I mange måneder har jeg hatt Sør Cup avmerket i kalenderen. Fredag til tirsdag. Siden min mann ikke har startet ferien enda, ble det jeg som skulle reise med ungene.

Luftmadrasser ble lånt inn og vi fikk tak i en ekstra sovepose. Fotballtøy, leggskinn, håndkleder, T-skjorter, bukser, genser, regnjakke. Pakkelisten var lang.

Fire unger, stappfullt bagasjerom og musikken på full guffe. Av gårde til Sørlandet. Jeg hadde vært så heldig å få overnatte på hytta til ei venninne sammen med de to barna som ikke skulle delta på fotballturnering. Ferie for alle. Uten at det kostet skjorta.

Noen timer senere sto jeg på en skole sammen med en hel haug med unger og foreldre. En hel hærskare med foreldre. Noen blåste opp madrasser. Andre lette etter bager. Ungene var klare for festival og fotballglede. Den enes madrass var større enn den andre. Pumpene gikk varme.

Det var der og da det gikk opp for meg. Hva i huleste var det jeg holdt på med? Jeg kjente egen pumpe slå.

Jeg spolte livet tilbake til tidlig på 90-tallet, til den gang jeg selv dro på håndballtur til Kristiansand. Det var som regel tog eller buss som transporterte oss, sammen med trenerne og noen få foreldre. Alene med liggeunderlaget og soveposen. Ansvar for å holde orden i tingene, fylle vannflasken og holde oss til reglementet.

Vi glemte hverdagen den helgen. En smak av frihet. Og ansvar. Kjærligheten og idrettsgleden vibrerte i lufta. Det ble mange korte og intense romanser i løpet av en helg. I tillegg til et utall kamper. Så mange egne lag vi skulle heie frem. Så mange sanger vi hørte og minner vi skapte! På søndagen reiste vi hjem til mor og far og kunne leve lenge på den ene helgen.

Plutselig var jeg tilbake i nåtiden.

I en sovesal på en skole anno 2022. Mor til fire. Jeg sjekket Spond og diverse meldingsgrupper. Målet var å få sett flest mulig kamper, og ikke minst lære seg hvor de ulike banene var. Noen av lagene skulle ha en kamp per dag. Søndag, mandag, tirsdag.

Rundt middagsbordet på hytta skulle morgendagen planlegges. Det ene laget hadde hatt første kamp kl 10.00 om morgenen, de skulle ha neste kamp dagen etter «kl 08.00.» Det blir tidlig morgen for dere, kommenterte jeg. Neida, det er i morgen kveld kl 20.00!

God dag mann økseskaft. Hva skjedde med logistikk og respekt for andres tid? En turnering som går fra fredag ettermiddag til tirsdag formiddag tærer på både barn, foreldre og lommeboka. Her gir jeg en svart kamel til arrangørene. Som for det meste hadde et flott opplegg for ungene. Det meste gikk på skinner.

Men det må være mulig å arrangere en turnering uten å tenke at ungene skal ha tid til Dyreparken, badeland, strandliv og hva en måtte ønske. Det blir både dyrt og ensformig å leve på turneringsmat i dagesvis. Spesielt når kampene spilles så sjelden.

Heldigvis skinner som regel sola på Sørlandet.

Ungene og vi foreldre koser oss i hjel. Heia Frøyland, heia Frøyland! En enorm glede når guttene lykkes på banen. Skuffelse som legges bak oss når det ikke går veien.

Neste år må vi lage en skikkelig heiagjeng, tenker jeg. Vi kan virkelig gjøre det meste ut av denne turen. Tankerekken avbrytes av at treneren til en av guttene kommer meg i møte og spør meg hvor poden har blitt av. Oppvarmingen har vart i 10 minutter allerede. Jeg løper perpleks rundt på området for å finne ham. Mister 7-åringen i et tegnetelt på veien. Fant henne heldigvis igjen.

Ah! Festivallivet!

