Gratulerer med dagen, Kåre Willoch!

Som stortingsrepresentant er man noen ganger med på opplevelser som er historiske og viktige. Et av disse var å kunne være med å markere Kåre Willoch sin 90-årsdag sist søndag. Jeg er født i 1980 så jeg har gått glipp av de legendariske debattene mellom Kåre og Gro. Men jeg har alltid hatt stor respekt for Willoch. En mann med glimt i øyet, opptatt av fakta og en solid ambassadør for Høyre. 

Det var en ære å bli nærmere kjent med ham gjennom å høre alle fine ord han fikk fra tidligere kollegaer, venner og familie. Her kommer et utdrag. 

Handlinger er alltid viktigere enn ord, innledet Høyres generalsekretær, før han fortalte at Willoch hadde stått for viktige og nødvendige reformer på 80- og 90-tallet. Han er faktisk mannen bak Høyrebølgen, som til og med jeg har hørt om! Willoch var statsminister i 5 år, senere var han en profilert fylkesmann. 

Willoch gjorde comeback i politikken for 20 år siden og har fortsatt å argumentere med klokskap, skarpsindighet og sin evne til å se en sak fra flere sider. Hans popularitet kan være et tegn på at det er dette det norske samfunnet vil ha. For Willoch har en høy stjerne i befolkningen. I eget parti. Ja, det blir nærmest Justin Bieber-tilstander når Kåre entrer talerstolen. 

«Hvis alle 90-åringer var som deg trengte vi ikke å snakke om leve hele livet.», avsluttet generalsekretæren.

Takk, Kåre, du er mannen som viser at alder ikke er noen god indikator på funksjon!

Høyrebølgen begynte i 1970-årene og var en protest mot staten som fellesskap. Begrepet «for folk flest» ble introdusert, og man fikk redusert tro på staten som eneste problemløser. 

Dette gjorde Willoch til statsminister, men det pussige er at han ikke lignet på folk flest. Allerede da ble han akseptert som flinkere enn folk flest. Så hvorfor ble Willoch så populær? Ut fra talene som ble holdt sitter jeg igjen med et bilde av en mann med en optimistisk fremtidstro, en sterk konservatisme og en vilje til politisk styring. Dette koblet med en faktaorientert debattstil, gjorde ham til en naturlig og solid leder. 

Tidligere kollega, Arne Skauge, gav oss et innblikk i Willoch sitt lederskap. Nøktern, ryddig, streng og glad i marsipankake var noen av beskrivelsene. Timeplaner måtte holdes. En statsråd som kom for sent fikk høre: «Beklager, men vi er kommet forbi ditt punkt.» Respekt for andres tid var like viktig den gang som i dag. 

Marsipankaken ble etter hvert byttet ut med mer frukt og grønt takket være Astrid Gjertsen. Kost i balanse var et tema, også den gang da. 

Regjeringen Willoch ville ha mer åpenhet og mer konkurranse, innenfor en nøktern ramme. «Lavrentepolitikken til Ap i 85-86 var ikke noe Høyre-gruppen likte», sa Skauge, til samtykkende nikking ved nabobordene. «Vi var med på en nyskaping i norsk politikk», sa han videre. 

Jeg er takknemlig og beæret over at jeg fikk oppleve denne førstehåndsberetningen, hvor flere fra Willoch sin regjering var tilstede. De har alle hatt stor betydning for Høyre og for Norge. Syses pensjonsfond var eksempelvis et resultat av diskusjoner på statsminister Willochs kontor. En av mange morsomme anekdoter fra denne kvelden. 

Det ble sagt at Willoch styrte kalenderen for å ta hensyn til familien. Familien var alltid viktig. Sønnen Dag kunne fortelle at hos Willoch var mor alltid først. Deretter et fantastisk helsevesen. Han trakk frem farens ukuelige optimisme og hans aldri sviktende positivitet. Alt med måte, et slags varemerke. 

«Bitre piller skal man sluke, ikke tygge», sa Willoch. 

«Så heldig jeg er som blir gjenstand for denne fantastiske omsorg», sa han under sykdom. Alltid optimist. Med evne, vilje og glede til å stille opp for barnebarn. 

«Kjernen av din suksess er blandingen av arbeid og privatliv. Noe er ikke morsomt eller interessant. Det er subjektive størrelser. FMen noen finner gleden i det man har og dem man har rundt seg. Du har en herlig innstilling til livet, som også gjør livet ditt godt. Mange har noe å lære. Du er heldig, privilegert og takknemlig. Vi er veldig heldige som har deg.» 

Forlegger, Anders Heger, snakket om at Willoch gir ut ny bok til 90-årsdagen, i samtaler sammen med Torbjørn Røed Isaksen. Forlegger beskrev boken som klok og erfaringstung, men en politisk ungdommelighet i samtalene. «Det er påfallende at man må til en 90-åring for å få forfriskende ungdom. Det er godt å ha deg. Takk også for din litteratur.»

Jeg gleder meg til å lese boken og bli bedre kjent med Kåre Willoch. 

Leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, takket på vegne av ungdomspartiene for jobben Willoch hadde gjort. «Når vi ser på TV, da kan vi takke deg for at du opphevet NRK-monopolet. Når vi handler, kan vi takke deg for at vi kan handle etter kl 16. Vi takker deg for dereguleringer av boligmarkedet. For at du er en forkjemper for at det skal være enklere å få barn. Selv om vi er født for sent er du et av de største forbildene! Du er bildet på Høyre-bølgen.»

Bærekraft. Ansvarlig pengebruk. Føre-var prinsipp. Unge Høyre gav en donasjon i Kåres navn til SOS-barnebyer. 

Siv Jensen snakket i sin tale om dereguleringer og monopoler for fall. Det som var en lukkelov ble en åpnelov, og man kunne handle melk etter kl 16.00. 

Paradokset, sa Siv, er at man fortsatt har disse debattene. Velferdsprofitører og kommunalisering er dagsaktuelle tema. Det viser at man aldri kan lene seg tilbake og si at jobben er gjort. Siv Jensen takket Willoch for vennligheten, engasjementet, de gode samtalene og hans interesse. Hun berømmet Willoch for at han fremdeles klarer å utfordre etablerte politikere etter så mange år. 

Trine Skei Grande pekte på Willoch som en god miljøforkjemper. En forsvarer for barns og barnefattigdom. «Kulturdepartementet et produkt av dine regjeringer», sa Trine. «Å være borgerlig handler om å ta utgangspunkt i hver enkelt borger når man skaper politikk», sa hun videre. Alder gjør at man kan se tilbake og lære av dette. Willoch er en som har levd lenge, men som samtidig klarer å se fremover. 

«Skapte rom for å tenke annerledes. Klar tanke kan ikke skjule en varm tanke», hilste Jan Petersen, via SMS. 

«Skarpe debatter basert på fakta og respekt for de andre», sa Jagland gjennom en videohilsen. 

Stoltenberg ble politisk aktiv på 70-tallet. Han beskrev Willoch som en kunnskapsrik og dyktig leder. Han var stor beundrer av Willochs evne til å mene på tvers og gjøre Norge mer spennende, mer mangfoldig, og rikere. Også Stoltenberg hilste via film. 

Bondevik var glad for å slippe inn i Høyres hus denne søndagen. Han beskrev Willoch som en sylskarp debattant som kunne drive andre til vanvidd. Han skulle alltid ha siste ordet, selv når møtene ble lange. Fra Willoch lærte Bondevik om ordenes valør. Nyanser og presisjon. Bondevik hadde hørt at Willoch var streng før han kom inn i regjering i 83. Og han var streng, men også god. «Jeg var trygg med deg som sjef», sa Bondevik, før han forlot selskapet for å rekke Dagsrevyen. 

Willoch avsluttet en flott feiring med sine velvalgte ord. Han takket først for dette festlige, overdrevent elskverdige arrangement. Før han trakk frem politiske kjemper han selv hadde lært mye av i sitt politiske virke. Norsk politikk hadde på den tiden vært preget av høvdinger som Hambro (forsvarspolitikk) og Einar Gerhardsen. «Lær alltid av motstandere», formante Willoch. Før han la til, «men jeg var ikke enig i politikken, den bremset fremgangen».

«Det nytter å argumentere med saklig sinnsro, sa han videre. Det har Erna forstått. Det var Sjur Lindebrekke som moderniserte Høyre. John Lyng forsto betydningen av at dersom man skulle få utløp for sine tanker måtte man jobbe aktivt for et borgerlig samarbeid. Borgerlig samarbeid har spilt en stor rolle i alle år etterpå, men unntak av i sist uke. Velgerne forstår ikke disse regnestykkene. De kamuflerer at det er kroner, men det er ofte det de tenker på. Erling Nordvik var en fremragende partileder og samarbeider. Han fikk ting gjennomført og bevarte samholdet. Det var ikke bare det vi fikk gjort, men det de andre også lærte. Kan se ut som om de svinger tilbake.«

«Bondevik var en fremragende samarbeider», sa Willoch. Håper folk lærer av det. Politikken er en varig følelse av samhold og samhørighet. Man skal ikke rive ned dette med regnestykker og politisk vurdering. 

«Statsministeren kan ikke styre en stat. Det er samholdet og samarbeidet som gjør at en kan dette. Man må bruke hverandres innsikt og kunnsskap. Man bygget den gang opp et fellesskap hvor alle var fornøyd med hva en fikk til i fellesskap. Evnen til å mobilisere kunnskap for å enes om felles løsninger. For foreldrelandet».

Formaninger fra Willoch for et bedre samfunn når vi blir gamle fikk vi også med: 

  1. Kvinner holder opp å få barn. Må ikke bli fattigere ved å få barn. Gjør noe med det, jeg skal følge nøye med.
  2. 100 år med vestlig dominans. Biller seg inn at en har styrt verden på en god måte ved å pumpe ut ressurser fra andre. Den neste generasjonen vil preges av at andre makter får mye mer innflytelse. Da nytter det ikke å være uvenner med resten. Vi må påvirke våre venner. Ikke la noen bygge opp fiendskapen. Bedre samhold mellom øst og vest. Vi (Norge) er syv promille av verdens befolkning, men du verden for en innflytelse. 
  3. Kan ikke klare å la være å være optimist. Fornøyd med situasjonen innenlands. Vi bruker en rolig og behersket stemme som forteller hva en skal gjøre. Håper dette skal fortsette å prege Høyre. Fortsett å bygge på den rolige fremtidsstyringen. 

