I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati. Og det er en plikt. Det er en plikt å delta.

Jeg kom inn i politikken ved en tilfeldighet ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Lite visste jeg. Takk og pris for åpen barnehage. Det var kampen for den som gjorde at jeg tilfeldigvis ble bedt om å stå på en liste til kommunevalget i 2011. For et hell. For nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet.

Og dette har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Den norske likestillingsloven fylte 40 år i fjor. Den var et resultat av en bølge av kvinneoppgjør som skyllet over landet på slutten av 60-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene, men allikevel har vi fremdeles en del holdninger som truer disse rettighetene. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Heldigvis har vi flere rollemodeller som går foran, men vi må fortsatt være bevisste.

I følge SSB er 1 av 3 ledere kvinner, mens under en fjerdedel er toppledere. Ved forrige kommunevalg var det 28,3 % kvinnelige ordførere og 39 % kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Hvorfor skal det være sånn?

Jeg vil oppfordre kvinner til å heie hverandre frem, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati, men det fordrer at vi deltar og tar vår plass.

La oss bruke 2019 til å løfte hverandre frem, med mål om rekordhøy kvinnerepresentasjon i kommunestyrene til høsten.

Det krever tydelige kvinnestemmer og det krever kvinner som gir dem sin stemme på valgdagen.

Bruk stemmen din.

Gratulerer med dagen!

En gang per år går det busser fra Stortinget, opp i skauen, med et mål, skiglede. Jeg snakker om Stortingets skidag. I fjor passet det dessverre ikke for meg, så jeg var glad for at jeg endelig skulle få være med på dette. Det krevde en del planlegging, for man må tross alt ha med seg ski, men nattoget til Oslo funket fint. Hvis man ser vekk fra søvnen. Jeg følte meg mer død, enn levende, når jeg våknet tidlig tirsdag morgen, men skiene hadde jeg fått med meg.

Torsdag var den store dagen. Da pakket vi sammen skiklær og ski, og satte retning mot snøen. Alle var hoppende glade på vei inn i bussen, man var på hei med alle, og stemningen var god. Det var snakk om at vi var rundt 100 personer som skulle være med på denne dagen, hvorav 7 av oss var stortingsrepresentanter.

Jeg hadde avtale om å være med på Svaretimen hos NRK Rogaland, og testet derfor dekningen på vei opp til fjells. Så nok rimelig lite skivandt ut, der jeg gikk med Bose-headsett på fjellet. Hva gjør ikke politikere for oppmerksomhet? Vel oppe var det utdeling av startnummer og servering av Markajentenes sagnomsuste lapper. De står høyt oppe på listen over de beste jeg har smakt! Hemmeligheten var visstnok kefir, og masse smør. Det var rett og slett nydelig. Jeg måtte ha to på rappen.

14.30 koblet jeg meg opp på radionettet og reklamerte det jeg kunne for Stortingets skidag. Jeg utfordret rogalandsbenken til å stille mannsterke neste år, sammen med NRK Rogaland, som jeg anbefalte å ha livesending neste år. Både Dagbladet og TV 2 var faktisk tilstede, og jeg tror de kunne rapportere om svært god stemning.

Kl 15.00 brakte det løs med kvinnenes sprint. Vi var 11 kvinner som sto på startstreken, med mål om to runder før målpassering. Hele fem av oss var fra Høyre! Når startskuddet gikk satte jeg av gårde, og jeg merket fort at dette kom til å bli tungt. I den første bakken kjente jeg at sushien jeg hadde til lunsj ikke var tilstrekkelig, og det pep i brystet og verket i armene. Målet var bare å holde seg i bevegelse og ikke slippe noen forbi meg. Jeg så at de som lå foran holdt avstanden, innså min begrensning, og konstaterte at jeg ikke hadde god nok kondisjon til noe rykk. Det endte opp med en hederlig, men dog sur, fjerdeplass. Det betyr med andre ord at jeg må ligge i hardtrening frem mot neste år.

