har hatt sommerpraksis hos Nav og jeg har besøkt et utall bedrifter. Felles for dem alle er at de ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, de ønsker å skape muligheter for folk i lokalmiljøet. La folk kjenne på mestring og kanskje bli en del av et fellesskap, være elev, eller kollega. Mange møter hindringer på denne veien, og mange får seg noen slag på trynet. Det kan være vanskelig å reise seg opp igjen etter disse slagene, men ofte tvingende nødvendig at man raskt setter seg opp på hesten igjen. Følelsen av mestring betyr enormt mye, for alle aldersgrupper.

Kjekt med ny sykkel!

Leonore ble 3 år 26. juli, og den dagen tok jeg henne med til sportsbutikken og kjøpte sykkel til henne. Hun syklet lenge rundt inne i butikken, uten helt å knekke koden. Jeg prøvde å forklare henne, og jeg dyttet for å få henne i gang. Hun var ivrig og ville ikke gi seg. Hjemme ventet kaker og selskap, før hun satte seg på sykkelen og ville viser familie og venner at hun mestret det å kunne sykle. Og jammen meg gjorde hun ikke det. Hun syklet som om hun aldri hadde syklet før, og smilte fornøyd og vinket når hun passerte publikum. Stolt og rørt var jeg, der jeg satt og kikket på henne. Det slo meg at dette var et øyeblikk av mestring, et av mange øyeblikk i livet vårt hvor vi plutselig klarer å knekke en kode. Som voksen opplever man dette, men det er kanskje ikke så ofte vi dveler ved dette.

Jeg hadde denne følelsen onsdag morgen under Arendalsuka. Jeg hadde hatt en grei start på uken med to debatter som gikk tålig bra dagen før. Det var derfor godt å kunne være i debatter om aldersgrenser i arbeidslivet og mangfoldsledelse. To viktige temaer som engasjerer og motiverer til innsats. Etter debattene besøkte jeg flere av standene og snakket med så mange flinke og engasjerte mennesker at jeg formelig svevde bortover «pollen», som området i sentrum av Arendal kalles. Jeg var virkelig i storform og tenkte at dette var livet. Politiker for life!

Fallhøyden var enorm, og debatten om kvelden gikk skikkelig dårlig. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg innså at dette temaet er så stort og omfattende, at jeg klarer ikke å gå inn i det nå. Temaet var egentlig elektroniske ID-kort som de fleste er enige om at vi trenger. På slutten av debatten ble det imidlertid satt fokus på politireformen, ressursbruk og hvor feil denne ressursbruken var i følge representanten fra Ap. Da kjente jeg det skarpe lyset i øynene, jeg hørte stillheten, og jeg innså at dette klarer jeg ikke å vri meg ut av på stående fot. «Jeg er definitivt uenig, men har dessverre ikke lest meg opp på temaet», var vel det eneste noenlunde fornuftige som kom ut av munnen min.

Slukøret gikk jeg hjemover etter debatten. Kjente tårene presse på. Det hadde vært en hektisk uke, jeg savnet familien min, jeg angret på valg av ord, jeg analyserte debatten i løpet av natten. Fikk selvfølgelig ikke sove, der jeg lå på Skoleskipet Gand.

Jeg hadde tre debatter dagen etterpå. Disse hadde jeg gruet for hele natten. Kjente at formen definitivt ikke var tilstede. Hvordan skulle det gå?

Det gikk heldigvis bra!

Det kunne egentlig bare gå en vei etter forrige fadese. Trett, inspirert, belært og utmattet satte jeg meg i bilen og satte kursen for Kverneland. Det var tre uker siden jeg hadde sett ungene. Gleden ved å komme hjem var stor. Ungene hadde vokst, de hadde mestret, og de var klare for høsten. Det samme var jeg.

Å være politiker kan være fryktelig ensomt og tomt i perioder, men heldigvis er man omringet av utrolig mange gode kollegaer og personer som gir motivasjon til å fortsette. De fleste av oss kjenner på følelsen av mestring, men vi kjenner også godt følelsen av ikke alltid å lykkes. Livet er så absolutt ikke bestandig 100 %. Noen av mine beste dager er de hvor jeg kjenner på ytterpunktene, og i etterkant kan lære av disse. Det gjør at jeg føler at jeg lever, og at til syvende og sist så er jeg bare et menneske. Med alt det bringer med seg av følelser, og oppturer og nedturer.