«Jeg synes det var hyggelig! Hjertelig takk for en interessant, givende og oppløftende aften. Ikke aften, ettermiddag», avsluttet Willoch. 

Ja, hva skal man si? Takk selv! 

En stor glede å få ta del i markeringen. 

Gratulerer med dagen, Kåre Willoch. Nå forstår jeg enda mer om hvorfor jeg valgte Høyre! 

Siste dag i denne stortingssesjonen

I dag hadde jeg siste offisielle dag på Stortinget i denne perioden, før neste periode starter i neste uke. 

Jeg skulle egentlig vært hjemme i Rogaland på et møte og hadde det som kalles utbytting. Det vil si at man ikke trenger å være tilstede i møtet på grunn av en enighet mellom alle partiene på Stortinget om at en viss andel alltid kan være fritatt fra å møte på grunn av annen virksomhet. Dette er noe av grunnen til at salen alltid ser så tom ut. 

På grunn av ekstra oppgaver i Oslo måtte jeg avlyse møtet i Rogaland, men jeg benyttet meg allikevel av utbyttingen. Det resulterte i at jeg ikke fikk signert protokollen, noe jeg ser at mange av mine kollegaer fikk delt behørlig på sosiale medier. Signaturen blir stående for evigheten. Så når spørsmålet kommer om hvor var jeg når protokollen ble signert kan jeg svare, jeg tok selfie med rådgiveren i trappa utenfor salen. 

Nok et eksempel på at det stadig er noe å lære i stortingslivet. Videre hadde vi møte med Virke i dag. Der fungerte jeg som teknisk ansvarlig for første gang i mitt liv. Jeg klarte både å koble meg til fremvisningssystemet og få inn en presentasjon via minnepinne. Bør kanskje vurdere å skifte navn på sosiale medier. N00binnen er ikke lenger noobie. Ikke alltid, og det finnes håp ser det ut som. 

På grunn av høstferie var det fullt av folk på flytoget og flyplassen. Årets mest spennende pressekonferanse gikk mens jeg satt på flytoget. Jeg løp opp mot sikkerhetskontrollen for å komme meg gjennom og kjøpe headsett. Ble stoppet for rutinekontroll, befølt, sjekket ut og kunne løpe videre. Sto og ventet på veske og jakke som aldri kom gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg ryddet tomme kurver og fikk skryt fra en mann som sa at jeg virkelig tok mammarollen. «Her rydder du godt og står ikke rolig i det hele tatt.» Jeg fortsatte frenetisk ryddingen en stund til, men begynte å bli utålmodig. Fant plutselig ut at jeg sto på feil side! Det var det rene kaos på den andre siden, hvor mine fire kurver laget kø i systemet. Typisk meg, dessverre. Retningssans, hva er det?

Vel inne på flyplassen løp jeg mot avdelingen for tekniske hjelpemidler. Bestillingen var klar: jeg trenger headsett for å høre noe nå! Men jeg trenger også et med mikrofon, som kan brukes til å spille dataspill. Pragmatisk som jeg er benyttet jeg anledningen til å kjøpe headsett til eldstemann, og kombinerte det med et sterkt behov for å høre Hareide på ørene. 

Du trenger et headsett for gaming sa den unge butikkmedarbeideren. Men da kommer du til å se helt tulling ut, sa hans kvinnelige kollega med et smil. Det gjør ingenting parerte jeg, jeg bryr meg ikke om sånt. Lang historie kort, jeg fikk headsett. Jeg fikk høre stemmen til Knut Arild. Jeg logget inn akkurat i det han snakket om sitt forhold til Senterpartiet. 

Det var et varmt og nært forhold forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Geir Pollestad som også sto med headsett, dog en mindre utgave enn min. 

Senere begynte Hareide å snakke om FrP. Det var betydelig kjøligere forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Roy Steffensen. 

På fullt fly havnet jeg på sete B. Min sidemann var tett som en potte, hadde enda større headsett enn meg og så på tegneserier på iPaden. Han fniste frenetisk, mens jeg var redd for at nesen ville eksplodere i en kaskade av snørr og gørr. Pust med munnen, eller var det pust med magen?! 

Nå skal jeg hjem til familien. For man er faktisk ganske så familiekjær, også i Høyre. 

Spenningen på Stortinget fortsetter

Gjesteland gjester bloggen

Notert i notater på telefonen min, i fri flyt fra Rune Gjesteland:

Jeg må ha noe å snakke om, en retning. Skulle hatt noe. Hva vil jeg ha med i bloggen. Jeg har jo mange gode støttespillere i folk rundt meg når Margret er på tinget. Kanskje jeg skulle tatt med dem? Men først må jeg finne et navn.  Jeg kunne tenke meg å flette inn noe om at jeg blir omtalt som tøffelhelt. I dette samfunnet hvor vi skal ha likestilling. 

