Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen

Mandag var jeg på landbrukspolitisk konferanse og fikk med meg mange gode innlegg om landbruk, klima og teknologi. Det ble snakket om Paris-avtalen som trådte i kraft 4.november 2016, som et resultat av et arbeid som ble påbegynt allerede i Rio, tilbake i 1992.  Rio-avtalen ble signert rundt samme tid som min naturfaglærer predikerte mer ekstremvær i fremtiden, som et resultat av vår miljøpåvirkning. Hvert år hvor vi har opplevd varmere somrer har jeg tenkt tilbake på denne timen i naturfag med en litt vond følelse i magen. Kan vi virkelig bare fortsette som før?

Svømmeføtter
Skotøy for fremtiden?

Det særegne med Paris-avtalen er at den omfatter samtlige land, ikke bare de rike, hvor målet er å unngå temperaturøkning over 2 grader, den skal helst være under 1,5. Aldri før har verdens land vært så raske å slutte seg om en avtale. Det har vært høyst nødvendig, for det er ingen tvil om at noe må gjøres. Årstidene viskes ut og vi opplever stadig mer ekstremvær, noe som setter helt andre krav til samfunnet og hvordan vi organiserer oss.

Når jeg var liten sa mammaen min: “Spiser du ikke opp maten din blir det stygt vær i morgen.” Lite visste jeg, antagelig ikke hun heller, hvor sanne disse ordene var. Hva er det så gir oss disse dramatiske endringene? Kortversjonen er at det er ubalanse i karbonkretsløpet. Vi forbruker for mye fossil energi, vi fjerner for mye skog, det er for mye som råtner og industrien avgir for mange gasser. Hva gjør vi så med denne situasjonen?  

Et tankekors er at det hvert minutt fødes over 300 barn til denne verden. Hvilken verden skal de vokse opp i? Jeg funderer mye over dette, mer etter at jeg selv ble mor. Hva skal vi gjøre for å gi barna våre de beste fremtidsutsiktene?  Hvilken verden vil de kommende generasjonene møte?

Lyder 1 dag gammel i 2011
Lyder 1 dag gammel i 2011

Vi hører om det grønne skiftet og at vi må omstille oss. Bærekraft er ikke bare et moteord, det forteller noe om hvordan vi må tenke, i alt vi gjør. Fremtiden vår ligger i å bruke det fornybare og biologiske, vi kan ikke bare fylle verden med plast. Matavfallet vårt står for en vesentlig del av utslippene.  Bare i Norge kaster vi årlig over 360 000 tonn spiselig mat. Det tilsvarer klimautslippene fra 375 000 biler og verdier for 20 milliarder hvert år. Vi må ta grep.

Det snakkes mye om olje og gass, konsekvensutredning og fremtiden for denne næringen. Sett i et nasjonalt perspektiv er dette næringer som gir utslipp, men i et globalt perspektiv er det elementer som er med på å redusere de totale utslippene, som følge av eksempelvis redusert kullbruk i Europa. Komplisert? Miljøspørsmål er kompliserte og må ses i en sammenheng. Derfor er det positivt at vi nå har fått Paris-avtalen. Oppfølgingen av denne er et av våre tids største prosjekter, og det skjer ved inngangen til det som kalles den 4. industrielle revolusjonen.

Vi må ta grep, for fremtiden er her, nå.

Bruk hodet, vi har bare en klode!

Jærbu på tinget?

Det er jammen meg travelt å være politisk engasjert. Spesielt når det skal kombineres med familieliv og en 100 % jobb i privat sektor. Å bli stortingskandidat innebar plutselig en hel haug med oppgaver som skulle gjennomføres innenfor normaldøgnet. En vanskelig oppgave når man normalt finner sengen før 22.00. Min far ringte meg en dag og lurte på om jeg satt og jobbet ved kjøkkenbenken. Han trodde jeg som stortingskandidat var frikjøpt for å drive valgkamp. For de som måtte leve i den villfarelsen kan jeg bare avkrefte med en gang, at sånn fungerer det ikke.

Det eneste som har forandret seg for min del er at jeg må jobbe enda hardere med å “selge meg selv”, i form av å bli en kjent person som du skal ha lyst å se på stortinget. Dette innebærer at jeg har fått med meg et eget team som skal hjelpe meg på veien, basert på dugnadsånd og et ønske om å hjelpe meg. Det er fantastisk at det finnes slike mennesker i verden, de som jobber for det de tror på, uten å spørre hva det innebærer for egen del.

Disse menneskene finner vi overalt, i politikken, i idretten og i det frivillige organisasjonslivet. De gjør en innsats for at du og jeg skal få en bedre hverdag, for at ungene våre skal gå på en god skole, kunne gå på fotballtrening og være sammen i gode nærmiljøer. Takk og pris for disse menneskene! Sammen med denne gjengen arrangerer jeg medlemsmøte, på Mellombels på Bryne, 18. april. Sett av datoen, så vil mer informasjon følge. Jeg garanterer en kjekk kveld i flotte omgivelser og godt selskap. 

P1020987

I dag har jeg vært på landbrukspolitisk konferanse i Stavanger. Tema var «Klimabasert landbruk – Parisavtalen ned på jorda». Masser av inspirasjon og tankevekkende innlegg som fikk meg til å tenke tilbake på min lærer i naturfag på Frøyland ungdomsskole. Han lærte oss om drivhuseffekten og sa at vi ville oppleve varmere klima dersom vi ikke klarte å redusere forbruket vårt. 20 år senere sitter jeg på konferanse og ser bevisene på det han snakket om.

Mer om det krever et helt nytt blogginnlegg!

To be continued..

Vinterferie

Vinterferien begynte med overambisiøs pakking de to siste kveldene før avreise. Jeg angret allerede halvveis i pakkingen og tenkte på hvor mye lettere det hadde vært å blitt hjemme. Vi ventet på de to eldste som skulle komme hjem fra skolen og var klare til avreise. Jeg hørte hyling utenfor og tenkte i mitt stille sinn at kranglingen var i gang allerede. Det var imidlertid Eilert som hadde snublet på vei hjem fra skolen og kom med blødende munn og løse tenner. Dermed ble første etappe Bryne tannklinikk med fullpakket bil, fire unger, en au pair og to foreldre med høye skuldre. Det var heldigvis ingen skade skjedd, de løse tennene skulle ut og nye friske ventet ivrig for å få komme frem.

På vei opp til Bortelid hadde vi kun tre spystopp. Ved siste spykule endte jeg opp med å handle på tidenes dyreste matbutikk mens faren skiftet klær og vasket bilstol. Hvor dyrt kan det være tenkte jeg, det ble dyrt. Kjekt å kunne sponse utkantstrøkene slik at vi har tilgjengelige butikker også der tenkte jeg, så det gikk til en god sak. 

Vinterlandskap
Vinterlandskap

Vel fremme kom vi til hvit vinter og rene julestemningen. Det kom mye snø i løpet av uken, ispedd med sol og blå himmel i perioder. Dagene gikk stort sett med til å ta av og på skitøy, pakke sekk og pulk, og holde humøret oppe. I slike stunder priser jeg mine foreldre og deres pågangsmot for å få oss opp til fjells hver helg i oppveksten. Det er hardt arbeid både mentalt og fysisk, men belønningen er verdt det. Gleden over å kunne trå nypreparerte løyper og se at barna forsvinner i horisonten, langt foran sin gamle mor, gjør det verdt alt strevet. Ungene har knekket koden, føler mestring, og har skiglede. Kan man ønske mer?  

Charlene på ski for første gang
Charlene på ski for første gang

Charlene på 22 hadde sin første opplevelse på ski. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin, studert skiteknikk på Youtube og imponerte dermed stort i løypene. «Et eventyr» var første kommentar fra Charlene når hun kom opp i hvitkledd vinterlandskap. Ingen tvil om det, det er et eventyr med snø og frisk fjelluft.

Siste dagen hadde vi pølsepause mens ungene rant på ski og akebrett i sporet. Det var en kort og slak bakke, plankekjøring tenkte jeg. Plutselig hørte vi en intens men fjern skriking og oppdaget at Lyder var ute av syne. Han hadde rett og slett havnet utfor sporet på rumpeakebrettet og havnet rett ut i ei elv som rant under snøen.

Trygg og varm i pulken
Trygg og varm i pulken

Snartenkte onkel Erik og tante Iri stormet bort, fikk tak i armen hans og dro ham opp. Han var våt fra topp til tå og rimelig i sjokk av møtet med iskaldt vann og mørke. Vi fikk raskt av ham klærne og på med varmt ullundertøy og tante sin dunjakke. Tvillingpulken var plutselig god å ha igjen, og jeg hadde med meg to barn i pulken på vei ned fra fjellet, Leonore på 1,5 år og Lyder på 5. I etterkant innså vi hvor heldige vi var, og hvor galt det kunne gått. Takk og pris for at det gikk som det gikk.

Lørdag morgen pakket vi mengder med klær, mesteparten ubrukt, vasket vegger, vindu og gulv og satte nesen hjemover. Vi hadde kun et spystopp på veien! Første vaskemaskin var satt på 5 minutter etter hjemkomst og etter et døgn sviver den fremdeles kontinuerlig, som vanlig. Hverdagen er i ferd med å innhente oss. 

Familien Hagerup Gjesteland har hatt en fantastisk ferieuke med alt som følger med. Vi har sovet, spist, gått på ski og lekt. Lange frokoster, ettermiddagshvil, kveldshvil og tidlig i seng.  Perfekt avkobling og etterlengtet samvær med deler av storfamilien, som det skal være. 

 
Jeg gleder meg allerede til neste ferie, men jeg kjenner at jeg gruer meg litt også. Bare litt. 

Å vera, eller å være? Første debatt

I min aller første debatt vart eg tvungen til å møta ein av mine store utfordringar i livet, forholdet mitt til nynorsk. Eit heller anstrengt forhold, som har vore meir prega av angst og motstand, enn glede over språket. Eg skalv i armen når eg skulle halda mikrofonen og gje mitt fyrste svar. Det var ikkje av skrekk for nynorsken, men heller av frykt for målfolket og korleis dei ville reagere på det eg sa. Det kan og ha noko å gjera med at det var min første gong i debatt, men det blir ei anna historie.

Eg undrar meg om eg er eit dårlegare menneske fordi eg ikkje nyttar nynorsk som mi målform. Ville det eg sa hatt større tyngde, og ville du trudd meir på det eg skreiv dersom eg skreiv på nynorsk? Ville verda vore vakrare, og tennene mine kvitare dersom eg hadde skreve nynorsk? Eg trur ikkje det. 

Mitt vanskelege forhold til nynorsken kjem av personleg erfaring. Eg er oppvaksen på Stangeland i Sandnes kommune. Heilt fram til slutten av 5. klasse gjekk eg i B-klassen i ein av to bokmålsklasser. I 1992 flytta eg med familien min til Kverneland, kor mor mi vaks opp. Eg kom til eit nytt miljø, ein ny klasse og ei ny målform. Det var spanande med ny skule og nye vener, men og mykje som opplevdes framand. Språket var ein av dei tinga, og språkleg glede blei til frustrasjon over manglande mestring.

Eg hadde alltid vore glad i å lesa og skriva, og skreiv mi første «bok» når eg gjekk i 2. klasse. Eg var stolt som ein hane over resultatet. Når eg no nyleg fann denne att såg eg at det ikkje var eit einaste punktum i heile teksten, ein heil del stavefeil var det og. Det som likevel var der var gleda over å fortelja ei historie og formidla den ved hjelp av det skrivne ord.

I mi verd må det vera det viktigaste, sjølve bodskapet. Kva ein ønskjer å seie og korleis ein seier det, men ikkje kva slags mål en seier det på. I vaksen alder har eg fått eit mindre anstrenga forhold til nynorsken. I Time kommune står nynorsk sterkt og som folkevald har eg har lese meir nynorsk dei siste 5 åra enn eg gjorde tidlegare. Eg ser ikkje på det som noko negativt. Eg ser det heller ikkje som negativt at eg nyttar bokmål som mi naturlege målform. Det kjennes naturleg for meg, og eg skjemmest ikkje over dette. Burde eg kanskje gjera det? Eg skjemmest heller ikkje over å bu i ein nynorskkommune, og synes det er flott at dei er så flinke til å ta vare på språket. Burde eg ikkje tykkja det?

Høgre foreslår i nytt program at dei vil redusera norskkarakterane frå tre til to. Ein for norsk skriftleg og ein for norsk munnleg. Det synes eg er eit godt forslag. 190 vidaregåande skuler gjer det allereie som ei forsøksordning ved halvårlege vurderingar, og erfaringane er gode. Lærarane meiner at dei får betre tid til å rettleie og komma med gode, faglege innspel. Elevane tykkjer at dei lærer meir, og at dei får fleire nyttige tilbakemeldingar undervegs. Forsøket syner og at ordninga gjev elevane meir mengdetrening i å skriva, både på hovudmål og sidemål. Øving gjer meister.