Nå er jeg klar for å møte høsten. Har noen gode dager sammen med familien før det virkelig braker løs. Mange viktige debatter som skal komme i tiden fremover. Jeg har definitivt ikke tenkt å slutte å engasjere meg i disse. Selv om jeg til tider viser en total mangel på kunnskap..

Heldigvis har Teddy lang ferie!

Før jeg fikk barn i skolealder hadde jeg et kjært og godt forhold til begrepet Teddy. Det var noe jeg forbant med myke, gode bamser, det var sågar kallenavnet til en kamerat av min onkel. Jeg husker alltid jeg syntes det var et veldig rart navn, for man kunne vel ikke hete Teddy og være voksen mann? Etter hvert som jeg ble eldre og klokere forsto jeg at det var et kallenavn, noe som også var veldig vanlig.

Men Teddy var noe kjært og godt i hele oppveksten og som mor har jeg kjøpt mitt antall teddybjørner til ungene. Det var ikke før den eldste begynte i første klasse at synet mitt på Teddy endret seg. Gutten kom løpende inn i huset fredag ettermiddag og kunne glad utbasunere at han hadde fått Teddy med seg hjem! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut. Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med barnet i løpet av helgen. Jeg så også til min forskrekkelse at det var flere som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir!

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøver å ha litt fri sammen. Søndag kveld måtte jeg sette meg ned sammen med gutten og prøve å skrive en oppsummering av helgen. Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen. Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken. Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Det blir fort til en bok som viser alle sider ved en familie. Hvem som har fotoprinter, hvem som er i Kongeparken i helgene og hvem som kan kunsten å skrive, både godt og riktig. Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne Teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene. Jeg husker enda når jeg selv gikk i første klasse, da hadde læreren vår strikket to dukker som hun kalte Fiffi og Foffo. De var med oss i tykt og tynt i skolehverdagen og vi var alle glade i disse to figurene. Men de ble heldigvis aldri med oss hjem, og det tror jeg mine foreldre kan være glade for. Sånn sett var det noe som var bedre før.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette. En far sa til meg: «Tenk på alle som har tatt på den bamsen og alt den har vært borte i. Jeg får helt angst når jeg ser ungene kose med denne bamsen.» Før han avsluttet med, «men så er kanskje jeg også over gjennomsnittet opptatt av renslighet og vasking av hender.» Renslighet eller ei, han har et poeng, jeg får også angst av Teddy, på min egen måte.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna. Det er der læringen skal skje.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav, prestasjonsangst og bakteriebomber.

 

Politiske ambisjoner sommeren 2015

Sommeren for tre år siden hadde jeg nettopp fått Leonore. På den tiden søkte jeg Høyres lederskole og ventet i spenning på svaret. Til min store sorg og forskrekkelse fikk jeg avslag på søknaden etter noen uker. Det var tungt for selvbildet og en strek i regningen ettersom Høyre hadde oppfordret folk om å søke på grunn av mangel på søkere. Jeg trodde nesten at lederskolen ville være bankers med denne «engasjerte» søknaden, men lite visste jeg. Lite visste jeg også om at jeg heller tre år senere skulle sitte som stortingsrepresentant for Rogaland Høyre. I min opprydning på Dropbox fant jeg plutselig søknaden fra den gang. Et morsomt gjensyn, også med tanke på hvordan jeg fremla mine motiver og begrunnet hvorfor jeg burde få delta på Lederskolen.

Søknaden kan dere lese her:

Søknad

Jeg er en kvinne på 35 år fra Kverneland, i Rogaland. Jeg er nylig valgt inn i min andre periode i lokalpolitikken i Time Kommune, og skal også denne perioden sitte i kommunestyret og formannskapet. Jeg har med meg erfaring fra et variert yrkesliv og har også en bred utdannelse fra Universitetet i Stavanger. Jeg har de 10 siste årene jobbet med ledelse og personal i ASKO Rogaland, som er en grossistbedrift med 240 ansatte.