Hva skulle laget gjort uten meg, tenker jeg, der jeg fornøyd har funnet sønnen min. Kampen er i gang. Heia Frøyland, heia Frøyland! Hele nabolaget fra hjembygda er tilstede. Det er nesten som å gå i lokalbutikken.

I skrivende stund får jeg telefon fra venninna mi. Verken hennes sønn eller min svarer på mobilen. Oppvarmingen er snart i gang. Jeg ringer rundt. Ingen svar. Melding tikker inn; nå kom de. Krisen avverget.

Heia Frøyland, Heia Frøyland!

Lettere solblåst sitter jeg nå på hytta med to av ungene. I morgen venter siste kamp, før bilen skal pakkes og Rogaland venter. Jeg har vært tankefull denne helgen. Ruget på dette innlegget. Hva vil skje med neste generasjon?

Jeg har lenge vært bekymret for at vi pakker ungene inn i bomull. Smører matpakker for dem, kjører dem rundt og sørger for at dopapiret til dugnaden selges.

Nå har visst galskapen nådd sommercupene også. Vi voksne har offisielt inntatt alle arenaene ungene våre har. Antagelig livredde for at de ikke skal mestre livet. En flat madrass. Vannflasken som ble liggende igjen hjemme. Tanken på at de ikke møter forberedt.

Hvem skal passe på oss når vi havner på gamlehjemmet, spør en venninne jeg treffer mellom kampene. Vi syr puter under armene på ungene, sier hun. Før vi begge haster avgårde på hver vår kamp.

Vi er begge smertelig klar over at vi kjemper en felles kamp. Kampen om foreldreskapet og foreldrerollen. Behovet for å slippe. Samtidig en følelse av å ha kontroll. Ønsket om å være en ansvarlig forelder. Tilstedeværende.

Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann.

For unger som aldri har tatt ansvar for eget liv vil få et brutalt møte med voksenlivet. Kanskje kommer det noen som tar ansvar for oss når den tid kommer, trøster jeg meg med.

Men det beste hadde kanskje vært at vi slipper ungene våre fri før den tid. For de trenger å erfare livet. Uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere.

Vi har hatt vår tid på turneringer. Nå er det ungene sin tur.

Heia oss foreldre! Klarer vi det, mon tro?!

PS: jeg stiller gjerne som ekstra foreldrekontakt og lagleder på neste turnering. 

Har du noen gang følt at du har så mye å fortelle at du ikke vet hvor du skal begynne, eller når du skal stoppe? Eller at du mens du snakker får så mange ideer at du aldri blir ferdig med det du skulle ha sagt, men du velger å avslutte der og da?

Det kunne vært kjekt å være oppmerksom på bruken av komma og punktum innimellom. Men det er ikke så lett når det bobler over. Alle bøkene jeg skulle skrevet ligger og murrer inni meg. Jeg googler stadig skrivekurs og skriver lapper til meg selv. Leser bøker og drømmer meg bort.

Venter på at inspirasjonen skal komme.

Elsker eventyr og magiske historier. Men også de fra det virkelige livet. Historien vår, og hvor vi kommer fra. Har blitt anbefalt å være mer oppmerksom på mine emosjoner og leve i nuet. Være mer med familie og venner. Prioritere samholdet.

Hvis ikke kan det visst være lett å miste veien av syne.

Men det er så mye som skjer. Og det er så gøy!

Per nå kaller jeg deg for Boka mi, mens jeg drømmer meg tilbake til Lille Lørdag og ungdommens morsomheter. Tenker på hvorfor det ikke lages gode filmer lengre? Før kom de som perler på en snor. Nå ser man tidvis en film man liker, mens vi overveldes av de dårlige. Hvem kan glemme Con Air eller The Rock? For ikke å snakke om Forrest Gump. The Mask. Dum og dummere. Mrs Doubtfire! Og Stekte grønne tomater..

Det var tider.

I barndommen måtte vi på videosenteret for å låne film. I perioder måtte vi også leie videospiller. Pappa jobbet med data og hadde ansvar for Videoverden i Sandnes. Det gjorde at vi fikk låne ubegrenset med filmer. Det hendte at vi lånte med oss fire filmer hjem. Tenk den luksusen! Gleden av å sette på en film, og irritasjonen over filmer som ikke var spolt tilbake.