Vi gjennomførte deretter både stafett og herresprint, før det var Quiz og servering i fjellstua. Elggryte sto på menyen, Røde Kors serverte, og stemningen var på topp. Jeg havnet på bord med ansatte på Stortinget, som jobbet både i utredningsseksjonen og referentavdelingen. Disse jobber med å finne frem statistikk og fakta om saker vi melder inn, og skriver nesten ordrette referat fra alle stortingsmøtene. De kjenner alle lyder, ord og vendinger som kommer fra oss politikere, og noen av dem er bedre eksperter på enkelte dialekter enn andre. Jeg var visstnok ikke av dem som var vanskeligst å forstå. Det var rett og slett lærerikt og interessant å høre nærmere om deres arbeidsdag. I hverdagen møtes vi i gangene, eller i salen, men det er sjelden vi sier noe mer enn hei til hverandre. Denne kvelden bygde vi relasjoner og lagkultur. Slike stunder er viktige, og de gir motivasjon i en hektisk hverdag. Man blir rett og slett takknemlig over hverandres bidrag, og innser at vi alle er en del av et viktig lag.

De ansatte på Stortinget har virkelig imponert meg siden første dag jeg begynte der. Det er et utrolig servicenivå, og man får hjelp til det meste. Det er alltid et smil på lur, og man føler sjelden at man er til bry. De lever like uforutsigbare liv som oss politikere, og får et innblikk i norsk politikk som man burde skrevet bøker om. Denne dagen var iscenesatt av Stortinget idrettslag. All ære til dem for å arrangere slike dager. Frisk luft, hvit snø og godt selskap er balsam for sjelen. Jeg smilte fra øre til øre hele dagen, ja, jeg smiler faktisk fremdeles når jeg tenker på det.

Under premieutdelingen fikk Solfrid Lerbrekk og undertegnede vandrepokalen for beste komite. Gleden var enorm! Høyre vant vandrepokalen for beste parti tilstede, for andre år på rad, og den skal vi beholde også neste år! Jeg merket at jeg simpelthen elsker å være på pallen, og det var et særdeles godt plaster på såret etter fjerdeplassen, noe jeg antagelig ikke greide å skjule når utmerkelsene kom. Smilet gikk om mulig enda bredere.

Quizen vant mine bordkavalerer fra referentseksjonen og utredningsseksjonen, med oss på en god andreplass. Sigrun, som er rådgiver for Høyre i transportkomiteen vant for bredeste smil i løypa. Det kunne ikke vært noen andre som vant den. Ingen er blidere enn Sigrun, og det smitter. Blir rett og slett bedre stemning med slike folk. Jeg lovte alle som var på skidagen at jeg skulle invitere til ølsmaking i regi av Stortingets ølklubb i løpet av året. Norsk mat- og drikkekultur i fokus, for fortsatt kulturbygging. Gleder meg! Dager som dette kan med fordel gjentas.

Takk til alle som bidro til at skidagen ble magisk! Jeg gleder meg allerede til neste år, da skal jeg definitivt gjøre dette til en tradisjon. Anbefaler alle mine kollegaer om å melde seg på. Det kan fort bli gøy.

Hvorfor være inne, når alt håp er ute?

Hvorfor valgte du å klikke deg inn på dette innlegget? Hadde du klikket deg inn på det dersom overskriften var, «Tidlig innsats» eller «Det er viktig å snakke med barnet sitt». Det er usikkert. Vi trigges av ulike ting, og i en verden hvor vi får enorme mengder informasjon via telefon, mail, sosiale medier, TV og andre kanaler er det vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Gode innlegg med dårlige overskrifter kan lett drukne i massen.

I fjor arrangerte Høyre-foreningene på Jæren et arrangement med tittelen: «Barnet DITT ruser seg».
Det startet med at jeg ble engasjert og bekymret over det jeg kunne lese om i avisene. Det sto om ungdom og rusbruk, og vi hadde flere diskusjoner hvor jeg opplevde at folk mente at Høyre ville legalisere cannabis. Jeg tok dette opp i et møte med Høyres lokalforeninger på Jæren, hvor jeg mente at vi burde løfte temaet. I samtaler med folk som jobbet med ungdom kom det også frem at de var bekymret over foreldrenes rolle, og de ønsket et sterkere engasjement fra foreldrenes side.