Jeg har fire barn, hvorav to er født rett rundt forrige kommunestyreperiode. Jeg mener at det er viktig at småbarnsmødre også engasjerer seg politisk, og ivrer for å kunne viske ut skillelinjene mellom å være enten det ene eller det andre. I min verden er det fullt mulig å kombinere en yrkeskarriere, med småbarnslivet og politikken. Man blir ikke nødvendigvis en dårlig mor av den grunn.

Jeg bør få delta på Høyres lederskole 2016 på grunn av mine politiske ambisjoner og mitt ønske om å påvirke dagens og fremtidens samfunn. Jeg har stor kapasitet og et ønske om å påvirke den politiske agendaen i Norge og har mye å lære

Jeg ser på Høyre sin lederskole som en god arena for læring og videreutvikling. Med tanke på mine oppvoksende barn, egen alderdom og en generell interesse for å påvirke beslutninger vil jeg ha interesser i politikken i flere tiår fremover. Vi går en spennende tid i møte med tanke på kommunereformen og jeg ønsker å være en ressurs i dette arbeidet i forhold til omstilling og endringsledelse

Ved å få delta på Høyres lederskole 2016 håper jeg å kunne være en betydelig ressurs i lokalpolitikken, og kanskje også senere på nasjonalt plan.

Håper på positivt svar.

Mvh Margret Hagerup

Søknad slutt.

Kan melde om at jeg så langt trives svært godt i rollen. Dere skal ikke se vekk i fra at jeg prøver å selge meg inn ved flere anledninger i fremtiden. Politikk gir mersmak, og jeg mener fremdeles at vi bør ha flere kvinner og menn inn i politikken som kombinerer småbarnsfasen med politikk.

Det er faktisk fullt mulig. Man må bare prioritere.

Røde hummere og grå mus

Det har vært en hektisk innspurt på Stortinget og mye som skulle ferdigstilles før debattslutt. Denne uken hadde komiteen vår debattdag med de siste sakene og det endte opp med at vi satt nesten syv timer i salen. Da har man virkelig medfølelse med statsråden, som må sitte i salen under hele debatten. Hun nådde ut på en kjapp luftetur, men var tilbake før taleren på talerstolen hadde avsluttet sitt treminutters innlegg. Det er disiplin.

Sommertid innebærer også sommeravslutninger. En hel haug av dem, har jeg oppdaget. Her må man avslå med høflig tone, for det gjelder å spare på den siste energien som er igjen. Det har vært et hektisk halvår i Stortinget, også de mer garvede representantene sier det. Det gleder en ferskings hjerte. Alt er bedre når man ikke er alene.

Det har vært mye snakk om kroppspress i det siste. Spesielt rettet mot ungdommen, for det er de som nok kjenner på det mest. Jeg legger stadig ut klagende «snapper» hvor jeg lettere oppgitt viser at jeg er rammet av såkalte voksenkviser. Ingen fortalte meg at det fantes, når jeg sloss mot dette i ungdomstiden. Hver alder har sin sjarm og sine kvaler, alltid, viser det seg.

Jeg har heldigvis fått et avslappet forhold til meg selv med årene, men må innrømme at det ikke alltid er enkelt. Når jeg deler bilder på Facebook og Instagram vil jeg gjerne fremstå slik jeg til tider føler meg, altså, strålende. Det er imidlertid ikke alltid mitt indre bilde stemmer overens med det som møter meg på papiret. Men akkurat det har jeg begynt å ta med et smil, og jeg legger det gjerne ut på sosiale medier selv om jeg skulle ha sett at nesen var litt mindre, eller at dobbelhaka ikke dukket opp. Trodde faktisk ikke at jeg hadde det, men bilder lyver ikke. Eller gjør de det?