Det er til tider travle dager. Jeg er jo gift med politikken, men man får mange fine stunder også. Mer innsyn om hva partneren holder på med. Jeg har blitt mer interessert i politikk de siste årene enn det jeg har vært noen gang. Det er litt stas. Å vite hva Margret holder på med. 

Jeg har fått med meg åpning av Stortinget og Nobels fredspris. Det er ikke den vanlige mannen i gata forunt. 

(Margret: Det funker veldig bra når du bare snakker. Rune: Jeg vet jo det, men jeg må jo tenke også. Ikke bare snakke.) 

Etter at Stortinget inntraff har jeg fått et bedre syn på Oslo. Fått en positiv opplevelse rett og slett. 

Men jeg må ikke glemme å nevne de som hjelper meg. For alle hjelper jo, hvis det skulle være noe. Enten det er foreldrene mine som kommer når jeg ringer, eller svoger og svigerinne som tar med guttene på fotballkamper. Det er bra. 

Jeg begynner å bli vant med denne livsstilen nå. Så jeg håper jo at Margret får en periode og to til. 

Og så er det fint med slike øyeblikk som dette i en travel hverdag. At vi kan ta oss en voksenferie. Man kan leve en stund på disse øyeblikkene. 

Hverdagen går i lekser, fotball og foreldremøter. 

Men jeg husker godt kjøkkensamtalen, når Margret spurte om hun kunne stå på listen til stortingsvalget. Jeg sa nesten umiddelbart ja til det, selv om det var uventet. Da kunne det komme inn i faste former. Lokalpolitikken var nesten vel så vanskelig å hanskes med. Margret var nesten like mye vekke der. Det var aldri noe problem å si ja til dette. Det var spennende. 

Så, hvordan har livet vært etter dette? Det har vært travelt, men veldig kjekt. FaceTime med moren mellom trening og lekser må til. Men livet er rimelig bra. 

Ungene er storveis. De er til god hjelp i hverdagen. Eilert har vært på matkurs i sommer, hjelper til med lekser, passer Leonore hvis det trengs. De begynner å bli store. Gregers har alltid gjort leksene med en gang han kommer hjem fra skolen. Nå begynner han å hjelpe Lyder med leksene , slik at alle er ferdige til jeg kommer hjem. Det obligatoriske spørsmålet fra Lyder er alltid om SFO’en er slutt. For da kan han løpe ut og besøke en av de mange vennene han har. 

Jeg føler meg ikke som en tøffelhelt. Men det irriterer meg at jeg kan omtales som det. Vi trenger fedre som tar ansvar hjemme. I helgene er vi sammen. Da er det krangling, klesvask, taco og gullrekka. Man er som regel fornøyd med de valgene man tar. Selv om jeg gjerne skulle ha golfet mer. Reist mer. Opplevd mer. 

Men hvis man har en litt dårlig dag, hvor man helst skulle vært på Sola golf, er det bare å hente hun lille. Hun lyser opp hverdagen med sitt store smil og positive innstilling. Alt har sin sjarm. Jeg er glad for å kunne ta del i alt dette. 

Gleder meg til fortsettelsen 😀 

Vi bør alle hedre oljearbeiderne!

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av IEA (det internasjonale energiselskapet). Norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm. ONS i Stavanger satte igjen fokus på en viktig bransje sist uke. En bransje som har vært gjennom en stor omstilling og som stadig fornyer seg for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden.

Denne våren har jeg vært på besøk på en plattform for første gang. Jeg er fra Rogaland og burde antagelig visst mye mer om denne viktige industrien. Jeg har definitivt mye å lære. Det er en fordel at norske politikere har et forhold til sektoren vi diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Oljeplattformen, Statfjord C, møtte oss i Nordsjøen, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

I det daglige kan vi fort glemme hva denne virksomheten faktisk bidrar med til samfunnet. Inntektene fra bransjen overskrider langt annen verdiskaping, og er også en betydelig positiv bidragsyter til det globale klimaregnskapet.

Statfjord C produserte i 2016 oljefat nummer fem milliard. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter, noe som tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eller nesten 20 % av oljefondet. Hovedverneombudet på Stafjord C innledet til oss politikere på følgende måte: «Kirkenes-Tana, Alta- Brønnøysund, Kristiansund-Molde, Bergen-Askøy, Bømlo-Stord, Stavanger-Sandnes, Kristiansand-Arendal. Selbu-Aure og slik kunne jeg fortsatt. Nei, jeg snakker ikke om kommunesammenslåinger som noen av dere har tatt til orde for. Jeg snakker om direkte skatteinntekter fra Statfjord C. Fordi akkurat nå har vi folk ombord fra disse kommunene. Og slik kunne jeg fortsatt. På lik linje med alle de andre plattformene som vi ser. Små hjørnesteinsbedrifter hver for seg.»

Verdiskaping ute i distriktene, tenker jeg som politiker, og det utvider horisonten min for hva denne bransjen egentlig betyr. De som jobber i bransjen, uansett om en er kontraktør eller operatør, skaper verdier for selskapet og nasjonen Norge hver eneste dag. Og de er stolte av jobben de gjør. Vi bør være takknemlige for bidraget de gir oss. De gjør en viktig jobb for Norge og for verden.