Det var de tider hvor Fraggleberget lå på topp for de minste, mens de voksne så på Dynastiet. Krystle og Blake var de store heltene. Også Alexis da. Den gang visste vi hva vi skulle snakke om rundt lunsjbordet. Og vi visste hva vi burde spise og når.

Vi kunne lese artikler som «Den som sover spiser ikke», i Shape up, mens en drakk Tab og spiste magerost. Tab smakte rart, husker jeg. Jeg likte bedre Pink Panter, eller Love-brusen. Ekstra stas var det med boksen med de røde leppene. I starten av tenårene kunne det ikke bli mer hot.

Jeg elsker nostalgien, samtidig som jeg ikke kan få nok av selve livet. Jeg kan sitte i timesvis og høre gamle historier og se i fotoalbum, samtidig som jeg lengter til puslespillet, eller boka, som enda ikke er ferdig. På toppen av det hele er det så mange steder jeg skulle vært. Ting jeg skulle vært med på.

Er det rart man aldri har tid til å fullføre setningene?

På mandag var jeg kjapt innom kjøpesenteret, før jeg dro mot hovedstaden. Med munnbindet på var restriksjonene plutselig tilbake. Det føltes litt uvant, for friheten hadde vært så god. Og som vi savnet å være sammen. Tilbake var den klamme munnmaska, som gav hint om dagens middag og et desperat behov for luft.

Men det var gleden over juleferien som fikk meg til å ikle meg masken. For plutselig ville de to eldste guttene ha dress til julefeiringen. De gledet seg sånn til å treffe familie og venner. Etter mer enn et år i unntakstilstand. Det ble handel hos både Dressmann og Cubus. De ville bli godt brukt, trøstet jeg meg for kjøpet, både dette året og kommende år. Fordelen ved å ha unger tett som hagl er de kan arve klær, noe som rettferdiggjør mang et kjøp.

Hjemme brant det livlig i peisen, og veden var godt plassert i garasjen. I et hus som nærmer seg 100 år, kan man trygt si at det er styggelig kaldt i disse dager. Det var derfor kjærkomment da vi endelig fikk installert peisovnen tilbake i stuen, etter å ha stått uten i to måneder. Det er visst ventetider hos peismontørene for tiden. Og mangel på ved.

Strøm er et hett tema for tiden. Og utfordrende for mange. Med rette.

Da jeg kom til Oslo var det kaldt i leiligheten, og jeg kunne lese i avisa at vi stortingsrepresentanter tok til oss av goder, nå også gratis strøm.

Det har skjedd flere ganger i løpet av de siste fem årene at jeg har drømt meg tilbake til privat næringsliv. Til en tilværelse preget av pragmatisme, ikke polarisering. En tilværelse hvor det at vi blir mistrodd ikke er en normal. Til en hverdag hvor jeg kan sitte rundt middagsbordet med familien, og snakke om dagens små og store hendelser.

Jeg savner normalen. Dager uten korona. Dager uten politikerforakt. Et samfunn hvor vi gir som for hverandre. Nå får vi meteren tilbake. Det er bra. Men det har også mange konsekvenser.

Samtidig har vi politikere en tillit vi må gjenvinne. Dersom vi ikke klarer det frykter jeg for rekrutteringen i politikken i fremtiden. For vi trenger politikere som har levde liv, og som også lever sine liv. Vi skal kunne være folkevalgte, i nasjonalforsamlingen og i eget fylke. Og vi må ha tillit.

Nå skal vi samtidig bekjempe en pandemi.

Sjelden har jeg savnet trygg ledelse og stødig styring mer enn nå.

Bent Høie, jeg orker ikke mer!

 

Hei, jeg heter Simen og i dag, onsdag 17. november har jeg og min skole OD-dag, og jeg fikk muligheten til å følge Margret en hel arbeidsdag. Her er en kort oppsummering!