Jeg tror kanskje de gjør det. De lurer oss i alle fall. For det er alt som skjer mellom disse kodak-moments som gjør oss til den vi er. Det er gjerne øyeblikkene hvor vi ler uhemmet av noe vi synes er gøy, eller bryter ut i full jubel over at laget vårt har scoret mål. Personene vi elsker og setter pris på er de vi deler disse sorgene og gledene med. Disse øyeblikkene blir sjelden Insta-moments. Men det er i disse øyeblikkene at andre ser oss som den vi er. Det er ikke hva som møter oss i speilet, eller på et oppstilt bilde som viser hvem vi er. Det viser vi hverandre når vi er sammen.

«Du trenger filter», fikk jeg beskjed om en gang jeg hadde tatt et bilde sammen med en venninne.

Jeg liker å se på livet uten filter.

Også liker jeg farger. Det gir mangfold og liv i hverdagen.

Jeg har begynt å kle meg mer i farger. For når jeg går på konferanser ser jeg at vi ofte er en gråsvart masse med mennesker, som gjerne snakker om inkludering og mangfold. Konferanseutsatt sektor, som enkelte liker å kalle det. Jeg har derfor kjøpt meg en rød buksedress. Den hadde jeg aldri gått med som 16- åring. Det tror jeg ikke jeg hadde turt.

Fargerik AKA rød hummer

Sist helg hadde jeg denne på meg på sommeravslutningen til Rogaland Høyre. En kollega kalte meg en rød hummer og sa videre at han fikk lyst på tørr hvitvin når han så meg. Jeg svarte ham umiddelbart at dette må jeg skrive blogg om. For hvorfor er det slik at vi snakker om mangfold, men så fort noe skiller seg ut så kommenterer vi det? Det er sjelden vi sier til noen i grå dress at du ser ut som en grå mus, eller at jeg tenker på betong når jeg ser deg.

Nei, fri oss fra betongen og slipp regnbuen løs.

Mine svarte dressjakker skal i alle fall henge i skapet resten av sommeren.

 

Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Klar for samling, med egne navneskilt

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland  Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Thomas Feldman i Tidsbonanza

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂

Kjære sambygdinger, kjære unger, kjære alle sammen

Ja, så var det endelig 17. mai igjen. Vi har alle kommet oss ut av huset og inn i finstasen. I utallige timer har vi stått på for at denne dagen skal bli helt perfekt. Alle foreninger, fra idrettslaget til korpset, er med og organiserer dugnaden. Speiderne sørger for at flagget heises. 17 mai-komiteen planlegger det hele, og vi er alle spente. Blir det sol? Trenger jeg paraply? Rekker vi barnetoget? Og blir vi egentlig kvitt de siste skrukkene på bunadsskjorta?

Et av mine sterkeste minner som barn, er fra den tiden jeg var i Stangeland skolekorps og gikk i mitt første 17. mai- tog, som aspirant. Som aspiranter hadde vi ikke fått egne instrumenter enda, men vi gikk bakerst, og jeg fikk holde hanskene til den kjekkeste gutten i korpset, solen skinte og verden lå for våre føtter.

Korpsmusikk gjør enda at jeg får denne gode følelsen, og jeg husker med barnslig glede tilbake på alle årene vi sto opp tidlig, for å marsjere i nabolaget, før vi spiste frokost på skolen og gjorde oss klare for barnetoget. Det er kult å spille i korpset, står det i 17. mai programmet. Ingen tvil om det, og det blir ikke 17. mai uten korps!

I dag er jeg også i kategorien stolt småbarnsforelder. Det er noe rørende med å se barns glede, og mimre om egen barndom. Vi hadde forventninger om flagg, 17-mai-tog, is, pølser og fisking i fiskedammen. Som barn er 17. mai definitivt en festdag.

I dag er dagen hvor vi tar bilde av ungene i finstasen og legger ut på Facebook. Mange har allerede tatt en selfie, og gjerne hashtagget den med 17. mai. Sosiale medier har blitt en del av hverdagen. Tidligere gikk vi på besøk til hverandre og hadde felles middager. Nå viser vi hva vi spiser på Instagram, og tagger hvor vi er på Facebook. Vi liker og deler det meste og er riktig så sosiale. På sosiale medier.