I politikken tar ting tid. Det var min første advarsel før jeg kom inn i politikken. Er du tålmodig nok til det, Margret? Og det stemmer, selv om jeg har lært meg å leve med det.  Da jeg tok opp temaet med kollegaer, var alle enige om at det var et viktig tema, men på grunn av budsjett og travle tider foreslo de at vi skulle planlegge dette over nyåret. I mitt hode tenkte jeg at dette må vi få til raskt, senest i løpet av oktober. Temaet er relevant her og nå, og det er viktig.

Jeg tok kontakt med Oddgeir Høyekvam, daværende styreleder i Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Vi ble kjent på foreldrekurs i regi av Time kommune for mange år siden. Vi var begge der fordi vi hadde små barn, og var opptatt av å være trygge og gode foreldre. Når jeg kom inn på Stortinget tok jeg opp kontakten med Oddgeir, som gjorde meg oppmerksom på temaer innen rusfeltet. Før jul var vi begge blitt bekymrede foreldre, som både leste og hørte om det som kunne se ut som en holdningsendring i samfunnet. I møte med Oddgeir møtte jeg min likesinnede, som var like utålmodig. Engasjerte foreldre er gjerne det. Jeg fikk dermed med meg en representant fra Time, Klepp og Hå Høyre i arrangementskomiteen, og hadde planleggingsmøte kun noen dager etter samtalen med Oddgeir.

Overskriften på arrangementet ble til etter at min bror kom med et stikk til arrangementskomiteen om plakaten vi hadde laget, hvor alle gode intensjoner skulle være med. Jeg skal ærlig innrømme at det var for mye tekst på den, og den var preget av mange gode budskap som måtte med. Min bror mente at plakaten var for utydelig, og det var vanskelig å se hvem som var målgruppen. «Hvem er målgruppen deres egentlig», spurte han. «Vi ønsker å nå foreldre», svarte vi, «for vi har et viktig tema på agendaen». Vi var bekymret over endrede holdninger til rusmidler, og vi ville ta opp dette lokalt. Da må dere bruke «Barnet DITT ruser seg», var svaret. Da klarer dere å røske tak i travle foreldre.

Og jammen klarte vi ikke det. Til gangs.

I løpet av to uker hadde vi organisert hele arrangementet, og vi hadde en viktig og tankevekkende dag. Det var så mange påmeldte at vi fylte opp Storstova på Bryne og streamet til enda flere i Klepp rådhus. På dagtid fikk elever fra Bryne vgs oppleve foredraget fra ekteparet Bratland, og på kvelden fikk foreldre høre dem, snakke om tapet av sin sønn som døde av overdose, kun 21 år gammel. I tillegg var det på kveldstid et foredrag i regi av NNPF som heter «Bry deg», og lokalt politi fortalte om situasjonen på Jæren. Vi diskuterte at det kunne være et tverrpolitisk arrangement, men ble enige om at det ikke var så viktig. Det viktige var å få til et arrangement raskt, at Høyre skulle være med, profilerte vi lite. Ingen logo på plakatene, ingen innlegg fra Høyre-politikere, med unntak av at jeg ønsket velkommen og delte min bekymring. Vi var alle enige om at dette ville de fleste partier kunne stille seg bak.

Det første arrangementet på Jæren ble en sterk og tankevekkende opplevelse. Jeg er overbevist om at alle satt igjen med erkjennelsen av hvor viktig det er å engasjere seg i barna. Vi må være trygge og gode foreldre, som tar samtaler med barna våre på en opplyst og måte. Heldigvis er det slik at de fleste ikke ruser seg, men tilbudet og tilgjengeligheten er der. Ungdom ser og hører på oss voksne, og dersom vi ikke er tydelige tenker de, ja, men er det så farlig da? Mona og Arne Bratland fortalte oss at det kan være farlig, utfordringen er at man ikke vet når det kan være farlig. Skal man da ta sjansen?

I Stavanger Aftenblad har det de siste dagene vært skrevet om partipolitikk og valgkamp, og arrangementet for ungdom på dagtid har blitt avlyst. Stavanger Høyre sendte ut invitasjon på vegne av ekteparet Bratland, og har i ettertid beklaget at de gjorde det. Foredraget på dagtid skulle ikke ha noen relasjon til Høyre. Nå ser det ut til at ungdommen ikke får med seg foredraget. Det er synd.