Dagen startet som alle andre dager, jeg står opp og setter meg på bussen. Men denne dagen tok jeg ikke bussen til skolen, men til stortinget. Jeg møtte Margret i resepsjonen og hun tok meg veldig godt imot. Etter at vi hadde hilst var jeg så heldig at jeg fikk en privat omvisning på stortinget. Jeg ble vist kontorer, talerstoler, matsaler og masse annet. Margret viste meg kontoret hennes, der jeg la fra meg bag og jakke.

Jeg sa at jeg var åpen for alt og kunne gjøre alt hun ba meg om. Jeg jobbet både i SoMe-teamet, men også på egenhånd. Margret hadde jo nesten en fullbooka dag foran seg, + meg slepende etter. Men jeg må si at det var KJEMPEGØY å få kjenne på politikerlivet. Møter og telefonsamtaler kan høres veldig kjedelig ut, men nei, når du jobber som politiker så jobber du jo med hvordan landet og samfunnet skal drives og bygges. Så du får muligheten til å påvirke din og min hverdag.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble starstrucked hver gang jeg så en kjent politiker, jeg gapte mens alle andre så rart på meg. Jeg syntes det var så kult av jeg fikk muligheten til å jobbe på stortinget en hel arbeidsdag. Jeg vil også gjerne takke alle i 4.etg på stortinget for en super gøy, inspirerende og morsom dag. Så hvis skolen din skal ha OD-dag, så ikke nøl med å spørre en av de flinke og snille folka i 4.etg!

Etterord av Margret:

Simen ble medlem i Høyre under valgkampen og har allerede engasjert seg i Bærum Unge Høyre. Dersom fremtidens ungdom er som Simen ser det lyst ut. Han var sporty og tok alle utfordringer. Alt fra å skrive statuser på sosiale medier til å skrive leserinnlegg, og delta i møter med Jan Tore Sanner. Kan røpe at jeg også var en smule starstrucked de første gangene jeg traff ham. Og flere med ham. Takk for super innsats, Simen, og at du også gjorde hjemmeleksen og skrev et blogginnlegg om dagen. Levert i tide.

Du er alltid velkommen tilbake for en prat!

 

En lang valgkamp er over. Vi nærmer oss innspurten av en regjeringsperiode, av en pandemi, og ser konturene av høsten som møter oss. Det er blitt kaldere i luften, men sjelden har vi hatt så mange fine dager som den siste tiden. Jeg er glad i værskiftene og de tydelige skillene vi har mellom de fire årstidene.

Kanskje var det også nå på tide med et bytte i politikken. Jeg tror folk var leie av pandemi. Kanskje også leie av alle begrensningene vi har levd med, alle hensynene som må tas. Det har vært tungt å være så isolert. En virkelighet vi ikke har kjent på tidligere.

Derfor har det nok også vært euforisk å endelig kunne drive valgkamp igjen. Å kunne møte andre mennesker og snakke om det folk er opptatt av. Det har kommet mange nye medlemmer til i lokalforeningene på Jæren. Mange brenner for blå politikk, og engasjementet er stort.

Men det var også et flertall av velgerne som ønsket et alternativ til blå politikk. Flere alternativer, som nå skal se om de kan komme frem til en enighet. Det har vært mange lovnader underveis, og jeg må ærlig innrømme at det nå skal bli godt å kunne følge opp på alle disse lovnadene. Vi vet hva vi har hatt de siste åtte årene. Det blir spennende å se hva som kommer.

Også hos ungene har jeg merket et gryende politisk engasjement. Gjennom NRK Super, sosiale medier og praten som går merker jeg at de fanger opp bruddstykker. Jeg kan ikke huske at vi var så oppdaterte på den alderen. Det er kjekt å se at politikken også engasjerer hos de aller yngste.

Selve valgdagen var jeg ganske rolig. Jeg hadde en god magefølelse. For dette kom til å bli bra. Uansett hva utfallet ville bli. For Rogaland ble det et veldig godt valg. Mange gav oss sin stemme og ønsket mer av vår politikk, og flere av kommunene hadde tall som lover godt for kommunevalget om to år.