Kanskje vi kan bli flinkere til å gi tommel opp i det virkelige livet? Jeg vil benytte anledningen og gi tommel opp til alle dere foreldre og omsorgspersoner som er her. Jeg vet at dere har stått på for denne dagen. Det går ikke av seg selv at hele familien skal komme seg ut noenlunde samtidig, i noenlunde fine klær. Gled dere over denne dagen, dere står her, vi har gått i barnetog, vi har gått i folketog. Om noen timer kan dere strekke dere ut på sofaen, og smile for dere selv, mens dere blar dere gjennom alle bildene på Facebook, og fordeler hjerter og likes. Jammen gikk det ikke godt, også dette året. Og kjekt var det og.

I dag feirer vi grunnloven. Og det var litt av en grunnlov. Den norske grunnloven fra 1814 var på den tiden den mest radikale i Europa. Den gav stemmerett til mange og mer frihet til enda flere.

17. mai har vært en viktig merkedag i Norge i tiden etter 1814. Kong Carl Johan likte ikke denne feiringen, og i 1828 forbød han feiring av 17. Mai. Stortinget satte en stopper for dette året etterpå, og siden den gang har vi feiret 17. mai hvert år, kun med unntak av årene mellom 1940 og 1944. Da var landet i krig og flaggstengene sto nakne. Helt frem til frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

Faster Åse, som vokste opp i huset der jeg bor i dag, har fortalt meg om frigjøringsdagen her på Kverneland. Det var tidlig vårdag, og hun satt og sydde lommetørklær av gamle dynetrekk, ute i hagen. Hun hadde fått en stygg forbrenning på foten, etter et uheldig møte med en gryte kokende vann og hadde fått streng beskjed om å holde seg i ro.

Åse fikk med seg at forbruksbestyrer Espeland delte ut gratis flagg til ungene. Disse hadde han hatt gjemt i kjelleren på Buå, eller Coopen, som vi kaller den i dag. Åse på nesten 12 år, snek seg dermed ned bakken og fikk seg et flagg, som hun lykkelig kunne bære med seg hjem og stolt feire at landet endelig var fritt igjen.

I dag feirer vi også grunnloven og friheten den gav oss – en frihet vi ikke kan ta for gitt:

Frihet til å vokse opp i et trygt og fritt land.

Frihet til å si, tro og mene det vi vil.

Frihet til å være den vi vil, bli den vi vil og elske den vi vil.

Og hva er det beste med friheten vi har?

En ting er i alle fall sikkert. Det er mye som er bra med Norge og vi har mye å ta vare på.

I dag feirer vi friheten sammen i verdens beste og lykkeligste land.

Gratulerer med dagen!

 

Endelig handler det om politikk igjen

Jeg er inne i min åttende måned på Stortinget, og til tider har følelsen vært den samme som i svangerskapet. Det har vært noen tunge dager, og jeg har enkelte ganger lurt på hva jeg har lurt meg bort i. Heldigvis fikk jeg selvmedisinering ved å høre på siste episode av «Stortingsrestauranten», som er en podcast med Tina og Henrik. Har du ikke hørt på denne er den definitivt verdt å sjekke ut! Jeg anser disse to som særdeles kompetente og erfarne på Stortinget, og det hjelper en ferskings selvfølelse å høre at også de har opplevd den siste tiden som spesiell. Metoo, regjeringskrise og tekstmeldinger på avveie har satt sine spor. Tina og Henrik har også slitt med motivasjon, men nå er de i gang igjen med sendingene sine. Jeg må følge etter. På tide å fungere igjen nå.

Det har ikke vært vanskelig å komme i gang de siste ukene. Vi har en hel haug med «dok 8-forslag» som er fremmet i Stortinget, og nå skal behandles frem mot sommeren. Det ryktes om lange dager. Da er det ekstra kjekt at sommeren har kommet for fullt i Oslo. Fikk formelig Syden-stemning når jeg gikk fra kontoret i dag, og da var klokken over 20.00.