De som jobber i bransjen vet dette.

Men jeg er usikker på om alle andre er klar over dette, når man nå diskuterer bransjen og dens rammevilkår og videre rett til eksistens.

Vi må se vår rolle i verden.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har en enorm betydning i et globalt perspektiv, både i forhold til klima, men også verdiskaping. Norske energiselskaper sin skatt til land utenfor Norge bidrar til verdiskaping, og bistand til land som ikke har kommet i nærheten av så langt som Norge er kommet i bruken av energi.

Selve grunnfjellet i norsk gassproduksjon, Troll-feltet, skal nå utvides. Dette er et olje- og gassfelt i særklasse i verden. «Det at vi i dag leverer plan for utbygging og drift for neste fase i Troll-utviklingen, er svært viktig både for fremtidig verdiskaping til det norske samfunnet, men også for å sikre fremtidige gassleveranser til Europa», sa Margareth Øvrum i Equinor i juli dette året.

Vi bør alle hedre oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort og ikke minst gjør for oss. Norsk olje og gassindustri står for kun 2 % av den totale produksjonen i verden, internasjonalt er vi allikevel en betydelig aktør. Vi går foran og viser vei.

Som politikere må vi være tydelige og gi næringen langsiktige og forutsigbare rammevilkår, noe tildelingen av 24. konsesjonsrunde er et godt eksempel på. Vi trenger at ungdommen utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Da må vi være tydelige på at olje-og gassindustriens har en plass i samfunnet.

For norsk petroleumsvirksomhet skal fortsatt være verdensledende innen HMS, samtidig som den bidrar til det grønne skiftet, for en bærekraftig fremtid. For som Dr Fatih Birol så fint sa det på ONS: Norge må produsere all den gassen og oljen vi kan, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten for våre gode venner i Europa.

 

 

 

 

 

 

 

Politiske ambisjoner sommeren 2015

Sommeren for tre år siden hadde jeg nettopp fått Leonore. På den tiden søkte jeg Høyres lederskole og ventet i spenning på svaret. Til min store sorg og forskrekkelse fikk jeg avslag på søknaden etter noen uker. Det var tungt for selvbildet og en strek i regningen ettersom Høyre hadde oppfordret folk om å søke på grunn av mangel på søkere. Jeg trodde nesten at lederskolen ville være bankers med denne «engasjerte» søknaden, men lite visste jeg. Lite visste jeg også om at jeg heller tre år senere skulle sitte som stortingsrepresentant for Rogaland Høyre. I min opprydning på Dropbox fant jeg plutselig søknaden fra den gang. Et morsomt gjensyn, også med tanke på hvordan jeg fremla mine motiver og begrunnet hvorfor jeg burde få delta på Lederskolen.

Søknaden kan dere lese her:

Søknad

Jeg er en kvinne på 35 år fra Kverneland, i Rogaland. Jeg er nylig valgt inn i min andre periode i lokalpolitikken i Time Kommune, og skal også denne perioden sitte i kommunestyret og formannskapet. Jeg har med meg erfaring fra et variert yrkesliv og har også en bred utdannelse fra Universitetet i Stavanger. Jeg har de 10 siste årene jobbet med ledelse og personal i ASKO Rogaland, som er en grossistbedrift med 240 ansatte.

Jeg har fire barn, hvorav to er født rett rundt forrige kommunestyreperiode. Jeg mener at det er viktig at småbarnsmødre også engasjerer seg politisk, og ivrer for å kunne viske ut skillelinjene mellom å være enten det ene eller det andre. I min verden er det fullt mulig å kombinere en yrkeskarriere, med småbarnslivet og politikken. Man blir ikke nødvendigvis en dårlig mor av den grunn.

Jeg bør få delta på Høyres lederskole 2016 på grunn av mine politiske ambisjoner og mitt ønske om å påvirke dagens og fremtidens samfunn. Jeg har stor kapasitet og et ønske om å påvirke den politiske agendaen i Norge og har mye å lære

Jeg ser på Høyre sin lederskole som en god arena for læring og videreutvikling. Med tanke på mine oppvoksende barn, egen alderdom og en generell interesse for å påvirke beslutninger vil jeg ha interesser i politikken i flere tiår fremover. Vi går en spennende tid i møte med tanke på kommunereformen og jeg ønsker å være en ressurs i dette arbeidet i forhold til omstilling og endringsledelse

Ved å få delta på Høyres lederskole 2016 håper jeg å kunne være en betydelig ressurs i lokalpolitikken, og kanskje også senere på nasjonalt plan.

Håper på positivt svar.

Mvh Margret Hagerup

Søknad slutt.

Kan melde om at jeg så langt trives svært godt i rollen. Dere skal ikke se vekk i fra at jeg prøver å selge meg inn ved flere anledninger i fremtiden. Politikk gir mersmak, og jeg mener fremdeles at vi bør ha flere kvinner og menn inn i politikken som kombinerer småbarnsfasen med politikk.

Det er faktisk fullt mulig. Man må bare prioritere.