På vei mot valgvaken var jeg på kjøretur med ungene, da en av dem plutselig brøt ut: «Nå er det vanlige folks tur? Sier de virkelig det?». Vi hadde visst kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre. «Hvem er de uvanlige folkene da?», kom det undrende fra en av de andre. De var rett og slett ganske skrekkslagne over at sånne ordspill kunne fungere. Litt senere spurte de meg hva som var Høyre sitt slagord. «Jeg tror på Norge» svarte jeg dem, og også «Muligheter for alle.» Mye bedre, kom det kontant.

Slagord er mye diskutert disse dagene. Burde Høyre heller hatt «Stø kurs», fikk jeg et spørsmål om. Jeg tror ikke vi skal bruke tid på å diskutere disse noe særlig. Men det er verdt å tenke over om det enkle ofte er det beste? Med ordene vi bruker forteller vi også en historie. Om oss. Eller om oss og dem. Ord er makt.

Nå er makten endret. Dagen derpå måtte jeg fortelle ungene at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister. «Åh, så nå er det endelig de vanlige folkenes tur», kom det tørt fra en av guttene.

Det er Arbeiderpartiet sin tur nå.

Det er kanskje ikke så dumt at de skal få vise kortene sine. Landet trenger stødig styring i årene som kommer. Tøffe prioriteringer står på agendaen. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet med tid og stunder kommer til å gå bort fra dette slagordet. For jeg er helt sikker på at de kommer til å søke å føre en politikk til gode for Norge. Og da mener jeg hele det Norge, som vi alle er blitt så glad i.

Jeg ser frem mot en ny sesong på Stortinget. Denne gang som en konstruktiv opposisjonspolitiker.

Mitt første velmenende råd til Jonas Gahr Støre er, dropp slagordet.

Gratulerer, og lykke til med viktig arbeid for landet!

Vi kan snakke på inn- og utpust om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre de strukturelle grepene som fremmer dette. Det hjelper ikke å bare lovfeste retten, slik flere partier på venstresiden vil. Høyre har lyttet til blant annet Norsk Sykepleierforbund som peker på at deltidsproblemet må sees i sammenheng med arbeidsdeling, bemanning, vikarbruk og turnus.

Den eneste måten vi kan løse dette på, er å jobbe sammen.

Helseminister Bent Høie og leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen sto nylig skulder til skulder i en stor VG-sak. De går sammen for å få flere hele stillinger. Helseministeren sier han vil be Helseregionene om å intensivere arbeidet med å øke deltidsstillinger til heltid. Videre vil han sette ned et partssammensatt utvalg, sammen med Sykepleierforbundet og andre sentrale parter i arbeidslivet, for å lage en felles plan for hvordan vi skal få opp andelen heltid.

Utviklingen går heldigvis i riktig retning. I dag jobber over 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013 da Høyre og Erna Solberg tok over. Flere som jobber deltid sier at de ønsker å jobbe mer. Men vi er ikke i mål ennå. Derfor er Bent Høies sterke signal viktig. Resultatet vil være at flere, spesielt kvinner, får større stillinger.

Det må også tas tak i deltidsproblematikken lokalt. Slik situasjonen er nå, blir nye arbeidstakere sosialisert inn i et arbeidsliv hvor deltid er normalen. Da taper samfunnet bærekraft, for det er ingen tvil om at vi er avhengige av all den arbeidskraften vi kan få for å opprettholde velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda.

Flere kommuner har prøvd ut langvaktturnuser og medleverturnuser, for å se om dette kan løse noe av utfordringene. Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag. På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Arbeidstakere med helseproblemer kan oppleve det for slitsomt å jobbe heltid, deltid kan også være ønskelig på grunn av omsorgsoppgaver og andre forpliktelser og interesser. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet kan ha en høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger gjør det vanskelig å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt. Vi må våge å snakke om både den frivillige og den ufriville deltiden.

