Margret Hagerup

Hvorfor er som regel stortingssalen nesten tom?

I utgangspunktet er det møter tirsdager, onsdager og torsdager kl 10.00. De har aldri et fast sluttidspunkt, men vi som er i Høyre får hver uke en mail med forventet votering. Eksempelvis fikk vi beskjed om at finansdebatten, som var på mandag, skulle ha votering rundt midnatt. Fasiten viste 23.15, som må sies å være innenfor feilmarginene, når møtet begynte 10.00.

I desember og juni er det møter i Stortinget alle dager. Utenom dette har vi også møtefrie uker, som er av stor nødvendighet for å kunne holde kontakten med grasrota, både lokalt og nasjonalt. Foruten stortingsmøtene er det også komitemøter, fraksjonsmøter og diverse andre møter. En hel haug for å være presis. Det får jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Møter i Stortinget først.

Da må jeg begynne med å fortelle om utbytting. Utbytting er en praksis som gjør at vi stortingspolitikere kan delta på andre ting, selv om det er møter i Stortinget. Kort fortalt er det slik at alle partiene er enige om hvor mange representanter som skal være tilstede i salen, for at vedtakene i salen skal gjenspeile meningen på Stortinget. Media prioriteres høyest, deretter representantoppdrag, partioppdrag, eksterne debatter osv. Det tas også hensyn til private forhold som syke barn, religiøse høytider eller andre avtaler av privat karakter. Utbytting er imidlertid alltid med forbehold.

De som ikke er utbyttet må være tilstede ved møtestart og ved avstemminger. En klokke ringer til stadighet for å kalle inn til salen. Det er egen tone for bytte av sak, og egne for innkallinger, eller innringing som det kalles. 09.53 starter klokken, og den ringer frem til 10.00. Det holder akkurat til å komme seg gjennom undergangen fra Tollbugata, der jeg sitter, til Stortinget. I det tidsrommet er heisene forbeholdt representanter og referenter. Referentene skriver ordrette referater fra hvert møte og sender oss i etterkant. Dere kan se disse sitte foran stortingspresidenten. For en service, man kan nødig klage.

Når man ankommer stortingssalen setter man seg raskt, mens partienes innpisker (person som er ansvarlig for opptelling av partiets representanter) jobber hektisk for å sikre seg at en har det antallet representanter som kreves for at stemmetallet skal stemme. Det skjer ofte at en representant reiser seg og forlater salen, etter et vennlig nikk fra innpisker. Det er viktig at stemmetallet stemmer. Når dette er ok starter møtet.

Man sitter sjelden i salen dersom det ikke er saker man er spesielt engasjert i, eller skal ta ordet i. Da går man heller til kontoret og følger med via videooverføring, eller man gjør helt andre ting. Jeg kjenner enda på følelsen av at man er uhøflig når jeg reiser meg og forlater salen, men det hjelper at jeg ikke er alene. Det verste tidspunktet å få ordet på er gjerne rett etter statsministeren, eller en statsråd. Da er salen nesten helt full, for så å tømmes, idet ministeren forlater talerstolen. Jeg har hørt at det har forekommet at en stortingsrepresentant har holdt innlegg for tom sal. Så er det selvfølgelig en del som følger med via videooverføringen. Når jeg holdt trontaleinnlegget mitt fikk jeg en hyggelig tilbakemelding fra en seer i Vestfold. Det var en kjekk opplevelse og en god debut til stortingslivet. Alltid godt å vite at noen følger med via videooverføringen.

Min far hadde også sett dette, og trodde at jeg langt overskred min taletid. Det er imidlertid slik at når det gjenstår 30 sekunder av taletiden, så tennes det røde lyset. Taletiden kan være 10, 5 eller 3 minutter, hvorav de to første er forhåndsfordelt mellom partiene. Treminutters innlegg står vi fritt til å melde oss til. Første mann til møllen gjelder. Jeg tegnet meg tidlig i finansdebatten og fikk holde innlegget rett rundt 19.00. Ting tar tid. Tålmodighet er en dyd. Slik er politikken.

Den største utfordringen under lange debatter er at man ikke kan ta med mat og drikke inn i salen. Det er kun tillatt med vann, i egne plastglass, som er plassert i salen. Fordelen er vel kanskje at man drikker mindre kaffe, og dermed får mindre behov for toalettbesøk.