Endelig handler det om politikk igjen

Jeg er inne i min åttende måned på Stortinget, og til tider har følelsen vært den samme som i svangerskapet. Det har vært noen tunge dager, og jeg har enkelte ganger lurt på hva jeg har lurt meg bort i. Heldigvis fikk jeg selvmedisinering ved å høre på siste episode av «Stortingsrestauranten», som er en podcast med Tina og Henrik. Har du ikke hørt på denne er den definitivt verdt å sjekke ut! Jeg anser disse to som særdeles kompetente og erfarne på Stortinget, og det hjelper en ferskings selvfølelse å høre at også de har opplevd den siste tiden som spesiell. Metoo, regjeringskrise og tekstmeldinger på avveie har satt sine spor. Tina og Henrik har også slitt med motivasjon, men nå er de i gang igjen med sendingene sine. Jeg må følge etter. På tide å fungere igjen nå.

Det har ikke vært vanskelig å komme i gang de siste ukene. Vi har en hel haug med «dok 8-forslag» som er fremmet i Stortinget, og nå skal behandles frem mot sommeren. Det ryktes om lange dager. Da er det ekstra kjekt at sommeren har kommet for fullt i Oslo. Fikk formelig Syden-stemning når jeg gikk fra kontoret i dag, og da var klokken over 20.00.

Dagen i dag har vært en sånn typisk «gruer meg til å ta fatt dag», da kalenderen har vært tett, og jeg har mye på agendaen som skulle vært gjort. Dagen startet 05.45 på Kverneland. Etter en kjapp dusj spratt jeg ut og satte retning mot flyplassen. Planen var å reise til Oslo på søndagen, men landstreff på Ålgård fører til fulle avganger på flyene. Note to self! Jeg var rimelig trett på flyet, så jeg klarte faktisk å duppe av noen runder. Våknet innimellom av at gapet åpnet seg, men klarte like lett å sove videre. Herlig! På flytoget satt jeg i telefonen og avtalte innholdet rundt et foredrag jeg skal holde i morgen for Econa, om bærekraftig velferd og hvordan vi skal beholde flest mulig i arbeidslivet. Denne presentasjonen må sendes innen kl 12.00 i morgen og skal holdes 17.30. Det begynner å haste med å få det klart.

På Stortinget var det høring om fortrinnsrett for havnearbeidere. Det var en heftig start på dagen å diskutere ILO-konvensjoner og EØS-avtale, og partene var langt fra enige om hva som var de faktiske konsekvensene og ikke. Når høringen var avsluttet ringte jeg opp en freelancer jeg hadde avtale med, som ville snakke om teknologiseringen og fremtidens arbeidsliv. Jeg snakket med henne på veien mot stortingssalen og avsluttet intervjuet sekundet før dagens møte startet.

Gule lapper fra Daniel 🙂

I salen var det klart for debatt om aktivitetsplikten for de under 30 år og opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene. Rett før høringen hadde jeg funnet ut at jeg hadde 3-minutters innlegg og ikke 5. Da er det godt å ha en god rådgiver som kommer løpende, med et rimelig slanket innlegg som holder seg innen grensen. Daniel kom inn i salen mens møtet var i gang for å levere meg notatet, med egen kopi til referenten som sitter og skriver referat fra alt vi sier. Han fikk kjeft av vakten som satt på utsiden, stakkars. Det var tydeligvis ikke lov å bevege seg inn i salen. Stakkaren var så vidt innenfor, da jeg møtte ham i døra. Glad for at han tok en for laget og hjalp meg ut av nøden. Daniel har vært en ener den siste tiden og virkelig levert på relativt korte tidsfrister. Man er heldig som har flinke og engasjerte personer rundt seg. Takk, Daniel!

Så, debatt. Det var to debatter med høy temperatur og kamp om historiefortellingen. De lærde strides om hvem som gjorde hva, jeg er heldigvis historieløs og har ikke lenger horisont enn tilbake til 2017, når aktivitetsplikten ble innført av Høyre, Frp, Venstre og Krf. Jeg synes det var et supert tiltak, og jeg er overbevist om at mange ungdom har fått en ny sjanse som følge av dette. I Sandnes kommune har tiltak som Ung Kompetent Arbeidssøker ført til at 89 % av ungdommene er ute i jobb, skole eller annen aktivitet. Det er fantastisk, noe jeg også formidlet fra talerstolen.

Etter debattene var det en kjapp tur innom kontoret for å forberede foredraget til i morgen. Jeg kom et stykke på vei, men måtte videre i møte i prinsippkomiteen. Der diskuterer vi hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Høyres politikk de neste 10-20 årene. Spennende arbeid. Tenk at jeg får være med på det!

Etter møte i prinsippkomiteen bar det tilbake til Stortinget for votering. Det var antatt votering ca 20.00, og vi ble kalt inn 19.40. Imponerende hvordan de klarer å forutse hvor taletrengte vi er. Etter votering pakket jeg sekken og gikk hjemover til leiligheten. Har nå ligget på sofaen og lest «Bølgebryteren», som handler om seniorpolitikken de siste 50 årene. Der er det mange gode tema å ta med seg på foredraget i morgen. Visste dere at vi allerede på 90-tallet snakket om at velferden ville få vanskeligere kår på grunn av økt levealder og tidlig pensjonering? Det er jammen meg på tide å gå fra ord til handling.