Arbeidet for en heltidskultur gjøres gjennom god dialog mellom de ansatte, tillitsvalgte og ledelsen. Ambisjonen må være heltid, gjennom at partene finner gode løsninger lokalt. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Gjennom økt heltid får vi høyere kompetanse og bedre tjenester.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt! Det er vanskelig å sette ord på hva som står på spill ved dette valget. For hver måling endrer bildet seg.

På venstresiden trekkes politikken stadig mer mot venstre. Staten skal bli større. Valgmulighetene mindre. Det skal bety noe hvem som skal gi tjenestene. Det snakkes mindre om tjenestene som skal gis. Valget betyr noe for hvilket samfunn som venter oss. Nå er det vanlige folks tur. De rike skal tas. Skatt er det eneste saliggjørende.

Det er verdt å dvele ved.

Skatt er et viktig virkemiddel. Det sørger for omfordeling ved at vi yter etter evne. De med mest skal betale mest. Samtidig skal velferdsstaten være mest for dem som trenger det mest. Da må den også være litt mindre for oss andre. Vi må ha målrettede tiltak for de som trenger det. Ikke universelle ordninger som gjelder alle.

De største forskjellene er mellom de som er i og utenfor jobb. Derfor er det så viktig at det skapes jobber, særlig i privat sektor. Det er disse jobbene som gir oss en offentlig sektor med gode velferdstjenester. Da trenger vi personer som satser og tar disse sjansene. Som politikere skal vi gi de beste rammevilkårene. Da bør vi eksempelvis sørge for at vårt skattesystem ikke straffer en norsk hotelleier annerledes enn en utenlandsk.

Vi trenger videre en skole som ser den enkelte elev. En skole hvor det ikke skapes motsetninger mellom mesterbrev og mastergrad, og hvor en legger til rette for at en kan lære hele livet. Både i skole og i jobb. Vi må flytte grensene for det etablerte. Er det høyskolen som betyr noe for utdanningen din i distriktene, eller er det lærerne, som kan komme der du er? Mens Sp snakker om skoler og bygninger er vi opptatt av hva som møter oss i skolen. Da er og blir læreren den viktigste faktoren. De har sørget for rekordhøy fullføring i de videregående skolene i Rogaland dette året.

I helsevesenet skal vi møtes av mennesker som ser oss. Slik som i pakkeforløpene som er laget for kreftsyke. Det at en i tøffe perioder av livet får en person som følger deg gjennom løpet, og forteller deg hva og når det skal skje. Det handler om å bygge skreddersøm rundt den enkelte, og sørge for trygghet og god behandling. Pasientens helsevesen, hvor du er i sentrum, og skal kunne velge mer.

Dette valget handler om oss. Det handler om hvilket samfunn vi skal leve i. Jeg tror på et samfunn som bygges nedenfra. Et samfunn der du og jeg får bidra, og hvor det ikke betyr noe hvor du kommer fra. Du kan ha droppet ut fra skolen, eller være høyt utdannet. Du skal uansett ha en plass i arbeidslivet. Om du jobber i en barnehage som er offentlig, eller driver private hjemmetjenester for eldre er du like viktig. Du bidrar til vår felles velferd. Dette samspillet gir oss også et bedre og mer mangfoldig velferdstilbud.

Jeg engasjerte meg i politikken fordi jeg vil skape en trygg fremtid, også for kommende generasjoner. Etter hvert som det har blitt fire barn har den personlige investeringen blitt større. Det handler om å gjøre gode valg for fellesskapet. Sørge for at vi får mest ut av hver krone brukt. At samfunnet gir oss hjelp når vi trenger det. At du blir sett, hørt og forstått.

Med denne regjeringen er det flere som fullfører i skolen, helsekøene går ned og det har vært rekordhøy satsing på veier og forskning og utvikling. Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

På mandag går min stemme til Høyre. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen bedre kandidater til å styre landet enn Erna Solberg. Hun har styrt landet trygt gjennom oljekrise, flyktningkrise og nå pandemi. Norge er i en særstilling, både økonomisk og helsemessig.

Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen