Motivert for innsats

Forrige helg hadde jeg hjemmeeksamen i HR-analyser, med påfølgende toppkandidatopplæring på Kringler Gjestegård. Etter to dagers intensiv skolering i Oslo føler jeg meg full av energi, og om mulig enda mer motivert for å kjempe for stortingsplass.

Påfyll under en hektisk hjemmeeksamen

Motivasjonsteori har alltid interessert meg, og jeg skrev derfor en eksamensbesvarelse relatert til dette og ledelse. Gode ledere samhandler med sine medarbeidere, viser retning, og gir støtte. De tilrettelegger gjennom gode strukturer og styrer kursen etter terrenget, ikke kun kartet.

I organisasjonslivet, og livet for øvrig, er den enkeltes motivasjon viktig, og da særlig den indre motivasjonen. Den kjennetegnes av at vi gjør noe for aktivitetens egen del og finner glede i dette. I dagligtale omtales det ofte som å være i flytsonen, man blir oppslukt av oppgaven og glemmer tid og sted. Det å kunne mestre, føle autonomi/frihet og være en del av noe, fremmer den indre motivasjonen.

Mestring

Autonomi

Tilhørighet

Så enkelt, så vanskelig. Etter å ha fordypet meg i ledelsesfag var det en omstilling å skulle skru på politikk-kanalen, men jeg kom raskt i flytsonen da jeg fant klare paralleller mellom grunnleggende motivasjonsteori og Høyres ideologi:

“Når mennesker får frihet til å bruke sine evner og krefter, skaper det også økt ansvarsfølelse. Det gir oss et varmere, bedre og mer bærekraftig samfunn enn et samfunn der politikere og byråkrater tar for mange beslutninger på folks vegne.”

God høyrepolitikk og MAT til folket. På Kringler fikk jeg den endelige bekreftelsen på at mine valg er riktige og ble trygg på mitt politiske ståsted. Jeg stemmer definitivt Høyre.

Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle. Politikken anses som viktig, men et godt samfunn kan ikke skapes av politikere. Et godt samfunn har frihet og mangfold, og gir rom for innsats og initiativ fra enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn, frivillige og næringsliv. Som samfunn skal vi sikre den grunnleggende tryggheten, samtidig som vi gir enkeltmennesker og familier frihet til å velge, rom til å satse og mulighet til å skape sin egen fremtid.

Politikk skapes i samhandling med andre, og det er de gode initiativene som skaper retning.  I helgen skal Rogaland Høyre ha fylkesårsmøte i Haugesund og diskutere videre politikk for de fire neste årene.

Med Høyre i regjering skal vi fortsette å fornye, forenkle og forbedre.

Vi tror på Norge!

Hvorfor være inne når alt håp er ute?

For nøyaktig to år siden, feiret vi på denne dag åpningen av Friluftslivets år 2015, ved Melsvatnet i Time Kommune. Jeg var der sammen med familien, og vi kunne nyte godt av god uteservering og levende flammer, i fin symfoni med hodelykter. En skikkelig kosestund og vitamininnsprøytning i en hektisk hverdag.

Å engasjere seg politisk fører som regel med seg andre verv, og for min del har det resultert i at jeg har vært engasjert som styremedlem i Jæren Friluftsråd siden 2012. Jeg har aldri ansett meg selv som et friluftsmenneske, men har alltid hatt et håp om å bli det. Det har blitt enda viktigere for meg etter at jeg fikk unger. De må få ta del i den gleden og forhåpentligvis la den bli en naturlig del av hverdagen deres. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var super på dette området, men jeg streber stadig for å gjøre litt mer, ute.

Mine søte små i fri luft
Mine søte små i fri luft

Vervet i friluftsrådet har gitt mye nyttig informasjon og inspirasjon i så måte. Jeg synes det har vært med å presisere behovet for og gevinsten ved å bruke naturen.  Det er vinn vinn, både for oss og for samfunnet for øvrig. Det gjør godt med frisk luft, og vi liker som regel å være ute.  I tillegg gjør det underverker for både kropp og sjel, eller som min mann sa, sist vi var ute: “Dette burde vi gjøre oftere, det er umulig å være i dårlig humør ute”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Friluftslivet har lange tradisjoner i norsk kultur, særlig som familieaktivitet. Barn og unges sosialisering til friluftsliv har til nå vært gjennom familien, men dette er i ferd med å endre seg.  Offentlige og frivillige organisasjoner får en stadig større betydning som formidlere av friluftslivstradisjoner. Det er gjort utallige studier som peker på at turer i naturen har positiv innvirkning på psykisk helse, noe som også viser betydningen av friluftsliv for norsk folkehelse. Arbeidet som legges ned av friluftsråd og andre frivillige organisasjoner er viktig, og må videreføres.