Nå har jeg avsluttet kvelden med et spontaninnlegg på bloggen. I morgen er det trening i naboparken kl 07.00 med spreke kollegaer, og nok en ny dag med politikk i høysetet i morgen. Må få laget den presentasjonen i morgen tidlig, det begynner å haste nå.

Politikk, takk. Men først litt søvn!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

 

 

Om å leve i nuet

For to uker siden var jeg hos tannlegen og brukte 12.000,- på tenner, eller man kan vel heller si betalte for dårlig vedlikehold av tenner. Det er straffen for at man ikke drakk melk som barn. Som man reder ligger man. Heldigvis var det sykt vondt i tillegg, da nervene lå lagelig til for hogg. Jeg lå i tannlegestolen og besvarte mailer og prøvde å selge inn saker innimellom, så den intense smerten, når selve verket skulle limes var jeg ikke forberedt på. Det føltes som om kjeven vrengte seg, men dobbel Ibux gjorde susen. Smerte er kulturelt betinget som jeg liker å si. Jeg overlevde, smilet er tilbake. Håper etter denne opplevelsen at ungene mine drikker mer melk. De var rimelig forferdet over den råtne tanna som falt ut (provisorisk bro). Nok om tenner, mer om venner.

Dentistmoment

Når jeg kom hjem skulle jeg videre til Stavanger for å møte unge Stokkebø, som også sitter på Stortinget. Vi skulle planlegge sommerkampanjen vår, som jeg ikke kan si mer om på inneværende tidspunkt. Alt jeg kan si er at det er i Rogaland det skjer, så følg med i en kommune nær deg.

Leonore på 2,5 år begynte å gråte når jeg skulle dra avgårde og var allerede i gang med å ta på seg skoene. Dermed ble det til at jeg fant klær og bleier i en fart, og tok henne med til Stavanger på en liten bytur.

Det er slike øyeblikk som gjør at man stopper opp.

Opplevelsen blir en helt annen.

Leonore ventet spent på perrongen. Hun kikket og pekte, og snakket om dette toget som skulle komme. Når toget kom insisterte hun på å gå inn selv. Store jente må vite. Hun var begeistret over alt som beveget seg raskt utenfor vinduet. Det var store biler, det var hus, det var vann og det var underholdning hele veien. Morskjærligheten boblet inni meg, og jeg var så glad for at jeg fikk dele dette øyeblikket med henne. Hun klemte seg inntil meg og sa «mamma, dette er kjempekjekt», før hun startet å tulle med de andre som satt på toget. Øyeblikket er flyktig.

Fremme i Stavanger tok jeg omveien om Breiavatnet. Et av mine kjæreste barndomsminner er togturene vi hadde til Stavanger for å mate fuglene. For Leonore virket det like kjært. Hun kom ikke lenger enn til begynnelsen av vannet før hun skulle snakke med to duer som satt på kanten. I god øyehøyde sa hun kjekt: Hallo!». Det kom ingen svar, men Leonore fortsatte standhaftig. Jeg fikk henne kun med meg videre fordi det var enda flere fugler lenger fremme. Jeg er ikke alltid like god til å leve i nuet for lenge, vi må videre. Her må det øves! Framme ved paviljongen satte hun seg ned mellom fuglebæsjen. Hvorfor skulle hun ikke gjøre det? Ingen har lært henne enda at det skal man ikke gjøre, og hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?

Breiavannet i Stavanger

Vi dro videre på bakeri for å kjøpe bolle og melk, og Leonore fortalte alle på på bakeriet at hun skulle kjøpe bolle. Når hun hadde fått bollen skulle hun også vise den, før hun ropte hadet til de som satt nærmest. Fremme på Høyres hus var hun i ivrig dialog med Terje og Aleksander, det tok i underkant av 10 sekunder før hun var husvarm også der. Magen skulle vises og det meste skulle fortelles. Barnlig iver er ubetalelig, men jeg er nok ikke habil i rolle av å være moren. Stolthet og varme over egne barn er en mammas privilegier.

Tre generasjoner på tur

Gleden var stor når mormor kom og møtte oss i Stavanger. Vi tok toget hjem sammen, og Leonore fikk gå av toget selv. Trøtt og full av inntrykk.

Om kvelden gav hun meg en god klem og sa «Mamma, eg e kjempemasse gla i deg».

Slike øyeblikk skulle vart evig.

 

Gratulerer med dagen, Eilert!

Denne uken holdt jeg på å hisse meg opp over egen politikk. Det var snakk om at regjeringen skulle sende nybakte mødre hjem etter 6 timer. Dette vekket virkelig mammainstinktet i meg.

For ni år siden ble jeg mor for første gang. Det er en følelse som ikke kan beskrives, og det var med skrekkblandet fryd at Rune og jeg sto på sykehuset med et nytt liv i armene. Fødselen var en enorm påkjenning. Eilert kom 14 dager over tiden, og fødselen varte og rakk. Vi kom inn om morgenen, med beskjed om at her var det nesten full åpning. Jeg innstilte meg på at nå skulle det gjøres, men etter noen timer fant vi ut at det var null åpning. Null!