I Sandnes gjennomførte man et arrangement denne uken, hvor skoleelever fikk eget foredrag på dagtid, som ikke var i regi av Høyre. Det har også vært gjennomført i Sola, Hå og snart i Egersund. Tilbakemeldinger fra alle steder vi har gjennomført er at dette burde vært kjørt hvert år. Dette er tidlig innsats og tankevekkende timer, for gammel som ung.

Det er synd at mistanke om onde hensikter skal skygge for et viktig budskap. Jeg kom inn i politikken for å jobbe for et bedre samfunn. Da burde det ikke bety noe hvem som inviterer til folkemøter på kveldstid. Høyre gjennomfører mange åpne møter om både psykisk helse, jobbskaping og oppvekst. Folkemøtene har kommet som et resultat av engasjerte foreldre i fylket vårt, som også er engasjerte i Høyre. Dette er tidlig innsats. Det er frivillig. Det er gratis. Det er fritatt for politikk. Dette handler om barna våre. Slike initiativ burde man ikke slått politisk mynt på. Vi trenger trygge og opplyste foreldre. Ikke voksne som dreper budskapet ved å henge seg opp i overskriften, og som forhåndsdømmer innhold og intensjoner.

Det har ikke ungdommen fortjent.

Fredag morgen leverte jeg 3-åringen i barnehagen og sa «vet du hvilken dag det er i dag?» «Ja, det er fredag», svarte hun, «jeg elsker fredager!».

Ja, hvem elsker ikke fredager? Når mandagen kommer sier vi til hverandre «snart fredag!». Vi motiverer oss gjennom uken for å komme oss til fredagen. Det betyr for mange fri. Det betyr tid med familien. Det betyr friminutt fra det daglige arbeidet.

Etter at jeg hadde levert i barnehagen dro jeg for å møte Linda Øye, som driver sosialt entreprenørskap innen helse- og arbeidsfeltet. Hun sier selv at hun jobber med å normalisere galskap. Bedriften hennes «Fra offer til kriger» har som ambisjon å skape en vei inn til samfunnet.

Linda ble tvangsinnlagt når hun var 20 år. Fra å være i starten av livet, med fremtiden for seg, gikk hun til et møte med psykiatrien. «Jeg har like lang skoleerfaring som jeg har erfaring med å være innlagt», sa hun. «Heldigvis har jeg bare 9 års skolegang!» Linda ble dømt nedenom og hjem av både helsevesen og Nav. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville bli arbeidsfør. Nå har hun sagt fra seg uføretrygden og jobber for å skape arbeidsplasser for flere og inkludere folk! De som ansettes skal ha brukserfaring, men de får ikke jobb dersom de ikke også har overført dette til erfaringskompetanse.

Møtet på fredag ble et flott møte i inkluderingsdugnadens ånd. Linda åpnet øynene mine enda mer for hvilke holdninger vi har. «Jeg er først og fremst Linda, men jeg har en diagnose som manisk depressiv. Jeg er ikke diagnosen», sa Linda. «Fra offer til kriger» handler om at en ikke skal identifisere seg selv som et offer. Man skal bli sjef i eget liv. Da må tankemønster endres, både hos den enkelte, og hos samfunnet. I tillegg trenger vi et samfunn hvor den enkelte får en fot innenfor.

Arbeid er viktig. Det er viktig for velferdssamfunnet, men først og fremst er det viktig for den enkelte. Verdien av arbeid er deltakelse i et fellesskap. Det er å kunne forsørge seg selv. Det er å kjenne gleden over ferier, og kanskje også kjenne litt på bøygen over å starte opp igjen etter ferien. Til jul kjøpte jeg pyjamasbukse til meg selv og pakket inn. Jeg gikk i denne pyjamasbuksen nesten hele juleferien. Det var ærlig talt litt tungt dagen før jeg skulle starte opp igjen. Men det gikk heldigvis fort over. Det er en forskjell på hva en velger å gjøre i slike øyeblikk. Dersom en har dårlige erfaringer er det lettere å utsette denne starten. Eller å bli værende i senga.