Jæren på sitt vakreste
Jæren på sitt vakreste

Unger har en egen evne til å kose seg over naturen og “se” alle de oppdagelsene den bringer med seg. En vårdag jeg var ute med sønnen min, som da var 5 år, kommenterte han at det ikke luktet så godt. Jeg fortalte ham at det var «hevdalukten», eller lukten av møkk. Da vi rundet svingen og kom ut i sola utbrøt sønnen min begeistret: «Her lukter det sol». Jeg kjente ikke denne lukten, men jeg kjente igjen gleden og følelsen av ro i kroppen, som traff meg i det samme solen skinte meg i fjeset. Denne frihetsfølelsen man føler som barn, når man kommer ut og har all verdens plass å boltre seg på og all verdens tid å ta av. Denne lykkefølelsen tror jeg mange finner igjen i de gode stundene man har senere i livet, ute i naturen.

Det gleder et “friluftshjerte” å se at flere og flere beveger seg ute, året rundt. Til og med på de verste dagene, enten det er etter snøstorm eller i fullt regnvær. Dette er ofte de dagene en får de flotteste naturopplevelsene, hvor en ser spor etter naturkreftene, og de strøk disse har gitt landskapet. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

En kan altså få mange fine opplevelser dersom man investerer i godt tøy og gode sko. Da kan en redusere antall timer på et treningsstudio, og heller kombinere fysisk aktivitet med frisk luft. Tar man med seg en god venn på turen får man også godt selskap, og kan således påberope seg kinderegg-effekten: Tre gode opplevelser i en pakke.

Er det egentlig noe å tenke på?

Ut på tur aldri sur 🙂

Arbeidsliv og svangerskap

Selv har jeg vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine svangerskap. Mange sier det er en bragd, andre ser på det som en normal. Jeg er enig med den siste gruppen, for graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at folk tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Omgivelsene gav ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte fosteret ved å velge jobb, og mange gravide kvinner mener faktisk at man er berettiget å avvikle litt fritid, i god tid før fødsel. «Det er ingen som takker deg i etterkant, du må tenke på deg selv nå» er ofte en gjenganger i vanlig dagligtale og kommentarfelter på sosiale grupper. En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring, og det vil skape utfordringer for velferdsstaten, dersom vi ikke snur denne «virkeligheten».

Vi blir gjennom livet møtt med hendelser som gjør at vi skaper et handlingsmønster, ut fra våre erfaringer og holdninger. Noen ting reagerer vi positivt på, andre negativt, mens enkelte ting har vi ingen sterke meninger om. Hvordan reagerer du eksempelvis på uttalelsen: “Graviditet er ingen sykdom”? Jeg reagerer negativt på denne, men det trenger ikke gjelde for alle. Jeg er negativ til setningen fordi jeg mener vi feilsnakker tilstanden, eller graviditeten.

Formen stigende, to døgn etter fødsel..
Formen stigende, to døgn etter fødsel..

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse.. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, det er ofte holdningene som styrer valgene. Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand. Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Da er det et interessant faktum at smerte er kulturelt betinget, og videre at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Svangerskap er ingen sykdom, men det kan medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap. Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum, og sannsynligvis ført til mer sengehygge.

Hva er så et normalt svangerskap? Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefraværet som følger av graviditet. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine 40 måneders gravide tilstand. En mindre sosial partner og energisk mor skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket. Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen. Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette, for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre. I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

“Går jeg på jobb med det som er friskt, eller blir jeg hjemme med det som er sykt”?

Store forventninger

Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.

Julemarked i Berlin

Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.

Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.

Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.

Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.

Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.

Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.

Julens beste leseopplevelse

Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.

Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.

Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..

Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.

Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.

Nytt år, nye sjanser!