Det endte opp med igangsetting, epidural og til slutt sugekopp. Rune holdt den nyfødte i armene den første timen, mens jeg måtte sys. Jeg var helt slått ut og ble liggende på føderommet, ute av stand til å bevege meg. Irriterte meg enormt over jordmødrene som ikke ville åpne vinduet. Jeg var så varm, men fikk beskjed om at det var feber. Slik ble jeg liggende i et halvt døgn, før jeg klarte å reise meg fra senga. Rune hadde reist hjem kvelden før, så jeg var alene når jeg ble flyttet til barselavdelingen og havnet ute på gangen, på grunn av at jeg ikke hadde klart å tisse selv. En lege satte kateter på meg, etter flere forsøk på å treffe. Gi meg fred, tenkte jeg. Til slutt klarte jeg å tisse for egen maskin.

Babyen, som fikk navnet Eilert, og jeg ble dermed raskt flyttet på barselhotellet. Det var jeg svært takknemlig for. Jeg trengte virkelig denne tiden, for jeg var fullstendig nedkjørt etter fødsel og overveldet av den nye morsrollen. Rune og jeg ringte stadig vekk etter jordmødre som skulle hjelpe med ammingen. Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer. Etter fire dager reiste vi hjem, stolte og spente på vår nye tilværelse. Vi hadde hatt enestående service på sykehuset.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å sitte før etter en uke, og når jeg endelig klarte dette måtte jeg spenne foten under bordet for å komme meg opp. Det var smertefullt og jeg husker jeg tenkte at verden aldri ville bli den samme. Første trilleturen var Eilert 6 uker, det var den magiske grensen for barseltiden og tiden som var forbeholdt mor. Det ble ikke lange trilleturen, men sakte men sikkert kom formen seg.

Når jeg etter hvert fikk Gregers, Lyder og Leonore var formen betraktelig bedre. Gregers hadde jeg med meg på kontoret når han var kun seks dager. Formen var strålende! Med sistemann opplevde jeg imidlertid ammeproblemer, og hadde den verste melkesprengen noen gang. Det endte opp med at vi måtte innom helsestasjonen minst en gang til dagen, og jordmødrene så med bekymret mine på fjellet av pupp som møtte dem. Til slutt endte det opp med at jeg låste meg inn hjemme og prioriterte amming. Morgen, middag, kveld, natt. Full pupp, døgnet rundt. Det ordnet seg. Heldigvis.

Torsdag var jeg i radiodebatt rundt temaet om liggetid på sykehuset etter fødsel. Det eksisterer en antagelse om at vi har foreslått at det skal være en ny standard. Det stemmer ikke, og det fører til unødig frykt blant mange der ute. Faktum er at det er få steder i verden det er så trygt å føde som i Norge, og vi har et godt barseltilbud. Det skal vi også ha i fremtiden.

Regjeringen har satset på å styrke jordmortjenesten ut i kommunene, og det er øremerkede midler til dette i 2018. Norge er et av de beste landene å bli mor i, og det har skjedd parallelt med at liggedøgn har gått ned. Det er ikke nødvendigvis kvantitet det står på, men kvalitet, og det er individuelt hvilken grad av støtte og hjelp man trenger. Ut av debatten som går nå høres det ut som om alle er førstegangsfødende og at alle har de samme behovene. Det er ikke virkeligheten. Jeg kjenner flere førstegangsfødende som har reist hjem kort tid etter fødsel, for meg var det ikke aktuelt. Det er også forskjell på å være førstegangsfødende og flergangsfødende. Alle fødselsopplevelser er ulike, barselopphold likeså. Det har variert hvor lenge jeg har ligget inne etter de ulike fødslene.

Lykken er disse fire

For meg er det viktig med faglig støtte, både på og utenfor sykehuset.

Jeg er ikke så sint lenger, for jeg fikk heldigvis nyansert «nyheten». Det er ikke satt fram noen nye forslag om å sende barselkvinner hjem, og det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden. Da må vi styrke barselomsorgen ute i kommunene, slik at vi i fremtiden vil ha et bedre tilbud i alle kommunene. Dette vil gjøre det enklere å ta valget om å dra hjem, dersom noen ønsker det.

Hjemreise skal alltid skje etter en faglig vurdering, i dialog med foreldrene. Det er ikke noe vi politikere skal bestemme. Heller ikke vi supermammaer, som jeg ble kalt av produsenten i NRK før debatten, siden jeg hadde fire barn og satt på Stortinget. Da kan det tilsynelatende være lett å sende alle mødre hjem med kaldt hjerte. Funker det for meg så funker det for deg!

Det er rart med alle disse rollene. De brukes ulikt, avhengig av sak, men de stemmer sjelden. Vi er alle en blanding av alt, og jeg er langt fra en supermamma. Jeg har opplevd oppturer, jeg har opplevd nedturer, og verden er sjelden sort hvitt, men vi velger hvilke sider vi viser.

I dag er jeg stolt mor til en av de flotteste guttene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen, kjære Eilert!

Takknemlig for at du kom inn i livet vårt for ni år siden 🙂

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

Lyder er endelig 6 år

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Takk til renovasjonen!

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

No filter

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Stolt søskenbarn får holde Vincent

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.