Heldigvis klarer de fleste denne overgangen ganske bra, men vi kjenner alle igjen følelsen. Vi snakker bare så sjelden om det. Det gjør at jeg frykter at vi produserer A- og B-lag i samfunnet. De som eksempelvis er psykisk syke, som Linda, og de som tilsynelatende er helt friske, slik som meg. Vi er egentlig ganske like.

Linda sier hun drives av begeistring. Jeg tror jeg drives av engasjement. Begge deler er to sider av samme sak. Linda har hatt mange samtaler med folk som har falt utenfor, i løpet av sitt virke. Nylig snakket hun med en 19-åring som ikke gjorde noen ting. Tidligere hadde han drevet med skating, nå gjorde han ikke det heller. Skating hadde han drevet med på fritiden. Nå hadde han ikke fritid.

Det var tankevekkende for meg å høre denne historien.

For man må faktisk ha en jobb, eller skole, å gå til for å ha fritid. Arbeid er det viktigste vi kan hjelpe den enkelte til, sa Linda. «Vi trenger hverdager for å ha helg». På sitt sykeste hadde hun melk i kaffen i helgene for å skille hverdag fra helg. Hun bruker sin brukererfaring i møte med andre.

Jeg heier på sosiale entreprenører som Linda. Hun ser den enkelte og åpner øynene våre. «Vi er jo egentlig ganske like», sa jeg til Linda. «Det er ikke alltid jeg heller har lyst til å møte mennesker og gå på møter». «Nei, men vi trenger også vi og dem», svarte Linda. «Vi må ha noen å identifisere oss med». Vi er alle en del av en gruppe, og plasseres gjerne i flere av disse. Selv ble jeg plassert i båsen blondine, med beskjed om at det var en av de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. Linda har helt rett, jeg har definitivt merket hva hårfarge kan bety i møte med mennesker, men det er et helt eget blogginnlegg!

Det gir håp for fremtiden å treffe mennesker som Linda. Hun får oss til å reflektere. Jeg tror på at hun kan hjelpe folk tilbake til samfunnet. Det gir motivasjon for videre arbeid.

På samme måte som min datter, så elsker jeg fredager. I dag er jeg klar for en ny uke, men jeg gleder meg til fredag! Det er verdien av arbeid.

Endelig i gang med et nytt år på Stortinget. Juleferien gikk rimelig fort, det skal sies. Heldigvis begynte jeg forholdsvis lett med å holde innlegg for listekandidater til kommunevalget i Klepp kommune. Lagbygging er gøy!

Jeg fikk snakke om min erfaring med lokalpolitikken. Det er rart å tenke tilbake på hvor redd jeg var, før jeg ble lokalpolitiker. Jeg fryktet å stå på stand, jeg hatet dørbank, og jeg syntes det var vanskelig å ta standpunkt til alle sakene jeg skulle mene noe om. Syv år etter har jeg ikke den samme bekymringen. For nå vet jeg at politikere ikke vet alt, kan alt, eller skal mene noe om alt. Det er kun på sosiale medier at man møter slike forventninger.

Man kan bli skremt av å være på sosiale medier. Virkelig skremt.

2018 var et år for jakt på enkeltpersoner. Listen over personer som har vært debattert i aviser og sosiale medier er lang, faktisk så lang at Hadia Tajik glemte å nevne et knippe, i sin erindring om det politiske året i Aftenposten. Jeg skal ærlig innrømme at man fortrenger litt underveis. Det må man for å overleve. Det kan bli for mye person og for lite sak i den offentlige debatten.

I fjor på denne tiden veltet MeToo over oss. På samme tid var det regjeringsforhandlinger på Jeløya. Spennende tider. Nå er det igjen spennende tider på Gran, i Hadeland, hvor jeg var i bryllup hos min bror og svigerinne i 2010. Lite visste jeg om hva som ventet av spenning i årene som skulle komme, og at politikk skulle bli en retning i livet mitt. Jeg må si at det er et eventyr å få være med på denne reisen. Selv om den til tider tar mye av energien og overskuddet.

Hele julen har jeg ligget til lading. Til og med telefonen har fått fred lenger enn vanlig. Det har vært herlig, og nødvendig. Takk og pris for møtefrie perioder, AKA, stortingsferie.

I helgen var jeg på idrettsgallen i Stavanger. På date med Rune. Det oversteg alle forventningene var tilbakemeldingen fra min kjære. Og det var virkelig et fint døgn, i kjærligheten, idrettens og frivillighetens navn. To av prisvinnerne, både Marit Bjørgen og Birgit Skarstein, har jeg vært så heldig å være på lag med flere ganger på Skarverennet, i regi av ASKO. To andre prisvinnere er fra Sandnes, mitt andre hjemsted. I mine barneår løp jeg utallige runder rundt Gisketjernet, før håndballtreningen. De siste årene har Ingebrigtsen-brødrene løpt rundt dette lille tjernet, og løpt seg rett inn i hjertene til det norske folk. Foreldrene likeså. Det var fantastisk å kunne hylle disse i DNB-arena. Man føler et lite eierskap, og  man kan ikke gjøre annet enn å bøye seg i støvet.

Nå er jeg kommet i gang og er klar for et nytt år i folkets tjeneste. Det blir flere møter rundt i hele landet i 2019, og ikke minst valgkamp! Min kalender styrer jeg selv. Jeg ser på sosiale medier at dette misbrukes av late politikere som misbruker offentlige midler. Politikere er visst ikke som folk flest dersom man skal tro sosiale medier. Politikere er noe herk!

Debatten på sosiale medier er til tider hard. Jeg er derfor imponert av, og takknemlig ovenfor, alle de flinke og engasjerte folkene som er klare for valgkamp dette året. Å møte disse engasjerte menneskene gir meg tro på fremtiden, og heldigvis finnes det mange av dem i samfunnet. Du finner dem i idretten, politikken og frivilligheten. De er som folk flest. De er som deg og meg. Ja, det er faktisk folk. Så la oss behandle hverandre som nettopp det i 2019.

Folkeskikk går aldri av moten!

De negative strømningene med skepsis rundt EØS-avtalen, gjør meg dypt bekymret, her jeg sitter godt plantet i landbasert industri i Nord-Norges industrihovedstad sa en industrileder i juli dette året. Debatten i dag gir grunn til bekymring.

Fellesforbundet er i ferd med å gå i front for å gå ut av EØS-avtalen. Flere partier vil ut av EØS-avtalen.

NorDan er en familiedrevet dør- og vindusprodusent i Lund, med over 600 ansatte i Norge. Hjørnestensbedriften er viktig for lokalsamfunnet. Halvparten av produksjonen går fremdeles til Norge, og framover ser bedriften muligheter for å utvide. Bedriften omsatte for over 2 milliarder kroner i 2016, og Europa er deres hjemmemarked. For NorDan er EØS-avtalen en av deres viktigste avtale, ja, nesten viktigere enn avtalene om å levere vinduer og dører. EØS er bokstavelig talt døråpneren til Europa.

Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske jobber. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 60 prosent av det vi kjøper kommer derfra og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

I den sammenheng er Norge en liten og sårbar aktør. Vi er avhengig av velfungerende handel både for å få importert de varene og tjenestene vi trenger men ikke minst for å få eksportert det vi produserer. Vårt nærmeste og viktigste marked er Europa og vår tilknytning til EU og EUs marked er livsviktig for å trygge norske jobber og avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre.

Handelsavtaler fungerer ikke slik at man kan velge det det som er viktig for en selv og se bort fra andres interesser. Det handler om kompromisser. Ja, det er flere ting som ikke fungerer optimalt med EØS-avtalen, men det betyr ikke at vi skal se bort fra alt som fungerer. EØS-avtalen sikrer Norge essensiell markedsadgang.

EØS-avtalen innebærer også felles arbeidslivsregler på en rekke områder. Det er en fordel for arbeidstakere og arbeidsgivere at det settes felles standarder. Det er ironisk at når representanten Moxnes viser til Sørlandsbanen, så er det faktisk EUs regelverk som har sikret arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med virksomhetsoverdragelse.

Dét er rett og slett uansvarlig arbeidslivspolitikk å skrote EØS-avtalen. Den er Norges viktigste avtale.