Lek for liten, lek for stor

Familielivet kan være både frustrerende og engasjerende, i de beste stundene spiller vi brettspill hvor Lyder på 5 år entusiastisk utbryter “nå koser vi oss, mamma”. I de verste stundene får jeg høre ting som “du er ikke vennen min lenger, mamma”, og det som verre er.

I min tidlige politiske kontakt med Time kommune ble jeg kjent med Familiesenteret.  Der fikk jeg høre om lavterskelkurset “De utrolige årene” (DUÅ), et kurs rettet mot småbarnsforeldre. Dette ble jeg nysgjerrig på, og jeg anså det som nyttig å vite hva kommunen kunne tilby. Rune og jeg meldte oss på dette kurset, og vi har aldri angret på det. I forkant av kurset så jeg på meg selv som en relativt kompetent mor, men erfarte ila kurset at det var mange enkle verktøy jeg med fordel kunne bruke for å utøve morsrollen enda bedre.

Øvelsen jeg husker best var et rollespill hvor jeg skulle være barnet og leke sammen med faren min. Jeg valgte puslespill, og min “pappa” skulle veilede meg i leken. Jeg var som barnet mest opptatt av farger, mens pappaen min var mer opptatt av at jeg først skulle finne hjørnene og begynne med rammen. Her møtte jeg meg selv i døren, for er det noe som er viktig for meg når det gjelder puslespill, så er det at rammen skal bygges først!

Lærdommen i denne øvelsen var at vi skulle fokusere på barnestyrt lek, en lek hvor foreldre deltar, men på barns premisser. I stedet for å fokusere på egne «regler», skulle vi heller kommentere former, farger og aktiviteter barna utførte og følge dem i deres lek.  Kanskje noe å tenke på for alle? Lar man barnet styre leken, eller tar man barnet med seg i sin egen lek? Jeg har erfart at vi fort havner i situasjoner hvor vi nærmest overtar prosjektene til ungene, spesielt i forhold til lego-bygging. Pappa bygger, ungene ser på. Samtaler om dette hadde vi ofte i etterkant av disse samlingene, så kurset satte virkelig i gang gode prosesser.

Lyder 5 år - 5 iskuler
Lyder 5 år – 5 iskuler

I går feiret vi 5-årsdagen til Lyder på Jordbærpikene, sammen med mormor. Da Lyder har en onkel som driver stedet, var han så heldig å få hele 5 iskuler servert til sine sedvanlige pannekaker. Jeg spurte om å få smake, fikk bekreftelse på det, men vi var tydeligvis ikke helt enige om størrelsen på skjeen. En kosestund ble raskt snudd, trøtt unge, ubetenksom mor, is i fokus. Jeg hadde ikke annet valg enn å være i situasjonen, «stolt» mor, sint barn, stjålet is. Det vil alltid være utfordringer i foreldrerollen, foreldrekurs eller ikke.

Jeg kan berolige alle med at situasjonen løste seg rimelig raskt, det gjør heldigvis som regel det. Etter hvert fikk jeg tilbud om både en og to iskuler, skulle nok bare vært litt mer tålmodig..

Tålmodighet og tid er to av mine største mangler, det skal jeg finne nå i juleferien. Bygge opp tidskontoen for samvær, og leke på barnas premisser, julens utfordring og glede.

Ønsker alle en fin og fredelig julefeiring, med ønske om mye barnestyrt lek.

God jul!

Hvorfor gidde å være politiker?

Den senere tiden har det dukket opp stadig mer politikk på mine sider i sosiale medier. Det er ikke utelukkende positivt. Det kan ofte se ut som om verden består av oss mot dem. Enten det er ledelse mot ansatte, eller politikere mot folket, er det en kamp det ser ut som om eliten vinner. Sjefen har ingen gode intensjoner, eller de klarer i det minste ikke å vise det. Politikere har verken gode hensikter eller erfaring.

«De skulle hatt seg noen år i det virkelige arbeidslivet» blir ofte sagt. Politikerforakt er et uttrykk, og jeg legger oftere merke til det nå, enn jeg gjorde tidligere. Det er mange grunner til at dette skapes, og noe har nok hold i virkeligheten, men et flertall av disse er begrunnet i meningsløs synsing. Det går sport i å kritisere politikere. «De» gjør ikke jobben sin, og vet heller ikke hva en skikkelig jobb er.