To standpunktkarakterar bør vera tilstrekkeleg i norsk, og eg trur me framleis vil ha to levande skriftspråk i Noreg dersom me fylgjer Høgre sitt forslag. Forandre noko, for å bevara noko. Gjera begge målforma relevante, gjennom måten me lærar dei på. Høgre føreslår og at ein innfører tekstar på begge målforma fra første klasse av. Dette gjer elevane tidligare kjennskap til sidemålet sitt, og ein lærar på ein ny måte. Kven hugsar ikkje dialektlæra i norsktimane? Ikkje noko ein fekk karakter på, men ein situasjon kor ein lærte gjennom interesse og nysgjerrigheit.

Språkleg glede og mangfald. Eg meiner at me har plass til begge målforma i norskundervisninga i tillegg til den munnlege delen, men me treng ikkje tre karakterar for å vektlegga viktigheten av kvar enkelt.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

PS: Avslutningsvis må eg få seie at min første debatt gjekk betre enn forventa. Eg hadde grua meg ein heil del, men fann fort ut at målfolket er ganske like folk flest. Dei hadde ikkje kvitare tenner, men meinte kanskje at verda blei litt vakrare på nynorsk.

Eg vonar og trur at me likevel kan leva lenge og godt saman i landet, for me er alle ein del av det som gjer Noreg identitet.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken,  en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Min mor og Gabriel giftet seg i Paris
Min mor og Gabriel giftet seg i Paris

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.

Fra særstilling til omstilling

Mandag 30. januar hadde jeg første offisielle dag på “jobben” som heltidspolitiker. Vi toppkandidater for Rogaland Høyre hadde et spennende program foran oss, med besøk hos Statoil, NRK, UIS og SUS.

Dagen kom tett etterfulgt av at Rogaland Høyre hadde hatt sitt årsmøte i Haugesund, hvor vi diskuterte programmet for stortingsvalget og ble enige om to viktige resolusjoner, eller felles uttalelser. Det ene var at dobbeltsporet på Jæren måtte prioriteres, og det andre var at vi måtte ha fokus på å få de unge inn i arbeidslivet. Viktige tiltak i en tid hvor vi trenger å satse på både kollektivtransporten og arbeidskraften, nå og for fremtiden.

Første politiker-selfie
Første politiker-selfie

Da var det gledelig å besøke en bransje som har gått fra særstilling til omstilling, og som på tross av dette prioriterte lærlinger. Statoil hadde økt antall lærlinger fra 2016! De jobbet langsiktig på flere områder, og hadde med visjonen “Shaping the future of energy” tatt inn over seg at næringen var i endring.  De jobbet videre mot at industrien i fremtiden kom til å inneholde også andre elementer, innenfor blant annet fornybar.

I samtale med universitetet og sykehuset kom vi inn på eldrebølgen som nærmer seg, en bølge som vil merkes ekstra godt i vårt fylke, som en følge av den store oljeboomen som var på 80-tallet og alle tilflytterne som kom til regionen. Dette stiller krav til oss i forhold til innovasjon og nytenkning. Jeg lo litt første gang jeg hørte om toaletter som vasket og tørket automatisk, men fikk et helt annet perspektiv på det når jeg hørte hvordan det har revolusjonert deler av hjemmetjenesten. Dette i forhold til arbeidsforhold, men også menneskeverdet og privatlivet.

Jeg avsluttet en innholdsrik dag med “Bondemøtet” på Varhaug, hvor landbruket sto i fokus. En politikk som omhandler et av våre basale behov, behovet for mat. En ny landbruksmelding er under behandling, og denne vil være viktig for rammevilkårene til bøndene. Da er det viktig at vi som politikere finner de riktige virkemidlene, og gir bonden de best egnede verktøy til å produsere maten. Matpolitikk på kartet, som seg hør og bør i matregionen Rogaland.

Vi går spennende tider i møte! Endelig program for valget 2017 vil bli endelig vedtatt på landsmøtet i mars. Jeg skal delta på dette for første gang og gleder meg enormt!

Høyre vil gå inn i denne valgkampen med fire hovedtema:

  • Skape flere jobber
  • Kunnskap i skolen
  • Trygg omsorg, raskere behandling
  • Styrke forsvar og beredskap

Viktige tema i en verden som preges av digitalisering og endring, i et stadig høyere tempo, i et samfunn med nye trusler og utfordringer. Da gjelder det å finne de gode løsningene og skape et samfunn som stimulerer til initiativ og innsats.