Live møte og arbeid på kontoret, før hjemreise

I dag har jeg utbytting. Turen går snart hjem til Rogaland for siste styremøte i Jæren friluftsråd. Jeg gleder meg til hjemmelagde julekaker og mengder av kaffe.

De ansatte i Jæren friluftsråd lager verdens beste julekaker, og der har man ikke utbytting! Heldiggris 🙂

Bemanningsbransjen er samfunnsnyttig

Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.

Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.

Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.

For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.

Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.

Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.

En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.

Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.

Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Endelig helg!

Ukedagene flyr avgårde, om mulig, enda raskere enn før. I helgene setter jeg meg på flyet hjemover, klar for kvalitetstid med familien. I realiteten blir det ofte klesvask, gulvvask, rydding og matlaging. Det er mye som skal svive rundt, for å holde unna alt som produseres av arbeid når man er en familie på seks.

Sist helg tok jeg derfor med meg guttene på mini-ferie til Oslo, der er det lite husarbeid som venter. Jeg dro forventningsfull til Sola og plukket opp tre spente gutter som virkelig gledet seg til å være med meg. Jeg gledet meg også. Flyturen gikk strålende, og vi ankom Oslo i godt humør og fulle av pågangsmot. Jeg hadde lært meg litt om kollektivtransporten i hovedstaden, så vil slapp å gå for mye. Det hjelper på motivasjonen.

Julepyntet i hele Oslo – også på flyplassen

Helgen ble brukt på tacofredag i leiligheten, «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret og julemarked. Vi hadde også flere timer på teknisk museum, som var en stor opplevelse, kanskje aller mest for meg. Der fikk jeg se min første walkman, mine første mobiltelefoner og jeg kunne mimre tilbake til gyllende tider. Det er utrolig hvor fort utviklingen går! Lyder prøvde å skaffe seg venner gjennom hele helgen. Han er usedvanlig sosial av seg, og liker godt å bli kjent med nye jenter. På bussen så jeg at han smilte godt til ei jente som satt ved siden av oss. Når de gikk av bussen spurte jeg ham hvem han smilte til, alle fem svarte han. Selvfølgelig. Å være med ungene gir konstant gode hverdagsopplevelser, som varmer et mammahjerte. På godtebutikken spurte Gregers hvorfor de hadde egen godtebutikk. Kassereren svarte: «Spørsmålet er vel heller hvorfor ikke alle butikker er godtebutikker». En del av meg er helt enig.

Denne helgen har jeg vært hjemme på Kverneland. Vi har sett «Frida med hjertet i hånden», hvorpå Eilert er forundret over hvordan ting var i gamle dager. Jeg er forundret over hans syn på min ungdomstid. Gamledager som han kaller det. Sånn kan det gå. Heldigvis er Frida sine utfordringer universelle, og guttene har vært like engasjert som jeg en gang var, i Frida sine hverdagslige opplevelser. Barndommen og ungdomstiden er en fin tid. Så mange utfordringer, så mange bekymringer. Så lite man vet, også om hvor lite det egentlig betyr.

Men, akk kvisekrise, det tuller man ikke med.

I den senere tid har jeg slitt med uren hud, noe som har gitt seg uttrykk i store betente kviser. De har heldigvis alltid kommet rett før jeg skal på TV, som ikke har vært så ofte, men betimelig, slik at man føler seg på topp. Jeg var til ansiktsbehandling på fredag og spurte hudpleieren hva jeg kunne gjøre de gangene dette skjedde, og ikke minst hvorfor jeg fikk dette. Det første hun påpekte var at det kunne være en overgang, i forhold til alderen min, men nå visste jo ikke hun hvor gammel jeg var?! Det kunne også være stress, og en fordel om jeg prøvde å slappe litt av når jeg hadde muligheten. Jeg er 37 år, svarte jeg, og tenkte at da må man vel konstatere at overgangsalderen ikke er i umiddelbart sikte. Hun var enig. Heldigvis! Jeg sa videre at det ikke var mulig å slappe mer av enn det jeg gjorde, det er det strengt tatt ikke rom for. Etterpå fikk jeg en herlig dyprens, og kjøpte en haug med kremer, som var på tilbud grunnet Black Friday. Satser på at det vil lønne seg. Kvisekrisetiden burde strengt tatt være forbi. Man er jo tross alt voksen.