Etter at jeg ble folkevalgt har jeg hørt mange ganger; at du gidder.. Da svarer jeg at politikk er gøy, og det gir utrolig mye tilbake. Jeg ser faktisk endringer, og man ser at både individ og gruppe kan være med og påvirke samfunnet. Det kan høres ut som en innøvd strofe, men den har i aller høyeste grad rot i det virkelige liv. Mitt liv, et liv hvor politikk, ledelse og familieliv går hånd i hånd og det ene ikke utelukker det andre.

Noen ganger spør jeg meg selv, hvorfor jeg egentlig gidder. Jeg har fast jobb i en bedrift hvor jeg trives, som tar vare på sine ansatte, en bedrift med godt omdømme. Hvorfor skal jeg inn i «politikken»? Ut av det ærlige arbeidslivet. Inn på tinget og si min mening, forsøke å påvirke i en verden hvor alle kjemper mot alle, parti mot parti, representant mot representant, politikere mot folket. Oss mot dem.

Svaret er at jeg gidder, fordi jeg tror det nytter!

Vi er et demokrati. Din stemme teller. Du kan melde deg inn i et politisk parti, du kan stille til valg, du kan delta i åpne møter. Du er også med og definerer hvilke holdninger vi har i samfunnet vårt. Er jeg en representant for deg og folket, eller er jeg en representant mot deg og folket? Min ambisjon er å være en person som kan snakke med folk, for folk.

På P3 i dag morges hørte jeg sagt «at nå hadde vi fått et bevis for at politikere faktisk gjør noe». Børge Brende har hatt hemmelige samtaler med Kina i 3 år, kun få personer i Norge har visst om dette. Langsiktig arbeid i kulissene har gitt resultater.

Norge snakker med Kina igjen!

Det er håp for fremtiden!

Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

lyder-kongeLyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!

Stortinget, Kongen, Statsministeren og Pokémons

Det var intense måneder etter at jeg ble nominert som aktuell kandidat til stortingslisten. Først skulle parti-lagene i Rogaland sette opp sine forslag til stortingsliste, deretter var det uravstemning blant medlemmene. I tillegg ble det gjennomført intervju med nominasjonskomiteen, som til slutt la frem sin innstilling. Lang historie kort, endte jeg opp på 4. plass! Det absolutt beste jeg kunne håpe på. Jæren Høyre hadde gitt meg tillit, Rogaland Høyre hadde gitt oss tillit, og Jæren kan nå endelig få en representant fra Høyre inn på tinget igjen.

Etter å ha vunnet partiets tillit, sto barna for tur. Det skulle vise seg å være hakket verre, “politikk” på hjemmebane er et minefelt. Snakk om at mamma muligens skulle “flytte fra oss, til Oslo”, brakte ikke akkurat stormende jubel i heimen. Jeg hadde en mann som støttet meg 100 %, men ungene var overhodet ikke i samme modus. Jeg prøvde først innfallsvinkelen moderlig politikk-opplæring, via vår venn, Google, og startet med å vise bilder av Stortinget. Videre viste jeg bilder hvor kongen var i Stortinget, og fortalte om forbindelsen til vår statsminister, Erna Solberg. Dette ble ikke en umiddelbar suksess og jeg innså at her måtte det sterkere krutt til.

Jeg lovte barna muligheten for flere Oslo-turer, og kanskje også anledning til å være med på noen møter. Det kunne hende at det vanket både softis og popcorn på noen av disse. Eldstemann syntes etter hvert at det hørtes spennende ut, og hadde mer enn middels lyst til å oppleve noe av dette. Softis og popcorn er en sikker vinner i alle aldersgrupper, men for å toppe dette og få hele gjengen med på laget, slengte jeg på egen telefon og mulighet for Pokémon-jakt i Tigerstaden.

pokemonAkk, Pokémon! En evig jakt som aldri slutter, ei heller skulle ha vært påbegynt. Et forbud mot Pokémon ble fort til en normal, og en avtale om at når mamma er i Oslo, da jakter hun nye Pokémons til oss. Barneoppdragelse og politikk har mye til felles, her må man virkelig både gi og ta for å komme i mål.

I tiden etter nominasjonen har jeg fått både gratulasjoner og lovnader om en stemme når den tid kommer. Det er imidlertid mange som lurer på hvordan de kan stemme meg inn på tinget. Her er svaret enkelt: din stemme til Høyre er din stemme til meg.