Vi trenger menneskene, vi trenger hendene, vi trenger hodene, vi trenger dere!

Vi tror på Rogaland!

Motivert for innsats

Forrige helg hadde jeg hjemmeeksamen i HR-analyser, med påfølgende toppkandidatopplæring på Kringler Gjestegård. Etter to dagers intensiv skolering i Oslo føler jeg meg full av energi, og om mulig enda mer motivert for å kjempe for stortingsplass.

Påfyll under en hektisk hjemmeeksamen

Motivasjonsteori har alltid interessert meg, og jeg skrev derfor en eksamensbesvarelse relatert til dette og ledelse. Gode ledere samhandler med sine medarbeidere, viser retning, og gir støtte. De tilrettelegger gjennom gode strukturer og styrer kursen etter terrenget, ikke kun kartet.

I organisasjonslivet, og livet for øvrig, er den enkeltes motivasjon viktig, og da særlig den indre motivasjonen. Den kjennetegnes av at vi gjør noe for aktivitetens egen del og finner glede i dette. I dagligtale omtales det ofte som å være i flytsonen, man blir oppslukt av oppgaven og glemmer tid og sted. Det å kunne mestre, føle autonomi/frihet og være en del av noe, fremmer den indre motivasjonen.

Mestring

Autonomi

Tilhørighet

Så enkelt, så vanskelig. Etter å ha fordypet meg i ledelsesfag var det en omstilling å skulle skru på politikk-kanalen, men jeg kom raskt i flytsonen da jeg fant klare paralleller mellom grunnleggende motivasjonsteori og Høyres ideologi:

“Når mennesker får frihet til å bruke sine evner og krefter, skaper det også økt ansvarsfølelse. Det gir oss et varmere, bedre og mer bærekraftig samfunn enn et samfunn der politikere og byråkrater tar for mange beslutninger på folks vegne.”

God høyrepolitikk og MAT til folket. På Kringler fikk jeg den endelige bekreftelsen på at mine valg er riktige og ble trygg på mitt politiske ståsted. Jeg stemmer definitivt Høyre.

Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle. Politikken anses som viktig, men et godt samfunn kan ikke skapes av politikere. Et godt samfunn har frihet og mangfold, og gir rom for innsats og initiativ fra enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn, frivillige og næringsliv. Som samfunn skal vi sikre den grunnleggende tryggheten, samtidig som vi gir enkeltmennesker og familier frihet til å velge, rom til å satse og mulighet til å skape sin egen fremtid.

Politikk skapes i samhandling med andre, og det er de gode initiativene som skaper retning.  I helgen skal Rogaland Høyre ha fylkesårsmøte i Haugesund og diskutere videre politikk for de fire neste årene.

Med Høyre i regjering skal vi fortsette å fornye, forenkle og forbedre.

Vi tror på Norge!

Hvorfor være inne når alt håp er ute?

For nøyaktig to år siden, feiret vi på denne dag åpningen av Friluftslivets år 2015, ved Melsvatnet i Time Kommune. Jeg var der sammen med familien, og vi kunne nyte godt av god uteservering og levende flammer, i fin symfoni med hodelykter. En skikkelig kosestund og vitamininnsprøytning i en hektisk hverdag.

Å engasjere seg politisk fører som regel med seg andre verv, og for min del har det resultert i at jeg har vært engasjert som styremedlem i Jæren Friluftsråd siden 2012. Jeg har aldri ansett meg selv som et friluftsmenneske, men har alltid hatt et håp om å bli det. Det har blitt enda viktigere for meg etter at jeg fikk unger. De må få ta del i den gleden og forhåpentligvis la den bli en naturlig del av hverdagen deres. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var super på dette området, men jeg streber stadig for å gjøre litt mer, ute.