I dag har vi vært på familielunsj på Ølbergstranden. Oma, mamma, fire søsken med følge og 10 unger i alderen 2,5-8 år. Slike stunder varmer i den mørke førjulstiden. Fredag hadde vi festkveld hjemme med ungene, hvor de fikk snop og film, mens jeg fikk sovne på sofaen. Å sovne på sofaen en fredagskveld. Den følelsen. Det er tid som gir meg verdifull ro og ladning. Fyr i peisen, skinnet fra levende lys og familie rundt meg.

Litt puslespill har vi også fått tid til. Innimellom all klesvasken og vask av gulv og vegger. Blir ikke ferdig med julevasken dette året heller. Sånn får det bli. I morgen er det avgårde til Oslo med 06.45 flyet.

Snart helg! Får fortsette med julevasken da. Slappe av skal jeg gjøre når jeg blir gammel. På skikkelig.

Forbud er ikke et alternativ

Det males i disse dager et bilde om at det seriøse arbeidslivet står i fare, og at en av de store truslene er bemanningsbyråene og arbeidslivskriminalitet. SV har lagt frem et forslag hvor de ønsker å forby bemanningsbyråer, som er med og skaper det de kaller et B-lag. Ap vil forby innleie i byggbransjen. Det er helt feil spor å gå.

Vi er alle enige om at vi trenger et seriøst arbeidsliv, hvor fast ansettelse skal være hovedregelen. Et generelt forbud, om det så er i Oslo, eller Stavanger, er en dårlig ide. Et forbud vil ramme legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner. Man kan heller ikke ta for gitt at forbud vil være den beste løsningen for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres.

Vi er enige om at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, både når det gjelder nivå av innleie og arbeidslivskriminalitet. Denne regjeringen har derfor tatt et krafttak mot de useriøse aktørene. Det offentlige skal gå foran og regelverket for offentlige anskaffelser er endret fra 1.januar 2017, slik at det nå er satt krav om maksimalt to nivå av underleverandører i bygg- og renholdskontrakter, og det er satt krav om andel lærlinger i offentlige anbud. På Høyres vakt er det opprettet sju samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet. Det betyr forsterket innsats og mer samordnede kontroller. Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen roste i sin tid strategien, som vektlegger økt samarbeid mellom politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet.

Jeg kan betrygge dere om at etatenes felles innsats mot arbeidslivskriminalitet gir resultater. I 2016 ble det gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter. Dette var over dobbelt så mange som året før. Etatene regner med at om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse felles kontrollene.

Før sommeren foreslo Høyre ytterligere grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av fast ansettelse, for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill for å ha en form for kvote på antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en hjemmel for midlertidige ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstakere skal leies ut til reelle vikariater.

Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen. Partene skal i løpet av november sette seg ned og diskutere disse innspillene. Da blir det å hoppe bukk over trepartssamarbeidet, at en nå foreslår et forbud mot innleie, og at en vil gå til kamp mot bemanningsbransjen.

Høyre tar utfordringene seriøst. Jobben er godt i gang, og den fortsetter. Det er ingen grunn til å stemple en regjering, som har gjort mer for arbeidslivskriminaliteten enn den forrige gjorde. La nå partene sette seg ned rundt bordet, og sammen diskutere disse utfordringene.

Kompetanse Norge (underlagt Kunnskapsdepartementet) har siden 2006 gitt midler til bedrifter, som i samarbeid med opplæringsinstitusjoner gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning, muntlig, IKT, norsk og samisk, gjennom ordningen Kompetansepluss. Målet er å stimulere til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Gode ordninger for læring gjennom hele livet er en betingelse for et inkluderende arbeids- og samfunnsliv. Det legger grunnlaget for et produktivt arbeidsliv og for velferdsstaten. Kompetanse Norge er opprettet for å samordne, styrke og videreutvikle kompetansepolitikken slik at dette oppnås. For å få til dette, samarbeider Kompetanse Norge med partene i arbeidslivet, flere departementer, regionale og kommunale aktører, frivilligheten og alle opplærings- og undervisningsinstitusjoner.

400.000 voksne skårer på nivå 1 eller lavere i lesing. Det tilsvarer nivået til en fjerdeklassing i norsk skole. 500.000 skårer like dårlig i regning. Av alle disse er fire av ti innvandrere, og seks av ti norskfødte nordmenn. Det betyr at vi har en stor utfordring med tanke på nødvendig kompetanse, for å unngå at flere hundre tusen mennesker ikke klarer å delta i fremtidig arbeidsliv. Konsekvensene av dette drøftes denne uken på en konferanse i regi av Nordisk råd, der tema er opplæring og inkludering for voksne. Et av studiebesøkene gikk til Folkeuniversitetet, som kunne fortelle om sitt samarbeid med Kompetanse Norge, og hvordan de bruker Kompetansepluss aktivt, for å heve kompetansen hos ansatte i bedrifter.

Vestkanten Storsenter i Bergen har sammen med Folkeuniversitetet satset på å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani har tre personer på opplæring, og også butikksjefen går gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sier at kompetanse pluss har bidratt til at voksne kan følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun har vært leder i 17 år, men verdsetter en videre opplæring i lederskap. Hun ser også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebærer at en må klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i fremtiden, og entusiasmen og læringen smitter over på de andre som er på jobb. En medarbeider, som har jobbet i skobransjen siden 1979, har opplevd mange endringer. Hun forteller engasjert og spennende om opplæring, i et felt som er i stadig endring. Hun og to kolleger gleder seg nå til å ta fagbrevet. Det gir inspirasjon og viktig kunnskap for fremtiden.

Tillitsvalgt fra Bakerhuset Martens hadde også innlegg, og fortalte om prosessen hvor 12 medarbeidere tok fagbrevet innen industriell matproduksjon. Hun ble inspirert gjennom en tillitsvalgtkonferanse, hvor tema var at flere burde få tilbud om å ta fagbrev. Gjennom et stort engasjement og dialog, både med ledelse og kolleger klarte hun å få et kull på 12 personer til å starte opp med å ta fagbrevet. Da denne gjengen jobbet natt ble de enige om å gjennomføre opplæringen på lørdagene. De møtte opp hver lørdag i 10 måneder, før 10 av 12 sto med fagbrevet i hånden. Det er imponerende. På ferden lærte de mye, fant igjen gleden ved å lære og være på skolen. Bedriften får igjen motiverte medarbeidere, med viktig basiskunnskap, og er styrket til å møte fremtiden. Høyre vil jobbe for å finne de gode løsningene, slik at flere kan beholde sine jobber ved kompetanseheving gjennom hele arbeidslivet. Dersom din bedrift er opptatt av å møte fremtiden godt rustet, gjerne få ned svinn, sykefravær, eller bedre kvaliteten, er det kanskje på tide å tilby kompetanseheving til dine ansatte? For mange kan det være en ide å sjekke Kompetanse Norges nettsider, og se hvordan nettopp din bedrift kan bygge videre kompetanse.

Fremtidens arbeidsliv trenger at du bygger kompetanse i bedriften, og dine ansatte vil nyte godt av dette. Start samtalene i din bedrift i dag. Kompetanse Pluss kan gi dere en verdifull reise.

Adrenalin og Otrivin

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen. Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles. Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Når jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRK sine lokaler og faktisk se det med egne øyne. Jeg satt i den legendariske sofaen utenfor studio og hilste på mange kjekke folk. På spørsmål om hva jeg skulle snakke om, svarte jeg som sant var at jeg kun var der oppe for å ta bilder og skrive et blogginnlegg om opplevelsen. Jeg hadde jo enda ikke vært så heldig at jeg var blitt invitert til Dagsnytt 18.

Lurte meg med som linselus på Dagsnytt 18

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer rundt tre om ettermiddagen: «Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?». Om jeg hadde?! Jeg hadde vært småpjusk hele helgen og vurderte egentlig sofaen, men det ble underordnet nå. Jeg tok et dypt drag av nesesprayen, kastet innpå to Paracet og nølte kun brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere, og at tiden frem mot oppmøte kl 18.00 var knapp. Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt, her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Et godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil. Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på turen med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vipset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang. Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbeltsjekke nummeret på taxien.