Mulig stortingsplass bringer med seg mange fasetter, og det er ikke alt vi vet, eller kan forstå. Dette illustrerte Gregers fint for noen uker siden, da han spurte: “Mamma, hvorfor skal du bli statsminister?” Mange spørsmål, store forventninger, få svar. Vil Jæren Høyre få en kandidat på Stortinget i 2017? 11. september neste år får vi svaret.

Husk; det er det DIN stemme som teller. Bruk den!

Var alt bedre før?

Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.

På besøk hos verdens beste nabo
På besøk hos verdens beste nabo

Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.

Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.

Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører.  For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.

For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.

Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.

Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.

Ta telefonen, fremtiden ringer!

Kanskje var alt bedre før, eller var det det?

Invester i fremtiden, ta inn lærlinger!

I dagens kommunestyremøte stemte samtlige politikere for å øke antall lærlinger i Time kommune, for perioden 2017-2020. Høyre har fokus på dette, og vil heve yrkesfagenes status og trappe opp innsatsen for flere læreplasser. Vi trenger flere fagarbeidere, og må derfor gi rom for dette. I mange situasjoner merker jeg en viss frykt for dette med lærlinger, en følge av at dette er uprøvd, og at nødvendig kunnskap mangler. Jeg synes dette er feil tankegang, og sier som Nike: Just do it!

Det er mye læring ved å starte noe nytt, og en får god støtte fra opplæringskontoret underveis. Gevinsten kan være enorm, både for lærlingen, for bedriften og samfunnet ellers. Jeg mener vi trenger et arbeidsliv som fremsnakker lærlingeordningen, kun på den måten får vi flere fagarbeidere.

I ASKO Rogaland har vi jobbet langsiktig med lærlingeordningen, og dersom vi hadde evaluert etter første forsøk, ville konklusjonen blitt mye arbeid, for lite. Det kostet rett og slett mer enn det smakte. Utfordringene var at det var få søkere, og dertil dårlig kvalitet. Vi jobbet imidlertid målrettet sammen med opplæringskontoret, for at lærlingene skulle lykkes, og omsider kom de seg gjennom læreperioden og fikk fagbrev. Med på veien fikk de nyttig kunnskap om arbeidslivet og relevant arbeidserfaring.

I dag ser vi på lærlinger som et nyttig og nødvendig tilskudd til vår bedrift. De drar med seg nye impulser, og gir synergieffekter i form av at andre “unge” kollegaer velger å ta fagbrevet. Mange får også fast ansettelse i etterkant av læreperioden, et godt tilskudd til bedriftens humankapital. 

For å lykkes med lærlinger er det viktig at man selger bedriften sin som et laerling-500x500attraktivt arbeidssted. Omdømme betyr mye i dette arbeidet, og det skapes i kontakt med omgivelsene. Vi har sett en direkte sammenheng mellom antall bedriftsbesøk/utplasseringer, og antall søkere, med tilhørende kvalitet. Vi prioriterer dette, og sier sjelden nei til de som ønsker å være utplassert hos oss. Praksisperioden, eller Prosjekt til fordypning som det heter, er et viktig grunnlag for utprøving, kjennskap og vennskap mellom læreinstitusjoner og bedriftene.

Etterhvert som vi har hatt flere lærlinger inne, har vi blitt flinkere til å sette krav og forventninger på et tidlig stadium. Vi er tydelige på at vi forventer 100 % tilstedeværelse fra dag en, og at arbeidsreglementet gjelder for alle. Det er for mange en brå overgang, at man faktisk må komme på jobb, hver dag. Jeg heier dermed på den nye fraværsgrensen som er satt i videregående, og tror den er viktig for våre fremtidige arbeidstakeres overgang til arbeidslivet. Bevissthet rundt forventninger.

Erfaringer har vist meg at det som anses som dårlig kvalitet ved noen søkere, ikke alltid er det. Resultater kan endres, dersom forutsetningene og omgivelsene endres. I mitt arbeid har jeg sett elever som har blitt dømt nedenom og hjem, blomstre opp og bli særdeles gode arbeidstakere. Dette gir meg tro på at det vi holder på med er riktig. 

Med ønsker om flere lærlinger for det nye året!