Dagen i dag har vært en sånn typisk «gruer meg til å ta fatt dag», da kalenderen har vært tett, og jeg har mye på agendaen som skulle vært gjort. Dagen startet 05.45 på Kverneland. Etter en kjapp dusj spratt jeg ut og satte retning mot flyplassen. Planen var å reise til Oslo på søndagen, men landstreff på Ålgård fører til fulle avganger på flyene. Note to self! Jeg var rimelig trett på flyet, så jeg klarte faktisk å duppe av noen runder. Våknet innimellom av at gapet åpnet seg, men klarte like lett å sove videre. Herlig! På flytoget satt jeg i telefonen og avtalte innholdet rundt et foredrag jeg skal holde i morgen for Econa, om bærekraftig velferd og hvordan vi skal beholde flest mulig i arbeidslivet. Denne presentasjonen må sendes innen kl 12.00 i morgen og skal holdes 17.30. Det begynner å haste med å få det klart.

På Stortinget var det høring om fortrinnsrett for havnearbeidere. Det var en heftig start på dagen å diskutere ILO-konvensjoner og EØS-avtale, og partene var langt fra enige om hva som var de faktiske konsekvensene og ikke. Når høringen var avsluttet ringte jeg opp en freelancer jeg hadde avtale med, som ville snakke om teknologiseringen og fremtidens arbeidsliv. Jeg snakket med henne på veien mot stortingssalen og avsluttet intervjuet sekundet før dagens møte startet.

Gule lapper fra Daniel 🙂

I salen var det klart for debatt om aktivitetsplikten for de under 30 år og opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene. Rett før høringen hadde jeg funnet ut at jeg hadde 3-minutters innlegg og ikke 5. Da er det godt å ha en god rådgiver som kommer løpende, med et rimelig slanket innlegg som holder seg innen grensen. Daniel kom inn i salen mens møtet var i gang for å levere meg notatet, med egen kopi til referenten som sitter og skriver referat fra alt vi sier. Han fikk kjeft av vakten som satt på utsiden, stakkars. Det var tydeligvis ikke lov å bevege seg inn i salen. Stakkaren var så vidt innenfor, da jeg møtte ham i døra. Glad for at han tok en for laget og hjalp meg ut av nøden. Daniel har vært en ener den siste tiden og virkelig levert på relativt korte tidsfrister. Man er heldig som har flinke og engasjerte personer rundt seg. Takk, Daniel!

Så, debatt. Det var to debatter med høy temperatur og kamp om historiefortellingen. De lærde strides om hvem som gjorde hva, jeg er heldigvis historieløs og har ikke lenger horisont enn tilbake til 2017, når aktivitetsplikten ble innført av Høyre, Frp, Venstre og Krf. Jeg synes det var et supert tiltak, og jeg er overbevist om at mange ungdom har fått en ny sjanse som følge av dette. I Sandnes kommune har tiltak som Ung Kompetent Arbeidssøker ført til at 89 % av ungdommene er ute i jobb, skole eller annen aktivitet. Det er fantastisk, noe jeg også formidlet fra talerstolen.

Etter debattene var det en kjapp tur innom kontoret for å forberede foredraget til i morgen. Jeg kom et stykke på vei, men måtte videre i møte i prinsippkomiteen. Der diskuterer vi hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Høyres politikk de neste 10-20 årene. Spennende arbeid. Tenk at jeg får være med på det!

Etter møte i prinsippkomiteen bar det tilbake til Stortinget for votering. Det var antatt votering ca 20.00, og vi ble kalt inn 19.40. Imponerende hvordan de klarer å forutse hvor taletrengte vi er. Etter votering pakket jeg sekken og gikk hjemover til leiligheten. Har nå ligget på sofaen og lest «Bølgebryteren», som handler om seniorpolitikken de siste 50 årene. Der er det mange gode tema å ta med seg på foredraget i morgen. Visste dere at vi allerede på 90-tallet snakket om at velferden ville få vanskeligere kår på grunn av økt levealder og tidlig pensjonering? Det er jammen meg på tide å gå fra ord til handling.

Nå har jeg avsluttet kvelden med et spontaninnlegg på bloggen. I morgen er det trening i naboparken kl 07.00 med spreke kollegaer, og nok en ny dag med politikk i høysetet i morgen. Må få laget den presentasjonen i morgen tidlig, det begynner å haste nå.

Politikk, takk. Men først litt søvn!