Mine søte små i fri luft
Mine søte små i fri luft

Vervet i friluftsrådet har gitt mye nyttig informasjon og inspirasjon i så måte. Jeg synes det har vært med å presisere behovet for og gevinsten ved å bruke naturen.  Det er vinn vinn, både for oss og for samfunnet for øvrig. Det gjør godt med frisk luft, og vi liker som regel å være ute.  I tillegg gjør det underverker for både kropp og sjel, eller som min mann sa, sist vi var ute: “Dette burde vi gjøre oftere, det er umulig å være i dårlig humør ute”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Friluftslivet har lange tradisjoner i norsk kultur, særlig som familieaktivitet. Barn og unges sosialisering til friluftsliv har til nå vært gjennom familien, men dette er i ferd med å endre seg.  Offentlige og frivillige organisasjoner får en stadig større betydning som formidlere av friluftslivstradisjoner. Det er gjort utallige studier som peker på at turer i naturen har positiv innvirkning på psykisk helse, noe som også viser betydningen av friluftsliv for norsk folkehelse. Arbeidet som legges ned av friluftsråd og andre frivillige organisasjoner er viktig, og må videreføres.

Jæren på sitt vakreste
Jæren på sitt vakreste

Unger har en egen evne til å kose seg over naturen og “se” alle de oppdagelsene den bringer med seg. En vårdag jeg var ute med sønnen min, som da var 5 år, kommenterte han at det ikke luktet så godt. Jeg fortalte ham at det var «hevdalukten», eller lukten av møkk. Da vi rundet svingen og kom ut i sola utbrøt sønnen min begeistret: «Her lukter det sol». Jeg kjente ikke denne lukten, men jeg kjente igjen gleden og følelsen av ro i kroppen, som traff meg i det samme solen skinte meg i fjeset. Denne frihetsfølelsen man føler som barn, når man kommer ut og har all verdens plass å boltre seg på og all verdens tid å ta av. Denne lykkefølelsen tror jeg mange finner igjen i de gode stundene man har senere i livet, ute i naturen.

Det gleder et “friluftshjerte” å se at flere og flere beveger seg ute, året rundt. Til og med på de verste dagene, enten det er etter snøstorm eller i fullt regnvær. Dette er ofte de dagene en får de flotteste naturopplevelsene, hvor en ser spor etter naturkreftene, og de strøk disse har gitt landskapet. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

En kan altså få mange fine opplevelser dersom man investerer i godt tøy og gode sko. Da kan en redusere antall timer på et treningsstudio, og heller kombinere fysisk aktivitet med frisk luft. Tar man med seg en god venn på turen får man også godt selskap, og kan således påberope seg kinderegg-effekten: Tre gode opplevelser i en pakke.

Er det egentlig noe å tenke på?

Ut på tur aldri sur 🙂

Arbeidsliv og svangerskap

Selv har jeg vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine svangerskap. Mange sier det er en bragd, andre ser på det som en normal. Jeg er enig med den siste gruppen, for graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at folk tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Omgivelsene gav ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte fosteret ved å velge jobb, og mange gravide kvinner mener faktisk at man er berettiget å avvikle litt fritid, i god tid før fødsel. «Det er ingen som takker deg i etterkant, du må tenke på deg selv nå» er ofte en gjenganger i vanlig dagligtale og kommentarfelter på sosiale grupper. En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring, og det vil skape utfordringer for velferdsstaten, dersom vi ikke snur denne «virkeligheten».

Vi blir gjennom livet møtt med hendelser som gjør at vi skaper et handlingsmønster, ut fra våre erfaringer og holdninger. Noen ting reagerer vi positivt på, andre negativt, mens enkelte ting har vi ingen sterke meninger om. Hvordan reagerer du eksempelvis på uttalelsen: “Graviditet er ingen sykdom”? Jeg reagerer negativt på denne, men det trenger ikke gjelde for alle. Jeg er negativ til setningen fordi jeg mener vi feilsnakker tilstanden, eller graviditeten.

Formen stigende, to døgn etter fødsel..
Formen stigende, to døgn etter fødsel..

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse.. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, det er ofte holdningene som styrer valgene. Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand. Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Da er det et interessant faktum at smerte er kulturelt betinget, og videre at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Svangerskap er ingen sykdom, men det kan medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap. Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum, og sannsynligvis ført til mer sengehygge.

Hva er så et normalt svangerskap? Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefraværet som følger av graviditet. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine 40 måneders gravide tilstand. En mindre sosial partner og energisk mor skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket. Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen. Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette, for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre. I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

“Går jeg på jobb med det som er friskt, eller blir jeg hjemme med det som er sykt”?

Store forventninger

Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.

Julemarked i Berlin

Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.

Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.

Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.

Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.

Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.

Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.

Julens beste leseopplevelse

Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.

Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.

Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..

Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.

Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.

Nytt år, nye sjanser!