På Dagsnytt 18 ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Eilert på 8 år var på Facetime. «Hvor er du, mamma?». «Jeg er på NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Trine kan forvente seg at Eilert er på fornavn neste gang han ser henne på Stortinget. Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe fra Sp var der og det viste seg at hun hadde 6 unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget. Plutselig kom Line, i Line fikser kroppen, som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette. I samme slengen fikk jeg tatt en selfie med Line også i anledning NRK sin kampanje «Siheiforfaen», som handler om det å si hei til ukjente mennesker og være sosial. Det havnet på Instagram og jeg fikk støttet en kampanje og en jente jeg heier på, i samme slengen.

Til slutt dukket Rasmus Hanson i MDG opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben, og jeg har debutert i Dagsnytt 18. En god opplevelse, selv om det også var litt skummelt. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet, og spurte om han ville hente meg på NRK. Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen». Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Full av adrenalin! Takk og pris for Otrivin!

Kanskje kommer kongen

Nå har jeg lagt bak meg første måned på Stortinget. Tiden har gått unna med statsbudsjett, skriverier, forelesning og kvinneaften med Stavanger Høyre. I anledning kvinneaften ble kronikken min, «Når mamma går på møter», publisert. Det skapte stort engasjement og mange tilbakemeldinger fra fjern og nær. Det begynte med et radiointervju på lokalen, og endte faktisk helt frem til NRK sine 21-nyheter. I tiden etter at kronikken ble publisert fikk jeg mange gode tilbakemeldinger, og også flere eksempler, som gir meg troen på at det jeg publiserte var viktig. Vi har enda en vei å gå. Det er utfordrende og sårt at ens egenskaper som mor blir vurdert, ut fra valget om å være en del av samfunnslivet. Det bør også bekymre fedre, og kanskje også provosere, at en indirekte sier at menn ikke er gode omsorgspersoner, i all den tid de tilbringer tiden på jobb og ikke er hjemme med familien. Det er imidlertid en helt annen diskusjon, og kanskje kommer det en kronikk om det fra en forundret far?

Det som er sikkert er at jeg har vært til middag på slottet! Undrenes tid er enda ikke forbi. Som stor fan av serier som Downton Abbey, og med en stor appetitt på historier om tidligere tider, var det en opplevelsesrik reise, inn i en annen tidsalder. Hvor ofte får man invitasjoner per post nå til dags? Det tilhører sjeldenhetene. Dette blir definitivt en invitasjon som vil bli liggende i erindringsesken min og på loftet, og forhåpentligvis bringe meg gode minner i min alderdom. Det var en opplevelse! Selv min bordkavaler, som var en del år eldre enn meg, tok med seg meny og musikkprogram, for å glede sin mor med et glimt av stortingslivet. Det er spennende å bli invitert på middag til kongen.

Rogaland Høyre klar for middag hos kongen

26. oktober var dagen for den høytidelige middagen. På kalenderen min sto NAV-konferansen, før jeg i all hast hadde fått bestilt tid hos frisør for vask, føn og sminke. Godt å slippe å tenke på slike ting før man skal på middag og tiden er knapp. Kjolen hadde jeg kjøpt, litt på spøk, under en ferie i Tyskland for noen år siden, og plutselig hadde jeg en passende anledning. Den hang på kontoret, klar til bruk. Hår og sminke ble en annen historie. Historien om luksussmellen. Hvem kunne ane at det var dyrere å ordne slikt i Oslo, enn det er å skifte hårfarge og frisyre på Sandnes?! Jeg legger det på kontoen for dyrekjøpte erfaringer, og merker meg at det kan være en fordel å sjekke pris før man kjøper en vare. En kollega kommenterte at det var vel verdt investeringen. «Utrolig hva litt sminke kan gjøre med en person» fikk jeg høre, når jeg som 20-åring ble sminket av en venninne, før vi skulle ut på byen. Jeg holdt maska, begge gangene.

Tiden i ny jobb flyr, og det er nesten som om hver dag fortjener et innlegg. Jeg prøver å dele bruddstykker, og håper dere fortsatt følger med på ferden.

Kongen kom til middag!

Finner gullet i hvert menneske

Jeg deltok på Egersundkonferansen 2017 og ble gledelig overrasket over at AKS var invitert inn som foredragsholdere. Konferansen handlet om mulighetsrommet fremover, og hvordan en kunne skape vekst i regionen. Da var det flott å se at en hadde satt utenforskap høyt på agendaen. Jeg har som tidligere HR-leder i ASKO Rogaland hatt et godt samarbeid med AKS opp gjennom årene, og har virkelig fått sett betydningen, den type bedrift har for enkeltmennesker.

AKS fremhevet det å være en del av et fellesskap og deltakelse som viktig. Høyre er opptatt av å senke terskelen inn i arbeidslivet, og vi er også opptatt av å hjelpe dem med huller i CV`en ut i arbeidslivet. Da er det viktig at vi har aktører som AKS, som er med og bidrar til å omsette ord til handling. De sa så korrekt til forsamlingen på konferansen: «Det nytter ikke at vi ser muligheter hos folk, dersom dere ikke gjør det». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er viktig at bedriftsledere og næringslivet spiller på lag , og tar del i dette arbeidet. Bedrifter som AKS gjør at 159 jobbsøkere, daglig, får et arbeidsrettet tilbud, i samarbeid med det lokale næringslivet. I løpet av året har hele 63 personer kommet ut i fast arbeid, i samarbeidet som er mellom AKS, Nav og bedriftene. Dette fordi medarbeiderne i AKS vet at alle mennesker har muligheter og potensiale, og de jobber hver dag for å finne dette.

Regionen har vært inne i en svært krevende periode, preget av høy arbeidsløshet. Da er det kjekt å høre at samspillet mellom AKS, Nav og næringslivet har vært en viktig nøkkel i arbeidet med å inkludere flere. De kartlegger ferdigheter, bygger på mestring og finner det gullet som finnes i hvert menneske. De vet at det finnes, for de har sett dette. Jeg har også sett dette, gjennom mange år i det private næringslivet: personer som har falt ut av arbeidslivet, eller aldri kommet inn, som har blomstret. Blomstret fordi noen trodde på dem og gav dem muligheten. Disse personene blir gode kollegaer, og er ute blant oss, hver dag. De er en viktig del av et bærekraftig velferdssamfunn, hvor arbeid er en viktig bidragsyter til både velferd, trivsel og folkehelse.

AKS viste oss et eksempel med Daniel, en arbeidsledig medflytter, fra England, som hadde blitt arbeidsledig etter en arbeidsulykke i Norge. To år gikk han uten jobb, før AKS kom inn i bildet og klarte å hjelpe ham å finne drømmen. Den skulle det vise seg, var på Dalane VGS. Han beskrev i filmsnutten vi fikk se arbeidsmiljøet som «amazing», og kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen AKS hadde gitt. Noen samtaler, tre måneder i praksis, og så plutselig tilbud om læreplass! Slike eksempler gir håp for fremtiden, og vi kan kjenne gleden, sammen med ham.

Høyre vil fortsette å føre en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked avgjørende. Da er det viktig at en fortsatt satser på arbeidsmarkedstiltak, slik at AKS kan fortsette det gode arbeidet, på lag med det lokale næringslivet.

Som man sier i Eigersund kommune: sammen for alle!

For et konstruktivt arbeidsliv

I forrige ukes trontaledebatt i Stortinget var det stor enighet om at Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det virket også som om det var stor enighet om at dette var verdier som alle var enige om å bevare. For å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i vet vi at et lønnsomt privat næringsliv og arbeid til alle er viktig for velferden vår. Det er også arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er folkehelse, og gir oss frihet og muligheten til å velge.

Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid hvor mange av de som var i arbeidslivet jobbet i industrien. Arbeidslivet er i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger og fremdeles oppfattes som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke fremover dersom vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv, det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.

Vi trenger derfor god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LO sin ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte. Velgerne valgte noe annet. Høyre og FrP er fortsatt i regjering, og vi trenger fortsatt reformer for å endre for å bevare det som gjør Norge til verdens beste land å bo i også i fremtiden.

Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og fremtidens arbeidsliv. Lavere organisasjonsgrad kan ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre. Da er det uheldig av LO sin ledelse å kjøre den taktikken de kjører. Vi trenger alle stemmene, for å finne løsningene, sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemsliste.

Trontale, bunad og pendlertilværelsen

Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.

Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.

Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.

Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.

Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.

Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!

Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.

Carpe futurum, eller var det Carpe diem?!